Pavens preken ved jubelårsfeiringen for ungdom

I helgen (23. - 25. april) var det jubelårsfeiring for ungdom i Roma. 60 000 - 70 000 unge i alderen fra tretten til seksten år var sammen i tre dager.

De unge ble først forberedt til botens sakrament. Prester tok i mot skriftemål på forskjellige språk på Petersplassen. Også pave Frans kom ut og var skriftefar. De unge gikk så inn gjennom Peterskirkens hellige dør. På kvelden var det så stor fest på Olympiastadion (Stadio Olimpico), og pave Frans sendte en videohilsen dit.

Søndag formiddag feiret ungdommen messe på Petersplassen med pave Frans. I sin preken tok paven utgangspunkt i den teksten i Johannesevangeliet som forteller om Jesu siste måltid med disiplene før korsfestelsen:

Da Judas var gått, sa Jesus: «Nå ble Menneskesønnen herliggjort, og Gud ble herliggjort gjennom ham. Og er Gud blitt herliggjort gjennom ham, skal Gud også herliggjøre ham, og gjøre det snart. Mine barn! Ennå en liten stund er jeg hos dere. [...] Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre» (Joh 13,31-35)

Her følger hele prekenen:

«Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre» (Joh 13,35).

Kjære unge, for et enormt ansvar Herren gir oss i dag! Han sier til oss at verden vil kunne se hvem som er Jesu disipler utifra hvordan de elsker hverandre. Med andre ord er kjærligheten den kristnes identitetskort, det eneste gyldige "dokumentet" for å bli identifisert som Jesu disipler. Hvis dette kortet går ut og ikke stadig blir fornyet, så er vi ikke lenger Mesterens vitner. Derfor spør jeg dere: Ønsker dere å si ja til Jesu innbydelse om å være hans disipler? Ønsker dere å være hans trofaste venner? Jesu sanne venner utmerker seg hovedsakelig ved den konkrete kjærligheten; ikke ved kjærligheten "oppi skyene", nei, ved den konkrete kjærligheten som lyser i deres liv. Kjærligheten er alltid konkret. Den som ikke er konkret, den som bare snakker om kjærligheten driver med såpeopera og fjernsynsserier. Vil dere leve denne kjærligheten som han gir oss? Vil dere, eller vil dere ikke? La oss da prøve å gå i skole hos ham. Det er en "livets skole" for å lære å elske. Og dette er et daglig arbeid: å lære å elske.

Først av alt er det vakkert å elske. Det er slik vi blir lykkelige. Men det er ikke lett. Det er krevende og anstrengende. La oss for eksempel tenke på hvordan det er å få en gave: Det gjør oss glade, men for å gjøre i stand denne gaven har gavmilde mennesker anstrengt seg og brukt tid. Sammen med gaven gir de også noe av seg selv, noe som de da må unnvære. La oss også tenke på den gaven som deres foreldre og gruppeledere har gitt dere ved å gjøre det mulig for dere å komme til Roma til denne jubelårsfeiringen. De planla, organiserte og gjorde alt i stand for dere, og de var glade for å gjøre det, selv om de da kanskje selv måtte unnvære en reise. Dette er det det konkrete ved kjærligheten. For å elske betyr å gi, ikke bare noe materielt, men også noe av seg selv: vår tid, vårt vennskap, våre evner.

La oss se på Herren, som er uovertreffelig når det gjelder gavmildhet. Vi får så mange gaver av ham, og hver dag burde vi takke ham... La meg spørre dere om noe: Takker dere Herren hver dag? Selv om vi glemmer det, glemmer han aldri hver dag å gi oss en spesiell gave. Det er ikke en materiell gave som vi kan ha i hendene og bruke, men en større gave som varer hele livet. Hva er det Herren gir oss? Han gir oss sitt trofaste vennskap som han aldri vil trekke tilbake. Herren er din venn for alltid. Selv om du skuffer ham og vender deg bort fra ham, fortsetter Jesus å være glad i deg og være nær deg; han fortsetter å ha større tillit til deg enn du selv. Dette er den konkrete kjærligheten som Jesus lærer oss. Og dette er veldig viktig! For den største faren når du vokser opp er at ingen bryr seg om deg - dette er trist - at du blir satt utenfor. Herren derimot er alltid med deg, og han er glad for å være sammen med deg. Han ser deg i øynene, slik han gjorde med de unge disiplene sine, og han kaller deg til å følge seg, til å stole på hans ord og legge ut på dypet og sette garnet til fangst (jf. Luk 5,4-5), det vil si bruke talentene dine i livet, sammen med ham, uten å være redd. Jesus venter tålmodig på deg, han venter på et svar; han venter på ditt "ja".

