Dialog med New Age

Etter et foredrag av pater Olav Müller SS.CC., holdt i Bodø den 22. februar 1990.


New Age som en folkelig bevegelse

Det er en nærmest uoverkommelig oppgave å gi en klar begrepsmessig analyse av hva New Age (ny tidsalder) står for. På det erfaringsmessige plan forholder det seg motsatt. Daglig møter Kari og Olav Nordmann fenomener, som har sitt utspring i eller relaterer til New Age.

I ukebladende vrimler det av beretninger om alternativ medisin, astralreiser, opplevelser fra tidligere liv (reinkarnasjon), healing, spiritisme, okkultisme, astrologenes horoskoper, parapsykologi i alle former. Ukebladene - dagsavisene dilter etter - vet hva som er salgbart stoff. Vi finner idag hos menigmann en enorm interesse for "det overnaturlige," utenomsanselige. Helsekostbutikker har en rivende omsetning. Her finner den interesserte varehyller fulle av naturmedisiner. I et hjørne står en reol med litteratur om Meister Eckharts mystikk, meditasjonsteknikker, selvutvikling, psykoteknikk, livsenergier, sjamanisme, druisme, stemmer fra det hinsidige, Nostradamus spådommer, tenk positivt, elsk deg selv. Om utvalget er lite eller i beste fall (?) mangler i en helsekostbutikk, er tilbudet desto større lenger ned i gaten hvor New Age-butikken ligger - lett gjenkjennelig på bevegelsens symboler som regnbuen, triangelet, det gamle kinesiske Yin Yang-symbolet.

Mye av den New Age-litteratur som blir tilbudt i presse, bokhandler eller pr. postordre, er ren lukrativ spekulasjon i godtfolks sensasjonslyst eller sulteforete religiøse behov. Men ikke alltid er det like lett å skille klinten fra hveten. Uten tvil kan vi tale om en folkelig vulgær New Age. Den må vi ta avstand fra. Under New Age-bevegelsens vidtfavnende paraply finner vi også seriøse teoretikere, som trekker opp hovedlinjene i det de forstår under "Den Nye Tidsalder".

Feilen ved mye av den kritikken som rettes mot New Age fra kristent hold er at den slår den vulgære form for New Age i hartkorn med den seriøse. Det er tross alt en gradsforskjell mellom satandyrkelse på Vestlandet og Fritjof Capras bok "Fysikkens Tao".


New Age som ideologi

Den seriøse, ideologiske New Age skal vi våge en dialog med, som Jan Inge Sørbø i sin bok "Svar til en Sjaman," eller som jesuitpatrene Medard Kehl og Josef Sudbrack i en rekke bøker og artikler. En ensidig fordømmelse er å kaste barnet ut med badevannet. Det er tanker og holdninger innen denne bevegelse som har kristen opprinnelse, selv om de senere har fått en ensidig ideologisk vri i regi av New Age's målsetninger. Dessuten har vi felles merkesaker som freds- og miljøarbeid. En dialog kan virke inspirerende på den kristne teologi. La oss ikke så lett glemme at Oldkirkens møte med gnostisismen - som New Age har hentet så mye tankegods fra - ga støtet til dyp teologisk tenkning. Kirkefedrene Klemens Aleksandrinus og Irenaeus av Lyon kristnet mange gnostiske tanker. Ville det være utopisk å håpe at senere åndsfrender av teologen, paleontologen og mystikeren Teilhard de Chardin vil makte å "døpe" den seriøse utgave av New Age?

Like galt som en ensidig forkastelse av alt New Age står for er en altfor hjertelig og kritikkløs omfavnelse av dens tanker. Det vil lett føre til en synkretisme (religionsblanding) ingen er tjent med. Helge Hognestads bok "Morgendemring, en ny spiritualitet" er et fullgodt bevis på det. Medmenneskelig varme? Uten tvil! Men han har skiftet leir og står ikke mer på kristen grunn.

Det er filosofiske og religiøse tanker innen New Age, som på flere punkter skiller seg radikalt fra kristen tro. Det må vi alltid ha for øye når vi våger en dialog med den.


En ny bevissthet

Sjefsteoretikerne innen New Age er Stanislav Grof, Fritjof Capra og Marilyn Ferguson. Deres tanker går i store trekk ut på at en NY BEVISSTHET vokser seg frem i menneskeheten. Den blir sterkest praktisert og propagandert innenfor bevegelser for økologi, fred, feminisme, selverfaring og transpersonal psykologi. Marilyn Ferguson taler om en "mild sammensvergelse" av personer, som ved sin nye bevissthet fører menneskene ut av modernismen, som har brakt oss på avgrunnens rand, inn i en ny og bedre tidsalder. De som er fylt med den nye bevissthet har dannet et "nettverk" av likesinnede. De utgjør en førerløs bevegelse uten lover og manifester.

