Henrik Wergeland (1808-1845) og Den katolske kirke i Norge

Henrik Wergeland, maleri av Carl Peter Lehmann fra 1842

Den 17. juni feirer vi 200-årsjubileum for den norske nasjonaldikteren Henrik Wergelands fødsel. I tillegg til at han regnes som en av Norges fremste diktere, er Wergeland kjent for sin banebrytende innsats på flere samfunnsområder - især i forbindelse med Norges grunnlov i 1814, hvor han bidro til å etablere den unge staten som en kulturnasjon. I tillegg så han utover Norges grenser og engasjerte seg i flere lands kamp for frihet.

Wergeland vokste opp på Eidsvoll, noe som bidro til hans sterke engasjement for den norske grunnloven. Hans far, sogneprest Nicolai Wergeland, var sågar en av Eidsvoll-mennene. Henrik Wergeland arrangerte folkefester på Eidsvoll i anledning 17. mai, og han holdt selv tidenes første offisielle 17. mai-tale i hovedstaden i 1833.

I sitt engasjement for den norske grunnlov fremmet Wergeland full religionsfrihet. Sommeren 1839 leverte han inn forslag til endring av Grunnlovens § 2, som nektet jøder og jesuitter adgang til Norge. Særlig kjent er hans kamp for jødenes rettigheter. Jødeforbudet ble imidlertid ikke opphevet før i 1851, seks år etter hans død ("Jesuitterparagrafen" ble først opphevet i 1956).

Mindre kjent er kanskje hans forhold til Den katolske kirke - som fra reformasjonen av og inntil 1843 hadde forbud mot menighetsdannelse i Norge.

Den 22. mai 1823 ble Sveriges og Norges kronprins Oscar forlovet med Josefine, som var datter av prins Eugène de Beauharnais, hertug av Leuchtenberg, og Augusta Amalia av Bayern. Josefine ønsket ikke å avsverge sin katolske tro, og enkelte historikere mener at det kan være av denne grunn at det ikke forkom noen kroning i Norge. Prins Eugènes huskapellan, Jakob Laurentc Studach (1796-1873), reiste sammen med Josefine til Norden, og i den første tiden holdt han en lav profil. I 1833 ble han imidlertid utnevnt til apostolisk vikar for Sverige og Norge. Det apostoliske vikariatet Sverige var opprettet i 1783, i en konvensjon mellom pave Pius VI og kong Gustaf III. Etter 1814 regnet Roma vikaren som ansvarlig for unionen Sverige-Norge. Det var under Studach at Nordens første katolske kirke etter reformasjonen ble bygget, nemlig Sta. Eugenia i Stockholm (1836-1837). Studach fikk også kontakt med prestestudenten Gottfried Ignatius Montz (1813-1868), som studerte i Louvain. Han sa seg villig til å tjenestegjøre i Sverige, hvor han ankom i 1840.

Da den franske generalkonsul i Oslo ønsket sin datter døpt, besøkte p. Montz første gang Norge i mai 1842. Tillatelsen ble gitt av kong Karl Johan, på anmodning fra franskekongen Ludvig Filip (1830-1848). Studack ønsket å benytte anledningen til å gjøre seg kjent med katolikkenes situasjon i Norge. Da p. Montz feiret dåpsmesse hjemme hos generalkonsulen, var rundt 60 katolikker samlet - antagelig så godt som alle katolikker i hovedstaden. Anledningen ble benyttet til å berede grunnen for opprettelsen av en katolsk menighet i Christiania, og den 13. juni skrev 30 katolikker til Studach og ba om en fast prest i Norge. Det var ikke uten vemod at Studach valgte å avse p. Montz til dette nybrottsarbeidet - noe som betydde at de begge ville få en ensom tilværelse som eneste katolske prest i hvert sitt land. Til tross for at katolsk menighetsdannelse var forbudt ved norsk lov, fikk da Christiania sin første katolske prest i 1842.

