Sacra Disciplinae Leges

Pave Johannes Paul II:

Den apostoliske konstitusjon

Sacra Disciplinae Leges

hvorved den reviderte kanoniske lovbok promulgeres

Den katolske kirke har for vane i tidens løp å reformere og fornye den sakrale disiplins lover slik at de samsvarer mer med den frelses­sendelse som er betrodd samme Kirke. Dette gjør Kirken alltid i troskap mot sin guddomme­lige grunnleg­ger. Ikke anført av noe annet forsett, men idet Vi til sist oppfyller hele den katolske verdens forventning, befaler Vi i dag, på den 25. dag i måneden januar i året 1983, at den reviderte Kanoniske lovbok skal bringes til torgs. Når Vi gjør det, bringer det Vår tanke til den samme dag i året 1959. Da kunngjorde Vår forgjen­ger, Johannes XXIII – i lykkelig erindring –, for første gang offentlig sin plan om å reformere det dagjeldende korpus av kanoniske lover, det som var blitt promulgert under pinsehøytiden i året 1917.

Ja, denne plan om å fornye lovboken ble fattet sammen med to andre planer som nevnte pave omtalte samme dag. De gikk ut på at han ville avholde en synode for bispedømmet Roma og sammen­kalle et økumenisk konsil. Selv om ikke den første av disse begivenheter så meget angikk reformen av lovboken, så er dog den andre, dvs. konsilet, av aller største betydning med sikte på vårt anliggende og er fast forbundet med dets vesen.

Dersom spørsmålet blir stilt, hvorfor opplevde Johannes XXIII det nødvendig å reformere den dagjeldende lovbok, finnes kanskje svaret i selve lovboken som var blitt promulgert i året 1917. Imidlertid er det også et annet svar, og det er hoved­svaret: En reform av Den kanoniske lovbok syntes nemlig rett ut å være blitt bedt om og forlangt av selve konsilet, det som i aller høyeste grad rettet sitt blikk mot Kirken.

Som det på alle måter ble tydelig da den første kunngjøring om revisjon av lovboken var gitt, var konsilet en begivenhet som helt vedkom fremtiden. Dertil kom at dets læreembetsmessige akter og særlig dets lære om Kirken måtte gjøres ferdig i årene 1962-65. Likevel kan ingen la være å innse at Johannes XXIII i sanneste forstand var en mann av dyp innsikt. Hans plan må med rette sies å ha være for­tjeneste­full og ha bidratt til det beste for Kirken på lang sikt.

Derfor fordret den nye lovbok som i dag når offentlig­heten, nødvendig­vis konsilets forarbeid. Selv om den ble kunngjort sammen med konsilet, fulgte den dog i tid etter konsilet. For arbeidene som måtte utføres for å forberede den, skulle skje med støtte i konsilet. Følgelig kunne de jo ikke begynne før avslutnin­gen av samme.

I dag vender Vi tanken tilbake til utgangspunktet for denne ferd, dvs. til den nevnte dag, 25. januar 1959, og til selveste Johannes XXIII, initiativtageren til revisjonen av lov­boken. Da skal Vi innrømme at denne lovbok er flytt ut fra det ene og samme forehavende, nemlig å fornye det kristne liv. Ja, særlig fikk hele konsilets gjerning sin bestemmel­se og føring ut fra dette forehaven­de.

Nå vil vi betrakte naturen i de arbeider som har gått forut for promulgeringen av lovboken. Likeledes vil vi betrakte måten som de er utført på, særlig under Paul VIs og Johannes Paul Is ponti­fikat. Etter dét vil vi betrakte arbeidene like til inneværende dag. Dersom vi gjør det, må det nødvendigvis komme helt klart frem i lyset at arbeidene er gjennomført på den måte like til deres utgang at de har skjedd i en utpreget kollegial ånd. Det siktes da ikke alene til verkets ytre komposi­sjon, men dypest sett gjelder det også selve substansen i de utferdigede lover.

Denne bemerkning om kollegialitet som så eminent preger tilbli­velses­prosessen for denne lovbok, samsvarer helt med læreembetet på 2.Vatikan­konsil og med konsilets karakter. Derfor ånder lovboken av dette konsil. Det gjelder ikke bare ut fra det den inneholder, men også alt i sin tilbli­velse. For i konsilets dokumenter fremstilles Kirken, frelses­sakramentet, som Guds folk, og dens hierarkiske oppbygning vises i bispekollegiet støttet på enheten med dets hode.

