Noter

1

Leo XIII, apost. brev Orientalium dignitas, 30. nov. 1894: Leonis XIII Acta, XIV, ss. 201-02.

2

St. Leo IX, brev In terra pax, år 1053: «Ut enim». Innocens III, fjerde Laterankonsil, år 1215, 4. kap.: «Licet Graecos»; brev Inter quatuor, 2. aug. 1206: «Postulasti postmodum». Innocens IV, epist. Cum de cetero, 27. aug. 1247; epist. Sub catholicae, 6. mars 1254, innledning. Nikolaus III, instruks Istud est memoriale, 9 okt. 1278. Leo X, apost. brev Accepimus nuper, 18. mai 1521. Paulus III, apost. brev Dudum, 23. des. 1534. Pius IV, konst. Romanus Pontifex, 16. febr. 1564, § 5. Clemens VIII, konst. Magnus Dominus, 23. des. 1595, § 10. Paul V, konst. Solet circiumspecta, 10. des. 1615, § 3. Benedikt XIV, encykl. Demandatam, 24. des. 1743, § 3; encykl. Allatae sunt, 26. juni 1755, §§ 3, 6-19, 32. Pius VI, encykl. Catholicae communionis, 24. mai 1787. Pius IX, brev In suprema, 6. jan. 1848, § 3; apost. brev Ecclesiam Christi, 26. nov. 1853; konst. Romani Pontificis, 6. jan. 1862. Leo XIII, apost. brev Praeclara, 20. juni 1894, n. 7; apost. brev Orientalium dignitas, 30. nov. 1894, innledning. Osv.

3

Pius XII, motu proprio Cleri sanctitati, 2. juni 1957, can. 4.

4

Pius XII, ibid., can. 8: «uten tillatelse fra Den apostoliske Stol», i overensstemmelse med de tidligere århundrers praksis; can. 11 sier om de døpte ikke-katolikker: «de kan slutte seg til den ritus de selv velger»; her i teksten blir det positivt bestemt for alle og overalt at de beholder sin ritus.

5

Kfr. Leo XIII, apost. brev Orientalium dignitas, 30. nov. 1894; apost. brev Praeclara, 20. jun. 1894, og andre dokumenter som note 2 henviser til.

6

Kfr. Benedikt XV, motu proprio Orientis catholici, 15. okt. 1917. Pius XI, encykl. Rerum orientalium, 8. sept. 1928. Osv.

7

Den praksis som er blitt fulgt i den katolske kirke under Pius XI, Pius XII og Johannes XXIII gir mange bevis på en slik utvikling.

8

Kfr. følgende kirkemøter: Nikea I (can. 6), Konstantinopel I (can. 2-3), Kalkedon (can. 28-29), Konstantinopel IV (can. 17 & 21). Lateran IV (can. 5 & 30), Firenze (Decr. Pro Graecis), osv.

9

Kfr. Nikea I (can. 6), Konstantinopel I (can. 3), Konstantinopel IV (can. 17). Pius XII, motu proprio Cleri sanctitati, can. 216, §2, 1.

10

Nikea I (can. 6), Konstantinopel I (can. 3), Konstantinopel IV (can. 21), Lateran IV (can. 5), Firenze (Decr. Pro Graecis, 6. juli 1439, §9). Kfr. Pius XII, motu proprio Cleri sanctitati, 2. jun. 1957, can. 219. Osv.

11

Kfr. ovenfor, note 8.

12

Kfr. Kirkemøtet i Efesus, can. 8. Clemens VII, Decet Romanum Pontificem, 23. feb. 1596. Pius VII, apost. brev In universalis Ecclesiae, 22. febr. 1807. Pius XII, motu proprio Cleri sanctitati, 2. juni 1957, can. 324-39. Synoden i Kartago, år 419, can. 17.

13

Synoden I Kartago, år 419, can. 17 & 57. Kirkemøtet i Kalkedon, år 457, can. 12. St. Innocens I, brev Et onus et honor, ca. år 415: «Nam quid sciscitaris». St. Nikolaus I, brev Ad consulta vestra, 13. nov. 866: «A quo autem». Innosens III, brev Rex regum, 25. feb. 1204. Leo XII, apost konst. Petrus Apostolorum Princeps, 15. aug. 1824. Leo XIII, apost. brev Christi Domini, år 1895. Pius XII, motu propno Cieri sanctitati, 2. juni 1957, can. 159.

14

Kfr. Innocens IV, brev Sub catholicae, 6. mars 1254, §3, n. 4. Annet kirkemøte i Lyon, år 1274 (trosbekjennelse fremlagt av Mikael Paleolog for Gregor X). Eugen IV, Kirkemøtet i Firenze, konst. Exsultate Deo, 22. nov. 1439, §11. Clemens VIII, instruks Sanctissimus, 31. aug. 1595. Benedikt XIV, konst. Etsi pastoralis, 26. mai 1742, §2, n. 1, §3, n. 1, osv. Synoden i Laodikea, år 347/381, can. 48. Armenernes synode i Sis, år 1342. Maronitenes synode r Libanon, år 1736, II. del, kap. 3, n. 2. Og andre partikular-synoder.

15

Kfr. Det hellige Officium, instruks til biskopen av Spis, år 1783. Propagandakongregasjonen (for kopterne), 15. mars 1790, n. XIII; dekr. 6. okt. 1863, C, a. Kongregasjonen for de orientalske kirker, 1. mai 1948. Det hellige Officium, svar av 22. apr. 1896 og brev av 19. mai 1896.