Astrologisk påvirkning

Den nye bevissthet, som nå vokser seg stadig sterkere, er ikke fremprovosert av geniale tenkere. den skal ifølge New Age skyldes en evolusjon i Kosmos, forstått i astrologiske termer. Vi befinner oss for øyeblikket i "Vendepunktet" (F. Capra) mellom Fiskens og Vannmannens tidsalder. Forandringer i Kosmos virker inn på den menneskelige bevissthet. Fiskens tidsalder var preget av strid, splid, et mekanisk og dualistisk natursyn, en intolerant og fordømmende kristendom. I Vannmannens tidsalder som vi nå er på vei inn i - vil vår bevissthet bli mer åndelig, inkluderende, medmenneskelig, få et helhetlig (holistisk) syn på tilværelsen. I regnbuens tegn vil den nye bevissthet bygge bro over de illusoriske motsetninger mellom makrokosmos og mikrokosmos, mellom sjel og legeme, ånd og materie, Gud og verden. den menneskelige bevissthetsendring vil foregå stille og fredelig. Den vil ikke tvinge seg frem ved opphetede diskusjoner. Den vil gjøre sitt inntog like lavrøstet og uavvendelig som planetenes sykliske bevegelse i verdensrommet. Det er ikke det genialt tenkende menneske som tar initiativet til den forandrede virkelighetsforståelse (paradigmeveksling)). Det er evolusjonen i makrokosmos som virker inn på bevisstheten i vårt mikrokosmos. Den menneskelige frihet er ikke helt sjaltet ut. Vi kan velge om vil stige inn i utviklingens vogn og gå inn i Vannmannens bevisstgjorte verden, eller om vi vil stritte imot det uavvendelige og gå til grunne sammen med den gamle tidsalder.

Fremtidsoptimisme

Den nye bevissthet - unnfanget allerede nå i den gryende begynnelse av Vannmannens tidsalder - vil tross all postmoderne skepsis og undergangsstemning bringe oss redning. Globale katastrofer og personlige identitetskriser vil bli overvunnet. "Den milde sammensvergelse" sår allerede nå de bevissthetskorn, som vil vokse opp i den nye tidsalder og bringe menneskeheten frelse. Slik forstått mener bevegelsen at den vil avløse og erstatte den kristne eskatologi med dens håp om en ny himmel og en ny jord.

Bevissthet om universal enhet

Det viktigste kjennetegn til den nye bevissthet - som vil bringe verden frelse - er dens forståelse av all verdens enhet og helhet. Alt er ett i Gud og verden, ånd og materie, menneske og naturen, kropp og sjel, jeg og du - ja i det hele tatt alt som eksisterer danner en stor åndsbesjelet enhet og helhet. Alle ting er knyttet sammen og infiltrerer hverandre. Bevisstheten om denne integrerte enhet og helhet og en livsstil i samsvar med denne erkjennelse bygger veien til frelse. Allerede nå er det mange som vandrer på denne vei innen medisinen, psykologien og biologien. Den opprivende dualismen, som kjennetegner Fiskens tidsalder og knyttes til navn som Descartes og Newton, går mot sin slutt. Fortsatt blir det øvet en til dels sterk motstand mot den nye bevissthet - særlig innen etablerte kretser i industrien, samfunnet, politikken, vitenskapen og kirken. Men all bakstreversk motstand er på vikende front. For den nye bevissthet i Vannmannens tegn lar seg ikke stoppe. Dens fremmarsj er uavvendelig. Menneskeheten har i forhistorisk og historisk tid gjennomlevet en rekke bevissthetsperioder. Den integrale bevissthet, som nå er i fremvekst, bryter ikke radikalt med tidligere bevissthetstrinn. det dreier seg mer om kontinuitet enn brudd. Det positive i tidligere epoker blir tatt opp i den integrale bevissthet mens negativt slagg renses ut. Det nye mennesket vil leve i nået - ikke i fortid eller fremtid. Livet her og nå vil absorbere all oppmerksomhet. den distanserende hukommelse rettet mot fortiden og den like negative bekymring for fremtiden vil bli avlegs og forsvinne. Bevisstheten vil kun fokusere på det nærværende nået. Denne nye tidløse bevissthet vil åpne seg for det guddommelige i all væren - i naturen og mennesket selv.

Bevissthetstransformasjon

Overgangen fra Fiskens mentale til Vannmannens integrale bevissthet blir innen New Age betegnet med trylleordet "transformasjon". M. Ferguson skildrer denne overgangen som en vei i fire etapper.

