Messen som offerhandling

Hentet fra artikkelsamlingen Fem foredrag om Messen, St. Olav Forlag, av p. Albert Raulin O.P.

Som barn talte vi vårt morsmål ganske bra lenge før vi åpnet vår første grammatikk. Vi levet og pustet, vårt hjerte banket lenge før vi fikk lære om lungenes anatomi eller hjertets fysiologi.

På liknende måte har den kristne kirke forkynt, bedt, døpt, holdt nattverd lenge før teologene satte opp sine systemer. Slik er det alltid med en levende realitet. Vi vet hvordan det går med et sprog som er skapt ut fra en grammatikk (f.eks. esperanto), eller med en religion som blir uttenkt av religionsteoretikere (den franske revolusjon og dens "Culte de l'Etre Supreme").

Derfor stiller vi ikke spørsmålet: Er messen en offerhandling? Ikke fordi spørsmålet ville være meningsløst, men fordi det ikke var Jesu eller apostlenes anliggende å gi svar på et slikt spørsmål.

Hva er forresten et offer? Ordet hører med til religionsvitenskapens grammatikk og er langt fra entydig. Offer er ikke en ting som man kan peke på og si: Dette er et offer. Det er et samlebegrep, det vi kaller et analogt begrep. Det brukes i forbindelse med mange religioner og betyr selvsagt ikke det samme i en primitiv gudsdyrkelse og i en verdensomfattende religion.

I alle fall var ikke Jesus noen religionsteoretiker. han satte seg ikke ned ved et skrivebord for å tegne ut Den nye pakts religion, med dens struktur, dens gudstjenester, dens katekisme m.m. Men han handlet heller ikke blindt, han lot seg lede av Faderen. Faderen er heller ikke noen religionsplanlegger. Det er lite trolig at han interesserte seg noe særlig for hvilke begreper eller tankekategorier Sønnen skulle ha bruk for. Faderen sendte sin Sønn for å frelse verden.

Jesus utførte imidlertid sin gjerning innenfor en bestemt kulturell ramme. Innenfor rammen av senjødedommen. Og Det gamle testamentet hadde sin teologi. Derfor må man helst være noe av en religionshistoriker for å studere utviklingen av den kristne religion ut fra den jødiske, det vil si benytte seg av teologiske begreper. Et historisk tilbakeblikk på det som har skjedd, viser kategorier som hører til "grammatikken".

Det samme kan slåes fast ut fra psykologiske eller sosiologiske betraktninger. Jesus hadde nemlig med mennesker å gjøre, og menneskene er underkastet psykologiske og sosiologiske lover. Religionspsykologer og religionssosiologer kan derfor idag, ved hjelp av sine faglige begreper, granske den religiøse adferd hos dem som startet den kristne religion.

Det er altså rikelig anledning til å studere nattverdens struktur og funksjon ved hjelp av teologiske eller vitenskapelige kategorier. Vi må bare ikke tro at Jesus utarbeidet teologiske prinsipper som han så satte ut i livet, eller at hans disipler utførte detaljerte planer som Jesus angivelig skulle ha skissert for dem. For dette hører med til grammatikken, de brukte sproget. Da de feiret nattverden, var disiplene ikke blottet for religiøs tenkning, på ingen måte! Men det var så langt fra deres hensikt å virkeliggjøre en idé, det være seg ideén om en offerhandling eller noen som helst annen idé. Nattverden ble til og utviklet seg eksistensielt og ikke systematisk.

Allerede i Det nye testamente finner vi riktignok de første teologiske betraktninger omkring Jesu handlinger, hans første menighet osv. Det gjaldt allerede da å tolke det som troen gikk ut på, for bedre å kunne formidle den. Men det dreide seg ennu om bruddstykker av en teologisk tenkning, ikke om et sammenhengende system. Det ble kirkefedrenes oppgave, fra de eldste til de nyeste, å utarbeide det vi kunne kalle en "nattverdens grammatikk" og en "grammatikk for Den nye pakt". Med hensyn til nattverden må de ha tenkt omtrent slik: Vi har feiret nattverden helt fra apostlenes dager til minne om Kristus og i påvente av hans gjenkomst. Hva er det egentlig vi gjør? Hvordan henger det sammen med andre aspekter av vår tro?

Dersom vi spør om Jesus eller apostlene var fortrolige med denne grammatikk, så er svaret greit: De kjente den ikke. De kjente heller ikke "Trefoldighetens grammatikk" eller "Inkarnasjonens grammatikk" som først ble formulert av de store kirkemøter. Men det er rimelig for oss å undersøke om den grammatikk som kirkefedrene utledet av kirkens århundregamle praksis, gir et riktig bilde av hvordan nattverden fungerer, er meningsfull og formidler en sannhet. Vi stiller også spørsmål som opprinnelig ikke ble stilt, vi bruker kategorier som for Jesus og apostlene var irrelevante i deres forkynnelse, men ikke i den hensikt å lage noe nytt, tvertom for å finne frem til det som alltid er blitt trodd.

