Høringsuttalelse fra Norsk katolsk bisperåd om rapporten fra ekspertutvalget om tilskuddsordning for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn
Norsk katolsk bisperåd består p.t. av Norges to katolske biskoper – biskop Fredrik Hansen og biskop Erik Varden – som leder Den katolske kirke i Norge, herunder Oslo katolske bispedømme, Trondheim stift og Tromsø stift. Etter Den norske kirke er dette landets største trossamfunn, med 174.000 registrerte medlemmer.
Den katolske kirke i Norge er medlem av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) og Norges Kristne Råd, og stiller seg i hovedsak bak de høringssvarene som avgis derfra. På bakgrunn av Den katolske kirkes egenart, størrelse og samfunnsrolle ønsker Norsk katolsk bisperåd i tillegg å supplere med egne kommentarer og vurderinger.
Samlet vurdering og tilråding
Norsk katolsk bisperåd vil innledningsvis understreke at ekspertutvalgets rapport gir et grundig kunnskapsgrunnlag for videre utvikling av tilskuddsordningen. Utvalget har vektlagt en gjennomgående forståelse for Grunnlovens § 16 og for behovet for ordninger som både er konstitusjonelt forsvarlige og politisk bærekraftige over tid.
- Etter Norsk katolsk bisperåds vurdering bør en revisjon av tilskuddsordningen først og fremst ta sikte på å rette opp i de strukturelle skjevheter som preger dagens ordning.
- Norsk katolsk bisperåd mener de største utfordringene i rapporten knytter seg til utvalgets forslag om å holde enkelte oppgaver for Den norske kirke utenfor beregningsgrunnlaget. Etter bisperådets vurdering er de fleste foreslåtte uttrekk administrativt uheldige og svekker forutsigbarheten i ordningen, mens de økonomiske gevinstene fremstår begrensede.
- På denne bakgrunn fraråder Norsk katolsk bisperåd modeller som baserer seg på uttrekk fra beregningsgrunnlaget (A) eller frysing av tilskudd over flere budsjettår (B). Slike løsninger fremstår som lite treffsikre og administrativt krevende, samtidig som de i liten grad bidrar til en mer bærekraftig ordning.
- Norsk katolsk bisperåd anbefaler modell C, der alle tros- og livssynssamfunn, inkludert Den norske kirke, mottar et fast statlig tilskudd per medlem. En slik ordning vil gi økt forutsigbarhet, tydeligere ansvarslinjer og styrket legitimitet, og er i samsvar med grunnleggende prinsipper i norsk tros- og livssynspolitikk.
- Norsk katolsk bisperåd støtter en statliggjøring av tilskuddene til Den norske kirke. Dette vil bidra til større likebehandling på tvers av landet, bedre sammenheng mellom statens styringsansvar og finansiering, og mer stabile rammevilkår for hele tros- og IivssynsfeItet.
- Norsk katolsk bisperåd vil fremheve betydningen av at tilskuddsordningen utformes med klare, etterprøvbare og forutsigbare kriterier, og at kravet om støtte «på lik linje» gis et reelt og operativt innhold. Etter Norsk katolsk bisperåds vurdering er antall medlemmer det eneste grunnkriteriet som på en konsistent måte ivaretar hensynet til likebehandling, legitimitet og lavt byråkratisk nivå.
- Tros- og livssynssamfunnene bidrar med omfattende samfunnsnytte. Statens tilskudd til dem er en samfunnsøkonomisk klok investering i sivilsamfunnet.
Tros- og livssynssamfunnene utgjør en viktig del av samfunnets sivile, kulturelle og relasjonelle infrastruktur. I en tid preget av økende polarisering og internasjonal uro bidrar tros- og livssynssamfunnene til å skape møteplasser der mennesker møtes på tvers av sosial og sosioøkonomisk bakgrunn, utdanning, politiske ståsteder og – ikke minst i Den katolske kirkes tilfelle – nasjonal bakgrunn.
