Den kristne i det kirkelige fellesskap

Fra et retrettforedrag holdt på Mariaholm Skolesenter, Spydeberg, av p. Olav Müller SS.CC.

Kjære venner, vi skal i dag samle våre tanker om den plass vi som kristne har i det kirkelige fellesskap. Vi skal da bygge på og videreføre de tanker vi finner i de to første kapitlene av Konstitusjonen om Kirken, som ble utgitt av det 2.Vatikankonsil i begynnelsen av sekstiårene.

Kirkens mysterium

Historisk belyst

La oss begynne med det første kapittel i konstitusjonen som heter Kirkens Mysterium. Det er intet mindre enn en sensasjon at åpningskapitlet har fått en slik tittel. Den store majoritet av våre biskoper - som var forsamlet på dette kirkemøtet - hadde slett ikke tenkt å åpne beskrivelsen av Kirkens vesen slik. Før konsilet trådte sammen hadde forskjellige kommisjoner arbeidet med temaet og forfattet et prøveutkast til Konstitusjonen om Kirken, som åpnet med kapitlet Den stridende Kirkes vesen. Men dette forslaget ble gjenstand for kritikk, og forkastet av biskopene da de kom sammen på konsilet. I stedet lot de det første kapittel ha som titel: Kirkens mysterium.

Overgangen fra Den stridende kirkes vesen til det langt bedre Kirkens mysterium skyldes en dyptpløyende nytenkning. Når jeg benytter ordet nytenkning, er det kanskje noen av dere - med utpreget konservativ holdning - som får ubehagelige frysninger: «Uff, kan vi ikke bli spart for alt dette nye!» La meg straks få berolige dere med at det ikke er splitter nye tanker som så dagens lys. Her, som så ofte ellers når det kom til nytenkning under konsilet, dreide det seg kun om gamle tanker fra Bibelen og Ur- og Oldkirken, som ble skjøvet ut av teologenes bevissthet, men som nå i finpusset tilstand kom frem i dagen. I Ur- og Oldkirken talte de kristne svært lite om den stridende Kirke. Både i Det nye Testamente, hos de apostoliske fedre og kirkefedrene er Kirken først og fremst et mysterium, som har sine røtter i den treenige Gud.

Det var særlig etter reformasjonen på 1500-tallet at Kirken som militant institusjon rykket inn i synsfeltet. Reformatorene forkastet jo langt på vei den synlige, institusjonelle kirken. De benektet pavens og bispekollegiets rett til å lære autentisk og styre Kirken. Deres kirkebegrep var vagere, mer åndeliggjort. Reaksjonen måtte komme fra katolsk hold. Vi skal ikke med historiens etterpåklokskap kritisere her, bare analysere. Det var nærmest historisk betinget at Kirken som ytre institusjon, utstyrt med et ufeilbarlig læreembete og med juridisk makt over de troende, måtte bli aksentuert og overaksentuert i motreformasjonens katolske Kirke. Konsekvensen ble at Kirkens indre, overnaturlige og mysteriøse side rykket i bakgrunnen og ble forsømt.

Beskrivelse av mysteriet

I vårt århundre har den katolske motreformasjonen ebbet ut. Kirken står ikke lenger i polemisk angreps- eller forsvarsposisjon. Den har fått ro og tid til å besinne seg på sitt sanne vesen, på sin katolisitet. Kirken er et mysterium.

Til den hele og fulle Kristi Kirke hører ikke bare den ytre institusjon: Klippen som den er bygget på, det pyramideformede hierarki med rett til å lære autentisk og styre de troende. Dette er bare en del av Kirkens mysterium. Den har også en indre, usynlig side, en overnaturlig, guddommelig og himmelsk side, som vi ikke kan registrere med våre sanser - bare gripe i troen.

Nå venter dere vel av meg at jeg skal forklare og utdype dette mysterium for dere i detalj, men det makter verken jeg eller noe annet menneske. For et mysterium - i teologisk forstand - er noe som går over all menneskelig fornuft, og som vi med våre små hjerner ikke makter å fatte helt, verken i dette eller det hinsidige liv. Hvem av oss vil påstå at vi fatter Treenighetens mysterium? Vi kan beskrive hva det dreier seg om, men vi kan aldri trenge til bunns i hvordan Treenigheten er mulig. Det samme kan vi si om Kirken som et mysterium: Denne hemmelighet er vi ikke - selv med troens blikk - i stand til å avsløre. Et ugjennomtrengelig slør dekker mysteriets dyp for våre nærsynte øyne. Men av og til løftes en liten flik av sløret til side, og det er nok til å kunne ane en verden av uendelig skjønnhet. Når konsilfedrene skildrer dette mysterium i konstitusjonens første kapittel, har man virkelig følelsen av at de bretter en slik flik av mysteriet til side. Lenger kan vel ikke den teologiske forskning komme. Skjønt hvem vet hva senere studium vil føre til av enda dypere forståelse.