Denne lange innledningen hadde til hensikt å forklare hvorfor jeg ikke prøver på å besvare et spørsmål som, ved første øyekast, kan se enkelt ut: Er messen et offer, ja eller nei? Spørsmålet fjerner oss fra våre kilder. Derfor har jeg kalt dette foredrag: Messen som offerhandling, simpelthen fordi vi konstaterer en nær sammenheng mellom nattverden og en handling som vi best kan betegne som offerhandling. jeg ville på liknende måte unngå å spørre: Er Gud treenig eller ei? Er Kristus én person som eksisterer med to naturer, eller er han det ikke? Jeg ville foretrekke å tale om vår Gud som tre-enighet, eller om Jesus Kristus som sann Gud og sant menneske.

Enten man definerer offeret på den ene eller den andre måten, er det helt sikkert at offertanken inntar en sentral plass i den jødisk-kristne tradisjon. Det er helt opplagt når det gjelder Det gamle testamentet. Der vrimler det av offerhandlinger. Kain og hans bror Abel bærer frem sine respektive offergaver, Noa reiser et alter efter syndfloden og ofrer til Gud. Abraham er villig til å ofre Isak, han som ble møtt av melkisedek, prest for den høyeste Gud. Moseloven har et utall av forskrifter om alle mulige og tenkelige ofre: Brennoffer, sonoffer, matoffer, m.m.

I Det nye testamentet er Jesu død og oppstandelse forkynt som en offerhandling. "Kristus henga seg for oss, som en offergave for Gud - et velluktende offer", for bare å nevne ett eksempel, hos Paulus (Efes. 5,2). Det er like sikkert at Kristi disipler også fra starten av har visst seg forpliktet til å ofre noe til Gud. Paulus skriver til Romerne: "Så formaner jeg dere da ved Guds miskunn, brødre, til å bringe deres legemer frem for Gud som levende offergaver, Gud viet, og ham til behag - det er den åndelige gudsdyrkelse som dere skylder ham" (12, 1-2). Hebreerbrevet sier følgende: "La oss gjennom ham (Jesus) bære frem for Gud et uopphørlig lovprisningsoffer - det vil si, en hyldest til Guds navn, bragt ham av våre leber. Men glem heller ikke å gjøre godt og dele med alle andre; for det er også ofre som Gud ser på med glede" (13, 15-16). Vi behøver ikke si mer. Vi er klar over at vi som tror på Kristus og hans evangelium, oppfordres til å lovprise Gud både i ord og gjerning, ikke minst ved kjærlighetsgjerninger (gjøre godt og dele med alle de andre), og alt dette oppfattes som offerhandlinger, noe som bæres frem for Gud.

På flere steder omtaler forresten Det nye testamentet Guds folk som presteskap: "Bli et hellig presteskap, til å frembære åndelige ofre, slike som Gud med glede kan motta gjennom Jesus Kristus" (1. Pet. 2,5 og 2,9). Lignende tanker er uttrykt i Johannes' åpenbaring (5,10).

Tanken om å bære frem sitt legeme som et offer for Gud, eller å bringe Gud et offer ved å lovprise ham eller også ved å dele med andre, var ikke ny blant jødene. Profetene hadde sagt at slik er den gudsdyrkelse som Jahve ønsker seg. Men helt til Jesu tid beholdt de ytre offerhandlinger i templet sin plass og sin betydning. Det var neppe profetenes mening å avskaffe templet og dets tjeneste, det var den falske gudsdyrkelse de ville til livs. Og når Jesus renser templet, som er blitt som en kremmerbod, kan man med rette tolke hans handling som en profetisk forutsigelse om at han selv skulle bli Guds sanne tempel, men man kan ikke tolke hans handlemåte som et krav på å bringe ofrene øyeblikkelig til opphør. Apostlene protesterte heller ikke mot at tjenesten i templet fortsatte, men de ble fort klar over at de måtte treffe et valg. Tok de Jesu offerdød hundre prosent alvorlig, måtte de også erklære templets offertjenester som maktesløse. Og dette er hovedtemaet i Hebreerbrevet. Poenget er altså ikke bare at Jesus er vår sanne yppersteprest, ifølge Melkisedeks orden, for å oppfylle profetene, men også at de gamle ofre, som har vist seg å være ufullkomne nu må vike plass for det ene, det eneste offer som kan tekkes Gud, nemlig det offer Jesus en gang for alle bar frem for hele menneskehetens samtlige synder.