Derfor ble biskopene og episkopatet invitert til å yte sitt til den samlede innsats under forberedelsen av den nye lovbok. Slik kunne de juridiske formuleringer som så skulle tjene verdens­kirkens bruk, i løpet av en lang vei litt etter litt modnes. Denne vei hadde i den utstrekning det lot seg gjøre sin grunn i det kollegia­le. Hele tiden for dette anliggende har også sakkyndige tatt del i arbeidene, nemlig menn med særlig viten­skapelig innsikt i teologi, i historie og fremfor alt i kanonisk rett, og disse ble tilkalt fra alle verdensde­ler.

Til hver enkelt av dem alle vil Vi i dag bringe en hjertelig og dypt følt takk.

I første omgang dukker opp for Våre øyne de kardina­ler som er avgått ved døden og som stod i spissen for forberedelseskom­misjonen: kardinal Pietro Ciriaci som påbegynte verket, og kardinal Pericle Felici som gjennom flere års arbeid ledet ferden, så vidt frem til avslutnin­gen. Så tenker vi på sekretære­ne i nevnte kommi­sjon: den ærede msgr. Giacomo Violardo, senere kardinal, og pater Ramón Bidagor, medlem av Jesu Selskap. I oppfyllelsen av dette oppdrag lot begge sin lærdoms og visdoms gaver strømme frem. Samtidig med disse tenker Vi på kardina­lene, erkebisko­pene og biskopene som så mange var medlemmer av denne kommisjon, foruten på konsultorene for de enkelte studie­grupper som det i disse år ble gjort bruk av til det så krevende arbeid, men som Gud i mellomtiden har kalt til den evige lønn. For alle disse stiger Vår bønn om hjelp opp til Gud.

Men Vi vil gjerne også trekke frem de levende og i første omgang proformannen i den nåværende kommisjon, nemlig den ærverdige broder Rosalio Castillo Lara som for et så langvarig oppdrag har ytt sitt beste på ypperlig vis. Etter ham vil Vi også trekke frem den kjære sønn pastor Villelm Onclin som ved sin uavlate­lige og nøyaktige omsorg har bidratt godt til en lykkelig utgang på verket. Enn videre vil Vi trekke frem de øvrige som i samme kommisjon enten som kardinalmedlemmer eller som embets­menn, konsultorer og medarbeidere i studiegrup­pene eller i andre embeter har bidratt med sine meget verdiful­le deler til å utarbeide og fullføre et så kolossalt og så innviklet verk.

Derfor når Vi i dag promulgerer lovboken, er Vi oss klart bevisst at denne handling visselig utgår fra Vår pavelige autoritet og derfor antar «primatsnatur». Imidlertid er Vi oss like meget bevisst at denne lovbok, hva angår materien, i seg selv gjenspei­ler en kollegial omsorg for Kirken fra alle Våre brødre i episkopatet. Ja, nesten som en slags likhet med selve konsilet må denne lovbok regnes som frukten av *kollegialt samvirke+ som er oppstått ved at kreftene fra menneskelige eksperter og institusjoner i verdenkirken er vokst sammen til ett.

Et annet spørsmål reiser seg: Hva er Den kanoniske lovbok? For rett å kunne svare på en slik spørsmålsstilling må man besinne seg på den fjerne rettsarv som Det gamle og Det nye testamen­tes bøker inneholder. Der har Kirkens hele juridiske og lovgiv­ningsmessige tradisjon sitt opphav, nærmest sin første kilde.

For Herren Kristus opphevet slett ikke lovens og profetenes rikholdige arv som litt etter litt var vokst frem ut fra Guds folks historie og erfaring i Det gamle testamente. Nei, han oppfylte den (Matt 5, 17) slik at den selv på en ny og dypere måte skulle tilhøre arven fra Det nye testamente. Når den hellige Paulus fremstiller påskemysteriet, lærer han derfor at rett­ferdig­gjør­elsen gis, ikke av lovens gjerninger, men av troen (Rom 3, 28; Gal 2, 16). Men derved utelukker han dog ikke dekalogens forpliktende kraft (jf. Rom 13, 8-10; Gal 5, 13-25; 6, 2), og heller ikke nekter han betydningen av disiplinens plass i Guds Kirke (jf. 1.Kor, kap. 5 og 6). Således lar Det nye testamen­tes skrifter oss mye bedre skjønne selve denne betydning av disipli­nen, og så at vi også bedre og bedre kan forstå båndene som på en enda inderligere måte henger sammen med frelseskarakteren i selve Evangeliets lære.

