Kirkelig toleranse og misjon

En preken på den 26. søndag i året, år B, av p. Olav Müller SS.CC.

På den tid sa Johannes til Jesus: «Mester, vi så en som drev ut demoner i ditt navn, en som ikke var i vårt følge; men det ville vi hindre ham i, siden han ikke hørte til oss.» Men Jesus svarte: «Det skal dere ikke gjøre! For ingen kan gjøre undergjerninger i mitt navn og straks etterpå tale ille om meg. Den som ikke er mot oss, er med oss. ...» (Mark. 9, 38-40)

Den fremmede demonutdriveren

Kjære venner, disippelen Johannes er riktig opphisset i dagens evangelium. Han så nylig en landsmann som drev ut demoner i Jesu navn. Denne mannen hadde ikke sluttet seg til disippelflokken på tolv, som fulgte Jesus på hans vandringer gjennom Palestina. Allikevel dristet denne fremmede seg til å drive ut demoner i Jesu navn. Kanskje trodde han at dette navnet hadde magisk kraft. Johannes hadde forsøkt å stoppe ham i denne "skammelige" oppførsel. Teksten sier ikke noe om hvorvidt han lyktes. I hvert fall - han var lynende sint på denne demonutdriveren.

Jesus tar denne beretningen med knusende ro, og mener at hvis noen driver ut demoner i hans navn, så skal ingen hindre dem i det. Han begrunner sin stillingtagen med å si: «Ingen kan gjøre under i mitt navn og straks etter tale ille om oss». Og han føyer til noen ord som gir grunn til ettertanke: «Den som ikke er mot oss, er med oss». -Hvilken storslått toleranse ligger ikke i disse ordene: «Den som ikke er mot oss er med oss!» Demonutdriveren hadde neppe en klar forestilling om hvem Jesus var og hva hans lære uttrykkelig gikk ut på. Men han var ikke mot Jesus og derfor - ifølge Jesu ord - var han egentlig med ham.

Kristne mellom toleranse og intoleranse

Når en hører disse ordene, kan en undre seg over om ikke mange kristne er mindre tolerante enn det Mesteren selv var og er. Hvor ofte har jeg ikke i samtaler med kristne fra andre kirkesamfunn hørt dem si at tilhengere av de store religioner utenfor kristendommen alle går fortapt eller blir etter døden tilintetgjort. De begrunner sitt rigorøse syn med at disse menneskene ikke tror på Jesus Kristus.

Men da må vi ha lov til å spørre: hvilken muslim, jøde, hinduist eller buddhist er mot Jesus? Meg bekjent har de ikke noe mot ham, tvertom! I alle disse religioner, ja, endog i den moderne jødedom, finner vi en dyp respekt for personen Jesus - selv om de ikke tror på ham som Guds Sønn, som vi gjør. De er altså ikke mot ham, og er derfor - holder vi oss til Jesu ord - for ham og da vil heller ikke Jesus nekte dem den evige frelse.

Nå har vi Jesu-ord som ved første blikk later til å motsi denne usedvanlige toleranse. Han sier jo: «Jeg er veien sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg». Den oppstandene Kristus lever sitt hemmelighetsfulle (mystiske) liv videre i sin Kirke på jord. Vi kan altså videre konkludere med at ingen kommer til Faderen uten ved å tilhøre Jesus og hans Kirke. Troen på dette fikk teologene allerede tidlig i Kirkens historie til å forme setningen: «Utenfor Kirken ingen frelse». Denne setningen er blitt grundig misforstått av ikkekatolikker. De har på ramme alvor trodd det var katolikkers oppfatning at protestanter går fortapt, fordi de ikke formelt befinner seg innenfor den katolske Kirkes synlige grenser. En slik oppfatning av frelsen er direkte frastøtende og strider mot all sunn fornuft. Det vi mener er at protestanter - men også alle som tilhører de store eller primitive religioner, ja, alle som søker sannheten med et oppriktig hjerte og lever etter samvittighetens lov, som står skrevet i deres hjerter (Jfr Rom 2,14-15) - tilhører Jesus og dermed også hans Kirke. Dette faller i tråd med Paulus' ord der han skriver at Gud «vil at alle mennesker skal bli frelst og nå frem til å erkjenne sannheten» (1 Tim 2,4).

Det kan synes som Jesus går enda et skritt videre: Han sier: «Enhver synd, enhver gudsbespottelse skal bli menneskene tilgitt, unntagen spott mot Ånden; for det vil ingen tilgivelse finnes. Den som taler menneskesønnen imot, han skal bli tilgitt, men taler noen den hellige Ånd imot, vil det ikke bli ham tilgitt - hverken i denne verden eller den kommende».

Disse ord gir håp til vårt avkristnede og sekulariserte Europa. For her er det mange som skriver og taler Jesus imot: Noen holder ham for å være en religiøs fantast. Andre finner hans lære om frelsen primitiv. De fleste mener hans etikk er for streng. Slike personer skal bli tilgitt - sier Jesus, - underforstått hvis de står ham imot med indre overbevisning og «god» samvittighet. Gjør de det, vil han ikke nekte dem frelse. Det er de som taler den hellige Ånd imot som ikke vil få tilgivelse. Synd mot den hellige Ånd er å være overbevist om at alt Jesus sa og gjorde var sant og riktig - og så allikevel stå ham imot til siste stund. Skulle Jesus føre slike personer inn i sitt himmelske rike, måtte det skje med tvang - mot deres vilje. For de ønsker jo ikke å ha noe samkvem med ham. Jesus respekterer dette valget. Han frelser ingen mot deres vilje. Synd mot den hellige Ånd kan ikke bli tilgitt, fordi synderen ikke vil bli tilgitt.