  • Først skjer påstigningen. Det melder seg en nagende tvil hos det søkende menneske om det nåværende verdensbilde er riktig.
  • Tvilen egger til forskning. Man eksperimenterer med visse psykoteknikker og meditasjonsformer - særlig zen og yoga - uten å få klarhet.
  • En integrering av tidligere og nye erfaringer finner sted. På denne tredje etappe får den søkende intuitive bevissthetsopplevelser av tingenes universale enhet og helhet. Som eksempel gjengir hun en "platåopplevelse" som fysikeren Fitjof Capra hadde: Det var en ettermiddag om sommeren. Han satt ved stranden og betraktet bølgenes rytmiske bevegelse. Så med ett opplevde han sine omgivelser som en rytmisk dans. Han "så" hvordan kaskader av energier fløt ut av verdensrommet, hvordan små deler oppstod og gikk til grunne. Han "så" hvordan elementenes atomer og de i hans egen kropp tok del i energienes kosmiske dans. Intuisjonens øyeblikkssyn stemte overens med de fysiske og filosofiske slutninger han ved intens forskning hadde arbeidet seg fram til.
  • Siste veietappe er "den milde sammensvergelse". Den "opplyste" slår seg sammen med andre mennesker på samme bevissthetsnivå i den hensikt å være behjelpelig med hele samfunnets transformasjon. Når personer i en slik gruppe deler bevissthet med hverandre, kan de sammen stige opp til et enda høyere bevissthetsnivå. I en slik gruppe hersker det "taoistiske førerprinsipp", som går ut på at de blir toneangivende som best kan hjelpe de andre med å oppdage "guruen" i dem selv. Slik faller behovet for ytre guruer og mestre bort. Enhver blir opplyst direkte uten formidling av andre opplyste.
  • Et mangfold av slike grupper danner et verdensomspennende, uorganisert "nettverk" uten sentral styring. Hver gruppe skal på sitt hjemsted påvirke politikk, samfunn, psykologi, medisin, industri osv. med den nye bevissthet. Transformasjonens motto lyder: "Tenke globalt, handle lokalt."

New Age's røtter

New Age-tilhengere legger ikke skjul på at bevegelsen har røtter i eldre og yngre filosofiske og religiøse strømninger. Dette lyder i første instans noe paradoksalt. For hvor blir det så av det nye som propaganderes? Vi får vel litt velment forstå New Age dithen at enkeltmennesker og lokale grupperinger i tidligere tider har antesipert den bevissthet som nå vokser frem globalt. Jeg skal nå i følgende - og på grunn av emnets mangfold - kun i korte trekk redegjøre for de filosofiske, religiøse og naturvitenskapelige tanker som har influert New Age.

En reaksjon på nåtidens krise

Som en ren negativ årsak til den bevissthetsforandring som nå er igang nevner alle New Agere var tids krise. Fritjof Capra skriver i begynnelsen av sin bok "Vendepunktet": "I begynnelsen av de to siste tiår av vårt århundre befinner vi oss i en verdensomspennende krisetilstand. Krisen er kompleks og berører alle sider av vårt liv, vår helse og vårt levebrød, kvaliteten av vårt miljø og sosiale liv, vår økonomi, teknologi og politikk. Det er en krise med intellektuelle, moralske og åndelige dimensjoner; en krise som i sitt omfang og sin skjebnesvangre karakter er enestående i hele vår kjente historie. for første gang må vi se i øynene en faktisk fare for utryddelse av den menneskelige rase og alt liv på vår planet."

Som kjenne tegn på denne krise nevner han fenomener som kapprusting., kjernekraftverk, u-landene som stadig blir fattigere, miljøforurensing, forgiftning av matvarer, sivilisasjonssykdommer som hjerteinfarkt, kreft, depresjon, schizofreni. Capra ser en sammenheng i alle disse fenomener. De har sin årsak i en kulturkrise, som igjen kan føres tilbake til Vestens virkelighetsforståelse. Den moderne bevissthet har rendyrket det kjølige, analyserende intellekt. Vi betrakter naturen som et objekt vi kan eksperimentere med og utbytte til egen kortsiktig fordel. Universet blir forstått som et dødt, mekanisk system, bestående av elementære deler. Vår tids ideologi er teknologisk utvikling og ubegrenset materiell vekst. Hvis ikke denne tankemodell blir erstattet med en ny - hvor tilværelsens enhet og helhet blir betonet - vil vår kultur, ja hele menneskeheten gå til grunne. Capra er imidlertid optimist og tror på et slik paradigmeskifte.

