Betraktning: Mennesket har en svimlende kapasitet til å foredle kropp og sjel

«Men det skal komme en tid da brudgommen blir tatt fra dem,
og når de dagene kommer, da skal de faste.»

(Luk 5:35) 

40 DAGERS KAMP: «Fastetiden har røtter tilbake til den tidlige kirke. Forbildet er Jesu førti dagers lange kamp i ørkenen. En kamp han kjempet uten mat, men med Guds hjelp», skriver Kim Larsen. Illustrasjon: «Kristus i ørkenen», 1872, Ivan Nikolajevitsj Kramskoj 

 

 

Det var først i voksen alder jeg ble katolikk. Etter en lang og kronglete trosvei, fant jeg forankring i St. Paul menighet i Bergen.

 

Tekst: Kim Larsen, førsteamanuensis ved NLA Høgskolen i Bergen. Foto: Paul S. Amundsen

 

Jeg opplevde det som å komme hjem – til Kirken som alltid hadde vært der, med sine historiske røtter, sin liturgi, sine bønner, og ja – med sine mangler. Jeg hadde ingen romantisk forestilling om at nå skulle alt bli bra. Nei, det var mer en hjemlengsel som drev meg, som når en bortkommen sønn vender tilbake til Faderhuset.

 

Felles begeistring

En av de første tingene jeg la merke til som ny-katolikk, var menighetens begeistring for de ulike høytidene som ble feiret. Blant dem fastetiden og påskehøytiden. Å faste var ikke nytt for meg. Jeg hadde forsøkt tidligere, uten å lykkes helt. Det nye nå var kanskje fellesskapsfølelsen, at her var det flere som tok dette på alvor. Jeg ble motivert. Med begeistring, og en smule hybris i blodet, gikk jeg til verket.

Å faste handler om å ta seg selv på alvor og gi avkall på det som tar for stor plass i hverdagen. Tanken er at bare det du kan avstå fra, er du fri i forhold til. Ved å øve seg på å si nei til gode ting, får du anledning til å dra en grense i livet ditt.

 

Jesu ørkenkamp

I den kristne historien har fasten alltid hatt en sentral plass, dels som en individuell renselse, men også som en kollektiv øvelse. I en førti dagers intensiv periode erfarer mange at oppakningen blir lettere, målet klarere og lengselen etter Gud inderligere.

Fastetiden har røtter tilbake til den tidlige kirke. Forbildet er Jesu førti dagers lange kamp i ørkenen. En kamp han kjempet uten mat, men med Guds hjelp. Også israelsfolkets vandring i ødemarken brukes som modell for denne perioden.  

I Den katolske kirke innledes fastetiden med askeonsdag, og avsluttes påskenatt. De som er gode i matematikk, skjønner da umiddelbart at det blir mer enn førti dager. Det henger sammen med at Kirken aldri fastet på søndager, på Herrens dag, den dag da Jesus sto opp fra de døde. Søndager ble sett på som oppstandelsesdager, og Kirken bestemte seg raskt for at denne dagen skulle feires – hver uke. Søndag er derfor kirkens festdag, med jubel og glede, også i fastetiden. Men på de andre dagene i denne perioden skulle det fastes.

 

VELGE BORT: «Ut fra en tanke om at våre valg former oss, handler derfor faste om bevisst å velge bort noe som i utgangspunktet er godt, for eksempel mat, shopping, TV-titting og sosiale medier, og erstatte det med andre ting, eller et annet fokus», skriver Kim Larsen. Foto: NTB / REUTERS, Shannon Stapleton  

 

«Munnens, ørets og øyets faste»

Tradisjonelt har fasten vært knyttet til mat og drikke, og mange unngår kjøtt, alkohol og andre matingredienser i denne perioden. Det er selvsagt nyttig og viktig. Men i vår tid gir flere avkall på andre ting. For eksempel flimmeret på skjermene våre, mediebruset og behovet for å hele tiden å være oppdatert på alt som skjer; støyen og larmen som vi møter overalt. I tillegg kommer alt man må forholde seg til på sosiale medier. 

Ut fra en tanke om at våre valg former oss, handler derfor faste om bevisst å velge bort noe som i utgangspunktet er godt, for eksempel mat, shopping, TV-titting og sosiale medier, og erstatte det med andre ting, eller et annet fokus. Derfor velger flere kristne en «munnens, ørets og øyets faste», slik at en får mulighet til å høre seg selv tenke, eller å se den som tiltaler oss, og flere bruker også tiden til å kjempe mot vår hang til å omtale andre mennesker på en lite flatterende måte. Fasten blir i så måte et konstruktivt bidrag til å gjøre den enkelte mer ansvarlig for sitt eget liv.

