Tro og vitenskap, DEL 2
Av Ulf Jonsson SJ, svensk jesuittpater og sjefsredaktør i tidsskriftet Signum. Han er høyskolelektor i filosofi ved Newmaninstitutet, forfatter og foredragsholder. For den som vil utdype tematikken rundt troens rasjonalitet, kan vi anbefale hans bok Med tanke på Gud, Artos bokforlag 2008. Denne teksten stod opprinnelig på trykk i svenske Katolsk Magasin.
Ulf Jonsson SJ
Nå og da hører man snakk om konflikter mellom religion og vitenskap. Hva Den katolske kirke angår, må man helt tilbake til 1600-tallet for å finne en virkelig alvorlig konflikt av det slaget.
Da var spørsmålet om solen kretser rundt jorden, eller om jorden kretser rundt solen. De siste hundre årene har konfliktene ofte handlet om Darwins evolusjonsteori, som fortsatt idag avvises av blant andre visse protestantiske grupper i USA.
Prinsipiell motsetning umulig
Noen hevder at det finnes en gitt motsetning mellom kristen tro og vitenskap. For eksempel har den britiske biologen og ateisten Richard Dawkins en slik oppfatning. Men det er et ensidig og misvisende bilde. Forholdet har historisk sett ofte vært preget av forståelse og samarbeid, selv om det fra tid til annen har dukket opp konflikter.
Ut ifra en katolsk tankegang kan det ikke eksistere noen prinsipiell motsetning mellom troen og vitenskapen, ettersom all sannhet har sin ytterste kilde i Gud. Gud er både verdens skaper og den som taler til oss gjennom åpenbaringen. Og det ville jo være merkelig om det Gud forteller oss gjennom åpenbaringen, skulle være uforenlig med vår kunnskap om verden – om verden samtidig er Guds skaperverk. I det minste er det slik så lenge vår kunnskap om verden er korrekt og så lenge vi ikke misforstår åpenbaringen. I samsvar med det tankesettet erklærte Det første vatikankonsil i 1870 at det ikke kan finnes noen prinsipiell motsetning mellom vår naturlige menneskelige kunnskap om verden og innholdet i den kristne troen.
All kunnskap utvikles
At det ikke finnes noen prinsipiell motsetning mellom troen og vitenskapen, utelukker ikke at det iblant likevel oppstår konflikter. Det henger sammen med at relasjonen dem imellom forandres i tidens løp. På samme vis som åpenbaringen utvikles under Kirkens historie – læren om Kristi to naturer og læren om Marias opptagelse til himmelen finnes ikke ferdigformulerte i Bibelen – så utvikles også vår menneskelige kunnskap om naturen under historiens gang. Det finnes ingen garantier for at vitenskapelige teorier og teologiske innsikter på enkelt vis er forenlige med hverandre under hele denne utviklingsprosessen. Men katolske teologer som er aktive i dialogen mellom tro og vitenskap, går ut ifra at man til slutt kommer til å kunne løse slike konflikter.
Selv om det hadde vært ønskelig at vitenskapens bilde av verden og teologenes utlegning av den kristne troen var forenlige med hverandre, bør man fremdeles ikke koble troen altfor sterkt sammen med de rådende vitenskapelige teoriene. Vitenskapelige teorier forandres nemlig kontinuerlig og byttes ut med nye. Den teologi som gifter seg med dagens vitenskap, kommer til å være enke imorgen, heter det. Nettopp denne lærdommen kan man slutte av konflikten med Galilei på 1600-tallet. Konflikten hadde sin årsak i at teologene var blitt vant til å formulere den kristne troen med uttrykk hentet fra det aristoteliske vitenskapsideal, som på 1600-tallet var i ferd med å bli byttet ut med et nytt vitenskapsideal.
Hva er vitenskap?
For å få en dypere forståelse av forholdet mellom religiøs tro og vitenskap må man også stille spørsmål om hva vitenskap er. Det finnes ingen gitt definisjon av vitenskap, men såpass kan man si: Vitenskapen er en form for kunnskap som oppfyller visse krav som vi ikke stiller til andre former for kunnskap. Men kravene varierer med tidens gang. Det er altså ikke bare enkelte vitenskapelige resultater som revideres med tiden. Iblant er revisjonene så omfattende at selve synet på hva som skal regnes som vitenskap, forandres. Det var et slikt gjennomgripende paradigmeskifte som fant sted i Europa på 1600-tallet.
Vitenskapen består av mange ulike disipliner. Iblant har man forsøkt å dele vitenskapen inn i ulike hovedområder, ut ifra ideen om at ulike disipliner har ulike arbeidsmetoder og forskjellige målsetninger. Et kjent slikt forsøk er å skille mellom humaniora og naturvitenskaper. Slike inndelinger kan ha sine fordeler; i det minste blir man seg bevisst hvilket forgrenet fenomen vitenskapen er.
Ikke minst er det nyttig å iblant bli påminnet om at naturvitenskapen ikke er den eneste formen for vitenskap. Naturvitenskapen har i flere århundrer vært eksepsjonelt fremgangsrik og bidratt med en enorm mengde ny kunnskap. Men fremskritt skjer hele tiden, selv innenfor andre vitenskaper. Naturvitenskapens resultat er hverken sikrere eller mer langlivet enn andre vitenskapers resultat.
Når man diskuterer troens forhold til vitenskapen, går man lett ut ifra at det kun er naturvitenskapen som er samtalepartner. Men dialogen er betydelig bredere enn som så. Når man tolker Bibelen, er det eksempelvis viktig å høre hva historikerne sier om forholdene i Det hellige land på Jesu tid. Resultatene fra mange ulike vitenskapsområder er altså av interesse for teologien.
Overlapping og dialog
Den religiøse troen og vitenskapen handler i grunnen om ulike slags spørsmål. Den som mener at vitenskapen kan gi svar på religiøse spørsmål er på viddene. Omvendt gjelder også at religionene ikke kan besvare vitenskapens spørsmål. Men dette innebærer ikke at tro og vitenskap lever i helt adskilte verdener. Iblant finnes det overlappinger, ellers ville det jo heller ikke kunnet forekomme noen konflikter.
Noen konflikter skyldtes at den ene siden vil forsøke å besvare den andre sidens spørsmål. Men det er ikke hele forklaringen. Religiøse og vitenskapelige overbevisninger har konsekvenser for hverandre. Om astronomene sier at universet er 14 milliarder år gammelt, blir det problematisk å tolke Bibelens skapelsesberetninger som om universet bare var 6000 år gammelt. Og ettersom det finnes mange eksempler på slike overlappinger, finnes det også behov for en kontinuerlig dialog mellom tro og vitenskap.
Dialogen mellom tro og vitenskap føres i mange ulike sammenhenger, både akademiske og andre. Når det gjelder dialogen med særlig naturvitenskapen, finnes det flere akademiske institutter som har spesialisert seg på denne. Spesielt fremstående er The Faraday Institute for Science and Religion ved Universitetet i Cambridge, England, The Center for Theology and the Natural Sciences i Berkeley, California i USA og Zygon Center for Religion and Science, i Chicago, USA.
Fra Den katolske kirkes side er det spesielt verdt å nevne Vatikanets eget vitenskapsakademi som har som oppgave å fungere som rådgivere for Kirkens ledelse i naturvitenskapelige spørsmål. Akademiet består av 80 internasjonalt fremstående forskere på absolutt toppnivå innenfor sine respektive områder; rundt 30 av dem er Nobelprisvinnere.