De fire salige Hvite fedre av Algerie (d. 1994)

Fire av De nitten Algerie-martyrene: De salige Alanus Dieulangard, Karl Deckers, Johannes Chevillard og Kristian Chessel

Disse fire martyrene kom fra kongregasjonen «Misjonærer av Afrika» (Missionarii Africæ – MAfr), også kjent som «De hvite fedre» (Patres Albi – PA), fransk: Pères Blancs. Den var blitt grunnlagt i 1868 av erkebiskop Charles-Martial Allemand Lavigerie (1825-92) av Alger (1867-92), kardinal fra 1882, erkebiskop av Kartago og primas av Afrika fra 1884 og apostolisk vikar for Sahara og Sudan fra 1891. Foranledningen var en alvorlig humanitær krise. Algerie var rammet av en fryktelig tørke som forårsaket hungersnød og mange epidemier. Tusenvis av mennesker døde, og erkebispedømmet Alger måtte ta seg av mer enn 2 000 foreldreløse. Dette fikk erkebiskopen til å grunnlegge et selskap av ordensmenn for å ta hånd om de foreldreløse, de fleste muslimer.

Den 19. oktober 1868 begynte det første novisiatet med tolv aspirerende misjonærer. Deres oppgave var også dialog med den muslimske verden de levde i, og de ble bedt om å kle seg som muslimene i hvite drakter, derav navnet. Erkebiskopen sa: «Dere er initiativtakerne, sann evangelisering vil bli afrikaneres verk». Fra Algerie grunnla De hvite fedrene kommuniteter over hele Nord-Afrika, deretter Afrika sør for Sahara og Latin-Amerika, Asia og Europa. Kongregasjonen fokuserer på misjon og utdannelse, spesielt i Afrika. Siden grunnleggelsen og frem til 2018 har 5 228 fedre og brødre arbeidet i selskapet. I dag har instituttet 1 210 medlemmer av 36 ulike nasjonaliteter, og i tillegg er 507 unge i formasjon.

Selskapet har et viktig nærvær i hovedsakelig islamske afrikanske land. Deres mål er å kristne Afrika, ikke å europeisere kontinentet. De hvite fedrenes historie er full av martyrer, for i løpet av 150 år har femti medlemmer av instituttet blitt drept for sin tros skyld. De første var tre misjonærer som ble drept i Sahara i 1876, mens de siste martyrene var de fire misjonærene som ble drept av islamittiske fundamentalister den 27. desember 1994 i Algerie. Tre av de fire tilhørte kommuniteten i Tizi Ouzou, 100 kilometer øst for Alger, mens den fjerde var en medbror som var på besøk i kommuniteten.

1) Den salige Alanus Dieulangard (fr: Alain) ble født den 21. mai 1919 i Saint-Brieuc (bret: Sant-Brieg) i departementet Côtes-d’Armor i regionen Bretagne i Nord-Frankrike. Han var den andre av ti barn, hvorav fire i tillegg til ham viet seg til Gud, en bror ble salesianer, to søstre ble cisterciensere og en annen søster ble medlem av en annen kongregasjon. Han begynte å studere jus, men han måtte bytte ut bøkene med våpen da Andre verdenskrig brøt ut i 1939. Spørsmålet om kall oppsto imidlertid i ham i 1942 under en samtale med en karmelitt. Han innså at han kjente seg tiltrukket av livet som misjonær, og derfor trådte han etter sin juseksamen i 1943 inn i kongregasjonen «Misjonærer av Afrika» eller «Hvite fedre».

Han begynte på sitt novisiat i 1945 i Alger. Han avla sine evige løfter den 29. juni 1949 i Thibar nord i Tunisia, og på slutten av to års teologiske studier ble han presteviet den 1. februar 1950 i Tunisia. Kort tid etter ble han sendt til Algerie, hvor han tilbrakte hele sitt liv som misjonær, spesielt i den svært fjellrike algeriske regionen Kabylia, hundre kilometer fra hovedstaden Alger. Der ble han ansvarlig for de hvite fedrenes lokale kommunitet. Han var utstyrt med en karakter som på samme tid var pragmatisk og kontemplativ, og han elsket å være i kontakt med den kabylske befolkningen. I lang tid ledet han flere grunnskoler i de små berberlandsbyene i Kabylia og snakket berberspråket perfekt.

Alanus var svært pragmatisk. I tillegg til å engasjere seg i undervisningen, hadde han mye å gjøre med å forberede og tilberede maten. På den måten kunne han få kontakt med selgerne. Han var vennlig og enkel, men bare tilsynelatende reservert, og befolkningen ga ham kallenavnet Mahfouz («pinnsvin»). Samtidig verdsatt brødrene ham som en mann av bønn, utrustet med en uvanlig karisma.