Kjære unge, i deres alder begynner dere også på en ny måte å ønske å føle noe spesielt for andre og å ønske at andre skal føle noe spesielt for dere. Hvis dere går i hans skole, vil Herren lære dere å gjøre også denne hengivelsen og ømheten vakrere. Han vil gi deres hjerter en god hensikt, nemlig å være glad i andre uten å ville eie dem, men tvertimot å ville la dem være fri. For kjærligheten er fri! Det fins ikke noen ordentlig kjærlighet som ikke er fri! Det er den friheten som Herren gir oss, når han elsker oss; han er alltid nær oss. Vi kan alltid bli fristet til å la følelsene bli skitnet til av et instintivt ønske om å "måtte ha" det vi liker; dette er egoisme. Også konsumkulturen forsterker denne tendensen. Men når vi holder for hardt på noe, så går det i stykker, og så blir vi skuffet og føler oss tomme. Når dere lytter til hans stemme, vil Herren avsløre dere hemmeligheten ved ømhet. Den er virkelig å bry seg om den andre, det vil si respektere, passe på og vente på den andre. Dette er konkret ømhet og kjærlighet.

I ungdomsårene føler dere også sterkt et ønske om frihet. Mange vil si dere at det å være fri betyr at man kan gjøre det man vil. Men her må du kunne si "nei". Hvis du ikke klarer å si nei, er du ikke fri. Det er den som klarer å si ja og som klarer å si nei som er fri. Frihet er ikke alltid å kunne gjøre det jeg har lyst til: Det lukker oss, det gjør oss åndsfraværende, det forhindrer oss i å være åpne og oppriktige venner; det er ikke sant at når jeg har det godt, er alt i orden. Nei, det er ikke sant. Frihet er derimot å kunne velge det gode: Det er frihet. Den som velger det gode, er fri, den som søker, det som Gud liker, selv når det er anstrengende og ikke enkelt. Men jeg tror ikke dere unge mennesker er redd for å anstrenge dere; dere er modige! Det er bare ved å foreta modige og sterke valg at de største drømmene blir virkeliggjort, de drømmene som det er verdt å bruke livet på. Modige og sterke valg. Ikke nøy dere med middelmådigheten, med å "holde det gående", sittende behagelig tilbakelent. Ikke stol på de som avleder dere fra den virkelige rikdommen, som er dere selv, når de forteller dere at dere må ha mange ting for at livet skal være fint, eller når de vil ha dere til å tro at dere må late som om dere er sterke - slik filmhelter gjør - eller kle dere etter siste mote, for å være viktige. Deres lykke har ingen pris og kan ikke kjøpes; den er ikke en "app" som dere kan laste ned til mobiltelefonen. Selv ikke den mest oppdaterte versjonen kan hjelpe dere til å bli fri og store i kjærligheten. Friheten er noe annet.

For kjærligheten er den frie gaven fra et åpent hjerte; kjærligheten er etansvar, men et fint ansvar, som varer hele livet; det er den daglige innsatsen til den som greier å virkeliggjøre store drømmer! Stakkars de unge som ikke kan drømme, som ikke tør drømme! Når unge mennesker på deres alder ikke kan drømme, så har de dessverre allerede gått av med pensjon. Kjærligheten nærer seg av tillit, respekt og tilgivelse. Kjærligheten blir ikke virkelig av å snakke om den, men av å bli levd: Kjærligheten er ikke et vakkert dikt som vi lærer utenat, men et livsvalg som vi må sette ut i livet! Hvordan kan vi vokse i kjærligheten? Hemmeligheten er, nok en gang, Herren. Jesus gir seg selv i messen, og han gir oss tilgivelse og fred i skriftemålet. Der lærer vi å ta i mot hans kjærlighet, å gjøre den til vår egen og å sette den i omløp i verden. Og når det synes vanskelig å elske, når det er vanskelig å si nei til noe som er galt, så se da opp på Jesus på korset, omfavn korset, og slipp ikke Jesu hånd som drar dere opp når dere faller. I livet kommer vi alltid til å falle for vi er syndere og svake. Men Jesu hånd er der og drar oss opp igjen. Jesus vil at vi skal stå! Til den lamme sa Jesus de vakre ordene: "Stå opp!" (jf. Luk 5,24). Gud har skapt oss til å stå. Fjellklatrere synger en fin sang. Den er slik: "Det viktige er ikke ikke å falle, men ikke å bli liggende!". Våge å reise seg, å la seg dra opp av Jesu hånd. Og denne hånden kommer ofte gjennom en venns hånd, gjennom foreldrenes hånd, gjennom hendene til de som er sammen med oss i livet. Jesus selv er tilstede. Gud vil ha oss til å stå, alltid til å stå!

Jeg vet at dere er i stand til å handle med stort vennskap og godhet. Dere er kalt til å bygge fremtiden slik: sammen med de andre og for de andre, aldrimot noen andre! Det går ikke an å bygge "mot": Det kalles å ødelegge. Dere vil komme til å gjøre vidunderlige ting hvis dere allerede nå forbereder dere godt og lever denne ungdomstiden, som er så rik på gaver, fullt ut og uten å frykte anstrengelser. Gjør som idrettsmesterne som når høye mål ved hver dag å trene ydmykt og hardt. La barmhjertighetsgjerningene stå på det daglige programmet. Tren på dem med begeistring for å bli mestere i livet, mestere i kjærlighet! Slik vil alle forstå at dere er Jesu disipler. Slik vil dere få de kristnes identitetskort. Og jeg forsikrer dere at deres glede vil bli fullkommen (jf. Joh 15,11).

Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse