Pavens tale til Den romerske rota ved åpningen av rettsåret 2015

23. januar 2015 – Italiensk originaltekst: Hans Hellighet pave Frans tale i anledning åpningen av rettsåret ved domstolen Den romerske rota [Discorso del Santo Padre Francesco in occasione dell’inaugurazione dell’anno giudiziario del Tribunale della Rota Romana] – Holdt i Sala Clementina – Norsk oversettelse: Msgr. dr. iur.can. Torbjørn Olsen. Se også bilder.

Kjære dommere, embetsmenn, advokater og medarbeidere ved den apostoliske domstol Den romerske rota!

Jeg hilser dere hjertelig og begynner med auditørprelatkollegiet sammen med dekanen, msgr. Pio Vito Pinto, som jeg takker for de ord som han rettet til meg da han innlede dette møte. Jeg ønsker dere alle alt godt for rettsåret som vi i dag åpner.

I denne anledning vil jeg gjerne reflektere over den menneskelige og kulturelle kontekst der den ekteskapelige intensjon blir formet.

Verdikrisen i samfunnet er helt sikkert ikke et nytt fenomen. Den salige pave Paul VI gikk alt for førti år siden særskilt inn på dette overfor Den romerske rota da han tydelig utpekte det moderne menneskes sykdommer, mennesket som «ofte er såret av en systematisk relativisme som bøyer det i retning av de letteste valg ut fra situasjon, demagogi, mote, lidenskap, hedonisme, egoisme, således at det ytre sett forsøker å bekjempe lovens ʻmajestetʼ og indre sett – nesten ute å legge merke til det – erstatter den moralske bevissthets imperativ med den psykologiske bevissthets innfall» (tale 31. januar 1974: AAS 66 [1974], s. 87). Som resultat ender mangelen på et trosperspektiv ubønnhørlig i en falsk forståelse av ekteskapet som ikke holder seg tilbake i sin konsekvens fra å gripe ødeleggende inn i modningen av den ekteskapelige vilje.

Det er klart at Herren i sin godhet lar Kirken å føre mangfoldige familier som, støttet og næret av en oppriktig tro, under det daglig strev og gleder realiserer ekteskapets goder som de har tatt imot i oppriktighet i giftermålsøyeblikket, og som de har fulgt opp med troskap og utholdenhet. Men Kirken kjenner også til lidelsen i mange kjernefamilier som går i oppløsning og etterlater seg ruinhauger etter emosjonelle relasjoner, planer og felles lengsler. Dommeren er kalt til å foreta sin judisielle analyse når det er tvil om ekteskapets gyldighet, med henblikk på å akseptere om det fra begynnelsen av forelå mangel på konsensus, det være seg direkte ved intensjonsdefekt mht. gyldighet, det være seg ved en alvorlig deficit [noe manglet] i forståelsen av selve ekteskapet slik at dette var bestemmende for viljen (jfr. kan. 1099). I realiteten er ekteskapskrisen ikke sjelden i sin rot en krise mht. samvittigheten opplyst av troen, nemlig av fastholdelsen ved Gud og ved hans kjærlighetsplan realisert i Jesus Kristus.

Den pastorale erfaring lærer oss at det i dag befinner seg et stort antall troende i irregulære situasjoner der den utbredte verdslige mentalitet har hatt kraftig innflytelse på historien. I realiteten eksisterer det en slags spirituell verdslighet «som skjuler seg bak skinn av religiøsitet og sågar av kjærlighet til Kirken» (den ap.forman. Evangelii gaudium, 93), og som fører til å forfølge – i stedet for Herrens ære – det personlige velvære. En av fruktene av en slik holdning er «en tro innelukket i subjektivisme hvor man utelukkende interesserer seg for en bestemt erfaring eller en serie ideer og forståelser som, slik man tror, kan lindre og opplyse, men hvor subjektet i siste instans forblir innestengt i sin egen fornufts eller følelsers immanens» (ibid., 94). Det er evident at troen, ved det at man bøyer seg for denne holdning, blir stående tilbake frarøvet sin orienterende og normative verdi og etterlater seg et område åpent for kompromisser med egen egoisme og med trykket fra den aktuelle mentalitet som er blitt dominant gjennom massemedia.

