Å leve med tanke på døden

Uttalelser fra kristne og ikke-kristne

Fra et foredrag av p. Olav Müller SS.CC.


Innledning

Det er med en viss usikkerhet jeg holder dette foredraget om døden og dødens problematikk, for hva vet vel egentlig jeg om dette siste avsnitt av menneskets jordiske liv? Trolig like lite som dere andre som er tilstede her i kveld. Men den usikkerhet jeg føler overfor temaet, håper jeg kan tjene som bot for den altfor store sikkerhet jeg opptrer med når jeg som prest skal forrette i en begravelse. Ved slike høytidelige anledninger blir vi geistlige nærmest tvunget inn i rollen som dødens ambassadør, og det forventes av oss at vi kan dette yrket. Vi skal gi trøst til de sørgende; vi skal gi sikkerhet til de usikre; vi skal helst signalisere en beskjed fra den andre siden av den "store floden" om at Olsens båt er kommet trygt i havn.

For katolske prester er dette noe enklere. For vi har ikke for vane å tale om den avdødes person. Vi kan nøye oss med vakre ord om "de siste ting" i sin alminnelighet. Men heller ikke dette gir en løsning på prestens begravelsesdilemma. For Olsen var alldeles ikke religiøs da han tok avskjed med livet. Han var ateist og blåste kirkens forkynnelse en lang marsj. Som forrettende prest under Olsens begravelse kunne man være fristet til å si: "Du N. N. som jeg kjente som en ærlig og rettskaffen mann, som sikkert av samvittighetsgrunner vendte bekjennende kristendom ryggen, hvorfor trakk du ikke den siste konsekvens av ditt livssyn og krevde borgerlig begravelse. Da hadde du hvert fall spart meg for en pinlig oppgave".

Det som skulle være tema for dette foredraget i kveld, er ikke det som følger etter døden, men selve det å dø og vårt forhold til de døende. Noen patentløsning for de utfordringer døden stiller oss overfor har jeg ikke. Det blir å famle seg frem i mørke, muligens finne en plattform for videre debatt. Det er tre problemstillinger jeg vil ta for meg: Vår tids fortrengning av døden; forskjellige teorier om døden som sådan; vår holdning overfor en døende person.

Vår tids fortrengning av døden

La meg først få si noen ord om vår tids fortrengning av døden. Men ordet fortrengning sikter jeg til det svært så alminnelige fenomen at vi skyver en ubehagelig opplevelse eller tanke ned i underbevisstheten, så man likesom glemmer den. Psykologene kan fortelle oss hvor skadelig slike fortrengninger er for vår personlighetsutvikling. De hemmer vår åndelige modning. Tanker og opplevelser vi burde se i hvitøyet og finne en bevisst løsning på, skyver vi ned i underbevissthetens mørke. Her ligger de ufordøyede, og vi selv forblir infantile, uferdige, umodne mennesker. Og allikevel - vi fortrenger og rasjonaliserer på løpende bånd alle sammen; noen mer, noen mindre.

Det ser ut til at hver tid ynder å fortrenge et spesielt tema: Under viktorianismen i forrige århundre var det menneskets seksualitet som ble fortrengt. Her hersket det store tabu. Våre besteforeldre hadde derimot et fortrolig forhold til døden. Den ble ikke fortrengt. Egen død var noe man bevisst forberedte seg til: Likskjorta hang i skapet, klar til bruk; selv den fattigste husmann hadde en hundring i banken, øremerket til egen begravelse.

Viktorianismens kvinner kunne gå brudenatten imøte totalt uforberedt og med lukkede øyne. Personlig sjokk og et ubalansert ekteskapsliv ble for mange resultat av den tids fortrengning. Ikke slik i dag: Seksualiteten har de fleste et bevisst forhold til. Det er døden som er det store tabu. Det er den man fortrenger i vår tid.

Under viktorianismen var det uanstendig å kalle en bukse en bukse. I våre dager blir det tatt ille opp om man under et selskap ymter noe om dødens realitet. Visstnok farer vi over dødsannonsene når vi leser avisen ved frokostbordet. Men da er døden noe som gjelder de andre, disse stakkaren som "sovnet inn". Selv skal vi aldri dø.