For å tilfredsstille sitt ønske om en større tilbaketrukkethet, tilbrakte han noen måneder i Venasque i departementet Vaucluse i regionen Provençe-Alpes-Côte d’Azur i Sør-Frankrike, i moderhuset til sekularinstituttet Notre-Dame de Vie. I 1977 returnerte han imidlertid til Algerie, og etter en tid til Tizi Ouzou. I sine siste år fokuserte han mye av sin oppmerksomhet på de eldre, så mye at han ble kalt «bestefar».

Hans kontemplative natur, åpen for Universalkirken, hadde flere øyeblikk hvor dette ble spesielt intensivert. I 1988 dro han på en pilegrimsreise til Roma, og da var han i stand til å delta i en messe i den hellige pave Johannes Paul IIs (1978-2005) private kapell. I sitt mer vanlige liv avslo han aldri en mulighet til å trekke seg tilbake til klarissene i Alger eller til trappistenes kloster Vår Frue av Atlas i Tibhirine.

Han sto de fattigste svært nær og var alltid klar til å hjelpe. Samtidig var han en svært åndelig ordensmann som tilbrakte mange timer i bønn. Han hadde sågar med stor entusiasme overført denne ånden til muslimene som omga ham, og med dem søkte han Guds nærvær i deres eksistens. Mens klimaet i Algerie ble stadig vanskeligere for utlendinger, prøvde han å forbli rolig og å stole på Gud. Før sin død skrev han: «Som apostlene i stormen på sjøen trenger vi bare å rope til Herren for å vekke ham (…) Fremtiden er i Guds hender».

Den 8. mai 1994 ble de to første av de nitten martyrene myrdet, sr. Paulus Helena Saint-Raymond og br. Henrik Verges. P. Alanus deltok i deres begravelse, bemerket: «Jeg håper vi kan fortsette å sikre et minimum av tilstedeværelse i Kirken, inntil freden kommer igjen!» Den 23. oktober 1994 ble søstrene Esther Paniagua Alonso og Caridad Álvarez Martín drept på vei til messe i Alger. Igjen påpekte p. Alanus: «Med Guds nåde håper vi å kunne bli værende til freden vender tilbake, sterkt ønsket, men som fremdeles virker så langt unna!»

Etter disse mordene gjennomførte De hvite fedre, i likhet med de andre kongregasjonene som var tilstede i landet, en prosess i sin kommunitet for å bestemme seg for om de skulle reise eller bli værende. Den eneste som var usikker, var p. Eric Bladt, fordi han ikke lenger kunne berolige de mer og mer skremte personene som kom til det kontoret de hadde åpnet kontoret for å hjelpe folk med administrative prosedyrer.

2) Den salige Karl Deckers (fl: Charles) ble født den 26. desember 1924 i Antwerpen (fr: Anvers) i provinsen av samme navn i regionen Flandern nord i Belgia. Han var den tredje av ni barn i en velstående familie. Han vokste opp i Antwerpen, hvor han gjennomførte sine gymnasstudier ved kollegiet Onze-Lieve-Vrouw, som ble drevet av jesuittene. Samtidig var han patruljefører i speideren. Samtidig som hans kall modnet, ble han arrestert av Gestapo sammen med sin søster, anklaget for å ha lyttet til meldingene kringkastet av BBC og adressert til medlemmer av motstandsbevegelsen. Ved å holde seg rolig klarte han å redde seg selv og søsteren.

Etter å ha avsluttet gymnaset, trådte han inn i kongregasjonen «Misjonærer av Afrika» eller «Hvite fedre» i Boechout i provinsen Antwerpen, og ikke hos jesuittene, til stor overraskelse for dem som kjente ham. De hvite fedrene organiserte en sosial tjeneste under krigen, hvor Karl gjorde en stor innsats i å ta vare på fattige mennesker. I 1945 fullførte han sitt novisiat i Varsenare i provinsen West-Vlaanderen og fortsatte sine teologiske studier i Heverlee i byen Leuven/Louvain i provinsen Vlaams-Brabant. I sine år i formasjon viste han et sterkt analytisk sinn og stor intellektuell nysgjerrighet. For Afrikas fremtid så han en avgjørende faktor i islam. Han var engasjert i denne religionen hele sitt liv, og han studerte islam i tjeneste for dialogen mellom de tre «bokens religioner»: jødedommen, kristendommen og islam. Han avla sine evige løfter den 21. juli 1949 og ble presteviet den 8. april 1950.

I 1950 ble han sendt til Kasbah i Alger, hovedstaden i Algerie, hvor han ledet en speidergruppe. Han studerte arabisk i Tunis, og i 1955 ble han sendt til Tizi Ouzou, hovedstaden i Kabylia i Algerie, hvor han lærte seg berbisk. Der ledet han blant annet et herberge for unge mennesker, forsvarte jenters og kvinners rettigheter og etablerte en yrkesskole, et bibliotek og et fotballag for ungdom. Han ble høyt elsket av folket i Kabylia. Han snakket deres språk godt og la stor vekt på regionens kulturelle identitet. Han hadde blitt «berber hos berberne» av eget valg. Han underviste også i arabisk for jentene på kollegiet i Tadmaït.