Gjennom Det nye testamente vet vi altså 1) at Jesu død og oppstandelse betraktes av Gud som et offer som tekkes ham, 2) at dette offer bringer alle de tidligere offerhandlinger foreskrevet av Moseloven til opphør, og 3) at Jesu disipler ikke desto mindre har en prestelig funksjon, at de skal bære frem et lovprisningsoffer, og ikke bare det, men også gjøre godt, dele med andre og således bringe sine legemer frem for Gud som levende offergaver.

Dette er stort sett det teologiske syn apostlenes eget vitnesbyrd gir oss. Så langt var de kommet i sin tolkning av påskebegivenhetene, så langt var de kommet i sin grammatikk. Dessuten hadde de en praksis, en ritus som Jesus selv hadde innstiftet, nattverden, som de også så smått begynte å reflektere over (1.Kor.11; Joh.6). Nattverden hadde i deres øyne unektelig noe med Jesu offerdød å gjøre. Jesus innstiftet jo nattverden den natt han ble forrådt, og, ifølge Paulus/Lukas skal han ha sagt: "Dette er mitt legeme, gitt for dere", "dette er den nye pakt sluttet i mitt blod". (Matteus/Markus taler om "paktsblodet, som utgydes for de mange"). Den gamle pakt var også blitt sluttet og stadfestet ved blodet av en offergave. Tilknytningen til offertanken er her åpenbar. Hele ritualet i den første nattverd er omgitt av en aura av offer. Under sine siste timer på jorden bærer Jesus frem for Faderen det fullkomne lovprisningsoffer, han som takker over brødet og kalken, løfter sitt blikk mot himmelen og sier: "Far, timen er kommet. La herligheten lyse om din sønn for at din sønn kan kaste glans over deg" (Joh.17,1). Han deler med oss andre, idet han påtar seg all vår elendighet som Jahves lidende tjener. Og han bærer frem sitt legeme for Gud som en levende offergave. At ofret nådde frem til Gud, det kan det ikke være tvil om: Tredje dagen oppsto Jesus fra de døde og ble forenet med Faderen. Sønnen ble herliggjort og kastet glans over Faderen. Alt dette er ikke bare symbolisert ved den siste nattverd, det er den siste nattverds egentlige innhold, denne nattverd som ikke bare er blitt feiret én gang, men som skal feires til minne om Kristus inntil han kommer igjen.

Det er i dette kraftfeltet av ekte overlevering at kirkefedrene har utarbeidet det man kunne kalle "det alminnelige prestedømmes grammatikk". Forfatterne av Det gamle testamente hadde ikke kunnet tenke seg et religiøst sinnelag som ikke førte til offerhandlinger; derfor bød den jødiske religion også på et stort utvalg av offerhandlinger som passet for alle sider av et religiøst sinnelag. Et eget lovverk, Moseloven, gjorde rede for dette utvalget i form av kultiske regler og forordninger. Forfatterne av Det nye testamentet er like meget som sine forgjengere klar over av det religiøse sinnelag fører til offerhandlinger, og de konstaterer at Guds barn i den nye pakt bærer frem åndelige ofre for Gud både i ord og gjerning.

Men det gamle lovverk gjaldt ikke lenger, og Jesu disipler ble nødt til å tenke i helt nye baner og, i sine refleksjoner over sine egne offerhandlinger, å regne med den revolusjon som hadde funnet sted idet Jesus hadde bragt templets tjenester til opphør.

Skulle da Jesu disipler forstå det slik at de bar frem sine egne offergaver (lovprisning eller annen tjeneste) ved siden av Jesu egen offerhandling på Golgata? Tanken er aldeles umulig. For Kristus hadde selv båret frem det eneste offer som kunne tekkes Gud.

Ikke engang den enkelte troendes indre offerhandlinger (takknemlighet, tilbedelse, lovprisning, anger, kjærlighet, lydighet) kan beholde en egen verdi som selvstendige offerhandlinger ved siden av Kristi eget offer. Kristi offer er ikke bare det eneste ytre offer som eliminerer alle de andre rituelle ofre - det er også det eneste indre offer som tekkes Gud. Bare hans lydighet og hans kjærlighet har vekt i Den nye pakt.

