Nuntius Henryk Józef Nowackis preken i Tromsø 3. mars 2013

Denne prekenen finnes også på polsk: Msza Swieta i homilia 3.03.2013

Tromsø – Vår Frue domkirke

Den hellige messe og preken

Deres eksellense, kjære Biskop

Ærverdige pater Edmund – generalsuperior for Misjonærene av Den Hellige Familie

Kjære brødre, prester, ordensbrødre og -søstre

Kjære brødre og søstre

Jeg hilser dere alle hjertelig. Jeg takker biskop Berislav Grgić for invitasjonen til Tromsø og for i dag, på den tredje søndag i fasten, å gi meg anledning til å feire den hellige messe i Vår Frue kirke som er deres domkirke.

I dag ber vi for deres lokale kirke, Tromsø stift, for deres biskop, prester, ordensfolk og for alle troende, for deres familier, barn, ungdom, for de syke og lidende.

Vi takker Gud for den gave pave Benedikt XVI var for oss, han som vi alle vet har abdisert fra paveembete og Romas bispesete. Vi ber inderlig til Den Hellige Ånd at han må utpeke Peters etterfølger gjennom kardinalenes tjeneste, de som i disse dager skal samles til konklavet for å velge en ny pave.

Nyheten om Benedikt XVIs abdikasjon spredte seg lynraskt i hele verden. Mange trodde ikke først det de hørte. Vi alle tok imot denne avgjørelsen med vemod. Statssekretær, kardinal Tarcisio Bertone, sa til paven i sin tale på askeonsdag at i alle disse år har pavens undervisning vært som et åpent vindu for Kirken og for verden. Den lot sannheten og kjærligheten stråle ut for å opplyse og oppvarme vår vei, særlig da skyene samlet seg på himmelen.

Benedikt XVI begrunnet sin beslutning med en rørende åpenhet: ”Jeg, grunnet høy alder, er ikke lenger skikket til å utøve det petrinske embete på en tilfredsstillende måte.” Med stor ydmykhet og stort mot tok han en historisk avgjørelse. Helt fra begynnelsen av hans tjeneste var vi betatt av hans enkelhet og hans evangeliske radikalisme når han snakket om sin relasjon med Jesus og om våre menneskelige relasjoner med hverandre. Han er ikke engstelig for Kirkens fremtid, for den er trygg i Kristi hender. I en av sine katekeser sa han, at Jesus holder Kirken i sin hånd og at vi skal se på den korsfestede og oppstandne Kristus, han som gir oss del i sin seier (generalaudiens 12.09.2012).

Benedikt XVI tilføyde i sin avskjedstale til Romas prester: ¨Jeg takker dere for deres forbønn. Dens kraft kunne jeg nesten føle fysisk. Selv om jeg nå trekker meg, blir jeg alltid dere alle nær i bønnen. Jeg er overbevisst om at også dere vil være med meg, selv om jeg vil forbli skjult for verden.¨ (15.02.2013). Også vi vil alltid huske ham i våre daglige bønner.

Vi takker Benedikt XVI for den lære han har etterlatt oss, for hans utrettelige forkynnelse av evangeliet, for hans lidelse og for hans eksempel på urokkelig tro og sann ydmykhet. Han skal være med Kirken resten av sitt liv. Hans bønn skal styrke både oss og den fremtidige paven og hele Kirken. Jeg ber dere å be inderlig for den fremtidige paven og for hans petrinske oppgave til å styrke oss i troen.

Kjære brødre og søstre

Fastetiden er en tid for å forberede seg til en fruktbar feiring av Jesu oppstandelses mysterium. Det er en svært viktig tid i Kirkens liturgiske år og i enhver kristens åndelige liv. Askeonsdags talende ritus, utdelingen av aske, betyr begynnelsen på en åndelig vei. Når vi forbereder oss til feiringen av Jesu lidelse, død og oppstandelse, er vi oppmuntret av Kirken til å reflektere over at menneskets liv på jorden alltid er forbundet med kamp mot det onde, den kampen som foregår i hjertet, i samvittighetens dyp, i menneskets indre. I brevet til romerne beskriver den hellige Paulus denne indre kampen med følgende ord: ¨Jeg forstår meg ikke på min egen handlemåte; det jeg gjerne vil, det gjør jeg nemlig ikke, mens det jeg forkaster, det gjør jeg. (...) Det gode jeg vil, det gjør jeg jo ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.¨ (Rom 7,15.19).

