Kapittel 4: Legfolket

Innledning

30. Etter å ha presisert hierarkiets funksjon, er det med glede kirkemøtet tar opp til betraktning det kristne legfolks situasjon. Alt det som tidligere er blitt sagt om Guds folk angår i like høy grad geistligheten og legmedlemmene av ordenssamfunn, men enkelte punkter sikter særlig til legfolket, både menn og kvinner, på grunn av deres stand og oppgave. Og det som ligger til grunn for disse punkter fortjener, som følge av vår tids særegne problemer, spesiell oppmerksomhet. De geistlige er fullstendig klar over legfolkets betydning for hele Kirken. De vet at de selv ikke er blitt innsatt som hyrder av Kristus for i seg selv alene å utføre hele Kirkens oppgave med hensyn til verdens frelse. Deres opphøyede embede består i å være hyrder for de troende, anerkjenne deres tjenester og nådegaver, slik at hver enkelt etter evne sammen med de andre bidrar til det felles verk. «Tro mot sannheten skal vi nemlig i kjærlighet vokse opp til ham i alle ting, han som er hodet, Kristus. Ut fra ham er det at hele legemet vokser sin vekst og blir oppbygget i kjærlighet, sammenføyet og sammenholdt ved alle sine støttende ledd, alt etter den kraft som er gitt hver enkelt del» (Ef 4,15-16).

Hva konsilet mener med legfolk

31. Her menes der med legfolk alle kristne som ikke tilhører den geistlige stand eller et ordenssamfunn godkjent av Kirken. Det vil si de kristne som er blitt innlemmet i Kristus ved dåpen, opptatt i Guds folk, gjort delaktige i Kristi preste-, profet-, og kongeembede, og som for sin del utøver hele det kristne folks felles misjon i Kirken og i verden.

Legfolket har sin egenart i forhold til verden. For selv om geistlige leilighetsvis påtar seg verdslige oppgaver, og selv om noen utøver et verdslig yrke, er de allikevel, i kraft av sitt kall, først og fremst og direkte bestemt for den kirkelige tjeneste. Ordensfolk på sin side avlegger et stort og talende vitnesbyrd ved sitt klosterliv om at verden ikke kan forvandles og ofres til Gud uten saligprisningenes ånd. Legfolket har det kall å søke Guds rike ved å ivareta de jordiske ting og innrette dem med Gud som mål. Legfolket lever i verden, i alle slags verdslige oppgaver og virksomheter, innenfor det vanlige familie- og samfunnsliv som hele deres liv veves sammen med. Der er de kalt av Gud til, ledet av evangeliets ånd, å oppfylle sin egen misjon, og dermed virke som en surdeig innenfra til verdens helliggjørelse. Det er først og fremst deres livs vitnesbyrd, lysende av tro, håp og kjærlighet, som hos dem åpenbarer Kristus. Det er altså deres spesielle oppgave å kaste lys over og ordne de jordiske forhold, som de er sterkt engasjert i, slik at alt utvikler seg og stadig vokser med Kristus som mål og blir en lovprisning til Skaperen og Forløseren.

Legfolkets verdighet som medlemmer av Guds folk

32. Den hellige Kirke, slik som Gud har innstiftet den, ordnes og forvaltes i rik mangfoldighet. «For likesom vi har mange lemmer på ett og samme legeme, men ikke alle lemmer har samme oppgave, slik er vi - så mange vi er - ett legeme i Kristus; men hver for seg er vi hverandres lemmer» (Rom. 12,4-5).

Guds utvalgte folk er ett: «Én Herre, én tro, én dåp» (Ef. 4,5). Alle lemmer har samme verdighet på grunn av sin gjenfødelse i Kristus, den samme nåde som Guds barn, det samme kall til helligheten, en felles frelse, ett håp og én kjærlighet. Der finnes følgelig ingen ulikhet i Kristus og i Kirken med hensyn til rase eller nasjon, sosial stand eller kjønn, for «her er der ikke jøde eller greker, trell eller fri, mann eller kvinne. Alle er dere ett i Kristus Jesus» (Gal. 3,28; kfr. Kol. 3,11).

