Tore I (1206-1214)

Av Olav Martinsen

Ved valget våren 1205 fulgte Tore gamle, kirkelige tradisjoner. Han vegret seg først beskjedent, men lot seg til slutt overtale til å ta på seg det ansvarsfulle vervet. Vi vet ikke noe sikkert om det, men det er trolig at Tore som sine nærmeste forgjengere i erkestolen, var av god ætt. Det var de fleste av de nordboerne som studerte i utlandet på 1100-tallet. «Herre Tore var en stor mann, klok og vennesæl...», heter det i en islandsk saga. En annen kilde føyer til at Tore nøt stor vyrnad og hadde et godt omdømme i Norge.

Mye kan tyde på at nettopp Tore er identisk med den Theodoricus som i 1178-1180 skrev den lille Norgeshistorien på latin, som ble stilet til erkebiskop Eystein. Forfatteren av dette skriftet utmerker seg blant annet ved sine reformistiske tendenser og sitt universalkirkelige sinnelag. Det er tydelig at han var godt orientert i franske forhold, og at han næret en særlig venerasjon for St. Victorklosteret. I dette klosterets obituarium er Tore under 8. august oppført som følger: «Item obiit domnus Theodoricus, Norvegiensis archiepiscopus, frater noster.»

Før sin opphøyelse i erkestolen var Tore kannik i Hallvardskirken i Oslo. Når det omtrent på den tid ble forfattet en Hallvardssekvens som med hensyn til tekst og noter viser påvirkning fra Adam de St. Victors sekvenser, tør dette nettopp skyldes at det den gang eksisterte et levende bindeledd mellom Pariserklosteret og domkapitlet ved Hallvardskirken. Augustineren Tores nærvær har utvilsomt styrket gregorianismen blant korsbrødrene i Oslo, og trolig har den tidligere St. Victor-frater sin del i visse utslag av kirkelig reformisme som gjorde seg gjeldende ved bispestolen i Oslo i tiden omkring 1200.

Tore dro søretter allerede sommeren 1205 og nyttet heller lang tid på reisen. I Roma mottok han palliet av Innocent IIIs hånd enten ved utgangen av 1205 eller først på året 1206. I et par pavebuller fra 11. februar 1206 blir Tore for første gang kalt Nidrosiensis archiepiscopus. Vi har bevart hele seks brev fra Tores opphold ved kurien. Ett av disse var en stor bulle (av 13. februar 1206) som stadfester Anastasius IVs fundasjonsbulle for erkestolen i Nidaros. I et annet brev (11. februar 1206) påla paven den norske erkebiskopen å samle inn Peterspenger i sin kirkeprovins og å nytte kirkestraffer mot dem som ville hindre ham i dette. Videre fikk Tore - som tidligere Eystein og Eirik - rett til å gi absolusjon for mindre grove håndgripeligheter mot geistlige. De tre mest interessante skriv Tore fikk med seg fra Roma, gir bestemmelser i spørsmål han selv forela for paven.

I den eldre kristenretten hadde erkebiskop Jon tillatt at folk i nødsfall - om de manglet både prest og vann - selv kunne døpe sine barn ved å smøre dem med spytt på hodet, brystet og mellom skuldrene. Dette syntes nok Tore og paven var noe for primitivt. Innocent fastsatte at en i det minste måtte nytte vann for at dåpen skulle være gyldig. Denne bestemmelsen ble senere tatt opp i erkebiskop Jons kristenrett.

Det er ganske påfallende at Tore fant det nødvendig å utvirke dette pavelige forbudet. I canon 5 fra 1153 var det nemlig uttrykkelig sagt fra at bispevigselen tilkom erkebiskopen eller paven. Og i Anastasius IVs fundasjonsbulle av 30. november 1154 som Innocent selv så å si ordrett gjenga og stadfestet (13. februar 1206), var det utvetydig fastsatt at lydbiskopene i den norske kirkeprovinsen skulle adlyde sin erkebiskop og motta vigselen av ham.

