Første søndag i fasten stanset Den romerske kuries aktiviteter opp for en uke med åndelige øvelser. I år har pave Leo XIV bedt biskop Erik Varden av Trondheim om å lede de åndelige øvelsene. Det innebærer at han skal tale for paven, prefektene for de ulike dikasteriene og kardinalene som er bosatt i Roma to ganger om dagen i fem dager.
Med utgangspunkt i «traktus» for første søndag i fasten, som tonesetter salme 91 (salme 90 i Vulgata): «Qui habitat in adiutorio Altissimi», ledet biskop Erik Varden de fremmøtte i Det paulinske kapell i Det apostoliske palass inn i traktus-sangens budskap.
Sammendrag
På sin hjemmeside «Coram Fratribus» legger biskop Erik Varden hver dag ut et sammendrag, på engelsk og italiensk, av sin refleksjon, kort tid etter at han har holdt den. Den første ble oppsummert slik:
«Fasten konfronterer oss med det vesentlige. Den fører oss, materielt og symbolsk, inn i et rom renset for overflødigheter. Ting som lett distraherer oss, selv ting som i seg selv er gode, legges til side for en stund. Vi omfavner en avholdenhet i sansene.
Trofasthet mot Kristi eksempel og bud er kjennetegnet på kristen oppriktighet. Graden av fred vi legemliggjør – den særegne fred ‘som verden ikke kan gi’ – viser Jesu vedvarende nærvær i oss. Dette må vi holde fast ved i vår tid, når evangeliet iblant brukes som et våpen i kulturkamper.
Instrumentalisering av kristent språk og kristne tegn bør utfordres, ikke bare med blek indignasjon, men ved å undervise om vilkårene for sann åndelig kamp. Kristen fred er ikke et løfte om bekvemmelighet; den er en betingelse for et forvandlet samfunn.
Det er på sin plass å tydeliggjøre det radikale i kristen ‘fred’, samtidig som vi minner oss selv og andre om sannheten i Johannes Klimakos’ ord: ‘Det finnes ikke noe større hinder for Åndens nærvær i oss enn vrede.’
Kirken gjennomsyrer vårt fasteprogram med fred. Hun svekker på ingen måte sitt kall til å kjempe mot laster og skadelige begjær – hennes språk er ‘ja, ja’, ‘nei, nei’, ikke ‘av og til dette’, ‘av og til det’.
I stedet gir hun oss, hver gang vi innleder fastens kamp, en fredfull melodi som fastetidens lydspor: en traktus av stor skjønnhet som Kirken i mer enn tusen år har sunget på første søndag i fasten for å innlede historien om Kristi fristelse i ørkenen.
Traktus-sangen tonesetter teksten i salme 90, Qui habitat. Dette verket av melodisk eksegese fortjener oppmerksomhet. Det er ikke bare en levning fra en gammel estetikk. Det bærer et livsviktig budskap.
Bernhard av Clairvaux var lydhør for dette budskapet. I fasten 1139 holdt han en serie på 17 prekener om Qui habitat, hvor han reflekterte over hva det betyr å leve i nåde mens vi kjemper mot det onde, fremmer det gode, forsvarer sannheten og følger eksodusreisen fra ufrihet mot det lovede land, uten å vike verken til høyre eller venstre, og forbli fredfulle og bevisste på at under det som iblant kan kjennes som en balansegang, ‘er de evige armer’.
Han kaller oss til et disippelskap preget av kjærlighet og klart blikk.»
Retrett 23.–27. februar
Fra mandag 23. februar til og med fredag 27. februar holdes to refleksjoner daglig: klokken 9 om morgenen, etter ters (Ora media), og klokken 17 om ettermiddagen, etterfulgt av sakramentstilbedelse og vesper.
Etter søndagens første refleksjon er det planlagt ytterligere to meditasjoner viet til Bernhard av Clairvaux: «Den idealistiske Bernhard» om morgenen 23. februar og «Den realistiske Bernhard» om ettermiddagen 26. februar.
Andre temaer er: Guds hjelp; Å bli fri; Sannhetens stråleglans; «Om tusen faller»; Herlighet; Guds engler; Om overveielse. Retretten avsluttes med den siste refleksjonen om temaet «Å formidle håp».
Blir bok
Alt i alt er det 11 refleksjoner i løpet av denne uken, som senere vil bli utgitt på engelsk av forlaget Bloomsbury og på italiensk av Edizioni Paoline.
Reportasje fra Rome Reports
Les mer
