Presbyterorum ordinis

Kapittel II: Prestenes tjeneste

I. Prestenes oppgaver

4. Guds folk forenes først og fremst ved den levende Guds ord 1, som man med rette kan forlange å høre av prestenes munn 2. Ettersom ingen kan bli frelst uten at de har troen 3, er det prestenes første oppgave som biskopenes medarbeidere å forkynne Guds evangelium for alle mennesker 4 for på den måte - gjennom at de oppfyller Herrens befaling: «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen» (Mk. 16,15) 5 - å grunnlegge Guds folk og få det til å vokse. Det frelsebringende ord vekker jo troen, hvorved de troendes forsamling oppstår og vokser i de ikke-troendes hjerter og nærer den i de troendes, som apostelen sier: «Troen kommer av det som høres, og det som høres, kommer i kraft av Kristi ord» (Rom. 10,17). Prestene skylder altså alle mennesker å gi dem del i evangeliets sannhet 6, som de gleder seg over i Herren. Når de enten ved en forbilledlig livsvandel vinner de ikke-troende for Gud 7, eller de ved en uttrykkelig forkynnelse utlegger Kristi mysterium for de ikke-troende, om de gir religionsundervisning, fremlegger Kirkens lære eller forsøker å behandle tidens spørsmål i Kristi lys 8, er det aldri deres egne tanker de skal legge frem, men Guds ord. De skal lære de andre og inntrengende oppfordre alle til omvendelse og helliggjørelse. Men med de forhold vi har i dag, er forkynnelsen ofte ytterst vanskelig for prestene. Hvis man vil på talefot med sine tilhørere, må man ikke la seg nøye med å utlegge Guds ord abstrakt og i all alminnelighet, man må også anvende evangeliets evige sannhet på livet slik det faktisk utfolder seg.

Ordets tjeneste utøves derfor på mangfoldige måter alt etter tilhørernes behov og forkynnerens nådegaver. I ikke-kristne land og samfunnsgrupper blir menneskene ved evangeliets budskap først og fremst ført til troen og frelsens sakramenter 9, mens sakramentenes forvaltning innenfor den kristne menighet tvert imot krever at ordet først og fremst forkynnes for dem som åpenbart kun tror og forstår meget lite av det de gjør, ettersom det jo dreier seg om sakramenter som formidler mysteriene i den tro som oppstår og næres av ordet 10. Dette gjelder ganske særlig ordets gudstjeneste i messen, hvor forkynnelsen av Herrens død og oppstandelse, svaret fra menigheten som lytter til den, og selve det offer hvorved Kristus med sitt blod har beseglet den nye pakt, og som de troende med sine bønner og ved mottagelsen av sakramentene tar del i, er uløselig knyttet til hverandre 11.

5. Gud, som alene er den Hellige og Helliggjøreren, har villet forene menneskene med seg som sine feller og medarbeidere, for at de ydmykt skulle tjene forløsningsverket. Derfor blir prestene ved biskopenes tjeneste viet av Gud, for at de som særlige deltagere i Kristi prestedømme som tjenere skal feire hans hellige mysterier, han som til alle tider ved sin Ånd utøver sitt prestedømme for oss i liturgien 12. Ved dåpen innlemmer de menneskene i Guds folk, ved botens sakrament forsoner de syndene med Gud og Kirken, ved de sykes salvelse trøster de dem som lider, og fremfor alt frembærer de på sakramentalt vis Kristi offer i messen. Og hver gang prestene feirer et av sakramentene blir de - som den hellige martyr Ignatius allerede i Kirkens eldste tider bevitner det 13 - på forskjellig måte hierarkisk forbundet med biskopen og gjør ham altså på en viss måte nærværende innenfor de enkelte menigheter 14.

Alle de øvrige sakramenter er knyttet til eukaristien og henordnet til den, og det samme gjelder de øvrige kirkelige tjenester og apostoliske oppgaver 15. Eukaristien rommer nemlig i seg alle Kirkens åndelige goder i hele deres fylde 16, dvs. Kristus selv, han som er vårt påskelam og vårt levende brød. Ved sitt kjød, som lever og gjør levende ved Den Hellige Ånd, skjenker han menneskene livet, og derved oppmuntres og føres de til sammen med ham å frembære seg selv, sitt arbeide og hele skapningen som offer. Derfor fremtrer eukaristien da også som kilden til og høydepunktet i enhver forkynnelse av evangeliet, idet katekumenene litt etter litt blir forberedt til å ta del i eukaristien, og de som allerede er døpt og fermet blir, gjennom at de mottar eukaristien, fullstendig innlemmet i Kristi legeme.

Menigheten som kommer sammen for å feire eukaristien med presten i spissen, er altså kjernen i de troendes samfunn. Derfor skal prestene lære de troende i messen å frembære den guddommelige offergave for Gud Fader og sammen med den å frembære deres eget liv som offergave. De skal i Kristi, Hyrdens, ånd belære dem om angerfullt å fremlegge sine synder for Kirken i botens sakrament, for at de stadig mere må omvende seg til Herren og huske hans ord: «Omvend dere, for Himmeriket er kommet nær!» (Mt. 4,17). De skal likeledes lære dem å ta del i messens seremonier på en slik måte at de kan be oppriktig under dem. Og de skal lede dem til alt etter den enkeltes nådegaver og behov å la sitt liv gjennomtrenge av en stadig mere fullkommen bønnens ånd. De skal foreholde alle at de skal oppfylle sine standsplikter, og de mere fremskredne skal de tilskynde til å følge de evangeliske råd på den måte som passer best til den enkeltes forhold. De skal kort sagt lære de troende å synge og spille i sine hjerter for Herren med salmer og hymner og åndelige sanger og alltid å si Gud vår Far takk for alle ting i vår Herres Jesu Kristi navn 17.

