R.I.P.: Ågot Marie Kermit (25.11.1943 – 16.08.2020)
Ågot Marie Kermit, født Lorentzen, sovnet stille inn den 16. august i år, etter lengere tids sykdom. Ågot arbeidet for Tromsø katolske stift som sekretær og førstekonsulent i flere perioder og påtok seg mange frivillige arbeidsoppgaver i Vår Frue menighet, blant annet som kateket. Hun var kansellist i stiftet i perioden 2006 til 2012 da hun gikk av med pensjon.
Ågot ble født i Tromsø som nest eldste barn i en søskenflokk på fire av to døve foreldre. For Ågot betydde dette at hun tidlig måtte påta seg sosialt ansvar, blant annet som tegnspråktolk for sine foreldre. Denne kunnskapen tok hun med seg videre i livet.
Et vendepunkt i Ågots liv var møtet med den katolske kirken og biskop Johannes Wember som ikke bare representerte en åndelig innflytelse, men også en stor kulturell og intellektuell impuls i den unge Ågots liv. Som 19-åring konverterte hun til den katolske kirken sammen med sin yngre søster. Siden da hadde den katolske kirken en viktig plass i hennes liv. I 1966 flyttet hun til Danmark og en utdanningsstilling på Seruminstituttet i København. Gjennom jobb og det katolske ungdomsmiljøet utviklet hun raskt gode ferdigheter som nettverksbygger, og det var her hun fant sin livsledsager Hans.
Ågot utviklet en livslang kjærlighet til det danske. Det sterke båndet til familien i Nord-Norge veide likevel tyngre enn denne kjærligheten. Den lille familien som nå talte fire flyttet derfor fra København tilbake til Tromsø i begynnelsen av 70-tallet og familien økte etter hvert fra to til fire barn.
Første halvdel av 90-tallet ble det igjen endringer. Hans hadde fått jobb i Bergen, og familien flyttet etter hvert etter. Også i Bergen var hun en nettverksbygger som hele familien nøt godt av. Ågot og familien fant seg derfor fort til rette, og mye av livet var sentrert rundt den katolske skolen der de to yngste barna gikk og menighetslivet for øvrig. Ågot hadde ingen jobb som ventet da familien flyttet til Bergen, men med sin evne til å knytte kontakter samt tegnspråkkunnskapene, gikk det ikke lang tid før hun var ansatt som tegnspråktolk med oppdrag over hele Hordaland fylke.
Ved retur til Tromsø i 1995 hadde Ågot opparbeidet en sterk kompetanse som ga henne en jobb som leder ved tolketjenesten i Troms fylke. Denne perioden varte ikke så lenge før hun gikk inn i en stilling som sekretær for Tromsø katolske stift, og igjen fikk hun utnyttet sitt store nettverk i det katolske Nord-Europa. Denne jobben hadde hun til hun gikk av med pensjon.
Som menneske var Ågot en god samtalepartner, og hun elsket den gode samtalen der hun entusiastisk lyttet til fortellinger fra andres liv, opplevelser og steder. Ågot hadde en sjelden evne til å la seg begeistre. Når hun fant et tema hun virkelig var interessert i, kunne hun investere mye krefter i å sette seg inn i det. Det kunne være begeistring for personer, litteratur og språk. Som tidligere nevnt førte det spesielle forholdet til biskop Wember til at hun var svært begeistret for det tyske språk, og lærte seg flytende tysk både skriftlig og muntlig. I tillegg perfeksjonerte hun språkkunnskapen gjennom studier på Göthe-instituttet i Bergen.
Ågot var varm, omsorgsfull og entusiastisk. Hun var opptatt av møtet mellom mennesker og var svært flink sosialt. Ågot var sine venners venn som kunne strekke seg lengere en langt for de hun var glad i. Ofte satte hun seg selv og sine ønsker i bakerste rekke.
Av den grunn ble det opplevd som særlig trist at hun i de senere år gradvis utviklet Alzheimers sykdom, en sykdom som fratok henne det aller kjæreste, nettopp det å være sosial og ta del i andres liv slik hun alltid hadde gjort.
Dette må hun ha opplevd som en stor sorg og det var i tillegg en tung bør for resten av familien. På grunn av sykdommen trakk hun seg mer og mer tilbake før hun kom på Otium sykehjem i Tromsdalen for om lag et år siden. Her fikk hun den beste pleie og omsorg og hun bodde her i sitt siste år.
Ågot etterlater seg ektemannen Hans, deres fire sønner, svigerdøtre, sju barnebarn og et oldebarn.
Vi lyser fred over hennes minne.