Selv om alle vandrer frem i Kirken ad forskjellige veier, er de ikke desto mindre alle kalt til hellighet og har i Guds rettferdighet fått den samme tro (kfr. 2. Pet. 1,1). Selv om Kristus har villet det slik at noen skulle bli lærere, forvaltere av sakramentene og hyrder for de andre, finnes der ikke desto mindre en sann likhet mellom alle med hensyn til verdighet og delaktighet i alle troendes felles verk, nemlig å bygge opp Kristi legeme. Den forskjell Herren har opprettet mellom geistligheten og resten av Guds folk, forutsetter også et felles bånd, i og med at hyrdene og de øvrige troende er knyttet sammen i gjensidig avhengighet. Kirkens hyrder tjener hverandre og de andre kristne ifølge Herrens forbilde, mens legfolket villig tilbyr hyrdene og lærerne sitt samarbeide. Således avlegger alle, hver på sin måte, vitnesbyrd om Kristi legemes vidunderlige enhet. For selve mangfoldigheten av nådegaver, tjenester og virksomheter forener Guds barn i ett, siden «den som virker alt dette, er den ene og samme Ånd» (1. Kor. 12,11).

Ved Guds miskunn er Kristus blitt legmannens bror i og med at han, alles Herre, er kommet for å tjene og ikke for å bli tjent (kfr. Mt. 20,28). Likeledes ser legmannen en bror i den som har fått en kirkelig tjeneste for, under Kristi autoritet, å røkte Guds familie ved sin undervisning, helliggjøring og forvaltning, med det mål for øye at det nye bud om kjærligheten blir oppfylt av alle. Det var det den hellige Augustin siktet til da han så vakkert sa: «Det jeg er for dere, forskrekker meg, men det jeg er sammen med dere, trøster meg. For dere er jeg nemlig biskop, men sammen med dere er jeg en kristen. Det første betegner et embede, det annet en nåde, det første fare og det annet frelse» 1.

Legfolkets liv i frelsens og apostolatets tjeneste

33. Alle legfolk uten unntagelse er også, når de er samlet i Guds folk og innlemmet i Kristi ene legeme under det felles hode, kalt til, som levende lemmer, å vie alle de krefter de har mottatt av Skaperens godhet og Frelserens nåde, til Kirkens vekst og dens stadige helliggjørelse.

Legmannsapostolatet er nemlig delaktighet i selve Kirkens frelsebringende misjon, og alle de som har mottatt dåpen og fermingen, er dermed av Herren selv bestemt til dette apostolat. Den kjærlighet til Gud og menneskene som er sjelen i alt apostolat, skjenkes og næres gjennom sakramentene, i første rekke alterets sakrament. Legfolkets særlige kall består i å gjøre Kirken nærværende og virksom nettopp på de steder og under de omstendigheter som ellers ikke ville gi den mulighet for å virke som jordens salt 2. I kraft av de gaver han har fått, blir hver enkelt legmann på denne måten både et vitne om og et levende redskap for Kirkens egentlige oppgave «så meget som Kristus gir ham nåde til det» (Ef. 4,7).

I tillegg til dette apostolat som angår absolutt alle kristne, kan legfolk også på forskjellig vis bli kalt til et nærmere samarbeide med hierarkiet i apostolatet 3, lik de menn og kvinner som hjalp apostelen Paulus i evangeliets tjeneste og strevet meget i Herren (kfr. Fil. 4,3; Rom. 16,3 ff). Dessuten ligger der hos dem en mulighet for å få seg betrodd av hierarkiet visse kirkelige embeder som tar sikte på et rent åndelig formål.