Kinesisk visdom

New Age har hentet impulser fra kinesisk visdom - særlig taoismen med sin lære om Yin og Yang. Virkelighetens innerste vesen - som blir kalt Tao - befinner seg i en flytende syklisk forandring. alt som skjer i kosmos tar del i denne sykliske prosess. Nå dreier det seg ikke her om en blind og tilfeldig bevegelse. Den sykliske utvikling blir fanget inn og "regulert" av de to motsatte krefter Yin og Yang. Det er disse to poler som setter grenser for syklisk forandring. Når Yang har nådd sitt klimaks, trekker den seg tilbake til fordel for Yin. Når Yin har nådd sitt klimaks, trekker den seg tilbake til fordel for Yang. Yin svarer til alt som er sammenfattende, mottagende, konservativt. Yang impliserer alt som er ekspansivt, aggressivt, utfordrende.

New Age anvender nå denne filosofi på det nært forestående paradigmeskifte. Den moderne kultur har til overmål vært behersket av den aktive og aggressive Yang. I Vannmannens tidsalder vil den bli avløst av Yin med sine bevarende, intuitive, samarbeidsvillige, naturrelaterte verdier. Det må her - som i tidligere nevnte astrologiske betraktninger i New Age-regi - fremheves at overgangen fra Yang til Yin ikke vil skje på forstandsmessige premisser. Den vil heller ikke ha sitt utspring i vår menneskelige frihet. den vil dypest bero på en naturlig og uavvendelig dynamikk i universet.

Naturvitenskapen

En tredje påvirkning av verdensbildet til New Age kommer fra naturvitenskapen. Innen kjernefysikken og biologien opererer man med begrepet "systemteori". den sentrale tanke i denne teorien er "den integrerte helhet". Stadig flere naturvitenskapsmenn oppgir det carteanske synet på de anorganiske og organiske ting som livløse maskiner, hvor helheten bare kan forklares ut fra delenes beskaffenhet. Hvert molekyl, hver celle, hvert levende vesen, hver populasjon utgjør et eget SYSTEM, som i en viss utstrekning kan forklares ut fra sine deler, men ikke helt og holdent. For helheten i et sammensatt system har egenskaper som ikke kan reduseres til delene. Hvert system er på en måte autonomt (selvstendig). I denne sammenheng taler man om systemenes "selvorganisasjon". Et slikt selvorganisert system kan ved et samspill av elementer innenfra og utenfra transcendere seg selv og bli noe nytt. Slik forklarer man evolusjonen: Overgangen fra en form til en annen hos levende vesener.

Systemteorien skal ha vunnet mange tilhengere. Når New Age trykker den til sitt bryst, gjør den seg samtidig skyldig i en svært så diskutabel generalisering. New Age-tilhengere nøyer seg ikke med å godta systemteorien der den er relevant og har funnet manges anerkjennelse. De lager en verdensanskuelse av systemteorien. De anvender den på alle områder av virkeligheten. Også psykologien og samfunnsvitenskapen, ja hele kosmos skal angivelig stå under innflytelse av systemenes selvorganisasjon og selvtranscendens. Dermed blir alle forskjeller mellom de enkelte værensplan utradert - mellom dyr og menneske, ånd og materie, sjel og legeme, Gud og kosmos. Slik forstått blir hele jorden en levende organisme, et planetarisk vesen, som i sin tur er forenet med den kosmiske ånd, som besjeler hele universet. den kosmiske ånd blir forstått som noe guddommelig. Troen på en personlig gud, som skaper himmel og jord, er fremmed for New Age. Gud er det endelige resultatet av all den selvorganisering og selvtranscendens som finner sted i universet.

Transpersonal psykologi

En fjerde retning, som har inspirert New Age, finner vi innen psykologien, nærmere bestemt den "transpersonale psykologi". New Age-bevegelsen tar avstand fra den klassiske skolemedisin, som - etter dens mening - betrakter mennesket som en maskin hvor deler kan gå i stykker og senere repareres eller fjernes. Mennesket er etter New Age's oppfatning en helhet av kropp og sinn. Ingen kroppslig sykdom uten en tilsvarende mental årsak. Dette holistiske synet på mennesket har betinget også deres valg av psykologi. De har orientert seg i retning mot Abraham Maslow, som grunnla den "humanistiske psykologi". Maslow tar avstand fra Freuds psykologi, som i følge ham bygger på forestillinger om den menneskelige organisme som en komplisert biologisk maskin.

