Reformasjon og motreformasjon

Av p. Olav Müller SS.CC. Artikkelen er hentet fra menighetsbladet i St. Olav menighet i Tønsberg, nummer 1/2003.

I all hedendom har det vært en selvskreven lov at keiseren, kongen, høvdingen satt inne med - ikke bare den politiske - men også religiøse autoritet. Den katolske kirke har aldri stått for en slik oppfatning. Kirken forstår seg selv som et samfunn forskjellig fra det verdslige samfunn. Kristus har gitt Kirken et eget mål (Himmelen), midler til å nå dette målet (troen, sakramenter, de gode gjerninger), Autoriteter som skal lede oss frem mot målet (paven, biskopene). Kirken har i sin lange historie stadig måttet kjempe for å bevare sin selvstendighet, kjempe for retten til å være herre i eget hus.

Sist vi behandlet dette emne i vår lille serie om Den katolske kirkes historie i Norge, befant vi oss på 11- 1200-tallet. Kirken hadde vunnet full frihet og endog styrket kongedømmet. Men det skulle komme flere tilbakeslag. På 1500-tallet var Kirken i Norge bastet og bundet av danskekongen og hans forlengede arm: dansk adel.

I 1537 mistet Norge sin nasjonale selvstendighet. Vi ble et lydrike under Danmark. Sammen med denne politiske, nasjonale ulykke fulgte en annen ulykke minst like stor. Reformasjonen ble tvangsinnført i landet vårt. Fra nå av skulle nordmenn slutte seg til den luthersk-evangeliske tro.

Det forfall Den katolske kirke opplevde på denne tid på sydligere breddegrader, var langt fra like stort i Norge. På enkelte områder kan man endog registrere fremgang i fromhetslivet. Vi har kilder som viser til moralsk utglidning, andre kilder som peker på lysende fromhet. Våre forfedre her til lands har følt seg hjemme og trygge i Moderkirken. De betalte gjerne sin tiende så lenge presteskapet tjente Guds folk med messer, sakramenter, vielser, gravferder og en sjelesorg som grep dypt inn i bondens og byborgernes daglige liv. Seriøse forskere er ikke i tvil om at Den katolske kirke aldri har hatt større makt over nordmennenes hjerter og sinn enn i senmiddelalderen.

Den lutherske teologi var ukjent for de fleste. I Bergen hadde den nye lære funnet innpass hos de tyske Hanseatene. Noen handelsfolk i Finnmark skal også ha brakt med seg litt «lutheri». Ellers stod den katolske kirke med all sin gjøren og laden høyt i folks bevissthet. Allikevel var væpnet motstand mot det politisk-religiøse overgrep dømt til å mislykkes. Svartedøden på 1300-tallet hadde gjort kraftig innhugg i folketallet. På 1500-tallet var det bare ca. 200 000 innbyggere i landet. Adelen var fordansket og ble det stadig mer. Bøndene stod svakt da de mistet sin leder erkebiskop Olav Engelbrekson. Han residerte i Nidaros (Trondheim), og var den eneste som gikk til væpnet motstand. Han kunne selvsagt ikke stå seg mot de veltrenede soldatene til danskekongen Kristian III. Til slutt måtte han flykte ut av landet og døde et år senere i Belgia.

Straks reformasjonen formelt var påtvunget oss, ble forbindelsen til Rom kuttet over. Danskekongen var nå den nye pave som bestemte over sjelene. Han befant seg stadig i bunnløs krigsgjeld, så inndragningen av norske kirke- og klostergods ble en velkommen inntektskilde for kronen. I samme øyemed ble de to kostbare skrinene som stod i Nidaros Domkirke og omsluttet Hellig Olavs legeme, sendt til København og smeltet om til penger.

Varsom begynnelse - så strammere tøyler

Første etappe i reformasjonens innføring gikk relativt rolig for seg, nærmest som en form for snikreformering. Kong Kristian III var klar over at nordmenn var knyttet til Den katolske kirke med varme bånd. Han ville ikke risikere blodig opprør. Derfor var det om å gjøre å få lurt lutherdommen inn på nordmenn på fredelig vis. Til dette opplegget hørte at katolske prester fikk forbli i sine embeter til de døde. Munker og nonner mottok den kongelige «nådegave» å få leve videre i sine klostre, men nye kall ble forbudt. Slik døde klostrene ut av seg selv. Mange nordmenn var ikke klar over at et trosskifte hadde funnet sted før flere tiår etter reformasjonen.

