Biskop Bernt I. Eidsvig var hovedcelebrant og biskop Fredrik Hansen holdt messens preken.
Følelsen av å ha mistet en far, en samlende kristen leder, var og forblir sterk, og ikke bare blant katolikker.
Biskop Bernts innledningsord
Kjære brødre og søstre i Kristus,
Vår pave Frans ble begravet fra Petersplassen i Roma sist lørdag. Han ble fulgt til graven av en stor skare, verden over var det enda mange flere som deltok via fjernsynsskjermer. Følelsen av å ha mistet en far, en samlende kristen leder, var og forblir sterk, og ikke bare blant katolikker. I denne messen feirer vi – uansett bakgrunn – hans liv i dyp takknemlighet. Vår felles bønn er: Måtte han gå inn til sin Herres glede.
Dette er forøvrig, tror jeg, første gang i vår domkirkes historie at antallet tilstedeværende biskoper fra Den norske kirke overgår de katolske – med en god margin. Det eneste jeg kan si til det er: Velkommen til å minnes vår avdøde pave sammen med oss som i dag ber for hans sjel, vi er takknemlige for den støtte vi kan gi hverandre.
I would like to greet the members of the diplomatic corps. Your participation is much appreciated. Together we remember a Pope who loved the poor and suffering. Now, may they receive him in God’s heavenly mansions.
+Bernt Eidsvig
Oslo, 2. mai 2025
Biskop Fredriks preken
Kjære troende,
etter tolv år på den hellige Peters stol, avsluttet pave Frans sin jordiske pilgrimsvandring den 21. april. Han ble stedt til hvile i den pavelige basilika Santa Maria Maggiore fem dager senere, lørdag 26. april.
Vi er samlet her i St. Olav domkirke for å lese sjelemesse for pave Frans. Messens prefasjon oppsummeres hvorfor vi er her ved å påpeke at i den oppstandne Jesus stråler «håpet frem for oss om en salig oppstandelse, og det trøstefulle løfte om udødelighet for alle som sørger under dødens visse lodd.» Mange har, med rette, påpekt hvilken nåde det var at paven døde i påskens strålende lys og dets løfte om det evige liv for alle som er «viet til Kristus gjennom dåpen», slik den hellige Paulus uttrykker det i messens epistel. Evangelieteksten fra den hellige Matteus – Jesu lignelse om folkeslagenes dom og adskillelsen av sauer og geiter – er et klassisk evangelium ved sjelemesse.
Som god jesuitt bygget pave Frans mange av sine prekener rundt tre punkter, en ignatiansk prekenstil som tydelig peker oss mot Guds treenighet. Jeg er hverken pave eller jesuitt, så av meg får dere kun to punkter; to punkter som gjenspeiler helt sentrale poeng i pave Frans forkynnelse og gjerning, og som vi bør ta med oss og grunne over.
Hvor ofte var det ikke som om alt hva pave Frans var, sa, og gjorde ropte ut: Husk de fattige!
For det første: Det kristne kall til nestekjærlighet
Evangeliet gjør det tydelig at omsorgen for den sultne, den tørste, den hjemløse, den nakne, den fagne er målestokken for vår tilhørighet til Herren. Hvor ofte var det ikke som om alt hva pave Frans var, sa, og gjorde ropte ut: Husk de fattige! Det fortelles at det var akkurat disse ord, «Husk alltid de fattige!», som kardinal Hummes av Sao Paolo gjentok for kardinal Bergoglio da han ble valgt til pave, og som bekreftet valget av navnet Frans, etter den fattige predikant, de fattiges predikant.
Evangeliet går videre og grunner tjenesten for de nødlidende i Guds virke i oss. Den kristne nestekjærlighet er intet politisk eller sosialt prosjekt, det er vår etterfølgelse av Jesus, det springer frem – som den hellige Matteus påpeker – fra Faderens velsignelse, og vitner om fornektelsen av oss selv, fornektelsen av selviskhet, av fornektelsen av søken etter rikdom og makt – alt tegn på at vi selv blir mindre, og Jesus blir større i oss.
Sjelemessene gjennomsyres av denne faste tro på at Gud styrer og styrer med rettferd.
For det andre: Det er til Gud vi setter vår lit
Vi vil alle en dag stå for Herrens dommersete: «når Menneskesønnen kommer i guddomsglans, omgitt av alle sine engler, da skal han ta plass på den trone hvor Guds herlighet stråler; da skal alle folkeslag samles om ham, og han skal skille dem ut fra hverandre». Vi vil bli pekt enten til høyre eller til venstre. Vi vil bli pekt ut enten som geiter eller som sauer. Jesu ord er bevegende i deres tydelighet. Det er lett her å henfalle til motløshet eller frykt.
Derimot er vår tro helt tydelig: dommen tilhører Gud alene og det er til Ham vi setter vår lit. Ikke til vår frykt, ikke til vår svakhet. Sjelemessene gjennomsyres av denne faste tro på at Gud styrer og styrer med rettferd.
Bønnene legger de avdøde, i kveld pave Frans, i Guds hender, bønnene påkaller Guds nåde, bønnene gjentar vår trygghet om Guds miskunn og vår standhaftige tro på Herrens oppstandelse – og at også vi «skal leve og ferdes i en ny tilværelse, på samme måte som Kristus ved Faderens herlighet ble oppreist fra de døde».
Det jeg tror mange av oss vil huske som et av de aller største øyeblikkene i pave Frans hyrdegjerning var da han alene gikk ut på Petersplassen og velsignet verden i mars 2020, i koronastormens øye, hvor det var meget lett å bli motløs og miste håpet. Pave Frans derimot innbød oss til å ha tro, til å sette vår lit til Herren. Han påpekte at «tro begynner da vi innser vårt behov for frelse. Vi er ikke oss selv nok, alene mister vi fotfeste; vi trenger Herren». I møte med dødens mysterium føles tro og håp ofte veldig fjernt. Jeg tror pave Frans tydeliggjorde det våre bønner for de avdøde også viser: at akkurat i møte med døden står tro og håp oss veldig nære. Og til den som er tro, til den som tilhører Herren, til den som gir sitt liv for sine venner, lyder Jesu egne ord i dag og alle dager: «ta i eie det rike som er gjort rede for dere fra verdens grunnvoll ble lagt».
Med dette i minne: Måtte våre og de helliges bønner ledsage pave Frans inn i det evige rike! Amen.
+Fredrik Hansen
Oslo, 2. mai 2025