Den humanistiske psykologi tar avstand fra den mekaniske orientering i psykologisk tenkning. Den nekter å se på menneskelige skapninger kun som kompliserte dyr med blinde responser på stimuli utenfra. Den fokuserer mer på menneskelige erfaringer som følelser, ønsker, håp, lykke, glede, fred i sinnet, moro, begeistring. Å oppleve slike humane verdier er like viktig som instinktenes tilfredsstillelse. Den humane psykologi er sterkt opptatt av "personlighetsvekst" og "selvrealisering". Dette finner sted i grupper, hvor man praktiserer ikkeverbal kommunikasjon, hvor følelsesmessige utløsninger og fysiske uttrykksformer får utfolde seg. I disse "encounter"-grupper vokste det fram en forståelse av at selvrealisering ikke bare bør skje på det individuelle og sosiale plan. Menneskesinnet må utvide sine grenser, dukke ned i "mystikkens" verden, la seg forene med "verdensånden", oppleve en væren som ligger hinsides vår dagsbevissthet. Medlemmer av slike grupper søker å transcendere sin egen person. Derav navnet på den nye retning: "transpersonlig psykologi". I slike grupper utveksler medlemmene parapsykologiske erfaringer utenom tid og rom. Maslow sier at den transpersonale psykologi har sitt sentrum i Kosmos. Han mener den vil bli til hjelp for så mangt et frustrert sinn. Som livsfilosofi vil den gi fullgod erstatning for religionen. "uten det transcendente og transpersonale blir vi syk, voldelig og nihilistisk," sier han.

Gnostisismen

Det er stor enighet om at New Age har dype røtter i den senantikke gnostisismen. Ja, i så høy grad at den er blitt kalt "neognostisisme". Tross forenklingens farer må jeg her begrense meg til noen få punkter, trukket ut av dette innviklede filosofisk-religiøse tankesystem:

Gnostisismen har et dualistisk syn på Gud og verden. Vel har verden emanert (flytt ut) av guddommen. Men den er - for å bruke et slikt uttrykk - det "siste avfallsprodukt" av denne emanasjon. I sin nåværende form er verden skapt av en ond, uvitende og dum demiurg (mellomvesen mellom Gud og verden). Den materielle verden, iberegnet den menneskelige kropp med sine lidenskaper er derfor noe ondt. Men dypest i den menneskelige sjel finnes en udødelig, guddommelig gnist (pneuma), som gjør mennesket Gud lik. Det finnes en vei til frelse fra den onde verden. Den går ikke gjennom tro og nestekjærlighet, men gjennom erkjennelse (gnosis). Den som erkjenner sitt eget åndelige, guddommelige vesen er frelst. Av denne korte beskrivelse skulle en av de viktigste paralleller til New Age være klar. For også her skjer frelsen fra Fiskens onde verden til Vannmannens gullalder gjennom den nye bevissthet om alle ting underliggende enhet, helhet og guddommelighet.

Andre impulser

Andre impulser kommer fra teosofien, de keltiske druidene, psykologen Jungs lære om den kollektive bevissthet og urbefolkningenes skjulte visdom, konkretisert i sjamanismen.


Dialog med New Age

Den nye bevissthet og den menneskelige frihet

Det hører med til en av de største tjenester New Age har ytet vår samtid at den legger så stor vekt på utviklingen av en ny bevissthet. Vestens stressede menneske raver omkring i velferdssamfunnet uten mål og mening. Det moderne menneske har mistet kontakten med sitt sanne jeg. Det har tapt sin sjel på umettelig jakt etter tingene og sansepirringen. Vi omfavner tilværelsens skall og forkaster dens kjerne. Jo, vi trenger en ny bevissthet om oss selv og verden rundt oss. Så langt, så vel!

Fra kristent hold må vi nå reagere på det deterministiske trekk i New Age's forståelse av bevissthetsutviklingen. Tre ganger i denne artikkel har jeg streifet inn på den utkobling av menneskelig frihet som har funnet sted i New Age's lære om bevisstheten:

  • Overgangen fra Fiskens tidsalder til Vannmannens "står skrevet i stjernene."
  • Den skjer som et uavvendelig samspill mellom de kosmiske krefter Yin og Yang.
  • Den finner sted som tingenes lovbestemte selvorganisasjon og selvtranscendens.

Mennesket har frihet til å gå med bevissthetsstrømmen, ikke mot. Det kan ikke forandre dens retning. Dette strider mot kristendommen. For her blir den gudegitte frihet satt i høysetet. Enkeltindividet bestemmer selv sin livsvei, og de manges frihet velger samfunnsutviklingen i positiv eller negativ retning. Bevissthetsutviklingen er aldri irreversibel. I New Agerens naive tro på den uavvendelige marsj inn i gullalderen kan gjøre bevegelsen til et fristende bytte for demagogen. En av bevegelsens tilhengere er seg denne fare bevisst:

Martin Bermann sier i et intervju: Det finnes der (innen New Age) en stor mengde svart magi skjult i hvite klær. Uten tvil representerer alle disse guruer hver sin trend. Men dels blander også meget dunkle sider ved den menneskelige natur seg inn i bevegelsen. Ut fra denne kjensgjerning ser jeg i den holistiske visjon to muligheter: Det ligger i sakens natur at hele holismen kan føre oss tilbake til Auschwitz. Etter min mening hadde Hitler dette syn på den holistiske visjon. For hele nazibanden var beskjeftiget med astrologi, den hellige Gral og andre okkulte ting".

