III. Regler for iverksettelsen av dekretet «Ad Gentes Divinitus» fra det II. Vatikankonsil

Det annet Vatikankonsils dekret Ad gentes divinitus (Om Kirkens misjonsvirksomhet) skal gjelde for den universelle Kirke. Det skal trofast overholdes av alle, slik at hele Kirken virkelig blir misjonerende og hele Gudsfolket blir seg sitt misjonsansvar bevisst.

Biskopene må derfor påse at dekretet blir gjort kjent for alle troende. De bør tale om det for sine prester og preke om det for de troende, og legge dem på sinne at misjonsvirksomheten er en samvittighetsplikt for alle.

For at dekretet skal kunne iverksettes så hurtig og engasjerende som mulig, bestemmes følgende:

1. Misjonsteologien må sees i sammenheng med den teologiske undervisning og dens utvikling forøvrig, slik at Kirkens sanne misjonsvesen blir fullt ut belyst. Man skal også ta i betraktning de veier Gud benytter seg av for å forberede den evangeliske forkynnelse, og likeledes frelsesmuligheten for dem som aldri har hørt om Evangeliet. Man skal inntrengende forklare nødvendigheten av at alle folkeslag får Guds Ord forkynt og at de blir innlemmet i Kirken (dekr. Ad gentes divinitus, kap. 1).

Man skal ha dette for øye når man går igang med å reorganisere studiene ved seminarene og universitetene.

2. Bispekonferansene oppfordres til snarest mulig å forelegge for den Hellige Stol en del hovedtemaer angående misjonsvirksomheten. Disse vil så kunne bli behandlet på første bispesynode (nr. 29).

3. For å stimulere misjonsånden hos det kristne folk, skal man oppfordre til daglige bønner og ofre, slik at den årlige misjonsdag blir et spontant uttrykk for dette sinnelag (nr. 36).

Biskopene eller bispekonferansene skal utarbeide forskjellige påkallelser for misjonene som skal innflettes i Oratio Fidelium under Messen.

4. I hvert bispedømme skal det ansettes en prest som skal påta seg effektivt å organisere, stimulere og støtte alt misjonsarbeide. Han skal være medlem av bispedømmets Pastoralråd (nr. 38).

5. For å stimulere misjonsånden, oppfordres seminaristene og de katolske ungdomsorganisasjoner til å oppta og vedlikeholde forbindelse med seminaristene og lignende ungdomsforbund i misjonslandene, for at dette gjensidige kjennskap skal øke og styrke det kristne folks ansvarsbevissthet for misjon og Kirke (nr. 38).

6. Biskopene er klar over hvor tvingende nødvendig det er å forkynne Evangeliet for verden. De skal derfor oppmuntre misjonskallet hos sine prester, seminarister og hos de unge. De skal på alle mulige måter hjelpe misjonsinstituttene til å gjøre misjonsbehovet kjent rundt om i bispedømmet og støtte misjonskall (nr. 38).

Ved å oppmuntre misjonskall, skal man sørge for å vise de troende den misjon Kirken har overfor alle folkeslag, og også med hvilke midler alle parter (institutter, prester, ordensfolk og legfolk av begge kjønn) bestreber seg på å oppfylle denne misjon. Men de skal fremfor alt fremheve storheten i misjonskallet «for hele livet», og belyse dette ved eksempler (nr. 23, 24).

7. I alle bispedømmer skal man støtte de pavelige misjonsorganisasjoner. Deres statutter skal overholdes, især hva angår oversendelsen av bidragene ( nr. 38)

8. De gaver som spontant blir ydet av de troende til misjonene, er ikke på langt nær tilstrekkelige. Det anbefales derfor snarest mulig å ordne med faste bidrag som betales hvert år, såvel av bispedømmet som av sognene eller andre sammenslutninger, alt etter deres inntekter, og som den Hellige Stol vil fordele. De troendes andre spontane gaver bør ikke bli mindre av den grunn (nr. 38).

9. Hver bispekonferanse skal nedsette en biskopelig misjonskomité. Dens oppgave skal være å vekke og stimulere misjonsvirksomheten og misjonsansvaret. Den skal koordinere samarbeidet mellom bispedømmene, opprette kontaktledd med de andre bispekonferanser og forsøke å utrede hvordan man med størst mulig rettferdighet kan understøtte misjonene (nr. 38).

10. Siden misjonsinstituttene vedblir å være av aller største nødvendighet, bør alle vite at den oppgave å forkynne Evangeliet er blitt betrodd dem av den kirkelige myndighet for å oppfylle hele Gudsfolkets misjonsplikt (nr. 27).

11. Biskopene skal likeledes henstille til misjonsinstituttene å belære de troende om betydningen av å gå inn for misjonssaken. Biskopene skal gjøre det mulig for disse institutter å oppmuntre og utvikle misjonskallet hos de unge (dog med tilbørlig hensyntagen til de lokale behov) og også tillate dem å foreta innsamlinger (nr. 23, 37, 38).

For å skape større enhet og slagkraft, skal biskopene benytte seg av et nasjonalt eller regionalt misjonsråd, som skal bestå av lederne for de pavelige organisasjoner og de misjonsinstitutter som allerede finnes i landet eller i området.

12. Ethvert misjonsinstitutt bør snarest mulig gå inn for sin egen tilpasning og fornyelse, fremfor alt hva angår de metoder som anvendes for forkynnelsen og innføringen i kristenlivet (nr. 13, 14) og også for kommunitetslivet (dekr. Perfectae Caritatis nr. 3).

13. § I. For misjonene som helhet bør det bare finnes én kompetent myndighet, nemlig: Kongregasjonen for Troens utbredelse (De Propaganda Fide). Men da enkelte misjoner av særlige årsaker ennå for en tid er underlagt andre kongregasjoner, skal det i mellomtiden i disse opprettes en avdeling for misjonene, som skal stå i intim kontakt med Propagandakongregasjonen. På den måten vil samtlige misjoner bli ledet og forvaltet på en fast måte og etter ensartede normer (nr. 29).

§ 2. De pavelige misjonsorganisasjoner: Opus Pont. Propagationis Fidei, Opus St. Petri pro clero indigena, Unio cleri pro missionibus og Opus St. Infantiæ er alle underlagt Propagandakongregasjonen.

14. Presidenten for Sekretariatet for Kristen Enhet er kraft av sin stilling medlem av Propagandakongregasjonen. Likeledes blir sekretæren for nevnte Sekretariat å regne blant denne Kongregasjons konsulenter (nr. 29).

På samme måte skal propagandakongregasjonen være representert i Sekretariatet for Kristen Enhet.

15. I ledelsen for Propagandakongregasjonen deltar 24 representanter som avgjør sakene ved sin stemme, med mindre Paven i enkelte tilfeller skulle bestemme noe annet.

Disse er: 12 prelater fra misjonslandene og 4 fra andre landområder, 4 ledere for misjonsinstitutter, 4 representanter for de pavelige institusjoner. De skal alle sammenkalles 2 ganger årlig. Medlemmene av denne forsamling skal utnevnes for 5 år. Hvert år skal en femtedel skiftes ut. Et medlem kan utnevnes for en ny 5-års periode.

Bispekonferansene og de pavelige institutter (Instituta et Opera pontificia) skal ifølge regler som snarest mulig vil bli meddelt dem av den Apostoliske Stol, fremlegge for Paven en liste med navn blant hvilke Paven vil velge de ovennevnte representanter, likeledes en navneliste omfattende også folk fra misjonslandene fra hvilke der kan velges konsulenter.

16. Representanter for de misjonerende ordenssamfunn, for de regionale misjonsforbund og legmannsrådene - i særdeleshet de internasjonale sådanne - deltar med rådgivende stemme i Propagandakongregasjonens møter.

17. Etter å ha konsultert bispekonferansene eller misjonsinstituttene skal Propagandakongregasjonen så snart det lar seg gjøre utarbeide hovedlinjene for overenskomster mellom de stedlige biskoper og misjonsinstituttene med sikte på å fastlegge deres gjensidige forhold (nr. 32).

I disse avtaler skal man ta hensyn til såvel kontinuiteten i misjonsarbeidet som til instituttenes behov (nr. 32).

18. Det er ønskelig at bispekonferansene i misjonslandene slutter seg sammen i organiske grupper som svarer til de vidstrakte sosio-kulturelle landområder (kfr. supra nr. 9). Propagandakongregasjonen bør oppmuntre denne koordinering av bispekonferansene.

