Mandagsimpuls med sr. Hanne-Maria Berentzen O.C.S.O

– Å leve troen med åpenhet

I serien norske innslag fra Vatikanradioen er det i dag klart for sr. Hanne-Maria fra Tautra Mariakloster.

Velsignet mai-mandag, ønsker søster Hanne-Maria fra Tautra Mariakloster midt i Trondheimsfjorden, mai du skjønne, men langt fra milde. Man kan bekymre seg over disse klimaforandringene som kan virke mer dramatiske enn de kanskje er. Her spratt bjørkene 19. april, vi hadde sommer nesten hele påskeoktaven, og så går vi inn i mai med raske skiftninger mellom grønt landskap og hvitt landskap. Om morgenen ligger åser og fjell og bygder rundt fjorden skinnende hvite når de titter frem av bygene – men innen vi er ferdige med messen lyser det vakkert, mykt, nytt grønt fra alle kanter. Og flekkene av gammel snø i fjellet blir mindre for hver gang de har vært dekket med nysnø.

Bekymre seg? Det var vel det vi kristne skulle få slippe. Bekymre dere ikke for morgendagen, sier Jesus, og oppfordrer oss til å lære av naturen. Tro på Gud og tro på meg, sier han, og lover den Hellige Ånd som veileder. Så kan vi kanskje heller snu på det, huske på tider som før var, da Hardangervidda sto skogkledd og furuene vokste seg malmtjukke i det milde klimaet. Våge å tro at vi kan gjøre noe med våre menneskelige feil, og tro først og fremst at den Hellige Ånd fremdeles kan veilede oss.

Mens jeg ser på rognetrærne som står med større og større klumper av foldeskjørt-blader, ser på marikåpene som allerede har blader du kan drikke morgenduggen av, og løvetannen som freidig speiler solen – så tenker jeg uvegerlig tilbake til 80-tallet da løvetannen hadde sin fineste blomstring første uke av juni. Normalt? Unormalt? Og så slår det meg at i år er et år da vi lekkert inviteres til dypere tro, til å slippe kontrollen, slippe illusjonen om at vi vet hvordan morgendagen skal bli og hvordan sommeren kan bli. En invitasjon til å LEVE, til å leve det nye oppstandelseslivet, fullt av overraskelser, der vi tas inn i en virkelighet vi ikke har ord for.

De ser ut som gressenkemenn, de to herrer stær som sitter i hvert sitt tre utenfor spisesalen og kirken vår. De sitter der ganske så stille. Pusser seg opp litt, sitter. Kikker seg rundt. Sitter. Flyr en tur til nærmeste nabotre. Sitter og kikker seg rundt. Den ene alene og den andre alene.

Vi er inne i en annen tid enn for en måned siden da hele storfamilien stær satt tett i tett på korset på klokketårnet, og da de ennå hadde slektstevner med flotte konserter om morgenen. Nå er det bare hannene som sitter der som gressenkemenn. Så gjetter jeg at fru stær ligger og ruger. Iblant kommer hun ut, får en liten kos, flyr en liten tur – og pappa stær hopper inn i trestammen eller fuglekassen en liten stund. Nå lever stæren par om par for en liten stund, en stille, rolig tid, da ungdommene er sendt ut på studietur. Pappa stær vokter over familiens fremtid. Når nye unger klekkes kommer ungdommene tilbake for å hjelpe i den travle fôringstiden. Da er det lite tid til bare å sitte der. Men nå er det rolig, stille, ensomt nesten. Vaktsomt og årvåkent.

Miljøpartiet De Grønne hadde landsmøte siste helg i april, da våre to paver ble helgenkåret. Jeg har tidligere vært skeptisk til forslag om 6 timers arbeidsdag fordi jeg er redd det skaper mer stress med kortere arbeidstid. Men nå later det til å være så stort stress i arbeidslivet likevel, så noe bør gjøres for å finne tilbake til en sunn balanse mellom arbeidsbelastning og hjemmeliv, og få bukt med unødig mange lange sykemeldinger på grunn av stress.