Det sier seg selv derfor at de kristne, når de bærer frem sitt offer for Gud, gjør det ved, med og i Kristus, ikke på noen måte løsrevet fra ham. Dette fordi de er lemmer på hans legeme, og dermed har del i hans liv. De er grener på hans vintre, og mottar hans sevje, også de kan fungere som et kongelig presteskap og bære frem ofre som tekkes Gud (som Gud "ser på med glede" eller som er "ham til behag" for å tale som Skriften). Det er nemlig alltid Kristus som tekkes Gud, som elsker og adlyder Faderen i disiplene: "Den som blir i meg, som jeg i ham, han bærer frukt i mengde; men skilt fra meg kan dere ingenting gjøre" (Joh. 15,5). Det er i samme perspektiv vi kan lese Paulus' ord til kolosserne: "Nå gleder jeg meg over det jeg har å lide for deres skyld; det som ennå gjenstår av Kristi trengsler, utfyller jeg selv med dem jeg må bære på min egen kropp, til beste for hans legeme, kirken" (1,24). Det er klart at Paulus ikke mener å kunne føye sine personlige lidelser til Kristi trengsler, som en egen, sideordnet størrelse. For da ville han ikke være den som utroper: "Jeg lever, men ikke jeg lenger, Kristus lever i meg" (Gal.2, 20). Kristus har fullbragt sitt verk, men han trekker sine disipler inn i et livsfellesskap forat de også skal få del i den fullkomne enhet han har med sin Fader.

De som tror på Kristus, bærer frem sitt offer for Gud. De er ikke fattigere enn jødene var det, ikke fattigere enn tilhengere av andre religioner verden over, som også ærer Gud med sine offergaver. De er skikket til å bære frem offergaver for Gud, de utgjør et presteskap. Men det nye, det uhørte, det som er eget for den nye pakt, er at deres offer fullt ut er innesluttet i Kristi offers kraftfelt, så det bare er ett offer, et offer som stadig flere blir delaktige i, uten at offeret dermed blir større eller mer behagelig for Gud.

Intet bilde valgt i den fysiske verden kan formidle et slikt mysterium. Men vi kunne tenke oss våre offergaver som småbekker i ørkensanden. Løper de for seg selv, blir de oppslukt av sanden, de forsvinner og når aldri frem til havet. Blir de derimot tatt opp i en stor og mektig elv, blir de tatt vare på og når frem til sitt bestemmelses-sted. Intet av våre ofre kan nå Gud dersom det ikke blir opptatt i Kristi eget offer. Forskjellen er at elven blir stadig større av å motta nye bekker, mens Jesu offer er fullkomment fra begynnelsen av, og våre ofre føyer ikke noe til, bortsett fra den enorme berikelse det er for oss og for dem vi er forenet med i Kristi kjærlighet.

Alt dette var sannsynligvis helt selvfølgelig for de første generasjoner av kristne, selv om de ikke formulerte det med de samme ord. De fungerte som et prestelig folk og visste at deres prestetjeneste ikke kunne utføres "i margen av" Jesu egen. De to tjenester er jo nødvendigvis én og samme tjeneste. Men de kunne ha formulert det de gjorde med de ordene vi nu er svært fortrolige med: "Ved ham (Kristus) og med ham og i ham tilkommer deg Gud, allmektige Fader, i den hellige Ånds enhet all ære og herlighet fra evighet til evighet."

Og se, her har vi brukt, nærmest uforvarende, ord som vi kjenner fra messens liturgi. For dette er et ordrett sitat fra den eukaristiske bønn, nærmere bestemt dens høytidelige avslutning, som praktisk talt faller sammen med den tilsvarende avslutning av den samme bønn hos Hippolytos (første del av det 3. århundre).

Hva har kirkefedrene fått øye på i den nattverd som de feiret? Hva har de oppdaget at de faktisk gjorde hver gang de rettet seg efter Jesu befaling og holdt Herrens måltid? Jo, de oppdaget at Herrens måltid, som ga dem livets brød, også var møtestedet, et møtested teologene senere har betegnet som "sakramentalt", for Jesu eget offer og menighetens offer, de to som i virkeligheten er ett og samme offer.

Kristus er nærværende hos oss og ernærer oss med sitt ord i tusenvis av situasjoner: er vi to eller tre forsamlet i hans navn, så er han midt iblant oss; han er til stede først og fremst i nattverden, ved at hans legeme og blod virkelig blir gitt oss som næring. Det er derfor ingen motsigelse i å si både at Jesus stadig er med oss, og at det er i nattverden hans forening med kirken virkeliggjøres. På liknende måte: Nattverden er møtestedet mellom Jesu eget offer og våre offergaver, også om vi gjennom hele vårt liv, fra de mest skjulte tanker til de ytre handlinger, bærer oss selv frem for Gud som levende offergaver.

Men la oss først se på messens liturgi, hvordan den formulerer dette møtet, innen vi i siste del av foredraget gir en kommentar av det offerpreg som liturgien legger for dagen.

