Katekismen om skriftemålet
Om dåpens sakrament leser vi i Kompendiet til Den katolsk kirkes katekisme (nr. 295-314):
295. Hvorfor har Kristus innstiftet botens og sykesalvingens sakramenter?
Kristus, sjelens og legemets lege, har innstiftet dem fordi det nye liv som Han har gitt oss i de kristne innvielsessakramentene, kan bli svekket og til og med gå tapt som følge av synd. Derfor ville Han at Kirken skulle fortsette hans helbredelses- og frelsesverk gjennom disse to sakramentene.
Skriftemålet: Botens og forsoningens sakrament
296. Hva blir dette sakramentet kalt?
Det blir kalt botens sakrament, forsoningens sakrament, tilgivelsens sakrament, skriftemålets sakrament og omvendelsens sakrament.
297. Hvorfor finnes det et forsoningens sakrament etter dåpen?
Siden det nye liv i nåden som vi har mottatt gjennom dåpen, ikke har fjernet menneskenaturens svakhet, og heller ikke tilbøyeligheten til å synde (concupiscientia), har Kristus innstiftet dette sakramentet for de døptes omvendelse når de gjennom synd har fjernet seg fra Ham.
298. Når ble dette sakramentet innstiftet?
Den oppstandne Herre innstiftet dette sakramentet da Han påskedags aften viste seg for sine apostler og sa til dem: «Motta den Hellige Ånd. Om dere tilgir noen deres synder, er de tilgitt. Om dere holder syndene fast for noen, er de fastholdt» (Joh 20, 22-23)
299. Trenger de døpte omvendelse?
Kristi kall til omvendelse gir stadig gjenklang i de døptes liv. Omvendelse er en stadig oppgave for hele Kirken som er hellig, men rommer syndere i sitt eget skjød.
300. Hva er indre botferdighet?
Indre botferdighet er «et sønderbrutt og sønderknust hjertes» (Salme 51:19) holdning, som gjennom den guddommelige nåde blir beveget til å svare på Guds barmhjertige kjærlighet. Den innebærer smerte og avsky for de synder som er begått, en fast beslutning om ikke å synde mer i fremtiden og tillit til Guds hjelp. Den blir næret av håpet om guddommelig barmhjertighet.
301. I hvilke former uttrykker botferdighet seg i det kristne liv?
Botferdighet uttrykkes i mange forskjellige former, særlig gjennom faste, bønn, og almisse. Disse og mange andre former for bot kan den kristne praktisere i dagliglivet, særlig i fastetiden og på fredager, botsdagen.
302. Hvilke elementer er vesentlige ved forsoningens sakrament?
To elementer er vesentlige: menneskets handling, som omvender seg under den Hellige Ånds tilskyndelse, og absolusjonen fra presten, som i Kristi navn meddeler syndsforlatelsen og fastsetter botsøvelsene.
303. Hva gjør den skriftende?
Den skriftendes handlinger er: omhyggelig samvittighetsransakelse; anger (eller omvendelse) som er fullkommen når den springer ut av kjærlighet til Gud og ufullkommen når den skyldes andre motiver, og inneholder forsettet om ikke mer å synde; bekjennelse, som består i å skrifte syndene for presten; godtgjørelse eller boten som skriftefaren ilegger skriftbarnet som skal gjøre godt igjen den skade synden har forårsaket.
304. Hvilke synder må en skrifte?
En må skrifte alle alvorlige synder en ennå ikke har skriftet, som en husker etter en omhyggelig samvittighetsransakelse. Å skrifte alvorlige synder er den eneste ordinære måte å oppnå tilgivelse på.
305. Når er en forpliktet til å skrifte alvorlige synder?
Enhver troende som har nådd skjels år og alder, er forpliktet til skrifte sine alvorlige synder minst én gang i året, og alltid før en mottar den hellige kommunion.
306. Hvorfor kan også de dagligdagse synder komme med i skriftemålet?
Kirken anbefaler sterkt at vi også skrifter venielle synder, selv om det ikke er strengt nødvendig. Dette hjelper oss nemlig til å forme vår samvittighet på en riktig måte, til å kjempe mot våre dårlige tilbøyeligheter, til å la oss helbrede av Kristus og til å gjøre fremskritt i vårt åndelige liv.
307. Hvem meddeler botens sakrament?
Kristus har betrodd forsoningstjenesten til sine apostler, til deres etterfølgere biskopene og til biskopenes medarbeidere, prestene. Slik blir disse redskaper for Guds barmhjertighet og rettferdighet. Fullmakten til å forlate synder utøves i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn.
308. Hvem er det forbeholdt å tilgi bestemte synder?
Å tilgi bestemte, særlig alvorlige synder (lik de som straffes med ekskommunikasjon) er forbeholdt til Den hellige stol, stedets biskop eller de prester som har fått fullmakt av dem. Ved livsfare kan imidlertid enhver prest avløse fra enhver synd og fra enhver ekskommunikasjon.