Jeg skal ikke utbre meg om de politiske konsekvenser av arbeidsdagens lengde i velferdssamfunnet. Men i disse tider med lønnsforhandlinger synes jeg det er interessant fra et klosterperspektiv å lytte mer til Miljøpartiet De Grønnes forslag. De ønsker nemlig kortere arbeidsdager og mindre lønn. Og tilknytningen til miljøengasjementet er at de mener 6-timersdag vil gi lavere forbruk, bedre livskvalitet og bedre arbeidsliv. Miljøpartiet De Grønne har bare én stortingsrepresentant, men Klassekampen der jeg leste en utmerket artikkel fra landsmøtet, viste også til at et stort antall LO-medlemmer tenker i samme baner, selv om ledelsen i LO ikke følger dem.

Hva betyr dette? Er vi blitt så rike at vi har tid og råd til å ta det med ro? Eller bærer det bud om noe nytt, om virkelig nye strømninger i samfunnet som søker dypere enn den materielle velstand? Jo, det er nok mange som søker, men hvor mange er villige til å gå ned i levestandard, rett og slett leve fattigere og kanskje mindre bekvemt? Dette synes jeg er spennende, og da kan vi komme tilbake til bekymring eller ubekymrethet.

De fleste av oss som har avlagt klosterløfter har avlagt løfter som innebærer personlig fattigdom. Det betyr ikke nødvendigvis at vi har lavere levestandard enn andre eller er mindre opptatt av å sikre oss en viss materiell trygghet. Vi preges sterkt av det samfunnet vi kommer fra og lever i. Men det betyr at vi på ulike måter prøver å hjelpe hverandre til å leve et kristent fattigdomsperspektiv som er sterkt knyttet til dette ikke å bekymre seg. Å leve i bevisstheten om at livet hvert øyeblikk er en gave fra Gud vi ikke kontrollerer, og at vår posisjon i forhold til Gud er den fattige mottagers posisjon. Og – at Gud sørger for oss, om ikke alltid slik vi tenker er best.

Vi tyr så lett til å ville kontrollere fremtiden, tror at livet blir slik eller slik, mens vi faktisk ikke vet. Vi våger ikke å møte morgendagen åpent, helt åpent. Våger ikke å la være å bekymre oss. Våger ikke å leve varsomt, vaktsomt, årvåkent og bekymringsløst som stæren og spurven.

Oppstandelsens realitet er så hinsides vår fatteevne. Men våger vi å leve troen på oppstandelsen slik at vi i smått og stort lever åpent, uten å kontrollere, uten illusjoner om at vi vet hva morgendagen vil bringe – kanskje det kan være et bønnens bidrag som kan gi frukt i vårt samfunn. Kanskje det kan bli et vitnesbyrd som veier opp for vår taushet.

Søster Anne-Bente Hadland snakket i forrige mandagsimpuls om den store begivenhet på Miskunns-søndagen med helgenkåring av to paver. Jeg har lyst til å gjenta et par ting biskop Bernt Eidsvig sa i sin preken ved anledningens messe i Trefoldighetskirken (den finner dere annet sted på katolsk.no) Om den hellige pave Johannes XXIII sa han: «Johannes var helt innstilt på å adlyde Gud, og han gjorde dette av kjærlighet…. Likeledes så han i alle de mennesker han møtte, uansett hvem de var, personer som kunne bringe ham nærmere Gud… Gud taler til hele det døpte folk, ja, alle mennesker av god vilje, og Paven ville lytte.»

Og om St. Johannes Paul II: «Han var intet menneskes fiende, Johannes Paul preket og levet forsoning. .. Han ville bare én ting, bringe Gud til mennesker og mennesker til Gud.»

La oss lære av disse to lysende eksempler på mennesker som levet troen med åpenhet som åpnet utrolig mange dører i vår nærmeste historie. Leve åpent og årvåkent som de herrer stær i denne fruktbare tid. Lovet være Jesus Kristus som sprengte dødens og fryktens bånd!