Neste steg var en kongelig resolusjon med tillatelse til å opprette menighet. Anmodningen kom i brevs form fra Christianias katolikker til kong Karl Johan i 1842. Etter å ha hørt den lutherske biskop Sørensen, Kirkedepartementet og Det teologiske fakultet, ble det ved et kongelig dekret av 6. mars 1843 fastslått at katolikkene i Christiania kunne opprette menighet med egen prest - mot visse betingelser. Denne religionsfriheten for katolikker i Norge var nemlig ikke tiltenkt som annet enn en vennligsinnet gest overfor utlendinger i landet.

P. Montz hadde allerede klargjort et kappell "i Guldberg og Dzwonkowskis Bogladelokale". Den 16. april 1843 skrev han til Studack:

"Vårt kapell er i dag under stor tilstrømning blitt åpnet. Hr. (Konsertmester) Pratte hadde dertil innøvet et usedvanlig festlig Te Deum av Romberg. Alt gikk i den skjønneste orden, uten det minste spor av forstyrrelse. Jeg hadde fullstendig orkester... For noen dager siden var jeg hos biskopen (Sørensen). Han vilde gjerne ha vært til stede ved kapellets innvielse og åpning, hvis det ikke nettopp hadde vært påskedag, da han måtte være i sin egen kirke... Til i dag tok han to adgangskort, for sin sønn og sin datter som også har medvirket (i koret)... Intet blad i landet har erklært seg mot oss... Riksarkivar (Henrik) Wergeland er min beste venn; vi treffes meget ofte. I dag var jeg til middag hos ham."

På denne tiden var Wergeland også korrespondent for Lillehammer Tilskuer. P. Montz og Wergelands vennskap kom til å prege Wergelands skriverier, blant annet ved at avisens lesere fikk god kjennskap til den katolske menighet i Christiania. Han fortalte blant annet om at kapellet søndagen etter olsok ble innviet til "Sankt Olav, Norges Skytshelgen". Dette begeistret Wergeland. I Sverige ble det nemlig rettet kritikk mot at Studack vigslet den første katolske kirke, St. Eugenia, til en utenlandsk helgen. Om dette skrev Wergeland:

"Er der noget i denne Anke, see vi Nordmænd da, at Hr. Pastor Montz, men hensyn til vor Nationalfølelse, har havt en bedre takt."

Wergeland skal sågar ha hjulpet p. Montz med norsken i prekenene. I et brev av 20. april samme år betegnet p. Montz sågar Wergeland som sin "korrekturleser".

Etter at kong Karl Johan døde den 8. mars 1844, berettet Wergeland i avisen den 30. mars at "p. Montz holdt en høytidelig sjelemesse i anledning kong Carl Johans død; pastoren holdt dessuten en gripende tale." Forholdet mellom p. Montz og de to katolske prester i Sverige og Norge var såpass vennskapelig at det var til Wergeland Studack skrev da han ønsket informasjon om kongens død.

Da det nye kongeparet kom til Christiania 6. februar 1845, var Studack i det kongelige følget - og han fikk ved flere anledninger besøke Wergeland. Den 11. februar skrev Wergeland til sin far:

"Dronningens Skriftefar Ridder etc. Studach har været her - en overordentlig livlig og interessant Mand. Han er 49 Aar".

Den 16. juli 1845 vedtok Stortinget religionsfrihet for "dem, der bekjende sig til den christelige religion, uten at være medlemmer av Statskirken." Derved var katolsk virksomhet ikke lenger innskrenket til kun i hovedstaden, og Den katolske kirkes virke i landet ikke lenger en kongelig gest man når som helst sto i fare for å miste - men heller en lovfestet rett.

Den katolske dronning Josefine (1807-1876) gjestet Norge ti ganger og ga store gaver til katolske kirkebygg i Christiania og Bergen. Utallige er også de veldedige institusjoner og foreninger hun støttet i Norge. Henrik Wergeland døde i 1845 og fikk derved ikke anledning til å besøke Norges første katolske kirke etter reformasjonen, St. Olav domkirke i Oslo, som ble vigslet i 1856. Heller ikke hans gode venn p. Montz fikk oppleve dette - han forlot Norge i 1848 og døde i 1868.

Les mer om Den katolske kirke i Norges historie i boken "Den katolske kirke i Norge - fra kristningen til i dag" (Aschehoug, 1993).

KI-Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) / Den katolske kirke i Norge (Aschehoug, 1993) (17. juni 2008)