Pave Frans' budskap til kallssøndagen 30. april 2023

Kall: nåde og sendelse

 

Ethvert kall er både en nåde og en sendelse, både en gave og en oppgave.

Oversettelse: Vuokko-Helena Caseiro,
Vatican News 

Kjære brødre og søstre, kjære unge mennesker!

For sekstiende gang feirer vi kallssøndagen, som ble innstiftet av den hellige Paul VI i 1964 under Det annet vatikankonsil. Dette iniativet, villet av Gud i hans forsyn, tar sikte på å hjelpe alle medlemmer av Guds folk, både personlig og kollektivt, med å svare på det kall og den sendelse som Herren betror hver enkelt i dagens verden, med alle dens sår og forhåpninger, utfordringer og erobringer.

I år kan vi gjerne reflektere og be ut fra temaet «Kall: nåde og sendelse». Dette er en verdifull anledning til igjen med forundring å oppdage at Herrens kall er nåde – gave – og også oppgave, nemlig å gå ut og bringe evangeliet til andre. Vi er kalt til et trosvitnesbyrd som fastholder forbindelsen mellom nådens liv – gjennom sakramentene og det kirkelige fellsskap – og vårt apostolat i verden. Besjelet av Ånden lar kristenmennesket seg utfordre av eksistensielle periferier og er følsom for menneskelige tragedier, vel vitende om at sendelsen alltid er Guds verk, og aldri noe vi foretar oss som enkeltmennesker, men i det kirkelige fellesskap, sammen med brødre og søstre, og under prestenes ledelse. For dette var og blir for alltid Guds drøm: at vi lever med ham i et kjærlighetsfellesskap.

«Gud kaller oss med kjærlighet, og takknemlige svarer vi med kjærlighet. Vi innser at vi er elsket av den ene og samme Far og at vi er hverandres søsken.» 

Utvalgt «før verdens grunnvoll ble lagt»

Apostelen Paulus åpner en vidunderlig horisont for oss: I Kristus utvalgte Gud Fader oss «før verdens grunnvoll ble lagt, til å stå for hans ansikt, hellige og uten feil. I kjærlighet og etter sin egen gode vilje avgjorde han på forhånd at vi skulle få rett til å være hans barn ved Jesus Kristus» (Ef 1,4–5). Disse ordene lar oss å se livet i dets fulle meningsfylde: Gud «unnfanger» oss i sitt bilde, etter sin lignelse, og vil at vi skal være hans barn: Vi ble skapt av Kjærligheten, av kjærlighet og med kjærlighet, og vi er skapt til å elske.

Dette kallet er innskrevet i vårt vesen, og det er hemmeligheten bak vår lykke. I løpet av vårt liv når det oss på stadig nytt vis ved Den hellige ånds virke. Det opplyser vår forstand, styrker vår vilje, fyller oss med undring og får vårt hjerte til å brenne. Iblant melder det seg på uventet vis. Slik var det for meg den 21. september 1953. Underveis til den årlige studentfesten følte jeg meg drevet til å gå inn i en kirke og skrifte. Den dagen endret mitt liv og satte et varig preg på det. Men det guddommelige kall til selvhengivelse blir først etter hvert tydeligere, gjennom en vandring: i kontakt med fattigdom; i bønnestunder; takket være et klart evangelisk vitnesbyrd; takket være en tekst som åpner vårt sinn; når vi lytter til Guds Ord og føler det rettet til oss selv; i rådene fra en bror eller søster som ledsager oss; i sykdom eller sorg, … Gud kaller oss med uendelig stor fantasi.

Og hans iniativ og gave venter et svar fra oss. Kall er «sammenfletningen av guddommelig utvelgelse og menneskelig frihet» [1], et dynamisk og stimulerende forhold, der Gud og menneskehjertet samtaler. Kallets gave er da som et guddommelig frø som spirer i vårt livs jord, som åpner oss for Gud og som åpner oss for andre, slik at vi skal dele den skatt som vi har funnet med dem. Dette er grunnstrukturen i det som vi mener med kall: Gud kaller oss med kjærlighet, og takknemlige svarer vi med kjærlighet. Vi innser at vi er elsket av den ene og samme Far og at vi er hverandres søsken. Da den hellige Thérèse av Jesusbarnet endelig «så» dette tydelig, utbrøt hun: «Mitt kall, endelig har jeg funnet det, MITT KALL, DET ER KJÆRLIGHETEN! Ja, jeg har funnet min plass i Kirken […] i min Moder Kirkens hjerte skal jeg være kjærligheten.» [2]

«Jeg er en sendelse på denne jord»