En forutsigbar, rettferdig og bærekraftig tilskuddsordning er derfor ikke bare et teknisk eller budsjettmessig spørsmål, men en investering i samfunnets evne til sammenheng og fellesskap. Slik styrkes det som i svensk sammenheng ofte betegnes som samhällskraft: kraften i samfunnet til å henge sammen og skape noe i fellesskap. Å ivareta og styrke denne samfunnskraften i Norge er avgjørende for et mangfoldig, demokratisk og inkluderende samfunn også i årene som kommer.
1. Generelle utfordringer, samt positive anførsler fra ekspertutvalget
1.1. Stabil innretning
Norsk katolsk bisperåd er opptatt av at tilskuddsordningen for tros- og livssynssamfunn skal gis en stabil innretning som sikrer forutsigbarhet og legitimitet, og som både politisk og juridisk kan stå seg over tid.
Norsk katolsk bisperåd har forståelse for de politiske utfordringene som har utløst behovet for en ny gjennomgang av tilskuddsordningen. Disse henger i hovedsak sammen med den langsiktige utviklingen i medlemsgrunnlaget i Den norske kirke (DNK), som over tid har hatt en markant nedgang både i absolutte tall og som andel av befolkningen, jf. rapportens punkt 3.2.1 og tilhørende tabeller. Samtidig har antallet medlemmer i andre tros- og livssynssamfunn økt over tid, mens andelen av befolkningen som ikke er registrert i noe tros- eller livssynssamfunn har vært relativt stabil, på om lag 25 prosent.
Et sentralt strukturelt trekk ved dagens ordning er at tilskuddene til DNK ikke er direkte knyttet til medlemstall, samtidig som både tilskuddsnivået til DNK og dens medlemsgrunnlag danner beregningsgrunnlag for tilskuddene til andre tros- og livssynssamfunn. Dersom tilskuddene til DNK over tid øker, samtidig som medlemsmassen reduseres, innebærer dette at tilskuddene til øvrige tros- og livssynssamfunn øker tilsvarende. Det er denne mekanismen som av enkelte aktører omtales som lite bærekraftig.
1.2. Hvilke problemstillinger en reform av tilskuddsordningen skal løse
Som Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) påpeker i sitt høringssvar, har tilskuddssatsen til tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke likevel vokst langsommere enn konsumprisindeksen i perioden 2021–2024: 14,2 prosent mot 15,1 prosent.
Norsk katolsk bisperåd vil også peke på utvalgets sammenlignende fremstilling av offentlige tilskudd til Den norske kirke i et nordisk perspektiv. Tallene viser at de offentlige tilskuddene til de nasjonale kirkene per innbygger Iigger lavere i Norge (176 €) enn i Danmark (195 €), Sverige (242 €) og Finland (227 €), og at den norske ordningen derfor ikke innebærer et særlig høyt offentlig støttenivå sammenlignet med øvrige nordiske land (jf. pkt. 3.4.2, tabell 3.15). Selv om den norske tilskuddsordningen er særpreget i europeisk sammenheng, kan det på denne bakgrunn ikke legges til grunn at kirkene i Norge mottar uforholdsmessig høye offentlige tilskudd.
I likhet med STL savner Norsk katolsk bisperåd derfor en tydeligere redegjørelse for hvilke konkrete problemstillinger en reform av tilskuddsordningen er ment å løse. Norsk katolsk bisperåds vurdering bør en revisjon først og fremst ta sikte på å rette opp de strukturelle skjevheter som preger dagens ordning.
Et sentralt forhold er at store deler av tilskuddene til DNK fastsettes gjennom kommunale bevilgninger, samtidig som disse utgiftene danner beregningsgrunnlag for statens tilskudd til øvrige tros- og livssynssamfunn. Norsk katolsk bisperåd har forståelse for at denne konstruksjonen kan oppleves som lite tilfredsstillende, og også som lite bærekraftig, for statlige bevilgende myndigheter.
En statliggjøring av tilskuddene til DNK vil etter Norsk katolsk bisperåds vurdering kunne avhjelpe denne problemstillingen. Spørsmål knyttet til andre skjevheter i tilskuddsordningen vil bli behandlet senere i denne høringsuttalelsen.