Den som for første gang følger med i den katolske messes liturgi, ivl antagelig merke seg avstanden i tid mellom "Ta og ét, ta og drikk" og det øyeblikk altergjestene faktisk mottar sakramentet. Efter den siste liturgiske reform finnes det nu forskjellige eukaristiske bønner, og noen er lengre enn andre. Men i alle fall er det opplagt at det skjer noe som krever litt tid. Jeg ser bort fra "Fader vår" og fredstegnet som er plassert umiddelbart innen altergangen: Deres mening er klar, det er bare de troende som har tilgitt hverandre av et oppriktig hjerte og som er villige til å skape fred, som i sannhet kan bryte livets brød med hverandre. Dette er en selvfølgelig tanke som vi ikke behøver å gå nærmere inn på her.

Det finnes andre tekster i messen som fortjener større oppmerksomhet ut fra vårt tema.

Like efter innstiftelsesordene, som avsluttes med "Gjør dette til minne om meg", fortsetter den eukaristiske bønn ifølge den romerske kanon: "Derfor minnes vi, Herre, vi dine tjenere og hele ditt hellige folk, Kristi, din Sønns og vår Herre, vi dine tjenere og hele ditt hellige folk, Kristi, din Sønns og vår Herres salige lidelse, hans oppstandelse fra de døde og hans herlige himmelferd, og vi frembærer for din majestet et rent, hellige og fullkomment offer, det evige livs hellige brød og den evige frelses kalk."

Dette er messen som offerhandling i et nøtteskall. Men andre tekster er med til å utfylle bildet. Like efter innstiftelsesordene blir Faderen bedt om å se nådig til dette offer, vi bønnfaller ham om å la sin engel bære det frem til det himmelske alter. Vi bekjenner at det er ved Kristus Gud alltid skaper, helliggjør, levendegjør, velsigner og tildeler oss alle gode gaver, og vi avslutter messens "kanon" men den setning vi allerede har sitert: "Ved ham, og med ham, og i ham tilkommer deg, Gud, allmektige Fader, i den hellige Ånds enhet all ære og herlighet fra evighet og evighet."

Men allerede før innstiftelsesordene uttrykker vi lignende tanker (nuværende offertorium): "Velsignet er du, Herre, all skapnings Gud. Av din rikdom har vi mottatt det brød (den vin) som vi bærer frem for deg, en frukt av jorden (vintreet) og av menneskers arbeid, som for oss blir livets brød (frelsens kalk)." Og aller først hadde presten - eller en ministrant - itlføyet en dråpe vann i en kalk fylt med vin.

Hva skal dette fyldige ritualet bety med hensyn til nattverden som møtested mellom Kristi eget offer og vårt offer?

La oss begynne med den dråpe vann vi nevnte sist. Den er forsåvidt bare en detalj. Og den symbolikk jeg her legger frem, og som er kurant, behøver ikke engang å være opprinnelig. Men den kan tjene som innledning til vår kommentar.

Jesus innstiftet nattverdens sakrament i sitt blod og valgte vinen som symbol for blodet. Som under bryllupet i Kana er vinen et talende symbol på den varme, den rikdom, den kjærlighet som særpreger den nye pakt i Kristi blod. Det er vinen, og bare den, som ifølge innstiftelsen blir til Kristi blod. Vann ville ikke kunne gjøre den samme tjeneste, like lite som våre egne ofre, isolert , ville kunne tekkes Gud. Men den dråpe vann som føyes til vinen, forsvinner i vinen, blir ett med den, og kan dermed forvandles til Jesu blod. På lignende måte blir våre ofre ett med Jesu offer, og blir dermed forvandlet til det ene, sanne offer.

Vi bringer altså noe som er vårt - slik som vi også skaffer brød og vin fra våre forrådskamre - til alteret. Men det som er vårt, er opprinnelig ikke vårt. Alt det vi har, alt det vi er, har vi mottatt fra Gud, også brødet som er jordens frukt, og vinen som er vintreets frukt, likesom livet, og troen, og håpet og kjærligheten og alt det i oss som kan bli til en offergave. Alt dette er fra Gud, selv om vi tar det med til hans alter. La oss derfor ikke forstå det slik at det vi bringer frem, ved offertoriet, er et selvstendig offer, som går forut for våre synder, som vi også tar med, men for å få dem tilgitt.

Sentral i den eukaristiske bønn er påkallelsen av den hellige Ånd (den såkalte "epiklese"). Det er nemlig Guds Ånd som er virksom her som overalt ellers når det dreier seg om liv og helliggjørelse: "Derfor ber vi deg, Herre, om å helliggjøre disse gaver, ved din Ånds livgivende kraft så de må bli for oss vår Herres Jesu Kristi legeme og blod"...han som "i den natt da han ble forrådt", osv....

