Av Bjørn Are Davidsen. Først trykket i St. Olav kirkeblad nr. 5/2013. Davidsen er sivilingeniør, har skrevet flere bøker og blogger på dekodet.blogspot.com. Han er medlem av Den norske kirke og foreningen Skepsis.
Få ting er mer illustrerende på stemninger og sympatier enn julestoffet i media. Det bør dermed gi grunn til ettertanke at det synes nærmest maktpåliggende å fortelle at julen egentlig ikke er kristen, fordi andre tradisjoner er eldre.
Selvsagt er det godt ment, og det er sikkert i god tro. Men at man vil nedtone julen som kristen høytid, betyr ikke at man bør omskrive historien. Hvis ankepunktet er at kristne tror på myter, er det en rar strategi å fremme andre myter. Vi tok opp noe av dette i fjor (St. Olav 6/2012), men siden julen er gjentagelsenes høytid, skal vi se på det igjen fra en litt annen vinkel.
Det er særlig tre myter som går igjen.
For det første at julen har en lang historie før noen kristen feiring. Som det sies på Human-Etisk Forbunds nettsider kan vi se «tilbake på over 2500 år med ubrutt julefeiring», etter at romerne innstiftet Saturnalia i 497 f.Kr. slik at man «i en snau uke» skulle «leve i utopia». Også mye av innholdet er likt, som «tente lys, festmåltid, gaver, nøtter, dadler og fiken, pepperkakemenn og stamfaren til mandelen i grøten».
For det andre at datoen har noe å gjøre med «den senromerske Mithras-dyrkelsen og soltilbedernes Ubeseirede Sols fødselsdag». Altså er det ikke slik at man feirer jul fordi Jesus ble født, nei, «de kristne la Jesu fødsel til midtvinter, fordi det var da man feiret jul».
Og for det tredje at julen i Norge er en overtagelse av det hedenske juleblotet.
La oss se på hver av disse.
Den søte Saturnalia. Den romerske festen Saturnalia er omkranset med mystikk. Kildene er få og spredte, men viser ikke at festen handler om vintersolverv. I stedet for å markere skiftet mellom mørke og lys, var det en jordbruksfest knyttet til årets siste såtid, til ære for Saturn. Det var derfor Varro Reatinus (116–27 f.Kr.) mente at gudenavnet kom av satus som betydde å så.
Saturnalia viser altså ikke «2500 år med ubrutt julefeiring», selv om datoen ble skjøvet på, etter hvert til 14. desember, så til den 17. Også innholdet og lengden endret seg, fra opprinnelig én dag, etter hvert syv, for så å variere mellom tre og fem dager, avhengig av keiservedtak. Det finnes ikke én Saturnalia-feiring, det finnes mange.
Det er heller ikke enkelt å hevde noen ubrutt «julefeiring» siden innholdet også kan knyttes til orgier, stripping og gambling, muligens også menneskeofring. I den grad dagens julefeiring, er inspirert av Saturnalia, er det greit at vi har brutt såpass med romernes feiring – med unntak av enkelte julebord.
At noe av maten er lik, har mindre å gjøre med forsøk på å etterligne Saturnalia enn med vanlig festmat i Middelhavsområdet.
Vår oppfatninger av julefeiringens røtter er påvirket av 1800-tallspredikanten Alexander Hislops kobling av den katolske kirken og hedenskap. Dette har imidlertid svakt grunnlag. Som David Gwynn ved Royal Holloway-universitet sier, nøler flertallet av dagens forskere «med å godta noen nær sammenheng mellom Saturnalia og fremveksten av den kristne julefeiringen».
Fødsel og feiring. Men la ikke kristne Jesu fødsel til midtvinter fordi det var da man feiret jul? Nei, som nevnt i fjor, er det vanskelig å finne verken dette i kildene eller at Mithras ble feiret 25. desember. Den eneste som ble feiret den dagen, var Sol Invictus, men ikke før 200-tallet.
Dermed er det interessant at vi har eldre spor etter feiring av Jesu fødsel 25. desember. Pave Telesphorus nevner det rundt år 130, Tertullian rundt år 200. Bakgrunnen var en jødisk tradisjon for at profeter ble drept på sin unnfangelsesdag. Siden man mente at Jesus ble korsfestet 25. mars, la man til 9 måneder for å finne fødselsdagen.
Å si at kirken stjal juledatoen fra en hedensk høytid er i beste fall en velment misforståelse.
Juleblot og jul. Er så den norske julen egentlig en fortsettelse av det førkristne juleblotet?
Vel, det avhenger av hva vi snakker om. Det stemmer at ordet jul ikke er kristent. Det kommer fra den gamle midtvinterfesten, som ble behørig feiret med blot (altså offer til gudene) ved første fullmåne etter første nymåne etter vintersolverv. Teller vi opp, ser vi at dette er rundt 12. januar.
Det som skjedde, var at en av våre første kristne konger, Håkon den gode, på 900-tallet flyttet julefeiringen til samme dag som Kristmessen, 25. desember. Dermed ble det i en periode både blotet og feiret Kristmesse den dagen, inntil bloting ble forbudt på 1000-tallet.
Når vi så ser på innholdet i julefesten, er den heller ikke utpreget hedensk. God mat og drikke ved høytider i det førkristne Norge var vanskelig å komme utenom, på samme måte som man spiste og drakk godt også senere. Dette var såpass opplagt at ølbrygging var lovpålagt i middelalderen.
Kort sagt er det slik at hvis noen ærlig og oppriktig ønsker å feire noe annet enn kristen jul i Norge, bør man legge det til 12. januar for å vise hva man synes om Håkon den godes kristningsforsøk. Alternativene er Saturnalia 17. desember eller vintersolverv 21. desember.
Hvorvidt dette skal følges opp med bloting til Tor og Odin, eller til fjøsnissen, eller ivaretakelse av de andre mindre kristne deler av Saturnalia, er avhengig av smak og behag, lovverk og julebordstilbud.
Det finnes uansett få førkristne tradisjoner for å feire jul i hele adventstiden.
Selv om det er god stemning i «same procedure as last year», bør nok flere revurdere ritualet med å slå fast at julefeiringen 25. desember er en ubrutt tradisjon fra Saturnalia eller juleblotet.