 

«I fastetiden kan den enkelte benytte anledningen til å øve seg i å avstå fra det som i utgangspunktet er godt, men som har fått for stor plass i livet.»

 

Å finne balansen

Flere har også påpekt at faste handler om å rydde plass til det viktigste, til Gud og til mennesker, og på den måten forberede seg på den store kirkelige festen som venter etter fasteperioden – festenes fest – høytidens krone, påskenatt. Ingen fest uten faste, er tanken. Andre setter søkelys på hvor viktig det er å sette grenser for seg selv. Fastetiden gir da den enkelte mulighet til å finne den rette balansen i livet, slik at mennesket får anledning til å ta et konkret oppgjør med for eksempel sin grådighet, denne ekle lasten som i sin ytterste konsekvens kan ødelegge livsgrunnlaget for oss selv og for andre. Fastetiden handler derfor om å konsumere mindre, bruke tiden bedre og om å ta et steg tilbake for å få øye på det vakre og særegne som finnes i tingene, i naturen og i menneskene.

Det er altså ikke det onde, syndene og lastene, som først og fremst velges bort i fastetiden, selv om alle goder kan bli laster ved dårlig og uvettig bruk. Det onde har Kirken alltid tenkt at den enkelte skal kjempe mot hver dag, hele livet, uansett hvilken tid i kirkeåret man befinner seg i.

I fastetiden kan den enkelte benytte anledningen til å øve seg i å avstå fra det som i utgangspunktet er godt, men som har fått for stor plass i livet. Flere benytter derfor muligheten til å spørre seg selv: «Hva er det i mitt liv som tar for stor plass? Hva er det som trenger å vike plass slik at noe annet (og viktigere) får mer rom i tilværelsen?»

 

«Kirkens tenkning rundt fastetiden hviler derfor på en innsikt om at mennesket har en svimlende kapasitet til å foredle sin kropp og sin sjel.»

 

Foredle kropp og sjel

Flere teologer i den tidlige kirke tok derfor til orde for at det ikke er mulig å vokse i kjærlighet uten faste og øvelse. Selvsagt står alle fritt til å sløse bort livene sine, men Kirkens fastetid gir den enkelte anledning til å velge annerledes.

Kirkens tenkning rundt fastetiden hviler derfor på en innsikt om at mennesket har en svimlende kapasitet til å foredle sin kropp og sin sjel. Vi kan, hvis vi vil, øve oss i å forvalte livet og naturen på en bedre og mer hensiktsmessig måte. For det er virkelig en øvelse å faste, og rådene fra munker, nonner og teologer i den tidlige kirke er som følger: Begynn i det små. Velg heller en enkel faste, enn den som er omfattende og hard. Flere av disse rådene fra kirken er konstruktive, konkrete og praktiske, og tar høyde for menneskets manglende evne og vilje til å holde ut.

Husk at et lite fastemål som holder helt frem til påskenatt er mye mer verdifullt enn et stort og ambisiøst mål som ikke lar seg gjennomføre. Lykke til.

 

Reflekter og mediter:

Hva er det i ditt liv som tar for stor plass? Hva er det som trenger å vike plass slik at noe annet får mer rom i tilværelsen?

 

Salme:

Se vi går opp til Jerusalem,
i hellige fastetider
å skue hvor Jesus Krist, Guds Sønn,
i syndernes sted skal lide.

(Se, vi går opp til Jerusalem, Lov Herren, 439)

 

Les 

• Biskop Bernt I. Eidsvig: – En anderledes askeonsdag
• Biskop Erik Varden: Hyrdebrev første søndag i fasten 2021
• Biskop Erik Varden: – Troen vinner på at gamle, seige vaner utfordres
• Pavens fastebudskap: «Fastetiden er en tid for å fornye tro, håp og kjærlighet» 
• Biskop Eidsvigs budskap til fastetiden: Be et ekstra Fadervår og et Hill deg Maria hver dag
• Biskop Berislav Grgić fastebudskap: La oss etter Den hellige Josefs eksempel gå Herren imøte Påskedag
• Fastemandat for Tromsø stift 2021: En tid for bønn, nestekjærlighet, faste og omsorg for sine egne og for dem som er i nød

 

Pavens fastebudskap 2021 

PAVENS FASTEBUDSKAP: «Å ta imot og leve i Sannheten, åpenbart i Kristus, betyr i fastetiden først og fremst å åpne seg for Guds ord, som Kirken overleverer til oss, generasjon etter generasjon», sier pave Frans i sitt fastebudskap 2021. Foto: Vatican Media / Reuters