Selv om vi fullt og fast tror på at Den hellige Ånd utvirker det han her blir bedt om, selv om vi fullt og fast tror at det som nu befinner seg på alteret, er Kristi legeme og blod, er det ennu en mulighet for å gå snart over til kommunionen. Men da ville vi forsømme et èlement som bør komme til sin rett innen brødet blir spist og vinen drukket.

I og med at Jesu legeme og blod er tilstede, og Jesus selv, er hans ene, evige offer også virkelig tilstede. Det vesentlige i Jesu offer var hans indre hengivenhet til Faderen, hans lydighet og kjærlighet, resten var snarere hans bødlers verk. Og Jesus er den samme igår, idag og til evig tid. Det vil si at hans offer er midt iblandt oss, selvom det er på sakramental måte at det legeme han har gitt for oss og det blod han har utgydt for oss, er nærværende, uten noen som helst gjentagelse av hans blodige død. Det er simpelthen Jesu offer som gjennom sakramentet er aktualisert, er tilstede, virksomt som Jesu Ånd selv er virksom. Her står vi avgjort ikke overfor noe nytt offer. Det er simpelthen Jesu eget offer hvor han er både prest og offerlam, et offer som vi kjenner godt og kan identifisere som vår frelses offer, livets brød og frelsens kalk.

Det er imidlertid ikke bare Jesus som lever i det øyeblikk vi er samlet om hans alter. Vi er som hans kirke, vi lever også, og i den samme Ånd som han. Vi samles til gudstjenesten, som levende lemmer på hans legeme og som grener på hans vintre.

Det som da skjer, det vi kan lese ut av den kristne tradisjon, både i Vesten og i Østen, er som en utveksling. Vårt lovprisningsoffer, frembærelsen av våre legemer som levende offergaver til Gud, blir liksom opptatt i det ene, sanne offer, Jesu eget. Han ofrer ikke bare seg selv. Her og nu, fordi vi er forenet med ham, bærer han også oss frem for Faderen som en del av sin egen kropp.

Og vi som ikke bare er offergaver, men også et kongelig presteskap, vi som ikke kan utøve dette prestedømme uten i forbindelse, ja, enhet med vår yppersteprest, vi bærer frem oss selv til Gud i forening med det sanne offerlam, Jesus Kristus.

Og kirken tar skrittet fullt ut. Det er ikke bare Jesus Kristus som bærer frem seg selv til oss. Det er bare vi som bærer frem oss selv. Vi, som utgjør Kristi kirke, bærer hans eget offer frem for Gud. For så intimt er vi forenet med ham i det vi tar del i hans måltid.

Man kan altså tale som Tridentinerkonsilet: Presten og offergaven er identiske på Golgata og i messen (Kristus bærer seg selv frem som et offer for Gud), eller som liturgen sier: "Vi bringer deg, Herre, livets brød og frelsens kalk" (kirken er med til å bære Jesu eget offer frem for Gud), eller som Augustin: "I alterets sakrament blir kirken selv ofret i det den ofrer" (De civitate Dei, sitert av L. Bouyer, Le mystere pascal, s.460), (kirken blir ofret i det den ofrer seg selv, som er herrens legeme). Eller også som Kyrillos av Aleksandria (tyve år yngre enn Augustin) sier: "Vi blir godtatt av Gud Fader i det Kristus, vår prest, bærer oss frem som offer" (Bouyer, s. 461), (Kristus ofrer oss), eller som den samme Kyrillos i samme verk sier: Ved å følge i Kristi fotspor, bærer vi oss selv frem som et offer (tankegangen i Rom. 12).

Kristus ofrer seg selv, og han bærer oss frem for Gud. Kirken bærer frem Kristi eget offer, og vi bringer våre legemer frem som levende offergaver sammen med vårt lovprisningsoffer. Alle ofrer, og alle blir ofret, og dog er det bare ett offer. Mindre kan vi ikke si, all den stund vi vet at den nye pakt bare kjenner til ett eneste offer som tekkes Gud, et offer som allerede fra første stund av ble fullbyrdet, da Kristus ga sitt lev under Pontius Pilatus, men et offer også som alltid er aktuelt, som er "samtidig" med oss.

Kristus er alltid den samme, og allikevel vokser hans legeme ved at stadig nye mennesker tror på ham og blir døpt. "Kristus idag" er altså ikke hodet alene, men hodet med lemmer som ikke kan adskilles fra legemet. Kristus i oss, vi i Kristus, slik som Paulus og Johannes ikke blir trett av å gjenta.

Her har vi altså den nye pakts offer som ikke utelukker, men forutsetter at alle de som har del i Kristus, sammen med ham både ofrer og blir ofret. Det er i alle fall slik kirkefedrene har innsett at nattverden faktisk hadde fungert og fungerte i Kristi kirke.

