Intervju med Berislav Grgic i anledning 50-årsdagen

Biskop-prelat Berislav Grgic

I anledning 50-årsdagen til biskop-prelat Berislav Grgic av Tromsø stift, bringer katolsk.no et eksklusivt intervju med jubilanten.

Grgic intervjues av Ågot Kermit.

Hvordan føles det å bli 50 år?

- Jeg har ikke tenkt så meget på hvordan det er å bli 50 år, men mine tanker har gått til min barndom da mine foreldre og onkler fylte 50 år. Jeg minnes dem på den tiden som voksne og alvorlige mennesker med alle livets oppgaver på skuldrene, og nå er det jeg selv som er kommet så langt i livet.

Hvordan skal dagen feires?

- På selve dagen blir det messe i Karmelklosteret. Etterpå blir det samvær med karmelsøstrene i samtalerommet i klosteret. De har sikkert forberedt å synge noe vakkert for meg.

Om ettermiddagen er jeg invitert sammen med presteskapet til middag hos St. Elisabethsøstrene. Alle stiftets ni prester kommer, noen reiser helt fra Hammerfest i nord og fra Mosjøen og Lofoten i sør.

Søndagen etter blir det messe med menigheten i Tromsø og festlig kirkekaffe etterpå.

Ditt jubileum er omtrent samtidig som ett-års dagen for din bispevigsel. Hvordan har ditt første år i Nord-Norge vært?

- Det har vært et godt år. I mai og juni besøkte jeg alle menighetene i stiftet. Flere steder meddelte jeg fermingens sakrament.

Jeg var veldig spent, for jeg kjente ikke forholdene her i Nord-Norge, men hadde hørt om de store avstandene. Jeg er blitt tatt godt imot overalt, både i Tromsø og under mine besøk i de øvrige sognene. I den første tiden har jeg forsøkt på å bli kjent med folk og selve landet - og denne perioden er ennå ikke over.

Jeg vet ikke helt hvordan det gikk til at nettopp jeg, en prest fra Kroatia, og ikke en annen, for eksempel en norsk eller polsk prest, ble biskop her. Men etter dette første året, føler jeg nå at vi er på en felles vei - og hvordan veien fremover blir, vil tiden vise.

Hvilke tanker har du gjort deg om det kirkelige liv i landsdelen etter at du har besøkt stiftets syv sogn?

- Jeg ser at folk holder sammen og deltar i fellesskapet i gudstjenesten, selv om de lever i en ekstrem diaspora. Vi er en innvandrerkirke, som er representert med 40-50 nasjoner. De forskjellige nasjonalitetene bringer med seg erfaringer fra sine hjemland, og jeg har opplevd at folk har ulike forestillinger om kirken. Dette er en utfordring både for presteskapet og alle andre. Når messen feires eller når sakramentene utdeles, må fellesnevneren være at det skjer på norsk vis, og ikke slik den enkelte er vant til fra sitt hjemland, fra Sør-Amerika, Afrika, Filippinene eller Polen.

Andelen av menigheten som deltar i messefeiringen er større her nord enn i de fleste europeiske land. I Nord-Norge som helhet er deltagelsen i gjennomsnitt 20-25% av de registrerte katolikkene.

Generelt var det fint for meg å oppleve at de norskfødte er veldig åpne for alle som kommer til messen. De er flinke til å ta kontakt med nyankomne - både andre norske og utlendinger - noe som er en stor hjelp i deres integrering i menighetslivet.

For utlendinger er det også lett å ta den første kontakten med de norske aktive medlemmene; de som utlendinger ser er aktive. Disse gjør er en stor innsats. Da åpnes også veien til de andre landsmenn når kontakten først er etablert med den ene.

Min iakttakelse er at det synes lettere for en utlending å ta kontakt med aktive norske enn for eksempel med en polakk, filippiner osv. Det er de norske som har ressursene og kan hjelpe. Der hvor det er flere nasjonaliteter, er det alltid de norske som binder det hele sammen.

Biskop-prelat Berislav Grgic

Hvilken helgen har inspirert deg mest i ditt liv?

- Først og fremst Maria, Jesu mor. Fra kroatisk side vil jeg nevne kardinal Alojzije Stepinac. Han er saligkåret og er et forbilde for alle kroater. Han døde fem dager før jeg ble født.

Maria er et forbilde for meg ved sin lydighet, offervilje og ved hennes stille tilbakeholdenhet, og også hennes utholdenhet, slik hun stod under korset på Golgata.

Stepinac var også utholdende. Han var kirkens forsvarer da han i 1946 som erkebiskop nektet å løsrive den katolske kirken i Kroatia fra Roma, slik president Tito og det kommunistiske partiet forlangte. Derfor ble han dømt til 16 års tvangsarbeid og tap av sine sivile rettigheter. Han er forsvarer for den katolske tro og også for enheten med Peters etterfølger og lokalkirken.

Hvilken forskjell synes du er størst mellom katolikkene i Kroatia og i Norge?

- I Kroatia er det en del "vanekatolikker", fordi det er tradisjon og alt omkring dem er katolsk. De blir døpt inn i kirken, det er ikke et personlig valg. En norsk katolikk har som regel konvertert og er bevisst på det valg som de har gjort ved å bli opptatt i den katolske kirken. I Norge har man ikke den samme tradisjon som i et katolsk land

Er det noe ved norsk tradisjon som har gjort inntrykk på deg?

- Det som jeg særlig vil fremheve er åpenheten, som fra første stund møtte meg da jeg kom til Norge, og som siden har kommet meg i møte gjennom mange norske kvinner og menn.

Hjelpsomhet er også et karaktertrekk. Nordmenn ønsker å hjelpe når man henvender seg til dem. Jeg tenker ikke bare på de som er i Kirken, men overalt i landet.

Det har vært sagt at skandinaviske katolikker er fullstendig integrert i det sekulære samfunnet. Har du noen råd å gi til katolikker som føler seg isolert med sitt livssyn?

- Vi har våre menigheter og nettverk hvor folk må komme og være med i fellesskapet. Til de som føler seg isolerte eller alene: ta kontakt med sognepresten, eller kom til messen og kirkekaffen. Legfolk kan også hjelpe. Jeg håper at de som føler det slik, tar kontakt. Ikke vær redd, men kom!

De som har mulighet til det, kan også få informasjon om aktiviteter i sin lokale menighet. På "katolsk.no" finnes også praktiske opplysninger om gudstjenestetider, telefonnumre osv.

Hva er dine planer eller visjoner fremover for Kirken i Nord-Norge?

- Først og fremst mitt valgspråk som er avbildet på mitt bispevåpen: "Å stå for ditt åsyn" - "astare coram te" - at den enkelte står på sin plass, den plass Gud har kalt ham til.

Kirken her nord vokser langsomt, ikke så fort som i Sør-Norge. Man behøver ikke å være redd for å bo her i Nord-Norge, slik en del "søringer" mener. Mørketid og lang vinter har både dager med et fantastisk pastellfarget lys på himmelen og netter med flammende nordlys. Denne vinteren har vi nesten ikke hatt snø. Derfor er det ikke bedre i Sør-Norge, også når det gjelder økonomi og infrastruktur.

Jeg håper også generelt, ikke bare for Tromsø stift, men for hele Norge, at vi en gang må bli økonomisk uavhengige og klare oss selv, uten hjelp utenfra.

Informasjonstjenesten gratulerer!

KI - Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (15. februar 2010)

av Webmaster publisert 16.02.2010, sist endret 19.01.2011 - 15:59