Min Herre og min Gud – idet du stiger opp til himmelen, følger min tanke og mine følelser deg! Aldri var noen triumf større enn nå, da jord hever seg til himmelen. Det legeme som hang på korset med hender og føtter merket av sår og siden gjennomboret av spydet – det stiger mot himmelen, mens englene jubler og myriader av salige ånder, som befolker det strålende rom, skiller seg som vannene for å berede deg plass til å dra forbi. Det levende gulv i Guds boliger kløves og kjerubene, hvis flammesverd danner himmelens bolverk mot den falne menneskehet, viker til side og åpner sine rekker, så du kan dra inn og dine helgener etter deg. O minneverdige dag!
Ja, minneverdige dag! Apostlene følte det også da den var der, skjønt de hadde gruet seg for den da de merket at den nærmet seg. De kunne jo ikke tenke seg annet enn at den ville bringe dem et stort savn, men allikevel hører vi at de vender tilbake til Jerusalem «med stor glede» [Luk 24,52]. De forstår jo at dette er menneskets triumf – kronen på Frelserens store forløsningsverk. Nå har den syndfulle slekt et av sine egne barn der oppe, sitt eget kjød og blod i den evige Guds Sønns person.
Og også vi håper ved Guds nåde å kunne følge deg! Vi klynger oss til deg når du stiger oppover – for uten deg formår ikke vi det. Ingen er så sterk som du: «Du har holdt meg ved min høyre hånd, og ved din vilje har du ført meg, og med din herlighet har du mottatt meg. For hva eier jeg i himmelen, og hva annet enn deg ønsker jeg her på jorden?» [Sal 73,23–25].
Der er mange ting her på jorden, og enhver av dem er sitt eget midtpunkt – men kun ett navn nevnes i himmelen: Gud alene. Og vil jeg leve livet en gang der oppe, så har jeg kun ett å gjøre: å leve med, i og av tanken på Gud mens jeg vandrer her nede.
Lær meg dette, o Gud! Skjenk meg din nådes kraft, så min forstand, mine følelser, min vilje og mitt mål kun er gjennomtrengt av kjærligheten til deg!
Det er kun ett navn og én tanke der oppe – det er mange tanker og mange navn her nede. Alle de talløse gjenstander og forskjellige mål som menneskene arbeider for her på jorden, fører ikke lenger enn til døden – selv det gode, som er av jorden og knyttet til den, fører ikke til evighetens liv, men slites ved bruken, fordi det ikke innebærer noen ekte varighet, noen sann verdi eller noen pålitelig bestandighet.
Jeg erkjenner dette, min Gud – jeg bekjenner og vet at kun du er det sanne, skjønne og gode. Du alene kan føre meg med deg og oppover i ditt spor – du alene, min Frelser og Gud, er veien, sannheten og livet. Jorden kan ikke føre meg til himmelen – det kan kun din vei, kun du alene!
Kan jeg derfor noen gang være i tvil om hvor min vei går? Kan jeg være i tvil om hvem jeg vil følge? Du har det evige livs ord! Du kom her ned for å gjøre noe for meg som ingen annen kunne gjøre – for kun den som er fra himmelen, kan bringe himmelen. Om jeg så tjener verden aldri så godt og gjør min plikt aldri så godt – hva kan allikevel jorden gjøre for meg, selv med sin beste vilje? Om jeg så fylte min plass nokså godt, gjorde godt blant mine medmennesker, hadde et stort navn og vant stor berømmelse – om jeg øvde stordåd og ble feiret for den og ble minnet i historiens annaler – kan alt dette bringe meg til himmelen? Nei – ikke hvis jeg gjør det uten deg, for kun i deg er livet det evige liv. Derfor gir jeg meg til deg – led meg, dann meg i ditt bilde – fullkommengjør meg – og ta meg til sist med hjem til deg i ditt rike!
Kardinal Newman
Denne teksten er oppdatert til dagens rettskrivning av katolsk.no for Kristi himmelfartsdag 2026.
Les mer