Det er i disse dager nærliggende å minne om en annen fremtidstro, som demagogene huket seg fast i og ledet ut i historiens verste massemord. Jeg tenker på den dialektiske materialisme med sin lære om den lovmessige, uavvendelige oppadstigende utvikling i natur og samfunn. Drømmen om det klasseløse samfunn, hvor alle fikk sin rett, ga trøst til den lille mann, som ble tråkket under fot. Men drømmen om den uavvendelige marsj inn i paradis på jord ble okkupert av psykopater og forvandlet til et mareritt.

Apokalypse og fremtidstro

New Age skal ha ros for sin optimisme. Vi lever i den postmoderne tid. Den naive fremtidstro i tidligere århundre - den moderne tid - har spilt fallitt. Selv de mest materialistiske innstilte mennesker tviler nå på at naturvitenskap og teknologi kan skape et paradis på jord. Modernismens optimisme - bygget på naturvitenskapen visjoner - er blitt avløst av postmodernismens pessimisme. Baksiden av den naturvitenskapelige medalje griner oss i møte.

Apokalyptiske visjoner har avløst de rosenrøde fremtidsvyer. Etter atombombens inntog på slagmarken og ulykken i Tsjernobyl, samt konfrontert med trusselen om en verdensomspennende økokatastrofe, blir den moderne tid med sin fremtidsoptimisme av mange postmoderne mennesker utsatt for bitende kritikk. Den blir brennemerket som patologisk med all sin "vitenskapelige overtro". Apati og håpløshet sprer seg. Angst for fremtiden rir vestens mennesker som en mare. Vår postmoderne tid er preget av håpløs undergangsstemning.

Nå forholder det seg jo slik at pessimisme aldri har brakt menneskeheten fremover. Uten tro på fremtiden går vi til grunne. Det er en av fortjenestene til New Age at den har gitt tusener av mennesker håp om en ny og bedre tidsalder. Nettopp heri ligger for mange det attraktive i bevegelsen. Den ilder håpet, inngir trygghet, gir livet mening, sporer til innsats.

Også på dette punkt må vi helle malurt i begeret. New Age's fremtidstro impliserer en detronisering av den analytiske fornuft. Bevegelsen søker å løse samtidens problematikk ved en flukt inn i det irrasjonelle: Astrologi, esoterikk, en diffus ny bevissthet, kosmiske svingninger, verdensånden skal løse oss fra samtidens dilemma og føre oss inn i en lys og uproblematisk fremtid. Den målrettede, analytiske, lineære fornuft har ingen del i denne uavvendelige prosess.

Til det er å si at gammel og ny overtro ikke kan løse vår tids krise. Vi står her overfor en naivitet, som kan lede oss inn i det motsatte av det bevegelsen intenderer. Redningen får vel heller komme fra en fornuft hvor det analytiske og intuitive får gå hånd i hånd. Vi kan ikke arbeide for fred og samarbeid mellom nasjonene, en rettferdigere fordeling av verdens goder, en renset natur, uten analytisk forskning og klar logikk, uten en målrettet rasjonalitet. På den annen side: Hvis den analytiske fornuft blir enerådende, vil vi vende tilbake til fortidens feil, i beste fall skape effektive - men kalde samfunnstrukturer. Den analytiske fornuft må besjeles - eventuelt korrigeres - av den fornemmende, intuitive fornuft - og omvendt. Begreper som natur, kropp, fantasi, følelse, kjærlighet, liv, estetikk, transcendens, utopi, tro - som så visst ikke kan analyseres under naturvitenskapsmannens mikroskop - skal ikke undertrykkes, men evalueres og få sin plass som fullverdige samarbeidspartnere med den nøkterne analytiske fornuft. Skjer det, vil vi legge den moderne tid med sin kjølige viten bak oss og gå inn i en varmere, mer menneskevennlig tidsalder.

Drømmen om en slik gullalder kan på kristent hold ikke løsrives fra den bibelske lære om Guds rike. Gud har fra de tidligste tider gitt oss løfte om et rike, som i sin fullendelse langt overskrider drømmen om Vannmannens tidsalder. Dette riket kom til oss i Jesus Kristus. Han er ingen universal bevissthet, ingen kosmiske ånd. Han er den personlige Gud, som "ble menneske av kjøtt og blod og oppslo sin bolig blant oss". Det riket som han grunnla, har transcendente verdier. Gud selv - som den totalt annerledes - inkarnerer seg i materien, den menneskelige natur, evolusjonen, den menneskelige historie. Guds rike har altså også en jordisk, dennesidig fase. Det vokser som et sennepskorn midt iblant oss. Samtidig peker Guds rike ut over alle historiske tidsaldre: Det skal - individuelt og sosialt - fullendes når tiden tar slutt og evigheten begynner. Da skal menneskeheten få se Gud som han er. Selv blir han alt i alle.