I den dogmatiske konstitusjon om Kirken, som ble utgitt av det annet Vatikankonsil i sekstiårene, omtales i kp. 16 Guds universelle frelsesvilje. I slutten av dette kapitel nevnes søkende mennesker som ikke har funnet frem til troen hverken på Kristus eller en personlig Gud. Konsilet er optimistisk også på deres vegne: «Det guddommelige forsyn vil ikke nekte den guddommelige hjelp til frelse til dem som ikke har hatt muligheter for å nå frem til en bevisst gudserkjennelse, men, som forvisst ikke uten Guds nåde, strever for å leve rett. Alt det gode og sanne som finnes hos disse, blir av Kirken betraktet som tilløp til evangeliet, og en gave fra ham, som opplyser hvert menneske for at det til slutt skal eie livet».

Dialog med ikke-kristne religioner

På grunn av Kirkens stadig klarere erkjennelse av at Gud vil at alle mennesker skal bli salige, er vårt forhold til de ikkekristne religioner blitt bedre. I tidligere tider hadde vi en tendens til å se på de store, fremmede religioner som hedenske, djevelske eller i det minste som de første primitive skritt på vei til kristendommen. Slik ser vi ikke på det i dag. Nå er vi blitt klar over at det er den hellige Ånd som har vært med på å bygge opp alt det sanne, gode og skjønne som vitterlig finnes i de store religioner.

Kirken oppfordrer til dialog med de store verdensreligioner. Siden det II Vatikankonsil har det vært adskillig vind i seilene i slike vennskapelige samtaler over religionsgrensene. Dialogene er ikke lett. Kolonitidens forfølgelser og undertrykkelser ligger ofte som en skygge over samtalene. -Det som ellers gjør dialogen vanskelig er språket, kulturen, den måten vi tenker på. - Vil f. eks. en kristen fra Europa søke å forstå en hindu, er det ikke nok å lytte til de ordene som blir sagt for så å analysere dem. Den kristne må med all sin intuisjon og finfølelse ta spranget over i den andres tanke-og opplevelsesverden så langt det er mulig. Den kristne må søke å oppleve hinduismen på hinduens premisser. Det krever en sterk og oppøvet innlevelsesevne. Forsøket vil allikevel aldri lykkes mer enn et stykke på vei. Det samme kan sies om de kristnes forhold til jøder, muslimer, buddhister, primitive animister. Omvendt skjer det gledelige at representanter for de ikke-kristne religioner tar initiativer og går inn i dialog med oss. De på sin side - særlig hvis de kommer fra andre verdensdeler - vil ha store vanskeligheter med vår teologi - preget som den er av rasjonell tanke, europeisk filosofi og kultur.

De som har opplevd slike samtaler, kan fortelle om gledelige opplevelser. Kristne som fordomsfrie og uten frykt våger seg over i de andres leir, kan oppdage sannheter som de kjenner igjen fra sin egen religion. Det omvendte skjer like ofte. Det er de fattigslige ordene som skaper barrierer. Det er sannhetene som ligger bak ordene, som av og til - etter lange samtaler og felles bønn - oppleves som identisk med dem man selv tror på. Allikevel er det viktig at ingen av partene under selve dialogen taper eller fornekter sin egenart. At det hersker store forskjeller, skal heller ikke stikkes under en stol. Det underlige er at slike samtaler ikke bare fører til mer viten om hva de andre står for, - de bringer også med seg at hinduen bedre forstår sin hinduisme, buddhisten sin buddhisme, muslimen sin Islam, den kristne sin kristendom.

Misjon i dag

Det er heller ikke meningen at slike samtalene over religionsgrensene skal erstatte misjonene.

Misjonsoppdraget Kristus ga sin Kirke om å gå ut i all verden og forkynne evangeliet for alle folkeslag, gjelder fortsatt - uavkortet. Vi forventer at alle land åpner sine grenser for våre misjonærer. Omvendt er representanter for de store verdensreligionene like overbevist om at deres religion står høyest, at deres vei til frelse er den letteste, og føler seg derfor forpliktet til å drive misjon f. eks. blant kristne.

Er vi som kristne sterke i troen, vil ikke samtaler over religionsgrensene rokke ved vår kristne overbevisning eller føre til synkretisme (religionsblanding). Slike samtaler vil heller ikke slukke misjonsgløden i oss. Det vi vel er oss mer bevisst i dag enn for noen årtier siden er at alt misjonsarbeid må skje med ydmykt sinn og - like viktig - i dyp respekt for den kultur, de tradisjoner, alle de sannheter den hellige Ånd har gitt inspirasjon til også utenfor Kirkens synlige grenser. Dette kan dempe litt på den "arrogansen" vi som kristne må vise på troens vegne. Vi skal ikke tro at vår personlige hellighet og fromhet er større enn den vi finner hos mennesker i misjonslandene. Tross det kan vi ikke fornekte vår overbevisning om at kristendommen er VEIEN, SANNHETEN OG LIVET. Den er ikke én religion på lik linje med de andre. Den rager over alle andre religioner, fordi den er stiftet av Gud selv i mennesket Jesus.

Tross denne sannhet kan vi bevare vår ydmykhet når vi misjonerer, for vi kan ikke se bort fra at vi selv ofte har vært mer lunken i vår tro og slappere i vår religiøse praksis enn mange personer i misjonslandene har vært i forhold til sin tro og religiøse praksis. Så - selv om vi ikke viker en tøddel fra sannheten, kan vi holde oss til folkeapostelens ord: «Hver enkelt bør i ydmykhet sette de andre høyere enn seg selv» (Fil. 2, 3).