1.3. Tros- og livssynssamfunnenes samfunnsnytte
Utfordringene på feltet har i de senere år blitt forsterket ved at enkelte politikere problematiserer om staten – og dermed skattebetalerne – i det hele tatt bør bevilge midler til noe så «privat» som religion. En slik argumentasjon tar i liten grad høyde for den omfattende samfunnsnytten kirkene og andre tros- og livssynssamfunn bidrar med. Disse bidragene er av en slik enestående egenart og et slikt omfang at statens tilskudd til dem ikke bør forstås som en ren utgiftspost. Samfunnsøkonomisk sett utgjør tilskuddet en viktig og forsvarlig investering – en investering i sivilsamfunnet som gir samfunnsøkonomisk avkastning.
Tros- og livssynssamfunnene utgjør en sentral del av sivilsamfunnets infrastruktur, og bidrar til frivillighet, demokratisk deltakelse, tillit og sosial sammenhengskraft i lokalsamfunn over hele landet.
Dersom stat og kommuner selv skulle overta de oppgavene tros- og livssynssamfunnene i dag ivaretar, ville dette medføre betydelig høyere kostnader for det offentlige enn dagens tilskuddsordning. Samfunnsbidragene kommer blant annet til uttrykk gjennom omfattende frivillig arbeid, sosialt og diakonalt arbeid rettet mot sårbare grupper, barne- og ungdomsarbeid, sosial inkludering, språkopplæring og integrering av nye innbyggere, samt musikkopplæring, kulturelle aktiviteter og etablering av lokale møteplasser med lav terskel for deltakelse.
I tillegg ivaretar kirken og andre tros- og livssynssamfunn samfunnsoppgaver som ikke lar seg erstatte av offentlige ordninger. Gjennom forkynnelse, ritualer, fellesskap og åndelig omsorg får mennesker språk for livets grunnleggende spørsmål om mening, verdighet, lidelse, håp og død. Dette bidrar til å styrke menneskers eksistensielle beredskap: deres indre ressurser, livsmestring og motstandskraft i møte med sykdom, sorg, kriser og livsoverganger.
Slik representerer kirken og andre tros- og livssynssamfunn et eksistensielt og åndelig tilbud som utfyller – men ikke kan overtas av – det offentlige.
Den katolske kirke i Norge fungerer i tillegg som en sentral tillits- og kommunikasjonskanal inn mot ulike innvandrermiljøer, ikke minst i krise- og beredskapssituasjoner, der tillit, språkkompetanse, kulturforståelse og eksisterende relasjoner er avgjørende. Erfaringene fra koronapandemien viste tydelig hvilken rolle kirkene kan spille i formidling av informasjon, mobilisering av frivillige og ivaretakelse av sårbare grupper. Forutsigbare og stabile rammevilkår gjennom tilskuddsordningen er en forutsetning for at tros- og livssynssamfunnene også fremover kan ivareta disse samfunnsoppgavene på en bærekraftig måte.
1.4. Positive anførsler
Norsk katolsk bisperåd vil fremheve flere sentrale og positive avklaringer i ekspertutvalgets rapport. Utvalget er tydelig på at Grunnlovens § 16 må legges til grunn for vurderingene av tilskuddsordningen, og viser til at bestemmelsen både fastslår religionsfriheten og statens plikt til å understøtte tros- og livssynssamfunn på lik linje.
Utvalget påpeker med rette at § 16 inneholder en pliktbestemmelse, men ikke etablerer noe rettskrav på offentlig finansiering verken for Den norske kirke eller for andre tros- og livssynssamfunn (jf. rapportens pkt. 2.5). Samtidig presiserer utvalget at den offentlige støtten ikke kan settes til null, ettersom dette ville være i strid med Grunnlovens forutsetninger (jf. pkt. 2.1). Norsk katolsk bisperåd vurderer denne rettslige avklaringen som viktig for den videre utformingen av ordningen.