Av den grunn må dommeren under overveielsen av gyldigheten av den uttrykte konsensus holde regnskap med verdi- og trossammenhengen – eller mangelen på eller tilstedeværelsen av disse ting – der ekteskapsintensjonen er blitt formet. I realiteten vil uvitenhet om trosinnholdet kunne føre til det som lovboken kaller villfarelse bestemmende for viljen (jfr kan. 1099). Denne eventualitet kan ikke mer som tidligere bli holdt for eksepsjonell, tydeliggjort ved at den verdslige tenkning hyppig overkjører Kirkens læreembete. Slik villfarelse truer ikke alene ekteskapets stabilitet, dets eksklusivitet og fruktbarhet, men også ekteskapets innretning til beste for den andre, den ekteskapelige kjærlighet som konsensusens «vitale prinsipp», den gjensidige given for å etablere et livsfellesskap for hele livet. «Ekteskapet tenderer til å bli sett på som en form for ren emosjonell belønning som kan etableres på hvilken som helst måte og modifiseres ut fra enhvers sensibilitet» (den ap. form. Evangelii gaudium, 66), som driver de giftende til mental reservasjon vedrørende selve det permanente ved enheten, eller dens eksklusivitet, som vil kunne bli mindre i den utstrekning den elskede person ikke mer måtte komme til å realisere det emosjonelle velbehags egne aspekter.

Jeg ønsker derfor å formane dere til en storartet og lidenskapelig innsats i deres tjeneste, satt til vern om enheten i rettsforståelsen i Kirken. Hvilket pastoralt arbeid til beste for så mange ektepar, og så mange barn, ofte offer for disse tilskikkelser! Også her er det behov for en pastoral omvendelse av de kirkelige strukturer (jfr ibid., 27), for å yte opus iustitiae [rettferdighetens innsats] til så mange som vender seg til Kirken for å få lys over egen ekteskapelig situasjon.

Ja her ligger deres vanskelige sendelse, liksom alle dommerne i bispedømmenes vanskelige sendelse: ikke å stenge inn menneskenes frelse bak juridisismens stramme tau. Rettens funksjon er orientert ut fra salus animarum [sjelenes frelse] på betingelse av at det – idet man unngår sofismer langt fra det levde liv til personene i vanskelighet – dreier seg om hjelp til å fastsette sannheten i konsensøyeblikket: nemlig om det skjedde i troskap mot Kristus eller mot den løgnaktige verdslige mentalitet. Mht. dette formål hevdet den salige pave Paul VI: «Dersom Kirken er et guddommelig bilde – Ecclesia de Trinitate [treenighetens Kirke] –, må dens institusjoner, av ren perfektibilitet, være innrettet på å formidle den guddommelige nåde og på å begunstige ut fra hver enkelts gaver og sendelse det beste for de troende, Kirkens essensielle mål. Med et slikt sosialt mål forblir institusjonenes, rettens, lovenes øverste mål sjelenes frelse, salus animarum (tale til deltagerne på Den internasjonale kongress for kanonisk rett, 17. september 1973: Communicationes 5 [1973], s. 126).

Det kan være nyttig å minne om hva instruksjonen Dingitas connubii i nr. 113, svarende til kan. 1490 i Den kanoniske lovbok, foreskriver vedrørende nødvendigheten av tilstedeværelse ved hver kirkelig domstol av personer kompetent til å yte hjelp i form av råd om muligheten til å reise ekteskapsnullitetssak; samtidig blir det likeens krevd tilstedeværelse av permanente rettshjelpere, lønnet av domstolen selv, til å utføre advokatoppgaven. I visjonen om at denne rettsfigur ved hver domstol vil være tilstede for å begunstige en reell adgang for alle troende til Kirkens rettferdighet, er jeg glad for å kunne understreke at et relevant antall saker ved Den  romerske rota er med fri rettshjelp, for at dårlige økonomiske kår som noen befinner seg i, ikke skal være i veien for å skaffe seg en advokat. Og dette er et punkt som jeg vil understreke: Sakramentene er gratis. Sakramentene gir oss nåden. Og en ekteskapsprosess berører ekteskapssakramentet. Så mye mer ønsker jeg at alle disse rettergangene skal bli gratis!

Kjære brødre, jeg gjentar til hver enkelt min takknemlighet for det gode som dere gjør for Guds folk ved å tjene rettferdigheten. Jeg nedkaller Guds bistand over deres arbeid og av hjertet lyser jeg den apostoliske velsignelse over dere.