Nikea har skylden!

Av Bjørn Are Davidsen. Først trykt i St. Olav kirkeblad, nr. 2/2012. Davidsen er sivilingeniør, har skrevet flere bøker og blogger på dekodet.blogspot.com. Han er medlem av Den norske kirke og foreningen Skepsis.

Selv om man ikke skulle hevde konsilet i Nikea i år 325 ga kvinnen sjel, kan altså ellers fornuftige mennesker hevde at Den hellige ånd ble vedtatt med knapt flertall. I tillegg til at det først var nå kristne begynte å tro at Jesus var Guds Sønn og hvilke bøker som skulle med i Det nye testamentet.

Ortodokst ikon som skildrer kirkemøtet i Nikea.
(Foto: Wikimedia Commons)

Våger man å rekke opp hånden, får man høre at man frykter kunnskap, slik Kirken angivelig skal ha gjort til alle tider.

Påsken. Nå er det ikke til å komme fra at det ble vedtatt ting vi ikke skulle ha ønsket. Vi vedgår med en gang at det er Kirkens skyld at det er så sen påske i år. Men, på den andre siden, hadde konsilet i Nikea bestemt en fast dato rundt 1. mars, ville vi ikke hatt vinterferie i februar. I stedet vedtok man at 1. påskedag var første søndag etter første fullmåne på eller etter 21. mars, vårjevndøgn etter datidens julianske kalender.

Samtidig brukte man ikke den fullmånen man observerte, men en som passet en astronomisk modell. Noe som betyr at denne ikke kommer på samme dag som den virkelige, noen ganger med en måneds forskjell. Derfor har katolikker og protestanter til tider hatt påske på ulike datoer, selv etter at begge innførte den gregorianske kalender. Mens den ortodokse kirke fortsatt bruker den julianske.

LES OGSÅ: Da kvinnen fikk sjel

Tro og politikk. Nå skjedde det mye annet på konsilet. Det hele var sammenkalt av keiser Konstantin som ønsket om å bevare Kirken som samlende fundament for keiserdømmet. Vi trenger ikke ha illusjoner om at han bare hadde edle motiver. Samtidig er det ingen grunn til å undervurdere utsendingene. For spørsmålene var viktige, filosofisk som teologisk. Forhandlingene dreide seg i hovedsak om hvordan forholdet mellom Faderen og Sønnen skulle forstås og formuleres.

Dette hadde (og har) mange interessante sider. Særlig om vi ser på hvordan troen på at Jesus er Gud og samtidig menneske kunne oppstå i et jødisk eller gresk miljø. Tankevekkende nok finner vi lite i jødisk lære eller gresk filosofi som tilsier at himmelens og jordens skaper kunne bli menneske. Likevel aksepterte langt de fleste av utsendingene sluttformuleringene.

Det er likevel ikke uvanlig å gi konsilet i overkant politiske toner. Tanken synes å være at ”Kirkens dogmer” er bestemt av tilfeldige makthavere. Mange ser for seg en sterk keiser som presset fram konklusjoner. I realiteten støttet Konstantin arianerne, den tapende fløyen i diskusjonen. Uansett var det ingen på møtet som uttrykte tvil om Jesus var Gud. Spørsmålet man stilte var hvordan Jesus var blitt Gud. Mens kirkemøtet konkluderte med at Jesus var født av Gud til å være Gud, mente Konstantin, brorparten av de romerske hærstyrkene og de fleste velstående kristne romere at Jesus var skapt til å være Gud og dermed ikke var av samme vesen som Faderen. Likevel var biskopene modige nok til å gå i mot keiseren og maktapparatet.

Øverland og Ånden. Påstanden om at Den hellige ånd ble vedtatt på Nikea, stammer etter alt å dømme fra Arnulf Øverland. I sine foredrag og artikler fra 1930-årene, samlet i En kjetters bekjennelser, hevdet han at “Den ‘Hellig Ånd’ ble vedtatt med nokså knepen majoritet på kirkemøtet i Nicæa år 325 og efter påtrykk fra keiser Konstantin”. Det var kanskje en feilerindring av Voltaires sarkastiske “Endelig, etter mye debatt, bestemte Den hellige ånd det slik på kirkemøtet, gjennom munnen til 299 biskoper mot atten”.

Hvor nå Øverlands oppfattelse stammer fra, har dette – som så mye annet i hans kristenstormende foredrag – fått stor utbredelse. Og det har ikke vært spesielt mange eller gode svar. Ser man på andre av Øverlands utfall, er det imidlertid ikke underlig at hans syn på Nikea er oversett i vrimmelen.

Bokbål? I enkelte miljøer er det blitt vanlig å påstå at man på kirkemøtene strøk ut og la til tekster i Bibelen etter behov. Noen hevder også at man på Nikea vedtok at alle bøker som ikke støttet dem, skulle ødelegges, inkludert de som skrev om reinkarnasjon. Dan Brown sparer ikke på kruttet i Da Vinci-koden. ”Bibelen, slik vi kjenner den i dag, ble satt sammen av den hedenske romerske keiseren Konstantin den store”. Han smører på med at ” Konstantin bestilte og bekostet en ny bibel der han utelot de evangeliene som omtalte Kristi menneskelige trekk, og forherliget de evangeliene der han ble beskrevet som guddommelig. De tidligere evangeliene ble forbudt, samlet inn og brent”. At det ikke finnes noen historiske kilder som støtter dette, legger ingen demper på påstandene.

Alt kirkemøtene har fått skylden for, viser ikke bare en velutviklet fantasi. Det forteller også hvordan noe kan få et så negativt populærkulturelt stempel at det er nok å nevne navnet. En kirke med Nikea på samvittigheten er ikke mye å samle på.

Vel, det kan altså diskuteres, særlig om vi smugkikker i kilder. Men Kirken kan altså ikke helt fritas ansvar for påskens skiføre.