Kan vi sone for våre synder?

- og hva betyr egentlig å «sone»?

Av James Akin

Noen kritiserer avlat ved å si at avlat innebærer at vi soner for våre synder, noe som kun Kristus kan gjøre.

Selv om dette ved første øyekast ser ut som et edelt forsvar av det tilstrekkelige ved Kristi verk, bygger kritikken på en misforståelse, både av hva «soning» betyr i denne sammenheng, og hva avlat egentlig er.

Den protestantiske bibellærde Leon Morris tar opp den forvirring som eksisterer rundt ordet «sone» (engelsk: «expiate»):

«[M]ost of us . . . don't understand 'expiation' very well ... [E]xpiation is ... the making amends for a wrong.... Expiation is an impersonal word; one expiates a sin or a crime»
(The Atonement [Downers Grove: InterVarsity, 1983], 151).

The Wycliff Bible Encyclopedia gir en lignende definisjon:

"The basic idea of expiation has to do with reparation for a wrong, the satisfaction of the demands of justice through paying a penalty.»

På norsk: De uttrykkene som benyttes her - expiation (soning), satisfaction (tilfredsstillelse), amends (gjøre opp for seg), reparation (reparasjon) - forsøker å gripe én og samme realitet. En expiatio eller reparatio for en synd har å gjøre med godjgjørelse, reparasjon. Når noen gjør en slik «reparasjon», prøver han å «reparere» den situasjoin som synden har skapt.

Når det dreier seg om syndens evige følger, er det klart at bare Kristus kan foreta denne soning. Bare Han var i stand til å «betale» en overmåte høye pris som vår synd har kostet i dette perspektiv. Vi er selv fullstendig ute av stand til å gjøre dette, ikke bare fordi vi er endelige skapninger (i motsetning til uendelige), og derfor kan vi aldri foreta oss noe som kan ha uendelige, ubegrensede konsekvenser. Men viktigere er det at alt det vi har, er oss gitt av Gud. For oss å prøve å «tilfredsstille» Guds evige rettferd, ville være som om vi forsøkte å bruke penger som vi hadde lånt fra noen til å tilbakebetale det vi måtte ha stjålet fra en annen. I virkeligheten bringer vi ikke vårt sjelelige regnskap i balanse slik (jfr. Salme 49,7-9; Job 41,11; Rom 11,35).

Men dette betyr ikke at det er umulig for oss å gjøre opp for rent timelige følger av vår synd. Hvis noen har stjålet en gjenstand, kan han levere den tilbake. Hvis noen har bakvasket noen, kan han offentlig og troverdig korrigere sin handling. Hvis noen har skadet annens eiendom, kan han betale eieren kompensasjon. Dette er eksempler på hvordan man i det minste kan delvis gjøre opp for («sone») for noe man har gjort.

Og selv de skarpeste kritikere av avlat må være inige i at man er forpliktet til en slik soning. Hvis jeg har gjort noen urett, må jeg (og det helt uavhengig av om jeg «rydder opp» i mitt forhold til Gud ved å angre denne synden og får den tilgitt av ham) gjøre skaden god igjen, så langt det lar seg gjøre, overfor den person jeg har rammet. En fullstendig reparasjon innebærer at vi ikke bare erstatter det som f.eks. ble skadet eller stjålet, men at vi også kompenserer eieren for andre følger ved skaden, for eksempel for den tid han har tapt. I rent finansielle saker reguleres dette ved renter eller lignende.

Det finnes utmerkede bibelske eksempler på dette prinsipp: 3 Mos 6,1-7 og 4 Mos 5,5-8 forteller oss at en pønitent måtte ut med 20 prosent i tillegg til verdien av det stjålne eller skadede. Denne regel gjaldt den som frivillig ville gjøre opp for seg. En tyv som ble fakket, måtte ut med det dobbelte av tyvegodsets verdi (2 Mos 22,1-9).

Tanken om soning i forbindelse med avlat er altså slett ikke problematisk, når man har klart for øye hva soning er og ikke er, og hva slags soning det her dreier seg om, kjenner de bibelske forbilleder, og vet hva avlat er.