Denne fortrengningen får lett et komisk skjær. Begravelsesbyråene kjenner sitt klientell og spillets rollefordeling. De blir spesialister i dødskamuflasje. Visstnok har ikke bedrageriet nådd så langt i falsk idyll som i de amerikanske dødslandsbyer hvor man besøker sine kjære avdødes balsamerte, sminkete lik, og hvor man kan tilbringe en hyggelig aften "sammen med mor", som sitter i en lenestol og stirrer med vidåpne øyne på TV - skjermen. Alt er - skal hvert fall være - like hyggelig som før. En båndopptaker, fikst plassert under likets klær, hilser de pårørende velkommen med den kjente, kjære stemmen, og tar rørende avskjed med dem når oppbruddets time kommer. Vel, så langt har vi ikke nådd her hjemme på berget. Men tendensene går i samme retning.

Fortrengningen av døden finner også andre, mindre outrerte, mer generelle, mindre gjennomskuelige former. I en liten perspektivbok, som kom ut for en del år siden under tittelen "Den siste fiende", tar fem bidragsytere døden for seg under forskjellige synsvinkler. En av forfatterne er den utrettelige - nå avdøde - dominikanerpater Rieber Mohn. Han streifer inn på forskjellige måter man kan fortrenge døden på, nevner blant annet alles identifisering med de unge: Dette kaotiske tidsavsnittet i et menneskes liv, som verken er det viktigste eller lykkeligste, blir overdimensjonert, glorifisert og "forlenget" i det uendelige - på bekostning av sann modning i de perioder som følger. Vi står her overfor en ond sirkel: Et modent voksenliv, ikke minst en avklaret alderdom, krever en bevisst konfrontasjon med det eneste som er sikkert i vår tilværelse - at vi en gang skal dø. Men i dag er det ingen som skal dø. Døden får ikke lov å eksistere. Den blir fortrengt. Fortrengt blir også dødens sikre forvarsel - kroppens forfall og en snikende alderdom. Alderdommen blir sminket, farvet, trimmet bort, skjøvet ned i underbevissthetens mørkekammer. Følgelig identifiserer man seg med de unge, man er evig ung, leve ungdommen! Jeg minnes en opplevelse for en god del år siden: En ungarsk flyktning, en jente på 16 år, besøkte et norsk ektepar som befant seg i sekstiårene. Jenta stirret på gamlemor og utbrøt begeistret: "Å du, så gammel du ser ut!" Setningen var ment som et komplement, men ble oppfattet som en uforskammethet. Vi står her overfor en moderne livsløgn som hemmer en moden personlighetsutvikling og en avklaret alderdom.

En annen fortrengningsmekanisme er vår pseudofortrolighet med døden. Vi ser filmer hvor folk skytes, henges, dolkes, slåes ihjel på løpende bånd. Når vi så - etter en skikkelig gyser - sover som en sten om natten, tror vi gjerne at vi er immune mot dødens gru. Men vi lurer oss selv, for innerst inne vet vi at dette er et spill med mye ketchup. De fleste - bortsett fra sykepleiere og leger - tåler ikke se et menneske dø "live" på operasjonsbordet. Eller for å nærme oss temaet mer drastisk: Hvem av oss ville fått blund på øynene etter å ha vært tilskuer til henrettelsene av krigsforbrytere på Kristiansten festning etter rettsoppgjøret i førtiårene - uansett hva han ellers måtte mene for eller mot dødsstraff som sådan. Vår pseudofortrolighet med voldelig død tåler ikke den barske virkelighet. Den fortrenger vi.

Bortsett fra de skadelige fortrengningsmekanismer jeg her har nevnt finnes det muligens en til, som sannsynligvis er uungåelig. Kanskje går det med dere som med meg at vi med jevne mellomrom opplever dødsbevisstheten på en svimlende intens måte. Den klare, overbevisende bevissthet om egen død varer bare noen sekunder, og så er den borte. Vi forsøker kanskje å tviholde på disse øyeblikkene, fordi de representerer sannheten, men det lykkes ikke. De forsvinner like hurtig og umotivert som de kommer. Vi spør oss selv hvorfor disse øyeblikkene er så korte. Forholder det seg kanskje slik at vi i dager og uker mellom hver "dødsbevissthet" - tross ønsker og forsetter om det motsatte - allikevel fortrenger døden, helt eller delvist.

Er det livet selv som fortrenger livets utslettelse? Dreier det seg om en helt generell fortrengning, som er grunnlagt i den menneskelige natur. Har den amerikanske psykiater og forfatter Elisabeth Kübler-Ross rett når hun i sin bok "Livet ebber ut" hevder at det er umulig for den menneskelige underbevissthet å godta sin egen død?