Kirkens mysterium skyldes i siste instans at hele Treenigheten er med på å stifte, lede og helliggjøre den.Vi leser i konstitusjonen: I denne universelle Kirke, samles alle rettferdige hos Faderen. Den Hellige Ånd bor i Kirken som i et tempel. Kristus selv fortsetter sitt jordiske liv i sin Kirke. Der har vi de tre guddommelige personer. Enheten - særlig mellom Kristus og Kirken - blir så i kapitelets videre forløp skildret i billeder, som er og forblir ufullkomne, nettopp fordi de bare er billeder, og aldri kan forklare helt og fullt ut mysteriet. Men de innneholder allikevel et vell av skjønnhet, og gir oss i troen anelser, som går ut over det rent intellektuelle.

Billeder på kirkens mysterium

Kirken: Kristi mystiske legeme

Vi får høre at Kirken er Kristi mystiske (hemmelighetsfulle) legeme. Selv er han hodet på dette legemet. Vi er lemmene. Fra hodet strømmer Kristi herlighets-rikdommer ut til lemmene. Vi blir tatt inn i hans mysterier. Vi blir omdannet etter hans billede. Vi dør på en hemmelighetsfull måte sammen med ham mens vi ennå lever, og vi oppstår til et nytt liv sammen med ham mens vi ennå lever på jorden.Ved denne inderlige enhet med legemets hode, blir også lemmene innbyrdes ett med hverandre. Alle som går inn i Kirken, lever et overnaturlig samfunnsliv i Kristus, et samfunnsliv som er langt inderligere, virksommere, og sannere enn enheten mellom borgerne i et verdslig samfunn.

Kirken er fåreflokken

Konstitusjonen nevner også flere andre billeder som skal skildre Kirkens mysterium. Kirken er fåreflokken, som ledes av vår gode hyrde, Jesus Kristus. Han setter livet til for fårene.

Kirken er vingården

Kirken ble plantet av den himmelske gartner som en utvalgt vingård.

Kirken er vintreet

Kristus er vintreet og vi er grenene. Han gir liv og fruktbarhet til alle grenene, det vil si til alle oss som i Kirken forblir i ham. Uten ham, Kristus, kan vi intet gjøre.

Kirken er lammets brud

Kirken er det uplettede lammets brud, som Kristus elsker og gir sitt liv for. Denne, sin elskede brud, renser Kristus i dåpens vann og nærer med den eukaristiske føde (nattverden).

Kirken en bygning av levende stener

Kirken er Guds bygning, Guds hus, Guds tabernakel, et hellig tempel, Det Nye Jerusalem.

Kan vi tenke oss vakrere billeder - hentet som de er fra gjeterens og bondens hverdag - fra byggmesterens verden, eller også fra familielivet og bryllupshøytiden?

Messens mysterium og dets betydning for spredtboende katolikker

Og nå spørs det om konsilets dype innsikt i Kirken som et mysterium har en spesiell appell til våre få, spredtboende katolikker i Norge. Jeg tror denne tanken kan gjøre oss mer kirkebevisste. Vi lever jo på mange måter fjernt fra det kirkelige sentrum; vi merker så lite til Kirken som institusjon. Vi har bare vage idéer om Europas katolske kirkeliv.

Mange av oss blir av omgivelsene betraktet som den "katolske sekten" i gate ditten eller datten. Vi føler oss lett som sektmennesker, som dissentere, som noen raringer, som går mot strømmen. Alltid blir vi iakttatt, alltid får vi de samme - noen ganger litt dumme eller naive - spørsmål.

Av og til lengter vi etter å leve i et såkalt katolsk land, hvor vi om søndagene slipper å gå mot strømmen, men kan gå med strømmen - inn i kirker med praktfulle liturgiske gudstjenester.