Videre legger utvalget til grunn at det etter Grunnloven primært er fysiske personer som har domstolsikret vern mot usaklig forskjellsbehandling, samtidig som det anerkjennes at artiklene 9 og 14 i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) også kan ha betydning for tolkningen av Grunnloven, ettersom religionsfriheten omfatter både individers trosutøvelse og deres organisering i tros- og livssynssamfunn (jf. pkt. 2.2 og 2.6). Dette bidrar etter Norsk katolsk bisperåds vurdering til å tydeliggjøre rammene for likebehandling og ikke- diskriminering innenfor dagens konstitusjonelle og menneskerettslige rammeverk.
2. Den norske kirke som folkekirke
Ekspertutvalget berører flere steder problematikken knyttet til Den norske kirke som folkekirke, slik dette er forankret i Grunnloven § 16 («Den norske kirke ... forblir Norges folkekirke»). Utvalget knytter i denne sammenheng folkekirkebegrepet til at Den norske kirke utfører oppgaver på vegne av hele samfunnet. Norsk katolsk bisperåd vil understreke at alle kirkesamfunns selvforståelse er å tjene hele samfunnet, ikke bare egne medlemmer. Tjeneste til fellesskapets beste er dermed ikke et særtrekk ved ett enkelt kirkesamfunn, men et grunnleggende kjennetegn ved alle kristne trossamfunn.
Det er etter Norsk katolsk bisperåds vurdering viktig at de særtrekk ved Den norske kirke som har rettslige og økonomiske konsekvenser, fremgår tydelig av lov eller av uttrykkelige politiske vedtak. Dette vil bidra til forutsigbarhet, etterprøvbarhet og legitimitet, både for Den norske kirke selv og for øvrige tros- og livssynssamfunn.
Grunnlovens § 16 fastslår at Den norske kirke skal understøttes av staten. Samtidig gir bestemmelsen etter sin ordlyd begrenset veiledning om hvilke konkrete oppgaver eller finansielle ordninger som følger av betegnelsen «folkekirke». Det er derfor hensiktsmessig at eventuelle særordninger som følger av denne betegnelsen, forankres tydelig i Iov eller i særskilte vedtak.
En slik tydeliggjøring vil etter Norsk katolsk bisperåds vurdering styrke likebehandlingen mellom tros- og livssynssamfunnene i et livssynsåpent samfunn – samtidig som den sikrer stabile og forutsigbare rammer for Den norske kirke i tråd med Grunnloven.
3. Positivt grunnlag for tilskudd til tros- og livssynssamfunnene
Tilskuddsordningen for tros- og livssynssamfunn utenfor DNK må forstås i lys av en lang demokratisk og rettslig utvikling i Norge. Ordningen springer ut av en gradvis anerkjennelse av tros- og livssynsfriheten og statens ansvar for likebehandling, fra dissenterlovgivningen på 1800-tallet, via trossamfunnsloven av 1969, til utvidelsen av ordningen til også å omfatte livssynssamfunn i 1981.
Denne utviklingen representerer et prinsipielt skifte fra individuelle skattefritaksordninger til en institusjonell tilskuddsordning, basert på et likeverdig tilskudd per medlem. Ordningen har vært forankret i brede politiske forlik og har dermed over tid bidratt til stabile og forutsigbare rammevilkår for tros- og livssynssamfunnene.
Norsk katolsk bisperåd merker seg at ekspertutvalget legger til grunn at det offentlige fortsatt skal yte tilskudd til tros- og livssynssamfunn, og at disse anerkjennes som viktige aktører i samfunnet som helhet. Dette gir etter Norsk katolsk bisperåds vurdering et positivt og konstruktivt utgangspunkt for det videre arbeidet med å justere og videreutvikle tilskuddsordningen.
4. Den norske kirkes særstilling og foreslåtte uttrekk
Norsk katolsk bisperåd mener de største utfordringene i rapporten knytter seg til utvalgets vurdering av hvilke oppgaver som skal anses som særskilte for Den norske kirke, og som derfor foreslås holdt utenfor beregningsgrunnlaget for tilskudd til andre tros- og livssynssamfunn.
På generelt grunnlag vil Norsk katolsk bisperåd understreke at oppgaver som foreslås definert som særordninger med økonomiske konsekvenser, bør være tydelig forankret i lov eller i uttrykkelige politiske vedtak. Dette er nødvendig for å sikre forutsigbarhet, etterprøvbarhet og likebehandling mellom tros- og livssynssamfunnene.
