Viktig å lytte til paven
ENHETLIG MESSEFORM: – Det er pavens plikt å sørge for at messeformer ikke virker splittende, sier kardinal Anders Arborelius i et intervju med Vatican News. ARKIVFOTO: REUTERS, Alessandro Bianchi
– Jeg tror det er veldig viktig å lytte nøye til hva paven sier i dette motu propriet, sier biskop av Stockholm, kardinal Anders Arborelius til Vatican News. Det pavelige skriv, eller motu proprio, "Traditionis custodes", har skapt debatt.
Det var fredag den 16. juli at pave Frans publiserte det apostoliske skriv – motu propriet – Traditionis custodes, («Tradisjonens voktere»), om anvendelsen av den såkalte ekstraordinære form; den romerske liturgien før 1970. Skrivet ble ledsaget av et følgebrev hvor paven forklarer begrunnelsen for sin beslutning.
Større enhet
Etter å ha rådført seg med biskoper verden over, besluttet pave Frans å stramme inn normene som regulerer anvendelsen av missalet fra 1962, som ble liberalisert som en «ekstraordinær romersk ritus» for 14 år siden av pave Benedikt XVI.
Kardinal Arborelius sier i intervjuet med Vatican News at bakgrunnen er at man ønsker en større enhet i den eukaristiske feiringen.
-Det annet Vatikankonsil besluttet jo, som konsilet i Trient, at man skulle få en enhetlig messeform og det er den som er den vanlige og den sentrale måten å feire liturgisk på. Samtidig har man gitt tillatelse til å feire den eldre messeformen under visse omstendigheter – både pave Johannes Paul II og Benedikt ga slike tillatelser – og man håpet det skulle bidra til å bevare enheten. Men dessverre har dette på visse hold gitt opphav til tendenser som kan virke splittende. Så derfor er det pavens plikt å sørge for at det ikke fortsetter i den retningen, sier kardinal Arborelius til Vatican News.
KIRKENS ENHET: Den 16. juli bekjentgjorde pave Frans et pavelig skriv som omdefinerer bruken av det prekonsiliære missalet. FOTO: Vatican News
Det apostoliske brev har vakt følelser og reaksjoner på flere hold. OKBs kirkerettsekspert mgr. Torbjørn Olsen gir i det følgende en orientering om de nye liturgiske bestemmelsene.
«Traditionis Custodes»
Orientering om pavens bestemmelser om bruk av den «gamle» liturgi
Pave Frans gav 16. juli 2021 den apostoliske skrivelse MP Traditionis custodes. Her regulerer han bruken av de liturgiske bøker (uttrykkelig nevnes bare missale) fra før den store liturgireform som fulgte i kjølvannet av Det annet vatikankonsil (1962-65).
«Tridentinermessen»
Nye liturgiske bøker ble hovedsakelig innført i løpet av 1970-årene, og deretter oversatt til de ulike folkespråk. Samtidig var det en del som ønsker fortsatt å bruke de eldre bøker, bl.a. med «tridentinermessen», dvs. messeliturgien som i prinsippet stammer fra den utgave av Missale Romanum som kom i 1570. Pave Johannes XXIII var kommet med den siste utgave av dette missale i 1962.
Kirken viste hele tiden etter reformen en viss imøtekommenhet overfor folk som ønsket å feire liturgien på tradisjonell måte. Samtidig var det helt klart at det var de nye bøkene som skulle sette den liturgiske standard. Pave Johannes Paul II og pave Benedikt XVI gikk noe videre med sine konsesjoner overfor folk som ønsket å fortsette på gamlemåten.
Innstramninger
Her har pave Frans nå funnet det påkrevd igjen å gjøre noen innstramninger. Det skjedde ved den apostoliske skrivelse MP Traditionis Custodes. Skrivelsen består av åtte korte artikler, hvis innhold kan sammenfattes slik:
Artikkel 1 gjør det klart at det er de nye offisielle liturgiske bøker som er det eneste uttrykk for lex orandi (bønnens lov) i Den romerske ritus. Det tales ikke lenger om messens «ordinære form» og om dens «ekstraordinære form».
Artikkel 2 fremhever at det er biskopens eksklusive ansvar – som leder av det liturgiske liv i bispedømmet – å autorisere bruk av den gamle messeliturgi (og da i 1962-utgaven) i sitt bispedømme. Han må handle innenfor retningslinjer gitt av Vatikanet. Derved inndras den generelle frihet til bruk av den gamle form som pave Benedikt hadde gitt i 2007.
Artikkel 3 består av seks paragrafer og gir føringer for biskopens bestemmelser i bispedømmer der det alt eksisterer en eller flere grupper av troende som feirer messen etter den gamle ordning. § 1 sier at disse grupper ikke får fornekte liturgireformen fra Det annet vatikankonsil. § 2 sier at det skal utpekes et eller flere steder for feiring etter eldre form. Dette må ikke være sognekirker, og egne «personalsogn» for gammel liturgi tillates ikke opprettet. § 3 regulerer hvilke bøker som kan brukes, og pålegger skriftlesninger på morsmålet ut fra de nyere godkjente oversettelser (hos oss i praksis: Bibel 2011). § 4 sier noe om utnevnelse av en biskoppelig delegat til å føre oppsikt med bruken av den gamle liturgi. § 5 omhandler allerede opprettede «personalsogn», og hva som eventuelt skal skje med dem. § 6 dreier seg om å hindre at nye slik grupper opprettes.
Artikkel 4 sier at prester som fra nå av blir ordinert og som ønsker å bruke det gamle missalet, trenger tillatelse fra biskopen på grunnlag av en formell søknad. Biskopen må konsultere Vatikanet før han gir slik tillatelse.
Artikkel 5 sier at prester som alt bruker det gamle missale, nå trenger egen autorisasjon fra biskopen for å fortsette med det.
Artikkel 6 sier at klosterfellesskap mv. som i sin tid ble opprettet for bruk av gammel liturgi, nå stilles inn under Vatikanets (ordinære) ordenskongregasjon.
Artikkel 7 tilkjenner et par kongregasjonen i Vatikanet særskilt autoritet når de overvåker iakttagelse av disse nye bestemmelser.
Artikkel 8 opphever alle tidligere bestemmelser som ikke harmonerer med de nye bestemmelser.
«Pastoralt» dokument
Dokumentet ble gitt ved Laterankirken, hvilket for paven er uttrykk for at det er et «pastoralt» dokument og ikke bare en rettslig regulering. Litt uvanlig er det at bestemmelsene umiddelbart trådte i kraft.
Selv om bestemmelsene formelt kun gjelder det gamle missale og ikke f.eks. Rituale Romanum, må nok også det antas å være omfattet av bestemmelsene. Mindre sikkert er det om de også gjelder bruk av det gamle breviar.
Med slike presiseringer må det nok forutsettes som underforstått at man ikke kan ta med seg elementer fra «tridentinermessen» over i den vanlige liturgi, der hvor denne jo selv regulerer ting tilstrekkelig detaljert (ikke blanding av rituser).
Disse nye bestemmelser får begrenset betydning i OKB ettersom bruken av de eldre liturgiske former hos oss er svært begrenset. Det neppe tales om noe omfattende «etterspørsel» fra folkets side.
Mgr, dr.jur.can Torbjørn Olsen