Vatikanet: Ja til kremasjon, men nei til askespredning og urner i hjemmet

Den katolske kirke ønsker begravelsesformer som gjenspeiler det kristne håp om oppstandelsen. Kirken fortsetter å foretrekke begravelse i bakken, men godtar kremasjon som et alternativ.

Derimot forbys spredning av asken i luft, på land, i vann eller på noe annet vis, og Kirken imøtekommer ikke det i noen land tiltagende ønske om å oppbevare de avdødes aske i en urne i hjemmet – eller det at asken innkapsles i eller omgjøres til en minnegjenstand av noe slag. Dette opplyste kardinal Gerhard Müller, prefekt for Troskongregasjonen i Vatikanet, da han 25. oktober presenterte instruksjonen Ad resurgendum cum Christo («For å gjenoppstå med Kristus»).

Instruksjonen er kommet etter henvendelse fra biskoper rundt om som savnet anvisninger fra Pavestolen.

Den kristne tro på oppstandelsen

For over femti år siden opphevet Kirken forbudet mot kremasjon. Det er tillatt, men ikke når den velges av grunner som strider mot kristen lære. Instruksjonen redegjør for hvorfor det er slik at vanlig begravelse best uttrykker både Kirkens tro om mennesket og om livet etter døden, - kjødets oppstandelse. Den begrunner deretter hvorfor asken ved kremasjon hører til et særlig helliget sted, på en kirkegård eller i en kirke, eller et annet sted satt til side for de dødes levninger.

Omgangen med de dødes levninger må være slik at man unngår å gi næring til mulige misforståelser av for eksempel panteistisk, naturalistisk eller nihilistisk art. Under presentasjonen av dokumentet ble det videre utdypet at ønsker om askespredning ofte skyldtes en forestilling om at døden betyr at mennesket fullstendig utslettes, som om døden var menneskets ytterste skjebne. Videre kan den reflektere en ren overfladiskhet, eller et ønske å tildekke eller privatisere døden, eller til markeringer av rett frem smakløs karakter.

De avdøde er del av Kirken

Det kunne innvendes med hensyn til om oppbevaring av urnen i hjemmet at ønsket er å beholde den avdøde (forelder, ektefelle, barn) nært for å fremme minne og bønn. Dette er neppe den vanligste grunn, men i noen tilfeller kan det være slik. Men det er en fare for at det over tid vil inntre glemsel og en ikke tilsiktet respektløshet, ikke minst etter at den første generasjon selv er gått bort. Eller det kan gi opphav til forskjellige former for usunn sorgbearbeidelse.

Det er viktig å holde fast ved at de avdøde kristustroende er en del av Kirken, at de levende ber for dem og minnes dem, og at det er retta at deres levninger mottas og bevares med respekt i det kirkelige fellesskap på slike steder som fra århundrer av er hellige dette formål.

Les hele presentasjonen på engelsk her og hele instruksjonen her. 

Claes Tande for katolsk.no