I samarbeid med Propagandakongregasjonen skal disse konferanser ha til oppgave:

1) å undersøke hvorledes de troende og misjonsinstituttene, om nødvendig med nye metoder og ved forenede krefter, kan slå rot hos de folkeslag og folkegrupper de lever iblant, som de er utsendt til (nr. 10, 11) og som de må søke å komme i dialog med for deres frelses skyld,

2) å danne studiegrupper som nøye skal sette seg inn i hvorledes disse folkeslag oppfatter universet, mennesket, dets Gudsforhold, og innarbeide i den teologiske tenkning alt som er godt og sant (nr. 22).

Således forstått vil det teologiske studium danne det nødvendige grunnlag for de tiltrengte ønskede tilpasninger som de nevnte studiegrupper også bør ta seg av.

Denne tilpasning skal bl.a. omfatte metodene for Evangeliets utbredelse, de liturgiske former, klosterlivet og kirkelovgivningen (nr. 19).

For å finne frem til mer effektive metoder for Evangeliets utbredelse og for religionsundervisningen (nr. 11, 13, 14), skal Propagandakongregasjonen stimulere et intimt samarbeid mellom de høyere pastoralinstitutter.

Hva de liturgiske former angår, bes studiegruppene innsende dokumenter og ønskemål til «Concilium for iverksettelse av Liturgi-konstitusjonen».

Med hensyn til klosterlivet, må man unngå å tillegge de ytre former som adferd, drakt, kunst etc. større betydning enn den stedlige befolknings religiøse særpreg som det gjelder å tilegne seg eller å tilpasse Evangeliets fullkommenhetskrav;

3) videre skal oppgaven være til bestemte tider å organisere møter for lærerne ved presteseminarene for, i samarbeide med de ovennevnte studiegrupper, å tilpasse studieprogrammene og meddele hverandre opplysninger for bedre å kunne svare til de aktuelle behov for presteutdannelsen (nr. 16),

4) å undersøke hvorledes man best mulig skal fordele de lokale krefter (prester, kateketer, institutter), - fremfor alt hvordan man effektivt skal kunne avhjelpe mangelen på personell i de mest befolkede strøk.

19. I fordelingen av bidragene skal en passende del reserveres hvert år til utdannelse og underhold av det lokale presteskap, misjonærene og kateketene, og likeledes av de ovennevnte studiegrupper (nr. 18).

Biskopene vil redegjøre for dette til Propagandakongregasjonen (nr. 17, 29).

20. Man skal opprette de pastoralråd som ifølge dekretet Christus Dominus nr. 21, skal ha til oppgave nøye å studere og drøfte alt som angår det pastorale arbeide, undersøke og formulere praktiske konklusjoner og likeledes arbeide med forberedelsen av bispesynodene og påse at synodestatuttene blir satt ut i livet (nr. 30).

21. I misjonene skal det opprettes råd for ordenssamfunn og søsterforbund. De høyeste foresatte for alle institusjoner i et land eller et landområde skal ta del i disse råd og koordinere sine tiltak (nr. 33).

22. Alt etter muligheter og behov skal det i misjonene dannes nye vitenskapsinstitutter. Disse skal samarbeide slik at de forskjellige forskningsoppgaver og spesialstudier blir gjennomført med best mulige resultater. Man må imidlertid påse at det i samme område ikke finnes flere ensartede institusjoner som utfører det samme arbeid (nr. 34).

23. For at emigrantene som kommer fra misjonslandene skal bli møtt med velvilje og få den nødvendige pastorale hjelp av biskopene fra de gamle kristne land, er et samarbeid med misjonsbiskopene påkrevet (nr. 38).

24. Angående legfolket i misjonslandene:

§ 1. Det henstilles inntrengende til dem å dyrke den oppriktige hensikt å tjene misjonene, å skaffe seg den nødvendige modenhet og, som det heter, en profesjonell utdannelse; likeledes at de går inn for å oppholde seg tilstrekkelig lenge i misjonen.

§ 2. Legfolkets misjonsorganisasjoner oppfordres til å opprette et effektivt samarbeid.

§ 3. Biskopene på misjonsmarken bør gi bevis for sin omsorg overfor dette legfolk.

§ 4. Legfolket må sikres de sosiale trygder (nr. 41).