Norsk katolsk bisperåd vil videre anføre at de fleste foreslåtte uttrekk ikke gjelder oppgaver som er av en slik særskilt karakter at de prinsipielt bør holdes utenfor tilskuddsgrunnlaget.
Dersom man likevel ønsker å skille dem ut, bør disse tas helt ut av Den norske kirkes samlede tilskudd og fordeles på selvstendig grunnlag til Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn.
Dette vil imidlertid kreve egne fordelingsordninger og økt administrasjon, med forvaltningskostnader som klart vil overstige eventuelle gevinster.
4.1. Uttrekk Norsk katolsk bisperåd i hovedsak kan akseptere
Norsk katolsk bisperåd har i utgangspunktet ikke innvendinger mot at midler til bevaring av kulturhistorisk verdifulle kirker holdes utenfor beregningsgrunnlaget, forutsatt at listeføringen også i realiteten åpner for kirker tilhørende andre tros- og livssynssamfunn der disse har kulturhistorisk verdi.
Tilsvarende har Den katolske kirke i Norge i hovedsak ikke innvendinger mot at gravferdsforvaltningen holdes utenfor beregningsgrunnlaget, ettersom gravplasser benyttes av alle tros- og livssynssamfunn. Samtidig bør tros- og livssynssamfunn som etablerer og drifter egne gravplasser kunne kompenseres gjennom særskilte tilskudd eller kommunal tjenesteyting utover selve gjennomføringen av gravferd.
4.2. Uttrekk som fremstår administrativt uheldige
Enkelte foreslåtte uttrekk, herunder knyttet til feltpresttjeneste, sykehuspresttjeneste, fengselspresttjeneste og prestetjenester ved universiteter og høyskoler, er etter Norsk katolsk bisperåds vurdering utfordrende.
I disse tjenestene benyttes prester og tjenesteytere fra flere tros- og livssynssamfunn. Kriminalomsorgen benytter katolske og lutherske fengselsprester på lik linje, og ved enkelte fengsler med mange utenlandske innsatte er behovet for katolsk sjelesorg og religiøs betjening særlig stort. Tilsvarende har Den katolske kirke egne studentprester som finansieres av kirken selv.
Disse tjenestene kan derfor ikke forstås som særskilte oppdrag for Den norske kirke, men som del av tros- og livssynssamfunnenes ordinære ansvar for betjening av egne medlemmer og interesserte. Dersom tilskuddene til slike tjenester trekkes ut av beregningsgrunnlaget, må det etableres egne søknadsordninger for fordeling av midler. Dette vil innebære økt byråkrati og høyere forvaltningskostnader, uten at dette etter Norsk katolsk bisperåds vurdering gir tilsvarende gevinster.
Norsk katolsk bisperåd mener derfor det er gode grunner til å videreføre dagens ordning, der offentlige institusjoner selv benytter kompetanse fra tros- og livssynssamfunnene til religiøs betjening av innsatte, pasienter, studenter og personell.
4.3. Uttrekk som fremstår prinsipielt problematiske
Forslag om å trekke ut kostnader knyttet til Den norske kirkes valgordning fremstår etter Norsk katolsk bisperåds vurdering som Iite koherente. Alle tros- og livssynssamfunn har ordninger for intern styring og medvirkning, utformet i tråd med egenart og tradisjon, og med tilhørende kostnader. Det bør verdsettes at tros- og livssynssamfunn legger til rette for medlemmenes deltakelse i fellesskap og styring, heller enn at slike kostnader trekkes ut av beregningsgrunnlaget for ett enkelt samfunn.
Tilsvarende fremstår forslag om uttrekk knyttet til Sjømannskirkens virksomhet som vanskelig å gjennomføre på en ikke-vilkårlig måte, gitt at medlemmer av ulike tros- og livssynssamfunn under utenlandsopphold i stor grad benytter egne religiøse tjenester i vertslandet.