La oss imidlertid ikke glemme en del selvsagte ting, som det muligens er verd å understreke.

Vi kan ikke tal om Kristi og vårt offer på samme nivå. ifølge Paulus var vi ennu hjelpeløse dengang Kristus, til den fastsatte tid, gikk i døden for syndere (Rom. 5,6). La oss ikke glemme langfredagens situasjon (som liturgien minner oss hvert år på årsdagen for Kristi død): Da var Jesus alene på den ene siden, alene Frelser, forlatt av himmel og jord. Han gikk i døden alene for oss alle sammen. Da var det ingen kirke til å ofre sammen med ham. Kirken ble til nettopp fordi Jesus fullbyrdet sitt frelsesverk. Enhver deltagelse i Kristi mysterium skyldes hans ufortjente nåde. Selv om vi nu får del i hans fylde, avhenger alt av dette ene: Hans lidelse, død og oppstandelse, mens hele menneskeheten fór vill. Det kan derfor aldri bli en total likhet mellom Kristi del i ofret og vårt offer. Avstanden er faktisk u e n d e l i g ! Alt er nåde, ufortjent nåde, og forblir det inntil verdens ende og i all evighet, sel vom vi aldri så meget blir lemmer på Kristi legeme og grener på hans vintre.

Kristus og vi hører dessuten til den samme nye og evige pakt, men ikke på samme måte: "Vi vet at Kristus, oppstanden fra de døde, ikke mer kan dø, at døden ikke har noe herredømme over ham mer" (rom. 6,9). Vi derimot er dødelige. Jesus er nådd frem til Guds himmel - og gjør en plass i stand for oss - vi vandrer på jorden. Derfor er hans andel i offeret en helt annen enn vår.

Kristus var syndefri. Vi er fortsatt underkastet synden. Hvis vi sier at vi ikke har syndet, er vi løgnere. Det vil si at vi, når vi tar del i Kristi offer, gjør det i egenskap av syndere som trenger tilgivelse. Ifølge Matteus sa Jesus i nattverdenssalen, da ha innstiftet det nye rituale: "Dette er mitt blod, paktsblodet, som utgydes for de mange, til forlatelse for deres synder". Vår liturgi har tatt vare på dette "til forlatelse for deres synder". Vår liturgi har tatt vare på dette "til forlatelse for deres synder". Synderne deltar ikke i det ene offer ut fra samme premisser som det skyldfrie Guds lam! Han er jo vår frelser, mens vi stadig synder og trenger til omvendelse.

Det viktigste i offeret er lydigheten og kjærligheten. Sønnen hviler i Faderens skjød. Han kjenner Faderen slik som han selv er kjent av Faderen, og elsker Faderen slik som Faderen vil bli elsket. Faderens og Kristi vilje er ett. De ser hverandre ansikt til ansikt. Slik er det ikke med oss. Vi lever i troens mørke, og vi lever i håp. Vi har ikke adgang til Guds hemmeligheter på annen måte enn ved hjelp av tegn og tro. Derfor er messen, også som offerhandling, en sakramental handling. Virkeligheten, offerets virkelighet blir gitt oss slik at vi kan ta aktivt del i den, men den forblir skjult og blir meddelt oss gjennom tegn og symboler. Messen hører derfor denne verden til, og ikke i himmelen. Sakramentene kommer til å forsvinne med denne verdens skikkelse, i motsetning til den himmelske liturgi som ikke er sakramental, men fri for symbolsk formidling. Derfor kan heller ikke vår deltagelse i messen på noen måte sammenlignes med Jesu andel i den himmelske liturgi.

På alle mulige måter blir vi minnet om at Kristus er både Gud og menneske, syndefri og herliggjort. Han er den ene mellommann mellom Gud og menneskene. Offeret er hans i en helt annen betydning enn det er vårt. Forskjellen er like stor som mellom å være Guds enbårne Sønn og hans adoptivbarn. Men den er ikke større heller! Apostelen Johannes sier at vi ikke bare kalles Guds barn, men at vi er det. Det er heller ingen fiksjon når vi sier at vi har del i Jesu Kristi offer. Det er virkelighet, men alt skjer ved ham, med ham, i ham og ved hans nåde.

Den fremstilling vi på denne måten gir av messen som offerhandling, synes å være helt ubesværet av reformasjonskirkenes kritikk av det katolske messeoffer. Hvorfor? Den alvorlige strid som førte til kirkesplittelse på 15-hundretallet, lar seg naturligvis ikke knipse bort. Den har satt dype spor både i teologiens og i fromhetslivets historie. Overalt forsøker man allikevel å frigjøre seg fra en steril kontroversteologi, ikke av makelighetshensyn, men fordi vi bedre enn før er i stand til å plassere kirkesplittelsen på Luthers tid inn i en større sammenheng.