Hele legfolket har altså den ansvarsfulle plikt å bidra til å gjøre Guds frelsesplan mer og mer kjent av alle mennesker til alle tider og overalt i verden. Dette forutsetter at man gir dem virkelig anledning til selv også å ta sin del av Kirkens virke for frelsen, den enkeltes krefter og tidens behov tatt i betraktning.

Legfolkets andel i det alminnelige prestedømme og den kristne kultus

34. Kristus Jesus, den ypperste og evige prest, besjeler legfolket med sin Ånd og tilskynder det til alle gode og fullkomne gjerninger fordi han også gjennom dem vil forlenge sitt vitnesbyrd og sin tjeneste.

Til dem som han nært knytter til sitt liv og sin oppgave, gir han til og med del i sitt prestelige embede så de utfører den åndelige tjeneste til Guds ære og menneskenes frelse. For da legfolket er viet til Kristus og salvet med Den Hellige Ånd, blir det kalt på vidunderlig vis og formet til å bære stadig rikere åndelige frukter. Alt det de foretar seg, deres bønner og apostoliske virksomhet, deres samliv med ektefellen og den øvrige familie, deres daglige arbeide, deres åndelige og legemlige hvile, når de handler etter Ånden, ja, selv livets plager båret i tålmod, alt dette blir til «åndelige ofre som Gud gleder seg ved i Jesus Kristus» (1. Pet. 2,5), og som under nattverdsfeiringen bæres frem med dyp ærbødighet til Faderen sammen med ofringen av Herrens legeme. Legfolket innvier således selve verden til Gud, når det tilber Ham ved over hele jorden å handle i gudsfrykt.

Legfolkets andel i Kristi profetiske embede og i det kristne vitnesbyrd

35. Kristus er også den store profet som forkynte Faderens rike både ved sitt livs vitnesbyrd og ved sitt ords kraft. Han oppfyller nå sitt profetiske embede, i påvente av Guds herlighets fulle åpenbaring, ikke bare gjennom hierarkiet, som underviser i hans navn og ved hans autoritet, men også gjennom legfolket som han gjør til sine vitner, beriker med troens innsikt og ordets nådegave (kfr. Ap.gj. 2,17-18; Åpenb. 19,10) for at evangeliets kraft skal åpenbares i dagliglivet, i familie- som i samfunnslivet. Legfolket oppfører seg som forjettelsens barn dersom de, sterke i troen og i håpet, bruker den stund de nå har (kfr. Ef. 5,16; Kol. 4,5) og venter den kommende herlighet ved sitt tålmod (kfr. Rom. 8,25). De skjuler forresten ikke sitt håp i sjelens lønnkammer, men finner uttrykk for det ved en stadig omvendelse og kamp mot «de som rår over verden i mørket omkring oss, ondskapens åndehær» (Ef. 6,12), eventuelt også ved hjelp av strukturene i den profane verden.

På samme måte som Den nye pakts sakramenter, næringen for de troendes liv og apostolat, er et forbilde på den nye himmel og den nye jord (kfr. Åpenb. 21,1), er også legfolket en mektig forkynner av sin tro på hva håpet gjelder (kfr. Heb. 11,1), når det liv som springer ut av troen forenes med en frimodig bekjennelse. En slik forkynnelse av evangeliet, Kristi budskap fremstilt både ved livets og ordets vitnesbyrd, får en egen klang og en spesiell virkekraft når den kommer til uttrykk i de vanlige forhold som verden gir.

I dette perspektiv er den livsform som helliges av et eget sakrament, nemlig livet i ekteskapet og i familien, av særlig stor verdi. Her finner nemlig legmannsapostolatet sin utmerkede skole og praksis, for her griper den kristne religion inn i alle livets forhold og forvandler dem fra dag til dag. Her finner ektefellene sitt eget kall til å være troens og Kristi kjærlighets vitner både for hverandre og for sine barn. Den kristne familie forkynner høyt og tydelig både Guds rikes krav og kraft her nede og håpet om livet i saligheten. Ved sitt eksempel og sitt vitnesbyrd anklager den verden for dens synd og opplyser dem som søker sannheten.