4.4. Den norske kirkes «marginale infrastruktur»
Utvalget viser til at Den norske kirke pålegges å drifte og vedlikeholde kirker over hele Iandet, også på steder der det i dag neppe ville vært aktuelt å etablere kirkevirksomhet. Utvalget anfører at så lenge Stortinget forutsetter at om lag 1600 kirker opprettholdes uavhengig av bosettings- og samferdsstruktur, står Den norske kirke i en særstilling sammenlignet med andre tros- og livssynssamfunn.
Norsk katolsk bisperåd vil peke på at etter stortingsbehandlingen i 2012 er Den katolske kirke blitt et landsdekkende trossamfunn i Norge, og fungerer i praksis som en landsdekkende folkekirke for store deler av innvandrerbefolkningen. Dette innebærer betydelige kostnader til bygg, reisevirksomhet og lokal tilstedeværelse, uten at kirken har Den norske kirkes stordriftsfordeler.
Tilskuddsordningen for kirkebygg er i dag i hovedsak utformet med Den norske kirke som norm. Etter Norsk katolsk bisperåds vurdering bør ordningen i større grad ta høyde for at også andre tros- og livssynssamfunn forvalter betydelig bygningsmasse. Til illustrasjon forvalter Oslo katolske bispedømme alene om lag 210 bygninger fordelt på 36 eiendomskomplekser, med et samlet areal på rundt 82 900 kvadratmeter. Dette binder opp betydelige budsjettmidler, uten at det fanges opp i dagens tilskuddsmodell.
Norsk katolsk bisperåd vil derfor anføre at dersom hensynet til «marginal infrastruktur» skal tillegges vekt i tilskuddsordningen, kunne det like gjerne tilsi særskilte tillegg til tros- og livssynssamfunn med spredt medlemsmasse og betydelige infrastrukturkostnader, fremfor uttrekk fra beregningsgrunnlaget for Den norske kirke.
4.5. Samlet vurdering
På denne bakgrunn mener Norsk katolsk bisperåd at de fleste foreslåtte uttrekk enten er administrativt uheldige eller prinsipielt problematiske, og at de økonomiske gevinstene ved slike uttrekk fremstår begrensede sammenlignet med økte forvaltningskostnader og svekket forutsigbarhet i ordningen.
Norsk katolsk bisperåd vil i tillegg peke på at en tilskuddsmodell som i økende grad baseres på særordninger og spesialunntak lett kan utløse en vedvarende konkurranse om særbehandling mellom tros- og livssynssamfunn. Slike krav kan for eksempel begrunnes med demografi, integreringsarbeid, språk- og kulturtiltak, bygningsmasse eller andre former for samfunnsbidrag.
En slik utvikling vil etter Norsk katolsk bisperåds vurdering gjøre ordningen mer fragmentert, mer politisert og mindre forutsigbar, samtidig som den øker behovet for skjønnsutøvelse, søknadsbehandling og særskilte vurderinger. Dette vil svekke både legitimiteten og bærekraften i tilskuddsordningen.
Norsk katolsk bisperåd mener derfor at ordninger med klare, objektive og like kriterier er klart å foretrekke.
5. Kriterier for å realisere kravet om støtte «på lik linje»
Utvalget drøfter kriterier for å realisere kravet om støtte «på lik linje» (jf. pkt. 5.3). Norsk katolsk bisperåd finner utvalgets vurderinger tilfredsstillende, og deler vurderingen av at det i praksis knapt finnes mer hensiktsmessige grunnkriterier enn antall medlemmer i det enkelte tros- og livssynssamfunn. Alternative kriterier vil etter Norsk katolsk bisperåds vurdering innebære Iøsninger som er mer ressurskrevende, byråkratiske og mindre forutsigbare, og som i tillegg kan gi utilsiktede utslag med hensyn til likebehandling.
5.1. De tre alternative modellene
Utvalget skisserer tre alternative modeller for ny finansieringsordning.
