Orientering

Orientering i forbindelse med tilsendt attest om utmelding fra Den katolske kirke i Norge

Utmelding av Den katolske kirke og konsekvensene av det er ikke like i alle tilfeller. Sammen med utmeldingsattesten du mottar, ønsker vi derfor å informere litt om de praktiske konsekvensene av utmeldingen du mottar.

I Norge tilhører man Den katolske kirke på to måter. Den første og viktigste måten man tilhører Kirken på, og som gjelder over hele verden, er ved at man er døpt i Kirken eller har konvertert til den. Den andre måten man tilhører Den katolske kirke i Norge på er i statlig forstand. Dette innebærer at man står oppført i et medlems­register, og på bakgrunn av dette kan vi som kirkesamfunn motta offentlig tilskudd for våre medlemmer. Den katolske kirke i Norge ønsker at alle som tilhører trossamfunnet i kirkelig forstand, vanligvis også skal gjøre det i statlig forstand.

Det kan være forskjellige grunner til at man ikke lenger ønsker eller kan stå i medlemsregisteret. Da slutter man ikke å være katolikk, og det opphever ikke retten til å motta Kirkens sakramenter. Vi gjør samtidig oppmerksom på at Den katolske kirke i Norge har egne regler for deltagelse ved valg til menighetsråd ol., som kan innebære at man må være registrert medlem.

Ofte vil en utmelding ikke bare gjelde medlemskap i statlig forstand, men være begrunnet med at man bryter med Den katolske kirke også i religiøs forstand. Dette skjer ved at man inntar standpunkter som på viktige spørsmål om tro og moral bryter med Kirkens lære, eller dersom man på andre avgjørende måter bryter med det katolske kirkelige fellesskap. I så fall taper man retten til å motta sakramentene i Den katolske kirke i hele verden. Å ta følgene av et slikt brudd er primært den enkeltes eget ansvar. Årsakene til et slikt brudd kan være mange, og noen ganger kan det være mennesker i Kirken selv som har sviktet.

Når noen bryter med Kirken i religiøs forstand, slutter vi likevel aldri å bry oss om vedkommende. Kirken kalles «mor», og en mor gir aldri opp engasjementet for sine «barn», uansett hva som gjør ting vanskelige. En ledetråd for oss må alltid være profetordet: «Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? Selv om de skulle glemme, skal ikke jeg glemme deg.» (Jes 49,15) I det minste forsetter vi å be for alle som en gang er blitt en del av vårt fellesskap.

Alle er velkomne til på nytt å søke kontakt med Kirken, og vi er åpne for å møte enhver som igjen nærmer seg oss på en eller annen måte. Katolikker som kommer tilbake til Den katolske kirke etter å ha forlatt den, behandles ikke som «vanlige konvertitter», men som «egne» som «finner hjem».

Oslo, 13. september 2019

av Mats Tande publisert 13.09.2019, sist endret 01.02.2022 - 09:23