Denne helt naturlige lengsel etter mer kirkeliv gjør at vi lett faller for den fristelse å lokalisere Kirken geografisk. Vi tenker kanskje: Der nede i Mellom-og Sydeuropa er Kirken levende og ordentlig tilstede. Der får en katolikk øse av Kirkens rikdommer. Her i Norge er Kirken bare delvis tilstede. Derfor lever vi katolikker i Norge bare delvis et katolsk liv. Vi blir sulteforet av en Kirke som ikke er sterk og tallrik nok til å ta seg av oss. Vi føler oss lett ensom og forlatt som katolikk i Norden. Vi står likesom utenfor fellesskapet i hele dets fylde.

Tenker vi slik, tenker vi galt. Hvis Kirken bare hadde en ytre, konstitusjonell side, da, ja da, kunne vi sannelig ha all grunn til å føle oss som forlatte «minikatolikker» og - lengte sydover. Men hvis Kirken også har en indre, guddommelig side, - hvis Kirken er den viderelevende Kristus på jorden, hans mystiske legeme, som vi er lemmer på, og som hodet, Jesus Kristus, øser alle sine rikdommer inn i, da har vi ingen grunn til å føle oss utenfor. Da tilhører vi det kirkelige fellesskap like helt og fullt som en katolikk i Italia. Da vet vi at en katolikk i Norge og en katolikk i Japan er inderligere forbundet med hverandre enn lemmene på en kropp av kjøtt og blod. Da skulle det vel heller ikke være noe i veien for at Kristus i Kirken kan være mer tilstede i et «ensomt» kirkelem på en norsk fjellgård enn f. eks. i en praktiserende trosfelle i selveste Rom. Vi skal ikke glemme at også misjonslandene i øst og syd fikk sine helgener til tross for et fattigslig kirkeliv i det ytre.

Vi behøver ikke tilhøre det kirkelige fellesskap mindre ved å bo i diasporaen (hvor katolikker lever spredt og i mindretall). Vi bør nemlig være klar over at når vi sjelden har muligheter til å motta sakramentene og delta i messen, så kjenner Kirkens Herre andre måter å formidle sin nåde, sitt liv og sitt lys på - hvis bare lengselen og ønsket er tilstede. Fraværende i legemet, kan vi allikevel i ånden ta del i messen, hvor og når den feires. Vi kan gjøre oss åndelig ett med alle som tar del i messen i nærmeste katolske kirke. Sammen med dem kan vi forene vårt livs, vårt hjertes, vår ensomhets offer med Jesu eukaristiske offer og motta ham i en åndelig «lengselskommunion».

Også de som virkelig har anledning til titt og ofte å gå til messe, kan falle for fristelsen til å tro at deres gudstjenestelige liv er fattig og ufruktbart, fordi de lever fjernt fra katolske strøk av verden, «hvor det virkelig skjer noe» - hvor den gregorianske sang lyder praktfullt fra veltrimmede kor i store, gotiske katedraler eller imponerende, hypermoderne kirkebygg, hvor alle liturgiens nyvinninger får utfolde seg.

Selvsagt savner vi alle disse tingene, men vi må samtidig være klar over at det her kun dreier seg om Kirkens ytre kledebon og ikke om dens indre, overnaturlige side. - Jeg har lest en gripende beretning om en messe som ble holdt illegalt i en barakke i en konsentrasjonsleir under krigen. All ytre prakt manglet - kun et stykke brød på en treplate, noen dråper vin i en blikkboks og selvfølgelig - den celebrerende prest. For fangene ble allikevel denne messen en stor begivenhet. De så bort fra alle ytre ting, konsentrerte seg kun om det vesentlige - messens mysterium, som gjorde Kristus og hans Kirke nærværende i deres umenneskelige omgivelser. Slik kan også vi i vår lille sognekirke - uten bitterhet og frustrasjon - ta del i messen, feiret under fattigslige kår, kanskje av en liturgisk ubegavet prest, og allikevel få den store opplevelsen, fordi vi med troens opplyste sinn trenger gjennom gudstjenestens ytre hylster og inn til mysteriets kjerne, som er Kristus lys levende tilstede i det eukaristiske offer og den hellige kommunion.

Guds folk

Det neste kapitel i konstitusjonen heter Guds Folk. Kirken er Guds Folk. Denne kirkelige betegnelse er ikke, som mange tror, av nyere dato. Vi finner den flere ganger i Det nye testamente og i adskillig religiøs litteratur fra de fire første århundre av Kirkens historie. Den gang foretrakk man fremfor flere andre titler å kalle Kirken for Guds Folk. Dette navnet likte de første kristne godt. Men dette yndlingsnavnet skulle i de følgende århundre gå i glemmeboken. Kanskje skyldtes det angst for at Guds Folk skulle lyde for jordnært og militant i en hedensk verden, hvor folk førte kriger mot andre folk. Så valgte man i stedet å kalle Kirken for Kristi legeme eller Kristi brud.