Dette er en erfaring som enhver av oss har! Bare Kristus, vår Forløser, kan bevare oss fra et nederlag ved å gi oss styrke i kampen. Alt har sitt opphav i hjertet, i menneskets indre, der finner den omvendelse sted som vi er kalt til i denne tiden viet til bønn, faste og bot.

I dagens evangelium bruker Jesus lignelsen om fikentreet som ikke bærer frukt. Han forteller oss hvor nødvendig omvendelsen er. Han oppmuntrer oss også til å gjøre det gode, til å bære gode frukter ved vår adferd (Luk 13, 1-9). Benedikt XVI forklarer i sin kommentar til dette evangelieavsnitt: ”Den sanne visdom består i at man innrømmer tilværelsens forgjengelighet og dermed virker ansvarlig, det vil si begynner på omvendelsens og forbedringens vei. Det riktige svaret til det onde er vår omvendelse som gjør at det onde er bekjempet ved sine røtter, det vil si i vårt indre.” (Angelusbønn 11.03.2007).

Fastetiden er derfor en god anledning til å ransake nøye vårt liv for å se om det bærer gode frukter, det vil si om det er mer fylt av kjærlighet enn egoisme; mer fylt av forståelse, godhet, tilgivelse; om vi finner tid og rom for sakramentene. Finner våre familier tid for bønn, for søndagsmesse, for bibellesning, for streb etter å styrke enhet og gjensidig kjærlighet i ekteskapet? Er vi åpne mot andre mennesker?

Jesus inviterer oss til å reflektere over dette. Han ber oss om, med mot og tro, å se på våre liv med den overbevisning om at han vil komme oss til hjelp og vil forstå oss. Den hellige Peter skriver i sitt brev at Gud er tålmodig med oss. Han vil ikke at vi går fortapt, men vil føre alle til omvendelse (jf 2 Pet 3,9). Og på et annet sted i Evangeliet inviterer Kristus oss med ordene: ”Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile” (Matt 11,28).

La oss ikke være redd for å stille oss foran Gud med våre svakheter og vår mangel på trofasthet. Han er vår gode og barmhjertige Far! Gud vil at alle blir frelst. De kjente lignelser om den bortkomne sønnen, om sauen som gikk seg vill, om mynten som var mistet, om fikentreet, vil alle gjøre oss klar over at selv om det er mye ondt rundt oss og i menneskehetens historie, forblir Gud alltid den som tilgir. Han vinner over det onde med sin uendelige barmhjertighet. Denne Guds kjærlighet til oss skulle vekke i oss ønsket om omvendelse og lengsel etter et nytt liv.

Benedikt XVI skrev at: ”Guds kjærlighet er en nøkkel til lykke. Men for å nå frem til denne kjærligheten må man gi seg selv som offer, glemme sine egne planer og overvinne egoisme. Den oppmuntrer oss til bønn, faste og barmhjertighetsgjerninger overfor våre brødre og søstre, fordi dette er de åndelige stier som muliggjør vår tilbakekomst til Gud ” (Fastebudskap, 2007).

Kjære brødre og søstre,

i dagens evangelium oppmuntrer Jesus oss til bot og askese som hjelper oss i en sann indre fornyelse. Ekte omvendelse gjør oss fri, den frigjør oss fra egoismens slaveri for at vi med større oppmerksomhet og beredskap skal adlyde Gud og tjene våre brødre.

Sakramentene - skriftemålet og eukaristien - hjelper oss i denne omvendelse. Når vi lytter til Guds Ord, mediterer over det Gud vil si oss og nærer oss med hans legeme og blod, mottar vi en særlig nåde og kraft til utholdenhet i vårt kristne liv som er en prosess av stadig omvendelse og vekst i Kristi kjærlighet.

Alle trenger vi en indre fornyelse: vi prester, ordensfolk og dere kjære brødre og søstre. La oss derfor rope ut i dag med tro og håp slik som salmeforfatteren gjør: „Skap i meg et rent hjerte, Gud, gi oss en ny og trofast ånd!” (Sal 51(50)). La oss bli ledet av Den Hellige Ånd, han som er med oss gjennom sakramentenes nåde og leder oss mot den barmhjertige Faders armer. Gud venter på det. Han vil skape i oss et rent hjerte og gi oss en ny og trofast ånd.

La oss se på femtiden med dette håp i hjertet og la oss forberede oss i denne fastetiden til et møte med den oppstandne Kristus. La våre hjerter stå åpne mot Guds nåde.

Amen