Julekrybben
Denne artikkelen er delvis inspirert av stoff fra en bok på St. Olav Forlag (Oslo, 1999): Christian Schütz: Underet i Stallen. Krybbemeditasjoner. Boken er anbefalt lesning!
Julekrybber kan være noe av det vakreste troende mennesker har fremstilt. Ikke sjelden er de reneste kunstverk. I dem har en krybbebygger lagt inn hele sin fantasi og kjærlighet, men enda viktigere er styrken og inderligheten i den tro som ligger bak det hele. Derfor blir krybbene rett og slett en tro som er kledd i figurer, former og farger. De forkynner evangeliet, troens budskap, på sitt særpregede vis. Meget diskret, men klart og tydelig utfolder de den rike og dype verden som ligger i troen på den Gud som ønsker å møte og rettlede mennesket. De blir stillferdige, men effektive budbringere for evangeliet.
Som midtpunktet i julekrybben ser vi Gud som et lite barn. Dette barnet viser seg å være så lite og hjelpeløst som nettopp et nyfødt barn kan være. En merkelig sammenstilling! Et barn trekker hele vår oppmerksomhet mot seg. Et sårbart lite barn er i seg selv et under. Men om barnet i krybben gjelder det: Det er alle underes under. I dette barnet åpenbares og oppfylles for våre øyne alt vi søker etter og håper på. I dette barnet har underet, Gud selv, ikledd seg kjøtt og blod. Det er grunnen til at våre krybber er så fulle av anelser og forventninger. De inneholder mye mer og gir mye mer enn det som kommer til syne i det ytre og som vi direkte kan oppfatte.
En krybbe innbyr av seg selv til at vi må stanse opp, bli stående en stund og betrakte den. Den viser oss underet, rett for våre øyne. Når vi står der, stanser mye i vår verden opp - men også omkring og i oss selv: Vår travelhet, vår uro, våre bekymringer, vår angst ... og lys, fred og stillhet trenger inn i oss. Krybben blir levende og griper etter oss. Vi lar oss gripe og blir grepet. Midt i all den oppmerksomhet som krybben krever av oss, åpnes våre øyne samtidig for de små og ofte så virkelig store tingene i livet. Den lærer oss å bli overrasket, å bøye oss, å tie, å våke og ta hensyn til det lille. Stille og diskret skal vi betrakte og tenke over underet i Betlehem, la det virke og tale til oss og la oss berøre og bli truffet av det. Krybben vil gjerne åpne vårt hjerte. Mer enn mye annet kjenner og finner den tilgangen til hjertet. Det er dens kunst, dens gave. Selv blir vi stående foran krybben, men den står ikke stille. Den kommer til oss.
Krybben er virkelig noe mer enn et leketøy, en trivelig bruksgjenstand eller et kunstverk. Den er fremfor alt et tegn. Gud selv bruker den som et tegn for å møte oss og for å tale til oss. Det vergeløse barnet i krybben er tegnet på at Gud ber om å få innpass og bli hørt. Ved kjærlighetsfullt å utvikle og forme krybber, har mennesker helt inn i nåtiden aldri opphørt å stille seg til tjeneste for dette barnet og den Gud som står bak det.
Innholdet i julekrybbene
Til det vanlige innholdet i krybben hører ved siden av Jesusbarnet hans foreldre Maria og Josef, oksen og eselet, de tilbedende hyrdene og de vise fra Østerlandene. De enkelte figurene og gjenstandene rundt dem lar seg lett bytte ut, og det er egentlig ingen helt faste regler for hva som skal høre med. Krybber kan være uhyre enkle eller svært mangfoldige. De blir oppstilt i kirkene og husene i forbindelse med juletiden. I denne betydning kjenner vi krybben allerede i oldtiden og tidlig middelalder. Krybben i kirken Santa Maria Maggiore (fra ca. 6. årh.) ble faktisk betraktet som den autentiske Betlehemskrybben! Men julekrybbene ble virkelig populære ute i folket omtrent fra midten av det 16. århundre.
I de ortodokse kirker kan julekrybben ha et litt annet preg enn i Den vestlige kirke, hvor hendelsene vanligvis er lagt til en stall. Det mest iøynefallende i østkirkene er hulen som fødselshendelsen blir lagt til. Maria selv blir ofte fremstilt i liggende stilling. Dette skal understreke hennes utmattelse, men også ektheten ved fødselen og den nyfødtes menneskelige natur. Barnet er svøpt i korsformede bånd og ligger i noe som kan minne om en grav. Til de faste motivene i fødselsscenen hører dessuten Betlehemsstjernen og en tvilende Josef-skikkelse. I senere fremstillinger har det kommet tilføyelser i form av den vantro jordmor og forestillingen om at barnet blir badet.
Særlig i Italia ble den vestlige julekrybben stadig videreutviklet. Ved at man føyde til landskaper, byggverk og utallige nye figurer, ble krybben i Betlehem utvidet til et krybbeberg som gjenspeiler livets fargerikdom, fylde og prakt i alle dets former. Krybbene kan virke som en eksplosjonsaktig utfoldelse av livs- og trosglede. Høydepunktet i krybbekunsten utgjør monumentalkrybbene i Napoli, som oppstod i annen halvdel av det attende århundre. Her blir krybben til en virkelighetstro avbildning av liv og virksomhet i Napoli på den tiden, mens stallen drukner en smule i dette mangfoldet. Men tanken bak dette er slett ikke dum: Hendelsene i Betlehem for 2000 år siden bør vi prøve å aktualisere slik at de naturlig kan spille sin rolle i vår tid!
Levende julekrybber
Det er Frans av Assisi som tidlig på 1200-tallet virkelig får julekrybben til å bli noe levende som mennesker kan feire sammen. Hans biograf, Thomas av Celano, forteller at Frans gav følgende instruksjoner til en venn han skulle feire julen sammen med nær byen Greccio:
"Hvis du ønsker at vi skal feire Herrens kommende fest i Greccio, må du så raskt som mulig gå bort og gjøre alt som jeg sier deg. Jeg vil nemlig gjerne feire minnet om det barn som ble født i Betlehem. Og jeg vil så anskuelig som mulig få fremstilt for mine legemlige øyne den bitre nød han alt som barn måtte lide - hvordan han ble lagt i en krybbe der okse og esel stod, og hvordan han fikk redet en seng i høyet." Så nærmet gledens dag seg, og Greccio ble så å si til et nytt Betlehem. Folk strømmet til, og ved det nye mysteriet ble de fylt av glede.
Her ser vi at levende mennesker og levende dyr sammen feirer julens mysterium. Den sanne glede over at Guds Sønn kommer til jorden som et menneske, kommer spontant og overbevisende til uttrykk. I vår tid er det nok ikke så lett å få noe slikt til å fungere, men særlig innenfor familiene og i barnehager kan vi gjøre vårt for å gjøre julekrybben levende for oss selv og for barna. Både i adventstiden og frem til Herrens åpenbaring (6. januar, feires på en søndag) kan figurene være på vandring, og de møtes i de avgjørende øyeblikk. Vi kan delta i disse møtene!
Krybben er det "spill" mellom Gud og mennesket som alle er innbudt til å være tilstede ved, og til å spille med i! I krybben er det plass for alle og for alt. Den betegner ganske enkelt det enestående sted i denne verden der hele skapningen blir forenet for Guds øyne.
Dette er en sammenheng vi bør ta oss tid til å delta i. Vår kristne tro trenger å få større plass i vår vanlige hverdag, og her er en mulighet for fordypelse som kan være enkel og naiv, men samtidig ekte og dyp.