At middelalderen stod fremmed overfor dette kirkebegrepet, skal vi ikke undre oss over når vi betenker at Guds Folk fører tanken hen på Kirkens historie. Middelalderen tenkte ikke historisk. Den var mer opptatt av det tingene var i øyeblikket. Middelalderen tenkte statisk, ikke historisk dynamisk.

På 1500-tallet tok reformatorene opp kirketittelen Guds Folk. De brukte den med forkjærlighet, fordi den etter deres oppfatning stod i samsvar med reformasjonens mer åndelige kirkeforståelse og skapte motvekt mot den institusjonelle pavekirken, som de bekjempet. Reaksjonen på katolsk hold ble selvfølgelig at man i enda høyere grad enn før unngikk denne tittelen, - og slik ble det like opp til vår tid. Men i årene etter den første verdenskrig, ble tittelen Guds Folk «gjenoppdaget» og fikk en renessanse med endelig nedslag i Konstitusjonen om Kirken på det 2. Vatikankonsil.

Guds folk - en tittel som passer for vår tid

Årsaken til at nettopp vår tid har tatt opp denne urgamle tradisjon å kalle Kirken for Guds Folk kan være flere:

Historisk tenkning

Det 20. århundres menneskehet befinner seg i en rivende utvikling. Vi blir tvunget til å rette blikket fremover i historien og spørre: «Hva vil skje i de neste årtier?»

Vitenskaper som beskjeftiger seg med menneskets fortid, får oss til å se bakover i historien. Arkeologer har funnet spor av primitive mennesker, som levde for seksti tusen år siden. Paleontologer forteller oss at menneskekroppen er et resultat av en utvikling, som har forgått i millioner av år. Vi har fått uante perspektiver både bakover og forover i tiden. Dermed tvinges vi til å tenke historisk. Hva er da mer naturlig enn at vårt kirkebegrep også får en benevnelse som retter tanken mot dens historie: - Guds Folk.

Guds Folks historie

La oss se litt nærmere på Guds Folks historie: Som et konsekvent reultat av det 20. århundres oppvåknende interesse for historien, våknet også interessen for Kirkens fortid.

Man gransket ikke bare de århundre som var gått siden Kirken ble stiftet av Jesus Kristus, man så også Kirken i dens sammenheng med Guds utvalgte folk i Det gamle testamente. Man fant ut at her var ikke bare brudd, men også sammenheng og fortsettelse.

I patriarkene valgte Gud seg en ætt, som han gjorde til sitt eiendomsfolk. Han inngikk en pakt med det og tok seg av dets oppdragelse. Han åpenbarte sine tanker og sin vilje for dette folket, førte det gjennom fall og oppreisning til stadig større fullkommenhet.

Dette Gudsfolket skulle bli til velsignelse for hele menneskeheten, det lover Gud Abraham. Men det kunne umulig skje så lenge Guds Folk utelukkende bestod av én bestemt nasjon, ett bestemt fellesskap som bygget på blodets og familiens lokale bånd.

Skulle hele menneskeheten velsignes i dette folket, måtte en utvidelse finne sted: Guds Folk måtte bli overnasjonalt. Dette skjedde ved at Kristus fjernet de nasjonale grenser. Han skapte ikke et helt nytt folk. Han utvidet det gammeltestamentlige folket til et internasjonalt fellesskap for alle mennesker - uansett hvilken rase eller nasjon de tilhørte.

I Det gamle testamente var omskjærelsen tegnet på at man tilhørte Guds Folk. I Det nye testamente er troen og dåpen inngangen til Guds og Kristi Folk.

Det gamle Gudsfolket mottok Herrens åpenbaringer gjennom patriarker og profeter. I det nytestamentlige Folk er det Gud selv som i Kristi person forteller oss all sannhet.

Med andre ord: Det gammeltestamentlige folket er en forberedelse og et forbillede på det nytestamentlige folket. Dette siste er i sin tur oppfyllelsen av alle de løfter og profetier som ble gitt i Det gamle testamente.

Paralleller mellom de to folks historie

Det eksisterer tydelige paralleller mellom de to folks historie: Den viktigste begivenhet i Det gamle testamente var Guds Folks vandring gjennom ørkenen mot det forjettede land, som fløt av melk og honning. Ørkenvandring med lidelser, lengsler, og savn ble noe permanent i Israels historie; under eksil, i fangenskap og tilbakevenden til Jerusalem, vandret de stadig gjennom lidelsens og lengselens ørken. På lignende måte er også det nytestamentlige Gudsfolket på vandring gjennom historiens ørken - på leting etter det forjettede land og det hellige Jerusalem, som ligger hinsides denne verden.