5.1.1. Alternativ A: Redusert beregningsgrunnlag (pkt. 5.4.2)
Dette alternativet fremstår etter Norsk katolsk bisperåds vurdering som lite tilfredsstillende. De foreslåtte uttrekkene er relativt begrensede i økonomisk omfang, samtidig som de reiser prinsipielle spørsmål knyttet til kravet om støtte «på lik linje». Ordningen vil etter Norsk katolsk bisperåds vurdering heller ikke gi en robust eller varig løsning, og vil på sikt neppe oppleves som tilfredsstillende, verken politisk eller for tros- og livssynssamfunnene. Norsk katolsk bisperåd er derfor ikke overbevist av alternativ A.
5.1.2. Alternativ B: Frysing over mer enn ett budsjettår (pkt. 5.4.3)
Alternativ B vil etter Norsk katolsk bisperåds vurdering bidra til et mer uoversiktlig og mindre transparent system enn dagens ordning. En slik modell kan medføre betydelige sprang i tilskuddsnivået med jevne mellomrom, for eksempel hvert fjerde år, og svekker den direkte sammenhengen mellom medlemsutvikling og tilskudd. Etter Norsk katolsk bisperåds vurdering fremstår dette som en lite hensiktsmessig løsning. Norsk katolsk bisperåd fraråder derfor alternativ B.
5.1.3. Alternativ C: Tilskudd per medlem uavhengig av medlemsutviklingen i Den norske kirke (pkt. 5.4.4)
Etter Norsk katolsk bisperåds vurdering er alternativ C den enkleste, mest rettferdige og minst byråkratiske modellen. En ordning der alle tros- og livssynssamfunn, inkludert DNK, mottar et fast statlig tilskudd per medlem, som årlig fastsettes av Stortinget, vil bidra til økt forutsigbarhet og stabilitet, og samtidig styrke ordningens legitimitet i offentligheten. Modellen kan sammenlignes med prinsippene for offentlig partifinansiering. Norsk katolsk bisperåd anbefaler derfor alternativ C.
Modell C tar på alvor at tros- og livssynsmangfoldet i samfunnet formes av befolkningens faktiske tros- og livssynspreferanser, og at et sekulært samfunn bør forholde seg nøkternt til dette. Dersom medlemskap over tid forskyves fra DNK til andre tros- og livssynssamfunn, er det etter Norsk katolsk bisperåds vurdering naturlig at tilskuddene følger denne utviklingen. Dette har i hovedtrekk vært et bærende prinsipp i norsk tros- og livssynspolitikk siden dissenterlovgivningen på 1800-tallet.
6. Statliggjøring av de kommunale tilskudd til Den norske kirke (5.5.2)
En statliggjøring av de kommunale tilskuddene til Den norske kirke vil gi Stortinget en bedre og mer helhetlig styring med de samlede utgiftene på tros- og livssynsfeltet, særlig dersom dette kombineres med modell C (omtalt i forrige avsnitt) der tilskuddet fastsettes per medlem uavhengig av medlemsutviklingen i DNK.
Norsk katolsk bisperåd støtter STLs primærstandpunkt om at staten bør overta kommunenes finansieringsansvar for DNK, i tråd med anbefalingene fra Bakkevig-utvalget i 2002. At dagens ordning bygger på ulike finansieringskilder for DNK og for andre tros- og livssynssamfunn, ble allerede ved lovens vedtak sterkt kritisert av et bredt spekter av tros- og livssynsaktører. Selv om ordningen senere er noe justert, fremstår den fortsatt som strukturelt svak.
En statliggjøring av de kommunale tilskuddene vil bidra til større forutsigbarhet, mer likebehandling på tvers av Iandet og bedre tilrettelegging for langsiktig og helhetlig planlegging på nasjonalt nivå.
En samlet statlig finansiering vil også bidra til større transparens og bedre samsvar mellom Stortingets bevilgningsansvar og de faktiske kostnadene ved tros- og livssynsvirksomhet i Norge. Dette vil gjøre det mulig for tros- og livssynssamfunnene, både enkeltvis og samlet, å synliggjøre sine reelle behov overfor staten, og for Stortinget å fastsette et mer forutsigbart og legitimt tilskuddsnivå per medlem.
Oslo, 19. januar 2026
✠ FREDRIK HANSEN
Biskop av Oslo
✠ ERIK VARDEN OCSO
Biskop-prelat i Trondheim stift
Apostolisk administrator i Tromsø stift