Skriftemålet: forsoningens og oppstandelsens sakrament

Av W. Stinissen. Fra heftet Skriftemålet: Forsoningens sakrament, St. Olav Forlag 1984

I stedet for å kalle skriftemålet botens sakrament, burde vi heller kalle det forsoningens sakrament. Så burde også - sier Joachim Jeremias - «lignelsen om den fortapte sønn» heller kalles «lignelsen om Faderens kjærlighet». Denne lignelsen uttrykker på en enestående måte det det egentlig dreier seg om i skriftemålet. Vi har en Far som er kjærlighet og som venter på oss. Vi må tilbake til ham: «Nei, nå bryter jeg opp herfra og drar hjem til min far» (Luk 15,18). Hvis en ville foreta en undersøkelse og la mennesker skrive ned hvilke lignelser det er som har grepet dem ville sannsynligvis lignelsen om den fortapte sønnen komme ut som nummer en. Deretter ville antagelig lignelsen om den barmhjertige samaritan og lignelsen om Lasarus og den rike mannen komme på de neste plassene. Disse tre lignelsene gjør jo, hver på sin egen måte, Guds kjærlighet til noe synlig og påtagelig. Det er bare hos Lukas de forekommer. Lukas er virkelig som Dante sier - scriba mansuetudinis Christi. Han forteller om Kristi godhet. I skriftemålet dreier det seg om Faderens kjærlighet, som på en konkret måte kommer mennesket i møte i de forløsende absolusjonens ord som presten uttaler.

Skriftemålet er også oppstandelsens sakrament. Som det fremgår av Joh 20,19-23, innstiftet Jesus dette sakramentet om kvelden påskedagen. Dette er sikkert ingen tilfeldighet. Det viktigste her er ikke å røre om i sin fortid, å lete etter synder og gjennomføre en slags psykoanalyse. Hvis vi i lignelsen om den fortapte sønnen sammenligner vers 18 og 21, ser vi at faren ikke lar sin sønn komme til orde til slutt. Sønnen kommer til besinnelse og sier: «Nei, nå bryter jeg opp herfra og drar hjem til min far. Og så sier jeg: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg, så jeg ikke lenger fortjener å kalles din sønn; men la meg få gå her hos deg som en av arbeiderne dine!» Men når han kommer til sin far og begynner å si det han har forberedt, blir han avbrutt: han får ikke anledning til å si: «la meg få gå her hos deg som en av arbeiderne dine». Faren forvandler de uuttalte ordene til det motsatte: den hjemkomne blir ikke behandlet som en tilfeldig arbeider, men som en høyt æret gjest. Fortiden er ikke det viktigste i skriftemålet, men nuet og den nye fremtid som nå tar til. Slik det står i salmen i Vulgata: «Et dixi: nunc coepi - Nå begynner jeg for alvor» (Salme 76,11). Og det vidunderlige er at ved dette blir også fortiden forvandlet. Gud er den som fornyer tiden, ja, til og med den tid som har gått.

Psykologen kaster gjerne sitt blikk på fortiden. Han rører med forkjærlighet om blant barndomsopplevelsene, og han forsøker å identifisere de traumatiske opplevelsene som en har gjennomgått i livets løp. Han forsøker å få pasienten til å forstå hvordan fortiden med dens ondskap, smertefulle skilsmisser og vold fortsetter å være virksom og gi næring til frykt og hat. Dette kan naturligvis være noe godt og fruktbart, fordi det hjelper oss til å leve i sannheten og erkjenne vår fattigdom. Men skriftemålet er noe helt annet: i skriftemålet åpner man seg helt og holdent for Herren, han som gjør alt nytt. Man åpner seg selv, med hele den byrde av synd som en har samlet på seg. Da utsletter Herren alt det onde i fortiden og gjør nuet nytt for oss, så alt igjen kan bli mulig. Vi skal ikke for hurtig snakke om forspilte muligheter, ja, egentlig må vi aldri snakke om forspilte muligheter. Når Gud tilgir et menneske - og det gjør han alltid når mennesket tillitsfullt kommer med sin synd til ham - da tar han også på seg syndens følger. Ellers ville det ikke kunne være snakk om noen ekte tilgivelse. Når Gud tilgir, gjør han ikke dette på samme måte som menneskene gjør det. Et menneske sier jo: kom, la oss ikke snakke mer om denne saken, vi glemmer den. Men Guds tilgivelse er ikke noen glemsel, Gud kaster ikke noe slør over vår synd. Guds tilgivelse er en ny skapelse, et nytt liv der min tidligere synd og de skjebnesvangre følgene av denne synden kommer til å spille en positiv rolle. Det er en omstrukturering av hele livet, der det meningsløse nå blir meningsfylt, og der alt som hittil har vært til hinder, nå blir til middel og vei. Så lenge man lever kan aldri noe være definitivt tapt. Kanskje kan det være slik på det plan der menneskelige prestasjoner og menneskelige resultater hersker, men dette planet er ikke det vesentlige. Det vesentlige er kjærlighetens plan: det er bare kjærligheten som er evig. Den menneskelige prestasjonen er bare verdifull i den grad den er ladet med kjærlighet. Ellers har den tvert imot en destruktiv virkning, i stedet for en konstruktiv. Alt er fremdeles mulig for den som tror. Dette er en fundamental innsikt, og det er meget viktig at dette blir til noe eksistensielt for oss. «For dem som søker Gud» - skriver- Teilhard de Chardin i sin bok Det guddommelige miljø - «er alt ikke umiddelbart godt, men alt er i stand til å bli det: alt vender seg til det gode.» Hele frelseshistorien viser på en gripende måte denne stadige muligheten til omstrukturering, - en omstrukturering som gjelder både menneskeslektens historie og hvert enkelt individ. Jesus har gjort Adams synd til en «felix culpa - en lykkebringende skyld», og den største synden i historien, mordet på Jesus, er blitt til frelse for oss alle. Det er altså ikke riktig f.eks. å beklage mennesker som etter hva folk sier skal være ulykkelig gift. Vi skal slett ikke si: det var synd du giftet deg med ham. På bryllupsdagen var det kanskje den rene dårskapen, men det er ikke interessant nå. Når denne dårskapen - i den grad den var en synd - en gang er blitt bekjent overfor Gud og tilgitt av ham, blir den av ham forvandlet til en vei til frelse. Personlig tror jeg at en kvinne som har tatt abort og virkelig angrer sin synd og får tilgivelse av Gud, ikke lenger skal beklage de muligheter hun har berøvet sitt barn. Hun behøver ikke å bry sitt hode med å tenke på at hennes barn aldri fikk oppnå den modenhet som Gud hadde bestemt for det. Når Gud tilgir, gjør han alt godt igjen: han gjenreiser også alt som vi har revet ned ved synden. Vanligvis har vi altfor små tanker om Gud, og derfor skjer det heller ikke noen store ting i vårt liv, for det klare prinsippet i evangeliet er Jo: «det skal gå deg slik som du har trodd.»