Kan vi dra nytte av begrepet «Guds folk»?

Har så denne gamle, glemte og nyoppdagede idéen om Guds Folk appell til oss i Norden? Jeg tror for det første den kan ta fra oss frykten for alt det nye som beveger seg i Kirken i våre dager. Norske katolikker er stort sett konservativ når det gjelder kirkeliv; mange av oss ser med mistankens skjerpede blikk på reformer i liturgi og kirkelig praksis; vi blir straks alarmert og steiler i protest når vi hører om nytenkning i teologien. - Det kan ha sine gode sider: Vi trenger bremseklosser, som kan stanse en alt for hurtig og revolusjonær utvikling.

Kirken: Semper reformanda

På den annen side bør vi være klar over at Kirken er «semper reformanda». Den må alltid reformeres i betydningen fornyes. Slik må det forholde seg når man betenker at Kirken er et overnaturlig folk, med en historisk fortid og en historisk fremtid.

Ja, er det ikke slik med alle jordens folk at de må våge ytre forandringer etterhvert som tidsånden, kulturen og teknikken veksler? Slik forholder det seg også med Kirken, Guds Folk på jord. Også den er underkastet tidens og forandringens lov - med en stor unntagelse: Den Kristne Åpenbaring, som Kirkens Herre har testamentert dette folket, må ingen røre ved. Her kan intet trekkes fra og intet legges til. Dogmer - som jo ikke er noe annet enn åpenbarte sannheter, som Kirkens læreembete har definert i klare, stringente setninger - må forbli uantastet. Disse definerte dogmer kan aldri forandres eller fjernes. Så sant Den Hellige Ånd er Gudsfolkets sjel, kan heller ikke dette skje. Her kan vi ta det med knusende ro. Kirken vil f.eks. aldri kunne lære noe annet enn at den hellige Treenighet er én Gud i tre personer; den vil aldri kunne avvike fra den lære at Kristus er Gud og menneske osv. Men når det gjelder Kirkens ytre menneskelige side, ikke bare kan, men må visse forandringer skje fra tid til annen. Det er historisk betinget.

Når det f. eks. gjelder messens liturgi, kirkeretten, den måten vi legger evangeliet frem på, kristen praksis osv., må disse ting tilpasses den tid Kirken lever i. Dette krever selvsagt omtanke og forsiktighet, men ikke frykt. Den Hellige Ånd vil sørge for at kun Kirkens «menneskelige drakt» skifter - Kirkens indre vesen vil alltid forbli uforandret.

Ultrakonservative katolikker

Ultrakonservative katolikker, som tviholder på alt det gamle i Kirkens liv - bare fordi det er gammelt - og nekter å rette seg etter nye bestemmelser fra Rom, ja, som kanskje endog faller fra av den grunn, minner om en ektemann som slutter å elske sin kone når hun etter tyve års ekteskap skifter kjole for første gang. Vi forstår denne mannens følelser: Vi begriper hvor sårt det er for ham at kona kaster den gamle kjolen på fillehaugen, den hun hadde på seg i lengst svunne tider da han først ble forelsket i henne. Vi gjør allikevel konas sak til vår: Vi forstår at hun må tilpasse seg tidens praktiske krav; at det av og til er både sunt og riktig å kaste en møkket, utslitt kjole, som man har båret i tyve år.

Vi forstår også hvor sårt det kan være for en katolikk tidvis å måtte savne f. eks. den gregorianske sang, messens latin, den gamle botspraksis osv., ting hun eller han forelsket seg i da hun eller han konverterte. Men vår pietetsfølelse må av og til vike for et viktigere krav: at Kirken iklær seg en drakt som gjør at den lettere får kontakt med den verden den lever i.