Nå ønsker selvfølgelig Kristus at hans rike får vekst og fremgang allerede i historisk tid. Selv gir han lys og kraft så det kan skje. Men denne transcendente inngripen i verdens og menneskehetens historie skjer ikke som en uavvendelig evolusjon. Rikets vekst er betinget av menneskets samtykke - dets frihet. det er altså to personlige poler knyttet til rikets fremgang: Gud og mennesket. Kun ved et dialektisk samspill mellom disse poler kan Gudsrikets jordiske gullalder bryte frem. Det har ikke skjedd hittil, og vi vet ikke om det noen gang vil skje. allikevel er det så langt fra utopisk å håpe at syndens destruktive virkekraft blir redusert, så Guds skapende rolle i rikets vekst får dominere. Da kan - analogt med drømmen om Vannmannens tidsalder - en fredeligere, mer harmonisk og menneskevennlig tid bryte frem.

Forskjellen mellom New Age's fremtidsoptimisme og det kristne håp skulle nå være iøynefallende: For New Age går det ingen vei tilbake til tidligere misere, kun en vei fremover og inn i den nye tidsalder, hvor den ulykksalige splittede bevissthet blir frelst ved forståelsen av alle tings enhet og helhet. Det kristne håp er rettet mot Gudsrikets seierrike vekst på jord, og dets fullendelse i evigheten. Men dette håpet bærer alltid i seg en "torn i kjødet" - hvertfall hva rikets jordiske suksess angår. Det kan gå stikk motsatt vei. Det avhenger av menneskets frie valg.

Splittelse og helhet

På kristent hold må vi langt på vei godta New Age's kritikk av modernismens splittede verdensbilde. Vi har aldri bevisst leflet med Descartes ekstreme dualisme mellom ånd og materie, sjel og legeme. Vi innser videre faren ved hans utsagn om at dyr er kompliserte maskiner uten sjel. Vi er på linje med New Age når den forkaster Deismens bilde av Gud som den store ingeniør - som først konstruerer "verdensmaskinen", puffer den igang, for så å trekke seg tilbake til sitt himmelske Soria Moria slott. Og allikevel - kan det ikke være på sin plass med litt samvittighetsransakelse hos de kristne nettopp hva dette siste punkt angår? Har ikke mange av oss en tendens til å overaksentuere Guds transcendens, hans totale annerledeshet, på bekostning av hans immanens, hans nærvær i skaperverket? Når hørte vi sist en preken om naturen som transparent mot Gud? Når mediterte vi sist over havets mektige bølger som en åpenbaring av Guds allmakt? Var det kun som barn vi ble stående foran blomstens ynde og farveprakt og ante noe om Guds skjønnhet? Var det igår eller for ti år siden vi stirret opp mot stjernene og fikk from gåsehud ved tanken på Guds storhet? Vi har glemt å lese om Gud i naturen. Her kan vi la oss inspirere av New Age. Kanskje har dens tilhengere i sin tur hentet impulser fra Salmenes bok og fra Ham som talte så vakkert om markens liljer, sivet som vaier i vinden, åkeren som gir hundre fold, himmelens fugler som bygger sine reder.

Vi er enige med New Age når den hevder at modernismens ekstreme skille mellom mennesket som subjekt og naturen som objekt bærer mye av ansvaret for den hensynsløse teknologiske og industrielle utbytting og forsøpling av naturen. Trolig er det også her vi finner årsaken til at mennesket selv er blitt et objekt i stedet for et medmenneske, skapt i Guds bilde. Denne objektivisering av mennesket - sammen med synet på alle levende maskiner - gir lett grønt lys for abort, eksperimenter med embryoer og - på et lavere plan - med levende dyr. Jo vi kan si oss enige med New Age i denne kritikk av modernismens oppstykkede, splittede verdensbilde. Men - som tidligere nevnt - vi tror ikke New Age tjener den gode sak ved å utviske all ulikhet mellom de forskjellige værensplan - så hele tilværelsen blir forstått som en ensartet strøm av kosmisk energi. Særlig uheldig er det når bevegelsen sletter ut forskjell mellom Gud og hans skaperverk.