Forskjellige teorier om døden som sådan

Vi forlater nå dødsfortrengningene, og går over til foredragets annen del, hvor vi tar for oss de forskjellige teorier om døden som sådan. Enkelte leger, filosofer, diktere og teologer søker å bryte ned taushetsmuren rundt vår tids tabuerte fenomen - døden.

Legen
Den danske anestesilege Bjørn Ibsen har utgitt en liten brosjyre med tittel "Causeri om alvorligt emne". Her behandler han døden som et medisinsk fenomen. Han vil berolige dem som frykter det gjør vondt å dø. Etter en lengere redegjørelse konkluderer han med at overgangen fra liv til død er smerteløs: Døden skyldes i siste instans surstoffmangel i cellene; av den grunn blir vi langsomt bedøvet; våre bevissthetsopplevelser skifter karakter; den druknende ligger på bunnen av sjøen, kikker opp og undrer seg storlig over det som skjer på overflaten; i selve dødsøyeblikket er vi ikke lenger bevisst; vi opplever altså ikke vår egen død og føler heller ingen smerte i dødsøyeblikket. Det var jo trøstefullt å høre. Skjønt her er det vel på plass med en forsiktig innvending om at ingen har vendt tilbake fra dødens land og kunnet bekrefte sannheten i legens teorier1.
Dikteren
Men angsten mange har for døden, skyldes ikke bare redselen for det å dø og eventuelt oppleve smerte. Den svenske forfatter Herbert Tingsten har i sine "notiser om liv og død" nærmet seg dødsangsten fra en annen synsvinkel: Han spør seg selv hva han egentlig er redd for. "Hva jeg mener," skriver han, "er ikke frykten for det å dø, men for det en gang å være død, for dette at jeg med min virkelighet og min verden skal utslettes, forsvinne."

Ibsen er inne på lignende tanker når han skildrer den aldrende Per Gynts møte med knappestøperen, som han hater av et oppriktig hjerte. I Fandens selskap trives han tålelig godt, kunne alltids tenke seg et hundre år hos ham, for der kan han fortsette å være den han er. Det er utslettelsen han frykter. Til den forhatte knappestøperen sier han: "Jeg er nøysom, jeg sikter ikke så høyt; - men av selvet slipper jeg ikke en døyt. La meg dømmes på gammeldagsvis etter loven. Sett meg en tidlang hos ham med hoven, et hundre år om galt skal være; se det er noe en saktens kan bære - - - Men dette annet, - å skulle gå opp som et fnugg i en uvedkommende kropp, - dette støpe-skjevesen, dette gyntske opphør - det setter min innerste sjel i opprør". Det er utslettelsen, det ikke lenger å eksistere, som Per Gynt frykter.

Filosofen
Hva sier filosofene om døden? Eksistensfilosofien - som nådde sitt høydepunkt i mellomkrigstiden - bryter årtiers taushet og tar opp døden som et filosofisk problem.

Den tyske eksistensfilosof og agnostiker Heidegger har gjort seg tanker om " livet til døden". Han begynner med å forklare begrepet "Mitsein" (Medværen): Vi er alle dømt til å leve med andre i et menneskelig fellesskap. Dette fører til at vi stadig sammenligner oss selv med andre. Vi blir slaver under den upersonlige tyrann han kaller "das Man" (ikke der Mann). Dette diffuse fenomen, "das Man", bestemmer alle våre tanker, følelser og handlinger: Vi morer og gleder oss som man morer og gleder seg; vi leser bøker som man leser og skammer oss hvis vi ikke får gjort det; vi feller de dommer over våre medmennesker som man feller; selv når vi trekker oss tilbake fra den ytre verden og inn i oss selv, gjør vi det som man nå en gang gjør det for å unndra seg mengdens sjenerende oppmerksomhet. Er det da ingen handling som helt ut er min egen? Jo, sier Heidegger, det er en, men kun en eneste en, det er døden: Når vi dør, er vi helt oss selv. Når mennesket lukker sine øyne for godt, hører det opp å skjele til "das Man". Det blir i døden befridd fra das Mans tyranni. Ved dette å dø, setter mennesket sin første helt personlige handling. Det eneste mennesket virkelig kan, er altså ikke-eksistens. Heideggers filosofi om døden munner ut i et kall til en helt spesiell måte å leve på. Han forklarer det slik at når døden er menneskets eneste helt personlige handling, må døden betraktes som et fyrtårn, som bestemmer kursen og dirigerer seilasen. Vi greier ikke i levende livet å rive oss ut av det uegentlige, for vi er alle fortapt i das Man. Men vi kan da hvert fall i en viss utstrekning frigjøre oss fra das Man ved å gjennomskue uegentligheten. Det første skritt i retning av egentlig eksistens består i en uforbeholden anerkjennelse av døden som menneskets eneste mulighet, og en innrømmelse av at mennesket i grunnen kun kan ikke-eksistere. Denne anerkjennelsen gir seg til kjenne ved angsten for å leve et liv ansikt til ansikt med døden og intetheten. Da først blir mitt liv egentlig. Livets sentrum blir nå min egen død. Livets løp mot døden er noe jeg gjør, ikke noe man gjør. Jeg overtar nå ansvaret for mitt eget liv. Så langt og ikke lenger skal vi følge Heidegger i hans originale og innfløkte tankeverden.