«Guds folk»: fremmer fellesskapsånd

Noe annet vi kan lære av benevnelsen Guds folk er kirkelig fellesskapsånd, og det er viktig - ikke minst for katolikker i Norge. Vi har tidligere vært inne på at norske katolikker ofte lever en ghetto - tilværelse uten noen direkte, håndgripelig erfaring av det kirkelige fellesskap. Her kan vi tilføye noe som gir oss en enda sterkere følelse av å stå utenfor fellesskapet: Nordmenn er av natur individualister og blir derfor lett religiøse einstøinger. Denne faren er stor også for norske katolikker. Vi blir private katolikker med helt egne oppfatninger om hvordan Bibelen skal fortolkes og kristendommen forståes. Og vi dyrker vårt «loddrette» forhold til Gud og neglisjerer lett den «vannrette» linjen til våre medmennesker. Dette skjer også med noen katolikker som er bosatt i større byer. De går i kirken, mottar sakramentene, men glemmer lett at de også har plikter som medlemmer av Guds Folk. Det som gjør et folk levedyktig, er at alle tjener hverandre; det som gjør Guds Folk sterkt og fremgangsrikt er at alle medlemmer av dette folket føler ansvar for, hjelper og tjener hverandre ut fra evner og forutsetninger.

Å tjene sitt sogn

Hvordan vi kan tjene vårt sogn skal vi se nærmere på i neste retrett - foredrag. I dag må vi nøye oss med å bli oss bevisst at vi er snyltedyr på Kirkens mystiske legeme, og ufruktbare medlemmer av Guds Folk hvis vi ikke tjener fellesskapet med vår forbønn, vårt offer og - så sant det er mulig - med praktiske gjøremål.

Jeg vil ikke legge skjul på at vi geistlige bærer mye av ansvaret for en viss passivitet og «være-seg-selv-nok-mentalitet» hos de troende - en holdning som heldigvis er på vei ut - men fortsatt frister sin eksistens hos en del av våre trosfeller. For når man i gamle dager talte om Guds Folk, hadde tittelen en viss nedsettende - for ikke å si diskriminerende - betydning. Guds Folk var de underordnede, det lett dilettantiske legfolk. Med geistlighet derimot, forstod man en autoritet, en øvrighet, som var hevet over kritikk.

Denne farlige oppdeling i mer verdifulle og mindre verdifulle katolikker fikk sitt nedslag også i første utkast av den tidligere nevnte Konstitusjonen om Kirken. Etter første kapitel: Kirken som et mysterium, ville man nemlig straks tilføye som kapitel nr. 2: Det kirkelige hierarki (Paven, biskopene, prestene), og deretter som kapitel nr. 3: Guds Folk - og da forstått som det underordnede legfolket. Enkelte biskoper på konsilet reagerte mot dette. Temaet ble tatt opp til diskusjon. Resultatet ble at kapitel nr. 2 fikk som overskrift: Guds Folk, men da forstått som det gudsfolket vi alle er medlemmer av - både legfolk og geistlige. Dernest - og så først - fulgte kapitel nr. 3 om geistligheten.

Med fare for å kjede dere har jeg kommet litt for inngående inn på dette saksforhold. Jeg gjorde det i beste mening for at dere skulle forstå årsaken til at enkelte legfolk før i tiden ble pasifisert og manglet forståelse for sitt ansvar for det kirkelige fellesskap, for hele Guds Folk. Det var som den enkelte legmann ikke telte så mye; presten var alt. Jeg har selv som nybakt konvertitt - like etter krigen - opplevd å være medlem av et ungdomslag hvor presten var formann, foredragsholder, sekretær, kasserer i en og samme person. Han ledet med myndig røst møtets gang. Vi - underordnede - lyttet andektig til hans ord. - Det var biskopen som skaffet penger til nye kirkebygg. Rom og utenlandske trosfeller betalte. Det var en selvfølge den gang. - Ble noen syk i menigheten - det kunne dreie seg om en lettere forkjølelse - ble de tatt moderlig hånd om av våre tallrike søstre. (Gud velsigne dem i deres himmelske salighet.) Apostolatet ble av mange betraktet som prestens bord. Kom noen og ville ha opplysninger om den katolske tro, svarte man ubesværet: «Jeg er bare en legmann. Gå til presten så får du svar!»

Jeg overdriver stygt nå, jeg vet det. Jeg gjør det med hensikt for at dere skal sperre øynene opp for en feilholdning - som var vanlig i våre menigheter i tidligere tider - som heller ikke er helt utryddet i våre dager, ja, som jeg tror alle større kirkesamfunn - uansett konfesjon - sliter noe med.

Det må stå klinkende klart for oss: Vi tilhører alle Guds Folk - både legfolk og geistlige. Som medlemmer av dette folket danner vi en enhet, et fellesskap, hvor vi sammen og samlet må bære dagens byrde og hete. Vi har alle ansvar for hverandre, for hele Gudsfolket, en for alle og alle for en, et ansvar i solidaritet.