Når det er slik, burde det være tilstrekkelig klart at det på ingen måte er lovbokens mål i Kirkens liv å tre istedenfor troen, nåden, nåde­gavene, enn si neste­kjærlig­heten for de kristtroende. Tvert imot sikter lovboken heller inn på å tilveiebringe en slik orden i vårt kirkesamfunn som gir kjærlig­he­ten, nåden og nådegavene forrang og samtidig gjør det lettere å gjøre fremskritt på disse områder, det være seg i vårt kirkesamfunns liv eller også i livet til de enkelte mennes­ker som tilhører dette samfunn.

Når nemlig lovboken er Kirkens primære lovgivningsmessig dokument – støttet på åpenbaringens og tradisjonens juridiske og lovgiv­ningsmessige arv –, må den betraktes som et meget nødvendig redskap med en orden som man skylder å overholde så vel i det individu­elle og sosiale liv som i selve Kirkens virksomhet. Den inneholder de fundamentale elementer i Kirkens hierarkiske og organiske struktur fastsatt av dens guddomme­lige grunnlegger eller grunnlagt i den apostoliske eller for øvrig i meget gammel tradisjon. Og den inneholder hovedbestemmelsene som sikter inn på utøvelsen av det trefoldige oppdrag som Kirken selv har fått mandat til. Som det redskap lovboken er må den nødvendigvis utenom de nevnte fundamentale elementer og hovedbestemmelser også fastlegge visse regler og bestem­melser for hvordan man skal handle.

Det redskap som lovboken vitterlig er, er i fullt samsvar med Kirkens natur, og da særlig slik denne ble fremholdt av læreembetet på 2.Vatikan­konsil generelt sett, men særskilt ved dets ekkle­siologi. Ja, denne nye lovbok kan på sett og vis oppfattes som resulta­tet av en kraftanstren­gelse for å overføre selve denne lære, nemlig den konsiliære ekkle­sio­logi, til en kanonisk uttrykksform. Ja, selv om det ikke lar seg gjøre at bildet av Kirken som er tegnet gjennom konsilets lære, perfekt kan oversettes til det «kanonistiske» språk, så må lovboken ikke desto mindre alltid betraktes i forhold til selve dette bilde som det primære forbilde. Når det lar seg gjøre, skal den i seg selv og ut fra sin egen natur konkret bringe til uttrykk det omriss som finnes i dette forbilde.

Herav utspringer det noen fundamentale normer som hele den nye lovbok retter seg etter, og det innenfor grensene som følger av denne særegne materie foruten av selve språket som henger nøye sammen med materien.

Ja, man får endog hevde at herav fremgår også det karakte­ristiske som gjør at lovboken foreligger som en komplet­tering til læreembetet slik det uttrykte seg på 2.Vati­kankonsil, særskilt hva angår to konstitusjoner, nemlig den dogmatiske og den pastorale.

Herav følger at det fundamentalt «nye» som kom frem på 2.Vatikan­kon­sil, særlig med sikte på dets ekklesi­ologi, dog aldri med avvik fra Kirkens lovgiv­ningsmessige tradisjon, også er det «nye» i den nye lovbok.

Men til elementene som uttrykker det sanne og egentlige bilde av Kirken, må hovedsaklig disse regnes: læren hvorved Kirken fremstil­les som Guds folk (jf. konst. Lumen gentium, 2) og den hierar­kiske autoritet som en tjeneste (ibid., 3); dertil læren som viser Kirken som «communio» og på samme måte fastsetter de gjensidi­ge avhengighets­forhold som skal gå mellom parti­kular­kirken og den universelle Kirke, og mellom kollegialitet og primat; likeledes læren om at alle medlemmer av Guds folk, enhver på sin egen måte, har del i Kristi trefoldige oppdrag, dvs. det prestelige, det profe­tiske og det kongelige. Denne lære knytter også det til seg som viser hen til pliktene og rettene for de kristtroende og da ved direkte nevnelse av dem for legfolket. Til elementene regnes endelig den iver for økume­nikken som Kirken må stå på med.