Kristne teologer
Nå er vel tiden inne til å spørre kristne teologer hva de mener om døden. På kristent hold kan vi umulig se på døden som den totale tilintetgjørelse. Dere har i andakter og prekener utallige ganger hørt den kristne trosforkynnelse at Kristus ved sin død og oppstandelse har tilintetgjort døden, her forstått som utslettelse eller evig fortapelse. Det nye liv han selv fikk da han stod opp av graven, vil han dele med alle mennesker av god vilje. Døden er ingen mur man knuses mot, men en port man går gjennom til evig gudsbeskuelse.

Hva sier så teologene om selve døden som sådan? Katolske teologer skiller begrepsmessig mellom den kliniske og metafysiske død. Den kliniske død har funnet sted når legens dødskriterier har inntruffet: som at blodet har forlatt hjernen o. s. v. . Den metafysiske død inntreffer når sjelen forlater legemet. Muligens faller den kliniske og metafysiske død sammen. Noen gjør seg teorier om at den metafysiske død følger minutter eller timer etter den kliniske død; at sjelen med andre ord forblir i legemet en tid etter at kroppens vitale deler har hørt opp å funksjonere. En ungarsk jesuittpater, Ladislaus Boros, har i sine betraktninger over døden kommet frem til noe han kaller "totalbeslutningen". Så lenge vi lever, sier Boros, er vi fanget inn av tiden. Den gjør tilværelsen ufullkommen: Det gode vi opplever i dag, forsvinner i morgen. De ting jeg lengter etter nå, får jeg først senere. Det helhjertede "ja" jeg sa til Jesus i dag, har kanskje mistet noe av sin kraft om et år, for tiden har ført nye tanker, muligheter og motiver inn i mitt liv. Omvendt kan det forholde seg slik at de argumenter jeg fant mot kristendommen i dag, mister sin beviskraft i morgen, for tiden har satt bevegelse i mine tanker og forandret dem. Tiden spiller oss puss etter puss; vi lever ikke fullt ut; vi realiserer ikke alle våre muligheter, fordi tiden "stjeler" øyeblikket fra oss. Det sekundet som er min eiendom nå, mister jeg i neste øyeblikk. Det er først når vi i dødens grenseland står med "ryggen" mot tiden og "brystet" mot den tidløse evighet, at vi kan sammenfatte alle våre krefter i en totalbeslutning. I dødens grensesprengende nu får den kristne, agnostikeren, ateisten sin store sjanse. Den gode Hyrde åpenbarer seg for den bortkomne sauen ukarikert - som den han er; tvilens tankekors svinner som dugg for solen. Med blikket mot den tidløse evighet og uforstyrret av (for)tidens narrespill får vi som gave muligheten til en totalbeslutning - å velge Gud for all evighet. Jeg har tidligere i dette foredraget vært inne på de forskjellige varianter av dødsangst. De kristne behøver ikke nødvendigvis i kraft av sin tro å falle utenfor dødsangstens mulighet. Idealet vil nok for noen være den dødsdømte Sokrates, som tømmer giftbegeret med et resignert smil. De fleste kristne vil nok ha lettere for å kjenne seg igjen i den Frelser som svettet blod i Oljehaven i angst for den død som ventet ham. Den kristne frykter ingen total tilintetgjørelse. Det forhindrer hans tro. Tanken på realiseringen av påskemysteriet - altså dette å få dø aktivt sammen med den døende Jesus, får ham kanskje til direkte å lengte etter døden - som en kjær venn. På den annen side er det helt naturlig og høyst menneskelig at også en kristen føler snev av angst og ubehag ved tanken på det totalt ukjente - det fremmedgjorte - ved det å dø, ja, at han - tross lengsel etter å totalforenes med Gud - rygger noe tilbake ved tanken på å transformeres inn i en hinsides eksistens - så totalt forskjellig fra den vi opplever i våre tid - og romdimensjoner.