To gudsbilder - transcendent - panteistisk

Dermed nærmer vi oss den største forskjellen mellom New Age og kristendommen: En av de største fortjenester forfatteren av skapelsesberetningen har ytet oss er avmytologisering av universet. I sin konstruksjon er ikke fortellingen enestående. Han har hentet stoff fra babylonske, egyptiske, kanaanittiske kilder. Hans bragd ligger i at han lar skapning få være skapning og Gud få være Gud. I den gammeltestamentlige skapelsesberetning flyter ikke verden ut av et guddommelig urkaos som hos nabofolkene. Alle ting er skapt av den ene, allmektige, transcendente Gud. Vel er Gud tilstede i sitt skaperverk, og det gjenspeiler hans storhet. Men skapelsen som sådan er ikke guddommelig. Denne teologi har både kristendom og Islam arvet fra jødedommen.

New Age reverserer utviklingen ved å vende tilbake til den gamle panteisme, hvor Gud er alt og alt er Gud. I mitt møte med representanter for nyreligiøsiteten har jeg alltid vært forbauset over hvor vanskelig det er å gjøre dem klar over forskjellen mellom vår transcendente gudstro og deres panteisme: Når Gud skaper, frembringer han tingene av intet. Gud flyter ikke inn i tingene som havet strømmer inn i fjordarmene. Han former heller ikke tingene av et urstoff slik kjeramikeren former sine gjenstander av leire. Nei, Gud frembringer tingene av intet. Vel er Gud i tingene for å holde dem i eksistens, for å oppholde dem, men han er ikke tingene. Også preposisjonen "i" forvirrer mange. Det kan ikke overfor New Agere gjentas for ofte at Gud, som den totalt annerledes, vel er i kosmos, men er ikke identisk med den. Slik er Gud også nærværende i vår åndelige sjel, og blir det ifølge sin transcendente natur heller aldri.

Vi kan nærme oss det samme tema fra en psykologisk vinkling: Det blir i moderne eksteskapsrådgivning pekt på hvor viktig det er at ektefeller lar sin partner få være den han/hun er. (Dette gjelder også for forholdet foreldre-barn og i alt vennskap.) Kjærlighet vil forening, ikke sammensmelting- Kjærligheten er den eneste makt i universet som streber etter enhet uten å ville utviske forskjeller. Psykopaten ønsker også enhet med sitt "offer", men kun på den betingelse at den andre utraderer sin personlighet. Dette er ikke kjærlighet, men tyranni. Kjærlighetens lov om enhet og forskjell har sitt opphav i den treenige Gud. Faderen og Sønnen elsker hverandre i den hellige Ånd uten ringeste ønske om å utradere forskjellen som ligger i det å være Sønnen og det å være Faderen. Kjærlighetens mulighet ligger nettopp i denne forskjellen. Dette himmelske kjærlighetsdrama gjenspeiler seg analogt i Guds skapelse av verden. Det er av kjærlighet han roper den i eksistens. Gud elsker den verden han har skapt. Nettopp derfor lar han den få være forskjellig fra seg selv. Gud forener seg i kjærlighet med verden. Samtidig lar han den få lov til å være det den er - skapt, avhengig, ikke-guddommelig.

Det er en vesentlig forskjell mellom dette kristne gudsbegrep og det vi finner i New Age-bevegelsen. Her er Gud identisk med verden. Alle ting består dypest sett av energi. Denne energien får også betegnelsen ånd eller bevissthet. Bevisstheten når sitt høyeste nivå i den kosmiske ånd, som er den altomfattende, alt gjennomtrengende upersonlige gud. Den kosmiske ånd manifesterer seg i den menneskelige ånd. Mennesket er derfor selv guddommelig. Ved forskjellige mentale teknikker kan mennesket oppdage det guddommelige i seg selv. Jeg tviler på at en slik gudsforestilling kan tilfredsstille menneskets urlengsel etter den absolutte sannhet, skjønnhet og - frem for alt - den absolutte kjærlighet.

Vi må allikevel ha lov til å tro at den søkende New Ager, som jager etter sannhet og åpner seg for det guddommelige, favner videre og mottar større gaver fra "oven" enn den innsnevrede - i universet innesperrede - og innkrøkte gud noensinne kan gi ham eller henne. New Age er en utfordring til de kristne om å sette seg inn i de saker bevegelsen brenner for og føre et liv som reflekterer en transcendent Gud hvis kjærlighet går over all forstand.


Etterord

Et New Age-foredrag burde også ta for seg fenomener som astrologi, sjelevandring, spiritisme. Det ville føre for langt i dette foredrag og får bero til en annen gang. Her og nå var det maktpåliggende å skildre bevegelsens ideologi for slik å åpne for en dialog.

av Webmaster publisert 01.08.1997, sist endret 01.08.1997 - 13:22