Skriftemålet lærer oss at oppstandelsen kommer til å ha det siste ordet i vårt liv og i historien. Derfor er skriftemålet en «metanoia» (omvendelse), også i den mening at i stedet for å leve med hele byrden av fortiden på våre skuldrer, vender vi oss mot fremtiden med fullkommen tillit: «ja, 'e gjør alle ting nye!» (Åp 21,5). Vi lever i Den nye pakt: der er alt alltid nytt. Og det nye er alltid vakrere enn det gamle. Den fortapte sønnen som vender hjem igjen, blir mer æret enn den andre sønnen, som aldri hadde vært fortapt. De nittini fårene må klare seg selv, mens det hundrede fåret blir båret på Jesu skuldrer. Å være en fortapt sønn er ikke bra,

men å ha vært en fortapt sønn, det kan være meget bra. En skriftefar kjenner seg ganske ulykkelig når et menneske kommer til skrifte og sier at det alltid gjør sin plikt og aldri begår noen synd. De «rettferdige» var jo det store korset for Jesus, og de er det også for prestene når de sitter i skriftestolen, der de jo representerer Herrens barmhjertighet. Barmhjertigheten (misericordia) kan bare være virksom der det finnes «misære». Et menneske som ikke er seg bevisst sin fattigdom og sin synd, kan ikke bli gjennomstrømmet av Den hellige Ånd. Og hvis Den hellige Ånd likevel bryter seg igjennom, er alltid det første den gjør «å åpenbare synd» (Joh 16,8).

Med psykologen Jung ville vi her kunne snakke om menneskets skygge (Schatten). Et menneske som ikke aksepterer sin skygge er intet «helt» menneske. Hvert menneske har en skygge, og det som det kommer an på er å erkjenne og akseptere denne skyggen. Skyggen er en del av vår virkelighet. Syndigheten er en integrerende bestanddel av mennesket. Å bli seg sin skygge bevisst er en forutsetning for å kunne bli menneske. Hvis skyggen blir erkjent. blir lyset klarere. Dette er nettopp et av skriftemålets hensikter: skyggen kommer frem i lyset, og derved mister den sin nedbrytende innflytelse. Fra å ha vært noe negativt, blir den noe positivt.

Når vi forsøker å leve slik, i det nye, kommer vi antagelig litt etter litt til å få en ny andaktsfull holdning til morgenen og grålysningen. Hver morgen våkner vi opp og fylles av en takknemlig bevissthet om at vi har fått en ny dag. en ny mulighet, et helt nytt liv. Hver ny dag tar vi imot som en gave, som en velsignelse. Hvert nytt dagslys er et løfte om liv som i dag må bli oppfylt ved at vi lever i nuets fylde. Og hver ny morgen kan vi si: «Se, nå er tiden inne, nå er det frelsens dag» (2 Kor 6,2). - «Å, ville dere høre på ham i dag!» (Salme 95,8). Vi må ikke være så tåpelige at vi tror det er rent tilfeldig at natten og dagen er til, kvelden og morgenen.

Naturens rytme har en dypere mening: vi må forstå at alt som lever stadig må bli fullstendig fornyet. Hvis vi forstår dette, vil det ikke lenger være så lett for oss å bli liggende i sengen og døse: det å stå opp blir da hver morgen til en bønn. «Han gjør deg ung igjen som ørnen» Salme 103,5). På deri måten lærer vi oss å oppleve grålysningen slik Gud har ment det. Den ekte askesen og den ekte mystikken består ikke i at man bryter ned eller avviser de dagligdagse tingene, men heller i at de blir gjennomlyste. Mystikken ligger ikke i ekstraordinære erfaringer. Den enkleste tenkelige erfaring, en hendelse som synes å være helt banal - som når en ny dag gryr - kan vi ta imot med glede og forundring. Og vi kan kjenne hvordan den Oppstandnes strålende ansikt gjennomlyser den. I hans lys går alt over fra død til liv, fra fra-vær til nær-vær, fra tid til evighet.