Vår holdning overfor en døende person

Vi skal nå på fallrepet komme litt inn på våre holdninger overfor en døende person. Som nevnt tidligere utkom i 1969 en liten bok av den amerikanske psykiater Elisabeth Kübler-Ross under tittelen "Før livet ebber ut". Boken er oversatt til norsk og utgitt i serien Gyldendals Kjempefakler. Boken gir oss et utdrag av 2000 samtaler med alvorlig syke og døende personer- med kommentarer av forfatteren. Kübler-Ross mener å ha funnet frem til de forskjellige stadier som en dødssyk pasient gjennomlever fra det øyeblikk han får beskjed om sykdommens ondartede karakter til de siste dager før utåndingen. Hun hevder det er av stor betydning at leger, prester, sykehuspersonalet, pårørende og venner, som kommer på besøk, oppfører seg riktig overfor pasienten under de forskjellige faser av sykdommen.

Fornektelse
Den første reaksjon hos en person som får høre at han lider under en dødelig sykdom, er fornektelse: "Nei, nei, ikke jeg. Det kan ikke være sant!" Han finner alle mulige bortforklaringer: Det var noe galt med røntgenstrålene; legen stilte gal diagnose o. s. v. . Venner og pårørende skulle ikke på dette stadium argumentere mot den syke, og påvise hvor ulogiske disse fornektelsene i virkeligheten er. De har nemlig sin misjon: Alle disse bortforklaringene er et skjold mot det helt uventede sjokket, og gjør det mulig for pasienten å samle seg igjen - så han smått om senn kan mobilisere andre, mindre radikale, forsvarsmekanismer, som går hånd i hånd med en delvis godtagelse av det uavvendelige.
Raseriet
Annet stadium er raseriet. Når fornektelsen ikke lenger kan opprettholdes, viker den plass for følelser som raseri og misunnelse. Spørsmålet melder seg om og om igjen: "Hvorfor akkurat jeg ! ? Jeg er førti år og skal dø. Hvorfor ikke heller åttiåringen som daglig humper bortover gaten, gammel og mett av dage!?" Raseriet kan være vanskelig å hanskes med av familien og sykehuspersonalet. Det kan stråle ut i alle retninger: Legene er noen døgenikter; pleierne duger ikke o.s.v. Når venner og pårørende kommer på besøk, er den syke vranten og lei. Det resulterer lett i at besøkene blir sjeldnere, noe som i sin tur øker pasientens sinne.

Vi må sette oss inn i pasientens situasjon: En hel verden faller i grus. Nesten alt han setter pris på å gjøre, må han slutte med. Planer om ferier og lange reiser, håp om videreutdannelse og karriere, ansvar og omsorg for familien - alt dette er ting, tanker og håp som må skrinlegges. Raseriet kan også forståes som et signal til omgivelsene om at han fortsatt lever og derfor har krav på oppmerksomhet. En pasient som blir respektert og forstått, som man ofrer tid og oppmerksomhet på under denne aggressive perioden, vil snart senke stemmen og moderere sine raseriutbrudd.