Selv når det beskjeftiger seg med verdslige gjøremål, kan og bør legfolket gjøre en verdifull innsats for å bringe evangeliet til verden. Skulle de troende stå uten geistlig bistand på grunn av politiske forfølgelser eller av en annen årsak, utfører enkelte legmenn visse kirkelige tjenester i den utstrekning de har adgang til det. Under alle forhold vier flere alle sine krefter til et apostolisk arbeide. Og alle uten unntagelse bør bidra til Kristi rikes utfoldelse og vekst i verden. Det vil si at legfolket ivrig bør gå inn for et dypere kjennskap til den åpenbarte sannhet og bønnfalle Gud om visdommens nådegave.

Legfolkets andel i den kongelige tjeneste

36. Kristus var lydig inntil døden, og derfor ble han opphøyet av Faderen (kfr. Fil. 2,8-9) og trådte inn i sitt rikes herlighet. Alle er underlagt ham, inntil han selv gir seg og hele skapningen under Faderen, slik at Gud blir alt i alle (kfr. 1. Kor. 15,27-28). Han har så meddelt sin myndighet til disiplene og utrustet dem med kongelig frihet, for at de ved sin selvoppofrelse og et hellig liv skulle beseire syndens makt i seg selv (kfr. Rom. 6,12). Dessuten skulle de, ved i ydmykhet og tålmod å tjene Kristus også i sin neste, føre sine brødre til den Konge det er en kongelig ære å tjene. Herren ønsker nemlig at hans rike skal utbres også av det troende legfolk: Sannhetens og livets rike, hellighetens og nådens rike, rettferdighetens, kjærlighetens og fredens rike 4. I dette rike blir skapningen frigjort fra den forgjengelighet den treller under og ført frem til den frihet som Guds barn har i herlighet (kfr. Rom. 8, 21). Det er i sannhet et stort løfte og et stort bud disiplene mottar. «Alt hører dere til, men dere hører Kristus til og Kristus hører Gud til» (1. Kor. 3,23).

De troende bør altså anerkjenne hele skapningens indre natur, verdi og bestemmelse til Guds pris. Og de bør hjelpe hverandre til et helligere liv også gjennom de verdslige gjøremål, for å prege verden med Kristi ånd og føre den sikrere mot dens mål i rettferdighet, kjærlighet og fred. Ser man på denne oppgave i hele dens utstrekning, er det legfolket som her spiller den viktigste rolle. Den kompetanse som legfolket sitter inne med og den innsats de her gjør og som Kristus helliger ved sin nåde, er avgjørende for å utnytte de skapte ting til hele menneskehetens beste ved hjelp av menneskets eget arbeide, teknikkens og sivilisasjonens fremgang, i overensstemmelse med Skaperens vilje og i lyset av Guds ord. Dette er avgjørende for å fordele rikdommene rettferdig mellom alle og la disse på sitt plan bidra til det universelle fremskritt i menneskelig og kristen frihet. Således vil Kristus gjennom Kirkens medlemmer mere og mere opplyse hele det menneskelige samfunn ved sitt frelsebringende lys.

Legfolket bør også innstille sine krefter på å forbedre samfunnsstrukturene og livsvilkårene der hvor disse kan føre til synd, og bringe dem i overensstemmelse med rettferdighetens krav så de ikke motarbeider, men tvert om fremmer de etiske verdier. Ved å gå inn for dette vil de også gjennomtrenge menneskenes verk og kultur med moralverdi. Dermed blir også verdens åker bedre i stand til å motta det guddommelige ords sed, og Kirken vil få lettere adgang til å bringe sitt fredsbudskap inn i verden.