Det er mulig at Tore hadde den irregulære vigselen av biskop Martin i Bergen (1194) i tankene da han skaffet seg dette pavebrevet, men mer sannsynlig er det vel at han utvirket dette spesielle forbudet med tanke på å hevde erkestolens autoritet overfor bispedømmet Suderøyene og Man som etter 1170 holdt på å gli inn under erkestolen av Yorks overhøyhet. I så fall er det pavelige forbudet et uttrykk for at Tore bevisst og konsekvent ønsket å gjøre krav på de rettigheter erkestolen i Nidaros hadde fått i fundasjonsbullen av 1154. Det ser da også ut til at det virkelig lyktes Tore å hevde sin overhøyhet over Suderøyene og Man. Olaf Kolsrud har utvilsomt rett i at Nicolaus (II) (Koli) som tidligere var valgt til dette fjerne bispedømmet, må ha fått sin vigsel av erkebiskop Tore i 1210.

For øvrig øker Innocents forbud Nidaros domkapittels autoritet. Det er forvitnelig at den tidligere korsbror Tore har virket med til dette. En tør på grunnlag av denne bestemmelsen regne med at erkestolens domkapittel var en godt utbygd og organisert institusjon først på 1200-tallet. Kanskje tellet det allerede ca 12 kanniker.

Tore oppholdt seg minimum tre uker maksimum to-tre måneder ved kurien. Han kom hjem til Norge igjen sommeren 1206 og styrte sitt embete med fasthet og verdighet gjennom åtte år.

I den politiske striden i Norge forsto han å hevde erkestolens autoritet, og han grep ved flere høve inn som mekler og som en forkjemper for fred og forsonlighet.

For øvrig ser det ut til at Tore tok seg samvittighetsfullt av sine plikter som erkebiskop. Foruten Nikolas til Suderøyene, har han vigslet Henrik til biskop i Stavanger (1207/08), Helge Ågmundsson til Grønland (1211/12) og kanskje også Olav til Færøyene. Den kirkelige gjenreisningen tok etter alt å dømme til å gjøre seg sterkere gjeldende på Tores tid. Kirker ble reist og cistercienserklosteret St. Maria på Tautra ble vigslet 25. mars 1207.

Erkebiskop Tore glemte ikke sine forbindelser fra den tid han var korsbror i Oslo. Han utstedte som metropolitan vernebrev for munkene i Hovedøy kloster, for søstrene i Nonneseter og for Aker og Akers kirke.

I tilknytning til Øyretinget i 1212 holdt Tore øyensynlig en rikssynode. Foruten ham selv var erkebiskop Eirik og biskopene Martin av Bergen og Nikolas av Oslo til stede. De avgjorde blant annet at Hoff på Hurum etter pavens egen dom fortsatt skulle ligge under Hovedøy kloster.

Sine lydbiskoper behandlet Tore tydelig nok på en vennlig og verdig måte. Han skjenket for eksempel biskop Pål til Skålholt en gullinnvirket mitra, en gullring og et par biskopshansker, mens Gudmund til Holar skal ha fått en sølvbolle i gave av ham. Gudmund førte en nesten uavlatelig kamp for kirkens frihet og for å hjelpe de fattige, og kom derfor i åpen strid med flere av de verdslige høvdingene på Island. Våren 1209 tok syv høvdinger biskopen til fange på Holar, og han slapp ikke løs før erkebiskop Tore i 1211 grep inn til fordel for ham. Høvdingene hadde ved overgrepet mot Gudmund forbrutt seg mot privilegium canonis, og Tore stevnet dem derfor til seg i Nidaros. Vi ser også at i det minste to-tre av dem etterkom erkebiskopens ordre. Tore stevnet også biskop Gudmund til seg, og denne dro til Norge, men det er uvisst om han rakk å møte erkebiskopen i levende live. Tores inngrep i striden på Island vitner om hvilken autoritet den norske erkebiskopen på denne tid hadde vunnet på sagaøya. Et brev fra metropolitanen i Nidaros var nok til at høvdingene slapp Holar-bispen fri, og til at de fremste av dem føyelig dro til Norge for å få tilgivelse av kirkeprovinsens geistlige overhode.

Tore døde 8. august 1214. Foruten i St. Victors obituarium er hans årtid opptegnet både i dronning Margaretas psalterium og i islandske kilder. Det forteller ikke så lite om den anseelse han møtte både hjemme og ute.