Jon Raude (1267-1282)

Av Olav Martinsen

Erkebiskop Håkon døde i august 1267, og to måneder etter valgte domkapitlet enstemmig korbroren Jon Raude til erkebiskop. Jon hadde vært korbror i Nidaros kanskje allerede i 1253. I 1266 hadde han vært erkebiskop Håkons sendebud for å søke om at Håkon kunne bli fritatt fra å reise til kurien for å hente pallium. Jon dro igjen til kurien og ble i Viterbo viet til erkebiskop av paven, og juledag 1268 sang han i Nidaros sin første messe som erkebiskop.

Jon må ha vært en av de merkeligste menn på Nidaros erkesete. Hans gjerning har satt tydelige spor i en overenskomst, sættargjerd, med kongemakten og i en kristenrett, og den historiske forskning må stadig vende tilbake til ham. Middelalderen har kalt ham den standhaftige, og etter hans død mente visse kretser at han hadde vært en hellig mann.

Kirkens jurisdiksjon var et emne som opptok Jon hele hans tid som erkebiskop. Det var opplagt at det måtte bli slik, for fra han kom hjem til Norge som nyviet erkebiskop lå problemet foran ham. I 1269 var både kong Magnus og erkebiskopen på Frostatinget, og ifølge annalene fikk kongen frostatingmennenes samtykke til å omarbeide Frostatingsboken «om alle de deler som hører til det verdslige og kongedømmet slik som han syntes det var best» Erkebiskopen og kongen kom til tinget med hver sin oppfatning om lovgivningsrett, og øyensynlig har ingen av dem forandret standpunkt under tingsamlingen. I sitt statutt fra 1280 uttaler erkebiskopen at Gud har skjenket Den hellige Kirke det privilegium «at hennes biskoper har lovgivningsrett og domsrett i åndelige saker». Rent prinsipielt kunne han ikke finne seg i at verdslige makt gav lover i kirkelige saker.

I 1273 fikk Jon en skrivelse fra pave Gregor X, som i anledning det planlagte konsil i Lyon ba ham om å bemerke de enkelte saker i hans erkebispedømme som trengte reformasjon og forbedring og sende innberetning om dette. Jon hadde da til hensikt å forelegge paven en del punkter, men da det kunne føre til uenighet mellom kongedømme og kirke, hadde han forklart saken for kongen og hadde bedt om at de sammen skulle avgjøre dem. Erkebiskop Jon frasa seg på vegne av seg selv og sine etterfølgere all rett til kronens ofring og til kongevalg så lenge det var en lovlig arving. Men hvis det ikke fantes en arveberettiget, skulle erkebiskopen blant de øvrige velgere ha første og beste stemme ved valget. Avtalen mellom konge og erkebiskop i 1273 måtte følgelig også føre til at tronfølgeloven av 1260 ble revidert, og også det foregikk i forbindelse med riksmøtet i Bergen. Den nye tronfølgeloven som har med avsnittet om biskopenes deltakelse ved valg, er ganske annerledes detaljert og mer i overensstemmende med kirkens syn enn den fra 1260.

Den 26. juli 1274 ga Gregor X i Lyon overenskomsten sin godkjennelse. Brevet med hans bekreftelse er stilet til erkebiskopen, og han godkjenner overenskomsten forutsatt at kongen godtok tre tilleggsartikler. En av de islandske annalene forteller ved året 1277 om hvordan det gikk videre:

«Uenighet og noen motsetning mellom erkebiskopen og kongen om den ordning som de ville stadfeste mellom kongedømme og biskopsdom i Norges kongerike, og hadde de noen stevner for å bringe forlik i den saken. Laurentiusmesse-aften hos barfotbrødrene i Tunsberg forliktes de om alle saker, og for å bestyrke dette satte de opp brev med sine egne segl og seglene til alle høvdingene som var til stede.» Det er denne avtalen som ble vedtatt i fransiskanernes kirke i Tønsberg 9. august 1277, som er kjent under navnet «compositio», eller heller sættargjerden.

Når det gjelder erkebiskop Jons kristenrett, står innholdet i en klasse for seg blant de forskjellige kristenretter i Norge. Jons rett er sprunget ut av et annet syn på lovgivningen. I Jons rett er Guds lov det primære, det er Guds krav til menneskene Jon forsøker å gi lovs form. Jon følger vesentlig erkebiskop Eysteins utgave av Frostatingsloven, den såkalte «Gullfjær», men han har foran seg den samtidige lovgivning. Jons kristenrett er bedre sammensveiset, de saker som hører naturlig sammen, er knyttet til hverandre.

Som tidligere nevnt planla paven et konsil i Lyon. I programmet het det at det gjaldt en allmen kirkereform, union med grekerne og hjelp til Det hellige Land. Ikke mindre enn 500 biskoper, 70 abbeder og 1000 prelater skal ha vært til stede, Dominikanermunken Thomas av Aquino døde på veien dit, og en annen av tidens store filosofer, fransiskanergeneralen Bonaventura, var en av de ledende under forhandlingene med grekerne, og han døde under konsilet. Jon kom hjem med en høyt ansett relikvie, en torn av Kristi tornekrone (beretningen finnes i Brevarium Nidrosiensis).

Erkebiskop Jon ble allerede i Lyon utnevnt til kollektor, slik at han skulle være ansvarlig for innsamlingen av seksårstienden. Paven ga Jon spesielle rettigheter. Han kunne la skikkede personer få ledige geistlige stillinger i sin kirkeprovins, også de som paven av forskjellige grunner egentlig selv hadde rett til. Han kunne dispensere 30 uekte fødte slik at de kunne bli prester. Han fikk utsettelse med sin reise til kurien, som alle erkebiskoper skulle foreta hvert tredje år, slik at han kunne nøye seg med å reise innen utgangen av hvert femte år. Og endelig fikk han tillatelse til å ordne opp i klostre med hensyn til personer som var opptatt på gale premisser.

Vi har fulgt erkebiskop Jon som kirkens målbevisste og konsekvente representant i hans forhandlinger med kongemakten. Hans virke innen kirken har vi et meget tilfeldig kjennskap til. Ti år etter hans død betraktet Nidaros domkapittel ham som en god erkebiskop. De samlet vitnesbyrd fra eldre geistlige som kunne fortelle hvordan samarbeidet mellom Jon og hans domkapittel artet seg, og det blir på alle måter beskrevet som såre vel. Naturligvis, med tanke på det som senere skjedde, må Jons tid som erkebiskop stå i et særlig gunstig lys, så en viss overdrivelse i beskrivelsen må vi kunne regne med. Men direkte å gjøre svart til hvitt var ikke mulig, så vi må bli stående ved det inntrykk at Jon var en god administrator. Han arbeidet godt med sitt domkapittel, tok dem med på råd når han skulle, lot dem få de rettigheter de hadde krav på, bevertet dem i erkebispegården på bestemte dager, og tok noen av dem med seg når han dro på visitas.

De islandske annaler noterer ved år 1268 at Jon juledag sang sin første messe som erkebiskop, og ved år 1274, da han var kommet til Bergen med en del av Kristi tornekrone, at kong Magnus lot «gjøre prosesjon fra Apostelkirken mot helligdommen, og sang Jon erkebiskop høytidelig messe», og dette er det eneste vi vet om hans tjeneste ved alteret. Etter Magnus' død fortsatte erkebiskopen mot kong Eriks formyndere å forsvare kirkens frihet og innkomster, men ble til sist tvunget til å flykte til Sverige i år 1282, hvor han døde i Skara 21. desember samme år.