Og prestene selv skal utstrekke den lovprisning og takksigelse som kommer til orde i eukaristien og på de forskjellige tider på dagen når de ber sine tidebønner, ved på Kirkens vegne å be til Gud for hele det folk som er blitt dem betrodd, ja, for hele verden.

Det Guds hus hvor eukaristien feires og oppbevares, hvor de troende samles, og hvor Guds Sønn, vår Frelser, som har hengitt seg for oss på offeralteret, er til stede og æres til hjelp og trøst for de troende, skal være pent og egnet til bønn og hellig handling 18. Prestene og de troende skal i det med takknemlig sinn svare på hans gave, som ved sin menneskelige natur til stadighet meddeler lemmene på sitt legeme det guddommelige liv 19. Prestene skal bestrebe seg for å sette seg riktig inn i liturgiens teori og praksis, for at deres utøvelse av liturgien skal få den menighet som er dem betrodd til stadig mere fullkomment å prise Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.

6. Prestene utøver Kristi, Hodets og Hyrdens embede i forhold til den myndighet som er dem gitt, og de samler på biskopens vegne Guds familie, dette samfunn av brødre besjelet av enhetens ånd, og fører dem ved Kristus i Den Hellige Ånd til Gud Fader 20. Til utøvelsen av denne tjeneste skjenkes der likesom til de øvrige prestelige oppgaver en åndelig fullmakt, som gis dem for at de skal oppbygge Kirken 21. Ved denne oppbyggelse av Kirken skal prestene etter Herrens eksempel omgås alle med sann menneskelighet. Men allikevel skal de i sin væremåte overfor dem ikke søke å tekkes mennesker 22, men forholde seg som kristent liv og lære byr. De skal belære dem og oven i kjøpet rettlede dem som sine elskede barn 23 i overensstemmelse med apostelens ord: «Tre frem om det er beleilig eller ubeleilig, overbevis, tukt, forman med all langmodighet og belæring!» (2. Tim. 4,2) 24.

Derfor påhviler det prestene som oppdragere til troen, selv eller gjennom andre, å sørge for at hver enkelt troende i Den Hellige Ånd ledes til utfoldelse av sitt personlige kall i overensstemmelse med evangeliets prinsipper, til en oppriktig og virksom kjærlighet og til den frihet som Kristus har frigjort oss til 25. Selv de skjønneste seremonier og de mest blomstrende foreninger nytter ikke meget, hvis de ikke tjener til å oppdra menneskene til kristen modenhet 26. For å bidra til å øke denne modenhet skal prestene hjelpe dem til ut fra livets store og små hendelser å finne ut av hva de i øyeblikket skal gjøre, og hva som er Guds vilje med dem. Dessuten skal de lære de kristne at de ikke bare skal leve for seg selv, men at de også i overensstemmelse med det nye kjærlighetsbuds krav skal tjene hverandre med den nåde de hver især har mottatt 27, for å alle på den måte skal oppfylle sine forpliktelser i det menneskelige samfunn på kristent vis.

Selv om prestene har forpliktelser overfor alle, skal de likevel ta seg ganske særlig av de fattige og svake, ettersom Herren selv holdt sammen med dem 28, og det at evangeliet forkynnes for dem, er satt som tegn på den messianske gjerning 29. Dessuten skal de ta seg særlig ivrig av de unge og av ektefolk og foreldre, som det er ønskelig å samle i vennskapsgrupper, for at de skal kunne hjelpe hverandre til lettere og mere fullkomment å leve sitt kristne liv under ofte vanskelige livsvilkår. Og prestene må heller ikke glemme at alle, både mannlige og kvinnelige ordensfolk, som inntar en særlig høy plass i Guds hus, fortjener en spesiell omsorg for deres åndelige fremskritt til gavn for hele Kirken. Men aller mest skal de ta seg av de syke og døende ved å besøke dem og styrke dem i Herren 30.

Men prestenes oppgave er ikke begrenset til omsorgen for de enkelte troende. Den innebærer også som noe vesentlig dannelsen av et ekte kristent samfunn. Denne fellesskapets ånd skal dog for riktig å komme til utfoldelse ikke bare omfatte den lokale kirke, men Kirken som helhet. Den stedlige menighet må derfor ikke la seg nøye med å ta seg av sine egne troende. Den skal også være besjelet av en apostolisk iver etter å berede alle mennesker veien til Kristus. især skal den dog ha oppmerksomheten henvendt på katekumenene og de nydøpte, som gradvis skal oppdras til å forstå det kristne liv og leve det i praksis.

Men den kristne menighet kan kun bygges opp, hvis feiringen av eukaristien er dens grunnvoll og viktigste anliggende 31. Det er i den enhver oppdragelse til fellesskapets ånd får sin begynnelse Men denne feiring må for å være oppriktig og fullkommen føre til forskjellige kjærlighetsgjerninger og til gjensidig bistand, samt til apostolisk virksomhet og til kristent vitnesbyrd i alle dets former.

Dessuten skal et kirkelig fellesskap ved kjærlighet, bønn, eksempel og bot utvise en sann moderlig omsorg for å føre menneskene til Kristus. Det frembyr nemlig et effektivt middel til å vise og berede veien til Kristus for dem som ennå ikke tror, og til å anspore de troende og styrke og utruste dem til åndelig kamp.

Men ved oppbygningen av den kristne menighet må prestene aldri stå i en eller annen ideologis eller i et menneskelig partis tjeneste. De skal som evangeliets forkynnere og som Kirkens hyrder sette all sin kraft inn på Kristi legemes åndelige vekst.