Korsets tegn

Av Camilla Cselenyi, Det kateketiske senter /Pastoralavdelingen i Oslo katolske bispedømme

Å gjøre korstegnet er en meget gammel praksis som går tilbake til apostlenes tid. Dåpskandidatene fikk tegnet et kors på seg som uttrykk for at de fra da tilhørte Kristus.

Vi kan forestille oss at de døpte siden selv gjentok korstegnet på sin panne som et tegn på sin tilhørighet hos Kristus. Tertullian, en av oldkirkens store teologer, oppfordret kristne til å gjøre korstegnet ofte, for å minne seg selv på sin dåp. Å gjøre korstegnet er å gjengi sitt forhold til Kristus, og vi katolikker gjør det ofte i ulike sammenhenger. Bert Ghezzi, som er en forfatter som har skrevet mange bøker om katolsk spiritualitet og katekese, redegjør for det han betegner som de seks forskjellige betydningene av tegnet i sin bok Sign of the Cross: Recovering the Power of the Ancient Prayer:

For det første er det å gjøre korstegnet det samme som å bekjenne sin tro på Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Han avlegger da med andre ord en kortversjon av Credo.

For det andre er korstegnet et sakramentalie; det er en fornyelse av dåpens sakrament. Det utrykker at vi er døde og oppstandne med Kristus, og det er et fysisk uttrykk for (og samtidig en bevisstgjøring av) den enkeltes inkorporasjon i Kristi legeme.

Videre markerer korstegnet at man er disippel. På samme måte som et merke på en slave, et husdyr eller en soldat skulle markere hvem som eide dem eller hvem de hørte inn under, så markerer korstegnet at vi hører til Kristus – at vi følger ham. Dette innebærer også at vi ikke lenger tilhører oss selv og er vår egen herre, men at det er Han som er vår Herre og Mester.

Korset er et symbol for blant annet lidelsen, og når lidelsen kommer inn i et menneskes liv, for eksempel at vi blir syke, er korstegnet et uttrykk for aksept. Da blir vi minnet om at Jesus ble menneske og led for oss, og ved korstegnet går vi inn i nærværet av Kristi lidelse, og vi sier oss villige til å ta imot lidelsen som en deltagelse i Kristi lidelse. For oss blir vår egen lidelse på denne måten aldri meningsløs eller ensom. Vi legger vår lidelse til Kristi lidelse, som er frelsens lidelse.

Et sentralt poeng hos kirkelærerne, som er de største teologene i Kirken gjennom tidene, er at korstegnet gir beskyttelse mot djevelen. Når man gjør korstegnet er det en beskjed til Den onde om at man ikke er interessert og at han skal holde seg langt unna. Man sier til ham at «Jeg tilhører Kristus. Pell deg til helvete!» – korstegnet er en veldig sterk advarsel til ham.

Som et sjette og siste aspekt påpeker Bert Ghezzi at korstegnet kan brukes som en hjelp til å få gjort ende på sine egne svakheter og tilbøyeligheter – alle de uvanene og dårlige habittene som vi hver for oss har. Noen av oss er ofte sinte, noen stadig fulle av begjær, noen blir veldig fort engstelige i alle slags situasjoner, og noen har det med å gi seg hen til sine følelsers vold i ett og alt. Dette er gjerne hverdagssyndene våre, de har arbeidet seg godt inn i våre reaksjonsmønstre. Men idet fristelsen er i ferd med å komme over deg – gjør korsets tegn! Dette vil øyeblikkelig kunne hjelpe deg med å få bukt med problemet ditt. Kristus er nemlig alltid der for deg i ditt liv – og ved kraften av Guds nåde klarer vi å la synden fare.

Å bruke korstegnet har med andre ord veldig dyp mening, mye mer enn mange er klar over. Å bruke det seriøst er med på å utvikle vårt liv i Kristus, det er i seg selv en form for bønn og det er til hjelp for hver og en av oss.

Teksten har stått på trykk i Norges Unge Katolikkers blad Q.