16

Codex jur. can., can. 782, §4. Kongregasjonen for de orientalske kirker, dekr. de Sacramento Confirmationis administrando etiam fidelibus orientalibus a presbyteris latini ritus, qui hoc indulto gaudent pro fidelibus sui Ritus, 1. mai 1948.

17

Kfr. Synoden I Laodikea, år 347/381, can. 29. St. Nikeforos av Konstantinopel, kap. 14. Armenernes synode i Dvin, år 719, can. 31. St. Theodor studita, preken 21. St. Nikolaus I, brev Ad consulta vestra, 13. nov. 866: «In quorum Apostolorum»; «Nos cupitis»; «Quod interrogatis»; «Praeterea consulitis»; «Si die dominico». Og synodene for de særskilte kirker.

18

Dette er nytt, i hvert fall i de tilfelle det foreligger en forpliktelse til å overvære den hellige liturgi. Men det svarer til Orientalernes syn på den liturgiske dag.

19

Kfr. Canones Apostolorum, 8 & 9. Synoden i Antiokia, år 341, can. 2. Timoteus av Alexandria, spørsm. 3. Innocens III, konst. Quia divinae, 4. jan. 1215. Og flere partikular-synoder holdt senere av en rekke orientalske kirker.

20

Meningen med denne bestemmelse er å respektere den territoriale jurisdiksjon og samtidig, til sjelenes beste, å ta hensyn til at der finnes flere jurisdiksjoner på samme territorium.

21

Kfr. 1. Kirkemøte i Nikea, can. 18. Synoden I Neocaesarea, år 314/325, can. 12. Synoden i Sardika, år 343, can. 8. St. Leo den store, brev Omnium quidem, 13. jan. 444. Kirkemøtet i Kalkedon, can. 6. Fjerde kirkemøte i Konstantinopel, can. 23, 26. Osv.

22

Subdiakonatet betraktes av de fleste orientalske kirker som en lavere vielse, men ved sin motu proprio Cleri sanctitati har Pius XII knyttet de samme forpliktelser til det som til de høyere vielser. Bestemmelsen her gjør det mulig å komme tilbake til de enkelte kirkers eldre praksis med hensyn til subdiakonenes forpliktelser, til tross for de alminnelige lovbestemmelser i Cleri sanctitati.

23

Kfr. Pius XII, motu proprio Crebrae allatae, 22.feb.1949, can. 32, §2, n. 5 (patriarkenes fullmakter til å dispensere fra ekteskapets forma); motu proprio Cleri sanctitati, 2. juni 1957, can. 267 (patriarkenes fullmakter til ekteskapets sanatio in radice). Det hellige Officium og Kongregasjonen for de orientalske kirker har i 1957 og for fem år gitt «utenfor patriarkenes territorium, metropolitene og de andre kirkelige myndigheter som ikke har noen andre overordnede enn Den apostoliske Stol», de samme fullmakter med hensyn til ekteskapets forma og sanatio in radice.

24

Kfr. St. Leo den store, brev Quod sacpissime, 15. apr. 454 «Petitionem autem». St. Nikeforos av Konstantinopel, kap. 13. Synoden til patriark Sergius, 18. sept. 1596, can. 17. Pius VI, apost. brev Assueto paterne, 8. apr. 1775. Osv.

25

Kfr. Annet Vatikankonsil, konst. de Sacra Liturgia, 4. des. 1963 (norsk oversettelse: Gudstjenestens fornyelse. St. Olav forlag).

26

Kfr. Clemens VIII, instruks Sanctissimus, 31. aug. 1595, S 6: «Si ipsi Graeci». Det hellige Officium, 7. juni 1673, ad 1 & 3. Propagandakongregasjonen, dekr. av 18. aug. 1913, art. 33; dekr. 14. aug. 1914, art. 27; dekr. 27. mars 1916, art. 14. kongregasjonen for de orientalske kirker, dekr. av 1. Mars 1929, art. 36; dekr. av 4. mai 1930, art. 41.

27

Kfr. Synoden i Laodikea, år 347/381, can. 18. Kaldeernes synode i Mar Issac, år 410, can. 15. St. Nerses Klaienseren, armensk patriark, år 1166. Innocens IV, brev Sub catholicae, 6. mars 1254, §8. Benedikt XIV, konst. Etsi pastoralis, 26. mai 1742, §7, n. 5; instruks Eo quamvis tempore, 4. mai 1745, §§42 ff. Blant nyere partikular-synoder: Armenernes (1911), Kopternes (1898), Maronitenes (1736), Rumenernes (1872), Ruthenenes (1891), Syrernes (1888).

28

I pakt med den orientalske tradisjon.

29

Som det står i de pavelige dokumenter i tilknytning til de forskjellige orientalske katolske kirkers gjenforening med Rom.

30

Denne regel må betraktes som stadfestet i konsil, og den gjelder de orientalske adskilte brødre og alle deres vielser av guddommelig eller kirkelig opprinnelse.

31

De adskilte kirker inntar det samme standpunkt.

32

St. Basilius den store, Epistula canonica ad Amphilochium: PG 32, 669B.

33

Denne mildere linje begrunnes således: 1) sakramentenes gyldighet; 2) den gode tro og den rette innstilling; 3) det absolutte behov for evig frelse; 4) mangel på prest av eget samfunn; 5) at man garderer seg mot mulige farer og især mot en formell tilslutning til en vranglære.

34

Her dreier det seg om den såkalte «communicatio in sacris utenom sakramentene». Konsilet tillater denne smidigere praksis, på den betingelse at ingen rører ved noe som det ikke skal røres ved.