Byttehandel
Et tredje stadium er den såkalte byttehandel. Den psykologiske prosess som fører til denne fasen er vel noe i retning av følgende: "Hvis jeg i den første perioden av sykdommen ikke var i stand til å se den triste kjensgjerning i øynene, og i den andre perioden var rasende på Gud og hver mann, da kunne jeg som tredje mulighet inngå en eller annen avtale med Gud som utsetter det uunngåelige: "Hvis Gud har besluttet å ta meg bort fra denne verden, og han ikke gir etter for mine vredesutbrudd, blir han kanskje mer medgjørlig hvis jeg ber pent om forlengelse av livet, og lover til gjengjeld å være riktig snill - gjøre godt igjen det jeg før gjorde galt.
Depresjon
Et fjerde stadium er depresjonen. Etterhvert som stadig flere sykdomssymptomer melder seg, og pasienten blir svakere, vil alle tidligere reaksjoner vike for en dyp depresjon. Den kan igjen ha to faser:
  • Under den første fasen skyldes depresjonen gjerne ytre ting: som tap av lemmer, økonomiske bekymringer, tanken på de gjenlevende, skyldfølelse overfor ektefelle og barn og lignende. Denne rent ytre betingede nedslåtthet kan overvinnes ved litt praktisk hjelp og rådslagning av pårørende, leger og sosionomer.
  • Depresjon nummer to, som ofte følger den første, gjelder ikke tap man har i øyeblikket, men det store tapet man vil få i nærmeste fremtid - - - . Man skal jo miste alt man har, ja, endog livet. Skulle man så ikke ha lov til å sørge!? Under den første depresjonsfasen kan de pårørende, som nevnt, trøste den syke med at alle praktiske problemer lar seg løse. I fase to skyter slike oppmuntrende ord forbi målet. For hvis venner og bekjente bortforklarer den sykes situasjon, vender de hans blikk bort fra sannheten og stopper gode tilløp til forberedelse og overgivelse. I denne fasen ville det være meningsløst å be den syke ikke være bedrøvet. Vi blir alle sorgtunge når vi mister en vi er glad i, og den dødssyke står nå i begrep med å miste alle han holder av. Hvis han under denne depresjonen får lov til å gi uttrykk for sin sorg, vil det bli lettere for ham å finne frem til en endelig godtagelse av egen død, og han vil føle takknemlighet mot dem som vil være hos ham på dette depressive stadium - uten stadig å be ham ikke være så trist. Den beste tjeneste man kan gjøre den syke nå er å be eller ganske enkelt å tie sammen med ham.
Godtagelse
Den syke vil snart nå det femte og siste stadium av sykdomsprosessen. Det er preget verken av raseri eller depresjon, men av stille godtagelse og overgivelse. Nå vil han gå slutten imøte med rolig forventning. Han føler seg trett og ytterst svak. Han føler behov for å sove ofte og i korte perioder. Det er som om all smerte er borte; kampen er over; det kommer en tid for den siste hvile før "den lange reisen". Hans interesseområde skrumper inn. Helst vil han bli latt i fred. I alle fall ønsker han ikke å uroes av hendelser og problemer i veden utenfor. Noen dødssyke ønsker ikke besøk i det hele tatt, og hvis de får det, er de ikke særlig snakksom. Pasienten må i denne sykdomsfasen få slippe "å stille opp" - være den gode gamle, kloke intelligente. Hvis de besøkende på denne måte "forventer noe" av den dødssyke, blir deres nærvær fryktelig anstrengende og han gruer seg til neste besøk. Samtaler bør i stor utstrekning bli avløst av ordløs kontakt. Det verste omgivelsene kan gjøre i denne perioden er å oppmuntre den syke til "ikke å være feig og gi opp, men kjempe tappert mot alle odds". Man forverrer den sykes lidelse ved å drive på slik, og gjør det vanskelig for ham å dø fattet og verdig. Man skal heller stilltiende eller med ord erklære seg enig i pasientens overgivelse, og med nærvær og bønn følge ham inn i dødens land så langt det er mulig å slå følge.

Vel, dette var noen tanker fra den berømte boken til Elisabeth Kübler-Ross. Hun redegjør vel først og fremst for sine erfaringer fra USA. Mine og andres erfaringer spriker litt fra hennes. Jeg har i pastoral omsorg for døende personer aldri opplevd at de fem periodene, hun skildrer, kommer lovmessig som ting på et samlebånd. I Norden er det vel mer vanlig at de ulike faser kommer hulter til bulter og avløser hverandre i ulik rekkefølge - eller at man fra første øyeblikk godtar "dødsdommen". Men det er godt å være forberedt på alle eventualiteter, for få er de som ikke en eller flere ganger i livet må sitte ved en dødsseng.


Noter

1
Teorien om den endrede bevissthetskarakter hos et døende menneske kan gjøre oss noe skeptiske overfor "nær-til-døden-opplevelsene", som det har vært skrevet så mye om i de siste ti-år. Er det noe i disse opplevelsene som svarer til en objektiv virkelighet utenfor individet, eller er det kun subjektive fornemmelser, betinget av kroppslige forandringer?
av Webmaster publisert 24.05.1997, sist endret 24.05.1997 - 21:29