Den tolkning av messeofferet som var gjengs i den katolske kirke i senmiddelalderen, ble ansett som umulig og blasfemisk av reformatorene. Den forekom dem å relativisere betydningen av det eneste gyldige offer, Kristi offerdød. De frigjorde seg imidlertid bare delvis fra den dogmatiske "grammatikk" deres samtid gjorde bruk av, og fant ingen annen løsning enn å hevde at nattverden ikke er en offerhandling.

Senere eksegetiske og dogmehistoriske studier har bragt katolske og protestantiske forskere nærmere hverandre. Begge parter har bedre forstått at begrepet "offer" er et analogt begrep. Betydelige protestantiske teologer er villige til å betegne nattverden som en offerhandling, idet de troende bringer Gud et lovprisningsoffer. Og på sin side har katolikkene, ofte efter å ha prøvet halsbrekkende forklaringer på messens offerkarakter, gjenoppdaget det spesifikke ved et "sakramentalt" offer. Det ville være for meget sagt å hevde at full enighet er oppnådd. Det er ikke tilfellet, men en rekke teologiske samtaler over konfesjonsgrensene har dog ryddet bort mange fordommer. Vi kan for eksempel vise til prof. Einar Mollands artikkel i Norsk Teologisk Tidsskrift (73. årg. s.201-215), Den romersk-katolsk / evangelisk-lutherske teologiske dialogs status i dag, som bl.a. siterer følgende felles erklæring fra enkelte katolikker og lutheranere i USA: "Tross alle forblivende forskjeller i de måter hvorpå vi taler og tenker om det eucharistiske offer og vår Herres nærvær i hans nattverd, er vi ikke lenger i stand til å betrakte oss som splittet i den ene hellige, katolske og apostoliske tro hva disse to punkter angår."

Sikkert er det ihvert fall at den nuværende fremstilling av messen som offerhandling ikke hadde sett nøyaktig slik ut, dersom den ikke hadde tatt hensyn til relevante protestantiske innvendinger mot mer ensidige katolske synspunkter.

Det siste spørsmål vi må stille oss, innen vi avslutter, er typisk nok et av dem som katolske teologer uoppfordret burde stille, ut fra sin egen tradisjon. Det henger nemlig sammen med hele den bibelske bakgrunn for vår tro. Men det er ingen skam å innrømme at vi kanskje hadde glemt det, om det ikke hadde vært for den protestantiske årvåkenhet når det gjelder sakramentets plass i helheten. Og spørsmålet er det følgende:

Vårt offer, vi som kaller oss Kristi disipler, er på den ene side et lovprisningsoffer, og det består i dette at vi, ved å gjøre Herrens vilje, og det vil si elske ham av hele vårt hjerte og vår neste som oss selv, bærer våre legemer frem for Gud som levende offergaver. På den annen side er nattverden møtestedet mellom Kristi ene, hellige, lytefrie offer og vårt eget offer. Når vi så tenker på våre offerhandlinger, på vårt alminnelige prestedømme, på oss selv som medlemmer av et prestelig folk, hva skal vi så prioritere: livets offer eller det liturgiske (kultiske, sakramentale) offer? Hva er viktigst, hva er mest typisk for et kristent menneske?

Det er umulig å svare annet enn: Det ene skal gjøres og det andre ikke forsømmes. Dersom vårt livsoffer ikke ble forenet med Kristi offer, ville det løpe ut i sanden, og dersom vårt liv ikke sto bak vår deltagelse i messen, ville vi stå hykleriet nær. I virkeligheten dreier det seg om to sider av den samme sak. Derfor er det umulig å prioritere.

Der vi kan gjøre er å spørre: Hvori ligger den største fare for oss? Hva risikerer vi mest å undervurdere? Enhver må svare for seg selv, men da vil vi kunne hevde at det vi, aktive kristne, mest risikerer å glemme, er lovprisningsofferet, livets og kjærlighetens offer. Der ligger den største fare for den som en gang, selv om det bare har vært i et glimt, har fått øye på messens vidunderlige innhold. Deltagelsen i messen er så stor, så vidunderlig, så fengslende at den risikerer å bli oppfattet som det hele. Og da er det galt fatt med oss. Messen er tross alt en kultisk, en kirkelig handling. Den vil aldri kunne tømmes for sitt reelle innhold fra Kristi side, for han er trofastheten selv, men den kan bli tømt fra vår side, bli uten tilstrekkelig kontakt med medmenneskenes virkelighet.