I pakt med denne frelsesordning bør legfolket lære å skjelne klart mellom de rettigheter og plikter de har som medlemmer av Kirken, og dem de har som medlemmer av det profane samfunn. De bør legge vinn på å bringe begge deler i harmoni og huske at de er forpliktet til å rette seg etter sin kristne samvittighet også i alle verdslige saker, fordi ingen menneskelig virksomhet kan unndras Guds herredømme, ikke engang i de jordiske ting. I vår tid er det av aller største betydning at de troende i sin handlemåte tydelig viser at de er klar over både forskjellen og harmonien mellom disse komponenter. Det er nemlig nødvendig for at Kirkens funksjon helt skal tilpasses den moderne verdens spesielle situasjon. Det må anerkjennes at det politiske samfunn, som med full rett fremmer jordiske interesser, styres etter egne prinsipper, men der må like sterkt tas avstand fra den skjebnesvangre teori som tar sikte på å bygge samfunnet uten noe som helst hensyn til religionen, og samtidig angriper borgernes religiøse frihet for å bryte den ned 5.

Legfolkets forhold til hierarkiet

37. Som enhver annen kristen har legmannen rett til rikelig å motta Kirkens åndelige goder av de geistlige, især Guds ord og sakramentenes hjelp 6. Han skal legge frem for dem sine behov og ønsker med den frihet og tillit som sømmer seg for Guds barn og brødre i Kristus. Alt etter sine kunnskaper, sin kompetanse og sine kvalifikasjoner har legfolket anledning til, ja, noen ganger plikt til å gjøre sin mening kjent i alt som angår Kirkens beste 7. Passer det slik, kan dette med fordel gjøres gjennom institusjoner som er blitt til i Kirken med dette formål for øye, og alltid med sannferdighet, styrke og klokskap, med respekt for og kjærlighet til dem som i kraft av sitt embede representerer Kristus.

Som enhver annen kristen bør legmannen straks rette seg i kristen lydighet etter det som hyrdene i egenskap av Kristi representanter og som Kirkens lærere og ledere bestemmer, og på denne måten følge Kristi eksempel, han som ved sin lydighet inntil døden har åpnet for alle mennesker den saliggjørende adgang til Guds barns frihet. Legfolket skal heller ikke glemme i sine bønner å anbefale til Gud sine åndelige ledere, som jo bærer ansvaret og kommer til å måtte avlegge regnskap for deres sjeler, om at de må bære dette ansvar med glede og ikke med et tungt hjerte (kfr. Heb. 13,17).

De geistlige bør på sin side anerkjenne og støtte legfolkets verdighet og ansvar i Kirken, gjerne benytte seg av deres vel overveide råd, betro dem oppgaver i Kirkens tjeneste og vise dem tillit ved å gi dem handlefrihet og selvstendighet. De bør også oppmuntre dem til selv å ta initiativ. Når legfolket fremlegger sine planer, ønsker og forslag, må de med en fars kjærlighet overveie dem oppmerksomt i Kristus 8. Geistligheten bør nøye respektere den velbegrunnede frihet som alle har rett til i det profane samfunn.

Man kan vente seg store fordeler av denne åpne samtale mellom legfolk og geistlige. Legfolket vil nemlig få en sterkere følelse av eget ansvar, større glede og dermed lettere ta sin del av geistlighetens møye. De geistlige vil på sin side, takket være legfolkets erfaring, få en sikrere og mer klarsynt dømmekraft både i åndelige og materielle problemer. Dermed vil hele Kirken, styrket av alle sine lemmer, med større virkning kunne oppfylle sin misjon til verdens sanne liv.

Konklusjon

38. Hver legmann bør overfor verden være et vitne om Herren Jesu oppstandelse og liv, og den levende Guds tegn. Alle i fellesskap og hver for sin del plikter å berike verden med åndelige frukter (kfr. Gal. 5,22), utbre den fattigdommens, saktmodighetens og fredens ånd som besjeler dem som Herren i evangeliet erklærer salige (kfr. Mt. 5,3-9). Kort sagt: «Måtte de kristne bli i verden det som sjelen er i legemet» 9.