Først på midten av 1500-tallet ble tøylene strammet. Nå var det slutt på den myke linje. Haukene tok over og satte i gang en til dels fanatisk innføring av lutherdommen. Etterhvert som de katolske prestene døde, ble det innsatt «rettroende» innvandrerprester fra Danmark. De brakte med seg danske bibler og alterbøker og talte og preket dansk, noe nordmenn flest ikke forsto på den tid. Gudstjenesten fikk sterkt luthersk preg. Eukaristien i den katolske messen, altså offermåltidet slik vi kjenner det, måtte vike for de timelange prekener. Det var på dette tidspunkt motstanden mot reformasjonen tok til for alvor i Norge.

Fra fjellbygder på Vestlandet - hvor folk holdt fast ved den katolske tro - berettes at de slo de nye prestene i hjel. I 1553 oppsto en katolsk bevegelse blant bøndene i Eidfjord (Vestlandet). Den bredte seg til Ullensvang og Kinsarvik. Bøndene nektet å betale avgifter til kirken hvis det ikke ble holdt gudstjenester «på gammelt vis».

Store folkemasser i mange deler av landet boikotterte det nye presteskapet. Enkelte steder unnlot folk å vise seg i kirken til luthersk gudstjeneste. Nyfødte ble ikke båret til dåpen. Unge unnlot å vie seg i kirken. Ingen prest ble tilkalt når noen lå for døden. Tiende til kirke, prest og konge ble nektet utbetalt. Kirkebygninger og prestegårder forfalt, fordi folk nektet å bidra til vedlikehold. Katolske kalker, messebøker og bibler ble oppbevart på hemmelige skjulesteder av trofaste katolikker. Når superintendenten - den lutherske biskopen - kom på visitas, var kirkerommet glissent besatt. I Eidsberg (Østfold) protesterte en bonde mot prestens preken under gudstjenesten. Han fikk en klekkelig bot som straff. I Tveit kirke på Sørlandet ble korsveien fjernet fra kirkerommet av en nidkjær prest. Bøndene erstattet de 14 korsveibilledene med store steiner som de satte i en ring utenfor kirkebygningen og gikk mediterende korsveien som før uten at presten visste om det. Den lutherske presten Peder Claussön Friis klager så sent som 1606 over at mange på hans kant av landet «endnu ?bede Gud der om, adt den gamle Thro og Paffue-lærdom (pavelærdom) måtte komme igjen.» Folk protesterte rasende når kultbilleder av helgener og jomfru Maria og hellige gjenstander ble kastet ut av katedraler og sognekirker, og når de vakre veggmaleriene forsvant under et tykt lag av hvit kalk.

I 1555 ble to bønder brent levende på bålet, fordi de oppfordret sine sambygdinger til å tjene og minnes Maria på lørdagene. I 1573 ble Ingeborg Kjeldsdatter dømt til hudfletting (pisking), fordi hun forkynte sin tro på den hellige jomfru Maria. Der forholdene var gunstige, drog folk ut i skogen eller opp i fjellet for å holde sine religiøse andaktsøvelser der. I smug drog de også på pilegrimsferder til de gamle valfartsstedene. Til Røldal kirke (Odda) - med sitt undergjørende krusifiks - valfartet nordmenn like til 1835. Da ble valfarten forbudt. Pilegrimsferdene til hellig Olav i Nidaros fortsatte langt ut i reformasjonsårhundret. Som tidligere nevnt var hans kostbare helgenskrin sendt til Danmark. Nå lå han i det innerste treskrinet, som ble lagt i en åpen grav. Nordmenn fortsatte allikevel med sine valfarter til Hellig Olavs grav. Danskekongen ble oppbrakt over at dette «hedenske avguderi» var så seiglivet. Så i 1568 sendte han 3 riksråder til Trondheim. De sørget for at graven ble kastet igjen for at ingen lenger skulle vite hvor han lå.

Katolske fremstøt

Så sent som i 1622 finnes det en rapport i Propagandakongregasjonens arkiv i Roma som forteller at mange norske kvinner og menn rodde over Nordsjøen - endog før vinterstormene hadde lagt seg - til de spanske Nederlandene for å oppfylle sin påskeplikt (skrifte og mottagelse av den hellige kommunion). Andre kilder beretter om en mann som vandret til fots fra Trondheim til Fredrikstad for å ta del i en «illegal» messe. Det later altså til at den katolsk tro har vært levende i Norge i flere hundre år etter reformasjonen. Savnet var nok størst når det gjaldt katolske prester. Etter at de gamle var døde, ble det forbudt for katolske prester å oppholde seg i landet.