309. Er skriftefaren bundet av skriftemålets hemmelighet?
Fordi dette er en stor og meget delikat tjeneste som krever aktelse overfor dem som skrifter, er enhver skriftefar uten unntak og under trussel om meget streng straff, pålagt fullt og helt å ivareta «det sakramentale segl», det vil si absolutt taushetsplikt om de synder han har fått vite om i skriftemålet.
310. Hvilke virkninger har dette sakramentet?
Virkningene av botens sakrament er: forsoning med Gud og følgelig syndenes forlatelse; forsoning med Kirken; gjenopprettelse av nådens stand såfremt den var gått tapt; ettergivelse av den evige straff som var fortjent ved dødssyndene, og i det minste en delvis ettergivelse av timelig straff som følger av synden; fred, en rolig samvittighet og åndelig trøst; styrking av åndelig kraft til å kjempe den kristne strid.
311. Kan en i visse tilfeller feire dette sakramentet med et generelt skriftemål og en felles absolusjon?
I alvorlige nødstilfeller (for eksempel ved umiddelbar dødsfare) kan en gripe til en felles feiring av forsoningen med generelt skriftemål og generell absolusjon. Her må en ta hensyn til Kirkens retningslinjer, og de troende må ha til hensikt å skrifte alvorlige synder individuelt så snart de får anledning til det.
312. Hva er avlat?
Avlat er ettergivelsen fremfor Gud av fortjente timelige straffer for synder hvor skylden allerede er slettet ut. En slik avlat oppnår de troende under bestemte betingelser for seg selv eller for avdøde. Det skjer gjennom Kirkens tjeneste, som i kraft av makten til å løse og binde åpner for dem Kristi og de helliges fortjenesters skattkammer.
Den store katolske katekismen skriver ganske mye om skriftemålet og oppsummerer det slik:
1485. Påskedags aften viste Herren Jesus seg for sine apostler og sa til dem: "Motta Den Hellige Ånd. Om dere tilgir noen deres synder, er de tilgitt. Om dere holder syndene fast for noen, er de fastholdt" (Joh 20, 22-23).
1486. Tilgivelse for synder begått etter dåpen gis i et eget sakrament som kalles omvendelsens sakrament, skriftemålets sakrament, botssakramentet eller forsoningens sakrament.
1487. Den som synder, krenker Guds ære og kjærlighet, sin egen verdighet som menneske kalt til å være Guds barn, og det åndelige velvære i Kirken, hvor hver enkelt kristen skal være en levende sten.
1488. Sett med troens øyne finnes det ikke noe verre enn synd, og intet har verre følger for synderne selv, for Kirken og for hele verden.
1489. Det å vende tilbake til samfunnet med Gud etter å ha tapt det ved synd, er en tilskyndelse fra Guds nåde, Han som er full av miskunn og bryr seg om menneskenes frelse. Vi må be om denne kostelige gave både for oss selv og for våre medmennesker.
1490. Det å vende tilbake til Gud, det som kalles omvendelse og anger, innebærer smerte og avsky for de synder som er begått, og det faste forsett ikke å synde mere i fremtiden. Omvendelsen angår altså både fortiden og fremtiden; den næres av håp og Guds miskunn.
1491. Botens sakrament utgjøres av tre handlinger fra den skriftendes side, og av prestens absolusjon. Skriftebarnets tre handlinger er følgende: anger, syndsbekjennelse eller å legge syndene frem for presten, og forsett om soning og godtgjørelse.
1492. Anger (også kalt ruelse) må skyldes årsaker som har med troen å gjøre. Dersom angeren springer ut av kjærlighet til Gud, kalles den "fullkommen"; skyldes den andre årsaker, kalles den "ufullkommen".
1493. Den som vil forlikes med Gud og med Kirken, må skrifte for presten alle de alvorlige synder han ennå ikke har bekjent, og som han husker etter nøye å ha ransaket sin samvittighet. Kirken anbefaler sterkt å skrifte mindre alvorlige (venielle) synder, uten at dette i seg selv er nødvendig.
1494. Skriftefaren foreslår for skriftebarnet måter for "godtgjørelse" eller "bot", for å gjenopprette den skade synden har forvoldt og for gjeninnføre de gode vaner en Kristi disippel skal kjennetegnes ved.
1495. Bare prester som har fått absolusjonsfullmakt fra den kirkelige myndighet, kan tilgi synder i Kristi navn.
1496. De åndelige virkninger av botens sakrament er følgende:
- forsoning med Gud. Ved den får pønitenten nåden tilbake;
- forsoning med Kirken;
- ettergivelse av den evige straff som dødssynd gjør hjemfallen til;
- ettergivelse, i det minste delvis, av den timelige straff som følger av synd;
- fred, en rolig samvittighet og åndelig trøst;
- styrking av åndelig kraft til å stride kristnes strid.
1497. Full og individuell bekjennelse av alvorlige synder, etterfulgt av absolusjon, forblir den eneste ordentlige måte å forlikes med Gud og med Kirken på.
1498. Ved avlat kan de troende oppnå for seg selv og også for sjelene i skjærsilden ettergivelse av den timelige straff som følger av synd.