«Korsfestelsen» (1475) er malt av Giovanni Bellini (ca. 1430–1516), som spilte en helt sentral rolle i utviklingen av renessansemaleriet i Venezia. Bellini var blant de første italienere som, inspirert av nederlandsk 1400-talls maleri, tok i bruk oljemaling fremfor temperamaling som lenge hadde dominert i Italia. Oljemaleriet åpnet for et rikere og mer glødende utvalg farger, samt mykere overganger mellom ulike farger og muligheten for å modellere med lys og skygge.
Guddommelig lys
I Bellinis religiøse motiver ble kropper naturalistisk gjengitt og delikat modellert, og naturen fikk en langt større plass i komposisjonene; igjen inspirert av den nederlandske tradisjonen.
Bellinis blikk favnet også naturens flora, fauna og formasjoner, samt skiftningene i lyset og luften som omgav dem. I Korsfestelsen er det som om hele atmosfæren er fylt av et guddommelig lys som dirrer i spennet mellom jord og himmel.
Den greske stilen
Bellini var også påvirket av en annen, eldre og mer stedegen tradisjon: la maniera greca, «den greske stilen», eller det vi i dag kaller «den bysantinske stilen». Bysantinske ikoner hadde i flere århundrer blitt importert fra det østlige middelhavet til den italienske halvøy via Venezia, og etter hvert fikk den bysantinske stilen særlig feste i Venezia.
I bysantinske ikoner er figurene i liten grad modellert med lys og skygge. Ikoner er preget av symmetri og repetisjon, og ansiktstrekkene er konvensjonelle og baserte på faste formler. Figurene er satt mot en flat og gylden bakgrunn som fremhever det tidløse, evige og hellige ved motivet.
Meditativt anslag
Hos Bellini er gull erstattet med glødende hud, og gullflaten har veket for et gyldent, tredimensjonalt landskap som strekker seg dypt innover. Likevel er det en strenghet og tilbakeholdenhet hos Bellini. En slags vilje til å begrense seg — et meditativt anslag beslektet med ikonenes tidløshet. Kristus er sett strengt forfra, og korset og Kristi kropp dominerer billedflaten. Fjellformasjonene i bakgrunnen – om enn naturtro i detaljene – er strengt symmetriske i form. Kristi ansikt er sorgfullt, men rolig, som i de bysantinske ikonene.
Korsfestelsescener inkluderer ofte flere deltagere i dramaet, som Kristi mor, disippelen Johannes, Maria Magdalena og andre sørgende, som forsterker det emosjonelle aspektet. Bellini holder igjen. Han skjærer narrativet ned til det vesentligste: korset, Kristi kropp og hodeskallen på Golgata. Hodeskallen er en annen, og mer direkte, visuell forbindelseslinje til ikontradisjonen.
Fakta om Golgata
- Den hellige gravs kirke i Jerusalem ble først oppført på Golgata ca. 335.
- På 600-tallet ble det bygget et kapell over Adams grav, under Gravkirken.
- Les mer: T. Rice, «The Place of the Skull», Church Life Journal, 2023.
Golgata – Hodeskallen
Evangeliene omtaler alle stedet der Kristus ble korsfestet som Golgata – stedet som heter Hodeskallen (Matt. 27,33; Mark. 15,22; Luk. 23,33; Joh. 19,17).
Hvorfor dette stedet het Hodeskallen, har vært diskutert. En forklaring er at stedet ble brukt til henrettelser. En annen er at fjellformasjonen ligner et kranium. En tredje forklaring, nedskrevet i tidligkristen tid, finner vi hos Origenes (185–254) i hans kommentarer til Matteus-evangeliet.
Ifølge en jødisk tradisjon, hevder Origenes, er det første mennesket, Adam, begravet der hvor Kristus ble korsfestet. «For slik alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus» (1. Kor 15,22). Stedet som heter Hodeskallen setter Origenes i sammenheng med Adams gravplass og Kristi frelsesverk, da Kristus døde for å frelse menneskeheten.
Han overgav seg selv til døden, for å fullbyrde ditt frelsesverk, og ved sin oppstandelse fra de døde gjorde han døden til intet, og fornyet vårt liv.
Kristi blod
Den hellige Epifanius av Salamis (310–403) bygger videre på Origenes. Han beskriver Kristi blod og vannet som strømmet fra Kristi sår, som rant ned på Adams grav under korset. Blodet traff Adams levninger og vasket bort Adams og «enhver angrende sjels» synder, i følge Epifanius.
Både Origenes’ og Epifanius’ kommentarer har vært med på å forme den ikonografiske tradisjonen knyttet til korsfestelsen, som inkluderer en hodeskalle under eller ved Kristi kors. Hodeskallen er særlig til stede i den bysantinske tradisjonen, men også i den vestlige billedtradisjonen helt frem til i dag.
Den nye Adam
«Korsfestelsen» av Bellini var sannsynligvis et andaktsbilde malt for et privat hjem, men under andakten ville den troende neppe ha fundert over motivets ikonografiske tilblivelse. For bildet vil noe annet. Bildet samler tankene om den nye Adam. Om hvordan Kristus ved korset og oppstandelsen skaper mennesket på ny.
Artikkelen ble først publisert i St. Olav tidsskrift for religion og kultur 1-2026
Abonner på St. Olav – katolsk tidsskrift
Ønsker du å motta tidsskriftet gratis i posten, må du registrere deg som abonnent på én av følgende måter:
- Via dette skjemaet
- Send en SMS til nr 969 43 490 med kodeord STOLAV etterfulgt av navn og adresse
- Send e-post med navn og adresse til abonnement@katolsk.no