Dersom altså 2.Vatikankonsil ut fra tradisjonens skatt frembar gammelt og nytt og dets nye inneholdes i disse og andre elementer, så står det klart at lovboken tar opp i seg den samme karakter av troskap i det nye og nytt i troskapen. Videre at den tilpasser seg den materie som er særegen for den og dens særskilte talemåte.

Den nye Kanoniske lovbok trer frem i lyset på et tidspunkt da biskopene i hele Kirken ikke bare fordrer dens promulgering, men også inntrengende og heftig krever det.

Og Den kanoniske lovbok er faktisk helt nødvendig for Kirken. Når den på en måte også er etablert som en sosial og synlig sammen­føyning, trenger den selv bestemmelser for at dens hierarkiske og organiske struktur skal bli synlig, og for at utøvelsen av dens guddommelig betrodde oppdrag, særlig av den geistlige myndighet og forvaltningen av sakramentene, skal bli rett ordnet. Videre trenger den det for at de kristtroendes gjensidige avhengig­hetsfor­hold kan innrettes ut fra rettferdighet bygd på kjærlighet ved at de enkeltes rettigheter helt blir sikret og fastlagt, og endelig for at det som er påbegynt i fellesskap og som skal tjene like til et mer fullkom­men­t levende kristenliv, gjennom de kanoniske lover kan bli understøt­tet, befestet og befordret.

Til slutt fordrer de kanoniske lover ifølge sin egen natur iakttagelse. Av den grunn ble det vist størst mulig aktpågiven­het i den lange forbere­delse av lovboken for at uttrykkelsen av bestemmel­se­ne skulle bli nøyaktig og disse bli basert på et solid juridisk, kanonisk og teologisk fundament.

Etter alle disse betraktninger er det sannelig å ønske at den nye kanoniske lovgivning utvikler seg til et effektivt redskap, og at Kirken ved hjelp av det må greie å utvikle seg selv ut fra 2.Vatikankonsils ånd og mer og mer må vise seg å holde mål for å utøve sitt frelsesoppdrag i denne verden.

Tillitsfullt til sinns vil Vi gjerne formidle disse Våre betrakt­ninger til alle mens Vi promulgerer dette for Den latinske kirke fremste korpus av kirkelige lover.

Gud gi derfor at glede og fred med rettferdighet og lydighet må anbefale denne lovbok, og at det som befales fra hodet, må overholdes­ i kroppen.

Således full av tillit til den guddommelige nådes hjelp, støttet på de salige apostler Peters og Paulus’ autoritet, understøttet av sikker innsikt og votum fra biskopene i hele verden som sammen med oss i kollegialt sinnelag har arbeidet med på den, i kraft av den øverste autoritet som Vi råder over, promulgerer Vi ved denne Vår for fremtiden gjeldende konstitusjon foreliggende lovbok slik den er ordnet og revidert. Vi befaler at den heretter skal ha lovs kraft for hele Den latinske kirke og overgir den til med vaktsomhet og årvåkenhet å bli fulgt av alle som den sikter inn mot. Men for at alle mer tillitsfullt skal greie å finne godt ut av og kjenne klart disse forskrifter før de begynner å gjelde, utferdiger og befaler Vi at de skal få forpliktende kraft fra den første dag i advent i året 1983. Idet ingen som helst motstridende forordninger, konstitusjo­ner, privilegier, heller ikke om de måtte kvalifisere til spesiell eller individuell nevnelse, foruten sedvaner står i veien for dette.

Derfor formaner Vi alle de kjære sønner og døtre at de må oppfylle de nevnte påbud med oppriktig sinn og positiv vilje, i det trygge og faste håp at Kirkens iver for disiplin må friskne til og på det grunnlag også sjelenes frelse bli befordret mer og mer under bistand av den salige Jomfru Maria, Kirkens mor.

Gitt i Roma, den 25. januar 1983, i Vatikankvarteret, i det femte år av Vårt pontifikat.

JOHANNES PAUL PP. II

av Mats Tande publisert 18.05.2011, sist endret 18.05.2011 - 16:55