Det ser ut til at særlig Tønsberg og distriktet rundt byen har vært et sentrum for motreformatoriske tiltak på 15- 1600 - tallet. En kar med navn Lauritz Nielssøn - bedre kjent i Norden som Klosterlasse - ble født i Tønsberg i 1538. Etter skolegang i Norge drog han til Leuven (I nåværende Belgia) Her ble han tatt opp i Den katolske kirke, studerte så teologi og trådte inn i Jesuitterordenen i 1564. Av sine ordensforesatte ble han først sendt til Tønsberg, hemmelig forkledd som handelsreisende. Han slo seg ned i Tønsbergområdet og virket hemmelig som prest i Vestfold. Han skapte et katolsk sentrum i dette området med virkninger henimot 60 år etter sin død.

Oppholdet i Norge ble kort. De kirkelige myndigheter i Rom beordret ham til Sverige. I Stockholm opptrådte han forkledd som luthersk prest. Snart høstet han beundring blant det svenske presteskapet for sitt kjennskap til kirkefedrene og Luthers skrifter. Svenskekongen Johan III. Opprettet en teologisk høyskole på Gråmunkeholmen med Klosterlasse som rektor og hovedprofessor. Først doserte han over felleskristne sannheter. Etterhvert ledet han tilhørerne inn på tankebaner som er typisk katolske. I Stockholm bygde han et hemmelig vervesenter, hvis formål var å overtale unge, dyktige menn til å studere ved jesuitterkollegene i Braunsberg, Vilna, Olomouc og Collegium Germanicum i Rom. Her kunne de utdanne seg til undergrunnsprester med senere pastoralt virke i hjemlandet. Etter flere års virke i det protestantiske Sverige ble Klosterlasse avslørt og utvist av landet. Aldri brøt han kontakten med sine landsmenn. Norske studenter med katolske sympatier drog over til Sverige, fikk kontakt med Klosterlasse og ble hemmelig videresendt til jesuittenes læresteder - sammen med en rekke studenter fra Sverige og Finnland. Da Klosterlasse selv ble professor i Braunsberg, kunne han ta seg ekstra godt av de skandinaviske studentene. Vi kjenner navnene på 19 studenter fra Norge. De kom fra landets beste familier. Noen konverterte. Enkelte av konvertittene ble presteviet og sendt til Norge som undergrunnsprester.

En av dem var Jakob Hjort, sønn av en luthersk prost. Da han kom tilbake til Norge ga han seg ut for å være luthersk prest og fikk stilling som sogneprest til Onsøy nær Fredrikstad. Samtidig som han bekledde denne stillingen, oppsøkte han dem som holdt fast på den gamle troen, og leste i det skjulte messe for dem. Dette skjedde kort etter år 1600. Hermann Hanssøn Ring, student og senere presteviet i Braunsberg, ble sogneprest i Nes kirke på Hedmark Peter Alphaeus ble straks etter hjemreisen lærer i Larvik. Flere navn kan nevnes.

Deres dobbeltroller ble avslørt i 1613. Stevning ble uttatt på Akershus. Alle ble dømt til å miste sine kall og embeter. Videre ble de fradømt midler og formue samt odel og arv. Så ble de landsforvist med beskjed om at de ville bli henrettet hvis de noensinne viste seg i Norge åpent eller hemmelig.

Denne straffesaken satte et støkk i lutherske geistlige og verdslige myndigheter. Kongen forbød studenter å studere ved jesuitterkollegiene i utlandet. Samtidig økte den ideologiske kamp mot katolisismen. Det var fra 1616 og fremover at kirkelyden etter den lange prekenen ble forpliktet til å overvære en ekstra halvtime med luthersk katekese.

Men slaget for motreformasjonen var ennå ikke tapt. I 1622 ble Propagandakongregasjonen opprettet i Rom. En nordmann med navn Johan Martin Rhugius drog - støttet av de hemmelige katolikkene i Tønsberg - området - til de spanske Nederlandene. Han studerte til katolsk prest i Leuven, og kom etter prestevielsen i kontakt med Propagandakongregasjonen. De sendte ham i hemmelig oppdrag til Norge. Her fikk han kontakt med sin onkel som var luthersk sogneprest i Sem like ved Tønsberg og hemmelig sympatisør av katolisismen. I hans prestegård bygget Rhugius opp et katolsk propagandasenter. Han fikk kontakt med de gammeltroende i området., betjente dem med messe og sakramenter, søkte også å vinne andre for den katolske tro. Etter noen års virke måtte også han forlate landet.

