Hellig Olavs legeme i Trondheim

Hentet fra Johannes J. Duin: Streiftog i norsk kirkehistorie 1450-1880, St. Olav Forlag 1984. Opprinnelig trykket i St. Olav katolsk tidsskrift , 67 (1955) s. 316-317.

Les også artikkelen Helligdomsarmen, som er en fortsettelse av denne.

Olav Haraldsson falt på Stiklestad den 29. juli 1030. Det var eiendommelig nok i en kamp med store deler av hans eget folk, og likevel gikk det ikke mer enn ett år og seks dager før hans legeme i høytidelig prosesjon ble båret inn i Klemenskirken i Trondheim, fikk plass over høyalteret, og biskop Grimkjell kunngjorde at Olav Haraldsson var blant helgenenes tall og derfor kunne påkalles som Olav den hellige.

I årene og i århundrene som kom, ble Olav den hellige mer og mer samlingsmerket for det norske folk og den norske kristenhet. Både enkeltvis og i store valfarter dro man fra alle kanter i Norges land, og også fra den øvrige Norden, opp til Olavsskrinet i Nidaros, der det senere hadde fått plass i den praktfulle gotiske domkirken, bygget som et verdig minne over hans skrin.

Gravfreden brytes

I fem århundrer var Olav den hellige blitt dyrket i det gamle Nidaros da reformasjonen i 1537 ble dekretert over Norge, fra København, en fremmed hovedstad. Intet under at den danske konge, Kristian II, som for nesten firehundre år utslettet Norges uavhengighet, ikke hadde noen ærbødighet eller ærefrykt for Olav den helliges legeme og skrin, som både religiøst og nasjonalt var Norges midtpunkt. En av de første følger av Kristian IIIs maktbud, hvor­ved reformasjonen ble innført i Norge, var at alle de skatter som fem århund­rers kristne i ærbødig takknemlighet hadde forært til og utstyrt sine kirker med, nu måtte samles og sendes til Kongens skattkammer i København for der å bli smeltet om til dalere og dukater. Kristian III trengte penger til sine kriger.

Da Olavsskrinet sammen med meget annet kirkelig utstyr fra domkirken ble sendt ned til København, er det øyensynlig blitt satt opp en slags inventarliste over de nedsendte gjenstander, en fortegnelse som for Olavsskrinets vedkom­mende gir en meget inngående beskrivelse både om selve skrinet og om «Ligets Beskaffenhet ved dets Aabning». Ved reformasjonen ble også samtlige «papistiske» håndskrevne missaler, breviarer og helgenlegender o.l. erklært for «til ingen nytte», og de havnet så godt som alle enten i kaminen til de nye herrer eller hos bokbinderne, som brukte det gamle pergament til innbinding av regnskapsbøker og protokoller. Det er vel av den grunn at vi i dag ikke eier en eneste nøyaktig beskrivelse fra selve middelalderen av Hellig Olavs relikvier, noe som gjør at den ovennevnte beskrivelse som ble satt opp ved skrinets åpning og senere forsendelse, er av største betydning.

Ved skrinets åpning ca. 1540

La oss se hva denne beskrivelsen, som kan dateres til ca. år 1540, forteller:

«Likeens St. Olavs skrin som var beslått med sølv. Der var ingen bunn i det. Foruten dette var satt utenpå to andre skrin, og i dette innerste skrin lå Hellig Olavs legeme helt, med hold og hud og ben, slik at ingen legemsdel var skilt fra den annen. Legemet var svøpt i dobbelt lerret, det lerret som var nærmest kroppen, var noe mørkt, men det annet lerret var aldeles sterkt, og øverst over hele legemet var bredt et silkestykke, gult og rødt med innvevde blomster, som ved første blikk kunne se ut som et gyllenstykke, og det var aldeles ufordervet og syntes som det ikke var mer enn tre år gammelt, og midt på samme silke­stykke langsetter var to kors av rødt karmesi.

Ansiktet på St. Olav var aldeles helt med kjøtt og hud; øynene var noe sunket inn i hodet, håret på øyenbrynene syntes tynt, brusken fremst på nesen var noe forsvunnet, leppene var noe oppkrympne, tennene sto i deres leie og var hvite, haken var hel i alle måter, men der var intet skjegg på den. Der man tok i lårene på ham, kjentes kjøtt og hold tynt. På fotbladene syntes også tynt alt hold – tærne og senene ufordervet; men når man tok på tærne, da kjentes de som var de visnet. En god luft gikk der av, og var der ingen vederstyggelse med. Dette her så de alle åpenbarlig som der var hos, og han har vært en lang mann.» (Original tekst i Norsk Riksarkiv, Norske Samlinger, V. Avd., fase. 11, nr. 53)