Å arbeide som katolsk prest i Norge skulle bli stadig farligere. I 1624 ga kong Christian IV en lov som forbød munker og jesuitter under dødsstraff å innfinne seg i landet. Straffes skulle også de som ga dem husly. Men katolsk nærvær skulle ikke helt utebli.

Christian IV trengte fremmede matroser til sin flåte. I 1646 utsteder han et Toleranse-edikt, som gir fremmede matroser tillatelse til privat og offentlig å utøve den katolske religion på tre steder. Nemlig Gamlebyen ved Christiania. Nordnes ved Bergen og i Christiansand. Men det presiseres uttrykkelig at dette bare gjelder utlendinger. Hvis en av landets egne deltar, har de forbrudt sin odel og arv.

Katolsk nærvære på 16- og 1700-tallet

I 1622 ble en luxenburger med navn Johan Caspar de Cicignon, innsatt som kommandant på Bergenshus festning. Han steg til berømmelsens tinder ved sine krigsbragder og oppbygging av de norske forsvarsverkene. Cicignon var en dypt troende katolikk. Takket være sin popularitet og umistelige nærvær i landet fikk han tillatelse til å ha sin egen katolske huskapellan og en katolsk feltprest for sine utenlandske leiesoldater. Han sørget for at jesuitter bekledde disse stillingene. En av disse skal ha sagt at det norske folks karakter var god og at den gamle tro fortsatt var aktet.

Den siste katolske virksomhet i Norge fant sted i forbindelse med en astronomisk hendelse. Den 3. Juni 1769 skulle planeten Venus passere solen, noe som ikke skjer så ofte. Best egnet for vitenskapelige observasjoner var Nord-Europa. En jesuittpater, Maxmilian Hell, kjent som fremragende astronom, og hans ordensbror og assistent Johan Sainovics fikk tillatelse av den dansk-norske konge Christian VII til å reise gjennom Norge helt opp til Vardøhus. I Trondhjem holdt de med tillatelse fra de militære myndigheter og byens religiøse autoriteter messe for de katolske leiesoldatene i byen. Messer med forutgående skriftemål ble holdt i den gamle Erkebispegården. 135 soldater deriblant noen sivile mottok sakramentene. Vel fremme i Vardøhus feiret de daglig messe, men nå privat.

Når fikk den lutherske bekjennelse gjennomslag i Norge? Et innfløkt problem! Formelt sett ble nordmenn luthersk-evangeliske ved reformasjonen i 1537. Men siden dette skjedde ved et voldelig kupp utenfra kan det ikke umiddelbart ha omformet sinnene i det indre. Folk har et godt stykke inn på 1600-tallet protestert mot nyordningen og tenkt katolsk. Men den seige misjoneringen til det lutherske presteskapet, som gikk hånd i hånd med fordømmelse av all «papisme» måtte over tid få resultater. Særlig i byene må luthersk tanke etter hvert ha invadert sinnene. Men på landsbygden og i de bortgjemte daler har mye katolsk spiritualitet overlevd i form av tradisjoner, dikt, bildende kunst. Særlig har Olavstradisjonen vært seiglivet, ja, nærmest uovervinnelig. For ca. 40 år siden ga jeg konvertittundervisning til en eldre gårdbruker i Nord-Trøndelag. Som barn hadde han sittet ved bestefars føtter og lyttet til alt han fortalte fra gamle dager. Under hele undervisningen hadde jeg en merkelig følelse av at alt jeg sa, satt han inne med fra før. Slike og lignende opplevelser har gitt meg sterke anelser om at strømninger av katolisisme - kanskje ubevisst - rører seg i folkedypet. Den kollektive hukommelse rekker langt lenger enn den individuelle.

Etterord

Jeg regner meg selv som økumenisk interessert og aktiv. Det jeg her har skrevet kan virke antiøkumenisk. Det var ikke min intensjon. Til mitt forsvar kan jeg opplyse at kildematerialet til dette innlegget hovedsakelig hentet fra to protestantiske teologer. Til dem som vil sette seg grundigere inn i denne epoke av norsk historie, vil jeg anbefale disse:

Dr. theol. & philos. Oskar Garstein:

Den katolske kirke i Norge (s. 85-41), Aschehoug, Oslo 1993

Karl Gervin:

Det store bruddet, Andresen & Butenschøn, Oslo 1999