Ved likranet i 1564 og tilbakeføringen samme år

At denne temmelig nøkterne beskrivelse virkelig stemmer, og likeledes at Hellig Olavs legeme også efter at det kostbare skrinet var bortført til Køben­havn, fortsatt med stor ærbødighet ble oppbevart i Trondheims domkirke, viser to lignende beskrivelser fra den første protestantiske tiden. Da i 1567 slottspredikant i Bergen, Magister Absalon Pedersen Beyer, skrev sin Norges Beskrivelse, hadde svenskene i mellomtiden hærtatt Trondheims by (1564) og plukket de siste sølvnagler ut av Hellig Olavs kiste; ved sin flukt kort tid efter tok de hans jordiske levninger med seg, men kvittet seg likevel med dem underveis ved å begrave dem i Fløans lille bygdekirke. Da svenskene ennu samme året var drevet ut av landet, ble Hellig Olavs legeme tatt opp igjen av nordmennene, med tillatelse fra lensherren Herluf Skave. Med stor heder, sier den gamle beretningen, fulgte man liket til Trondheim, og det ble bisatt i domkirken i en oppmuret grav (8. juni 1564). Presteskapet, adelen, offiserene, det menige krigsfolk og byens befolkning fulgte kongen til graven. Denne hyldest og ærbødighet overfor helgenkongen tredve år efter at lutheranismen var innført, vitner tydelig om hvor dype røtter Olavsdyrkelsen hadde i det norske kristenfolk. Efter all sannsynlighet har man efter 1564 fortsatt å dyrke Hellig Olav som før, «på katolsk vis», for ellers kan man neppe forstå hvorfor riksråden Jørgen Lykke i 1568 efter kongelig påbud lot kaste jord i graven, «og siden vet ingen hvor Hellig Olav hviler».

Førnevnte slottspredikant Beyer fra Bergen som i 1567 beskriver de da inntrufne viderverdigheter, konstaterer at St. Olavs legeme likevel ikke er forandret, «uden Brusken af Næsen, og noget af Lippen bortfalden, de andre Ledemoder ere end udi deres Form og Faszung, som de have været udi mange hundrede Aar, hvoraf mand lære skal, at endog ugudelige Mennesker bespotte saadanne underlige Guds Gierninger, og bruge tyranniske Handel, mod saa dan en hellig Konges Legeme, da er Gud ligevel saa mægtig, at han kan for­svare det uforkrænkelige saavel udi Jorden som oven paa Jorden.» Unektelig et pent vitnesbyrd fra den lutherske slottspredikant.

Jon Simonssons beretning

Katedralskolen i Trondheim er en av middelalderens kulturelle institusjoner som fortsatte å leve efter reformasjonen. Omtrent et ti-år før religionsskiftet i landet gikk den unge Jon Simonsson (død 1575, 63 år gammel) der på skole. Han var født i Trøndelag og var i sine unge år, da han gikk på katedralskolen, kordegn i domkirken. På sine eldre dager fortalte han om denne tiden til forfatteren Peder Clausson Friis, sogneprest i Undal, som opptegnet hans be­retning. Jon Simonsson fortalte om

«det samme tøre Legom, som hand seet hafde, oc sagdis at være S. Oluffs Legom, vaar et langt Legom, oc vaar heelt oc holdet, oc haffde et røt Skieg, oc noget var Næsen indbøjet oc indtørcket, oc siuntis de Saar der paa, som hand hafde faaet sin bane aff, oc var tørd oc haard som et Træ, oc fordi Folckene vaare den tid støre end de nu ere i Verden, oc S. Oluff var i sin tid for andre en lang Mand, meente hand at det var mueligt, at det kunde være hans Legom, enddog det er at forundre, at mider icke hafue længe siden fortærit det udi meere enn halffsiette hundert Aar, som er forled- ne, siden hans død, oc meente, at de enten hafde balsamerit samme hans Legom (dog vaar det ingen fuctighed udi) eller at det mirackels viis saaledis længe varede, oc fordi at hand var en retsindig mand, oc ald vantro oc superstitz megit fiendsk oc hadsk, oc hafde forfaret oc viste Satans mact udi de Vantro, oc Papisternis store snedighed udi saadan handel, da var hand stundum i den mening, at Munkene hafde der giort nogen snip met, oc balsameret eller tørcket et andet Legom, oc lagt i det første Legoms sted, naar det ene Legom forfulnede, oc saaledis altid oppeholdet det. Dog er under at saadan icke rycktedis om saa haffde værit.»

Rimelige slutninger

Når en unntar skjegget, stemmer disse gamle beretninger godt overens.

Hellig Olavs legeme var fem hundreår igjennom blitt bevart ufordervet, delvis inntørket, men ellers med hud og kjøtt og ben. Jon Simonssons tanke at det kunne være munkebedrag med i spillet, var i hvert fall ikke så sterk at han gikk med den til stadighet, og denne svake mistanke kan vel ikke forundre oss hos en mann som ifølge Peder Friis var «ald vantro og superstitz megit fiendsk oc hadsk». For datidens overbeviste lutheraner måtte undergjerningen i forbin­delse med helgener jo nærmest regnes til slikt. Og den lutherske presten Peder Friis tilføyer for egen regning at det var forunderlig at det i så tilfelle aldri hadde ryktes.

Når den samme Friis derfor like efter beretter at Jørgen Lykke i 1568 efter kongelig anbefaling lot kaste igjen den murede grav i Trondheims domkirke, har vi all grunn til å anta at det virkelig var Hellig Olavs legeme som hvilte der, og som dermed forsvinner fra historien.