I det turbulente forholdet mellom Algerie og Frankrike like før Algeries uavhengighet, valgte han den algeriske ungdommens side. Han hadde ikke noen store problemer i denne perioden, noe som skyldtes at han var belgisk, ikke fransk. Selv om mange europeiske misjonærer forlot landet etter uavhengigheten i 1962, besluttet p. Karl å bli. I 1972 tok han algerisk statsborgerskap i solidaritet med det algeriske folket. Han opplevde også den indre kampen mellom det sentrale regimet i Alger og berberne han bodde blant. Hans innflytelse på ungdommene møtte også motstand fra myndighetene, og i 1976 ga guvernøren i Tizi Ouzou ham forbud mot å bli lenger i Kabylia. Et år senere ble han i 1977 utvist fra Algerie av regimet.

Selv om han følte seg forvirret, adlød han sine overordnedes ordre og returnerte til hjemlandet Belgia. Der var han medgrunnlegger av og ledet senteret El Kalima i Brussel, et senter for dokumentasjon og dialog mellom kristne og muslimske immigranter. Der formidlet han sin kunnskap om arabisk og hans erfaring med miljøet i Maghreb (Maghreb (Maghrib) er betegnelsen på den delen av Nord-Afrika som ligger vest for Nilen og nord for Sahara). I 1982 ble han sendt som kapellan i Jemen, igjen med pedagogiske oppgaver, og han tok alle mulige forholdsregler for ikke å bli mistenkt for misjonering.

I 1987 fikk han lov til å komme tilbake til Algerie, ti år etter utvisningen. Der overtok han som sogneprest i basilikaen Notre-Dame d’Afrique («Vår Frue av Afrika») i Alger, vanligvis kalt Lalla Myriam eller Madam Africa. Som sogneprest ble han raskt kjent i byen, og han nølte ikke med å snakke med ungdommen. Der arbeidet han, som faktisk hele livet, med forholdet mellom muslimer og katolikker. Han var fortsatt opptatt av dialog, spesielt mellom muslimer og kristne. Men han måtte med forferdelse se hvordan islamistiske fanatikere som FIS fikk betydning.

Også p. Karl, som bodde i en bydel som var kontrollert av islamister, opplevde den forestående faren. Opprinnelig lukket han basilikaen av hensyn til de besøkendes sikkerhet, men han bestemte seg for å gjenåpne den: «I bispedømmet tror vi at å opprettholde Kirkens tilstedeværelse, er viktig for både kirken og landet». Han var klar over den faren han levde i, og to uker før sin død sa han til en belgisk besøkende: «Jeg vet at min aktivitet er farlig for mitt liv. Men mitt kall er her, og jeg blir værende her». Noen uker tidligere hadde han sagt: «Mer enn noen gang tror jeg at handlinger er verdt mer enn ord, selv om disse handlingene er begrenset til nærvær, å bo hos folket. Jeg legger mye i Herrens hender».

Ved middagstid den 26. desember 1994 feiret han sin syttiårsdag i prestegården ved Notre-Dame d’Afrique i Alger. Tidlig om morgenen dagen etter, den 27. desember, dro han til Tizi Ouzou for å feire sin fødselsdag med sine medbrødre og samtidig patronatsfesten (navnedagen) til sin venn, p. Johannes Chevillard. Det var festen for den hellige Johannes evangelisten.

3) Den salige Johannes Chevillard (fr: Jean) ble født den 27. august 1925 i Angers i departementet Maine-et-Loire i regionen Pays de la Loire vest i Frankrike. Han mottok dåpen tre dager etter fødselen. Han kom fra en stor familie og var den sjette av femten barn. Det eksisterer et svart-hvitt-fotografi fra juli 1952 som viser Johannes med sine tretten søsken. Ut fra bildet er det åpenbart at han også hadde en bror i samme orden. Som barn var han ifølge sin yngre søster Marie-Claire svært munter, rampete og preget av plutselige humørsvingninger. Kanskje av denne grunn la foreldrene ikke stor vekt på det faktum at han syv år gammel var svært tiltrukket av å bli prest. I en alder av tolv år fikk han styrket dette valget gjennom vitnesbyrd fra et familiemedlem, p. Lecoindre, som tilhørte kongregasjonen «Misjonærer av Afrika» eller «Hvite fedre».

Da han fire år senere var ferdig med sin skolegang i 1941, ba han som sekstenåring om å bli tatt opp i dette misjonsinstituttet. Men det var krig, og for å tre inn måtte han krysse demarkasjonslinjen mellom det tysk-okkuperte nordre og vestre Frankrike, hvor han bodde, til Zone libre, som ble styrt av det tyskvennlige Vichy-regimet. Han klarte å krysse linjen illegalt, og fra frisonen klarte han å komme seg til Nord-Afrika. Han begynte sin formasjon i Tunisia, men i 1944 måtte han avtjene sin verneplikt i hæren under Andre verdenskrig.

Han avla sine evige løfter den 29. juni 1949 og ble presteviet den 1. februar 1950 i Kartago, nå i ruiner utenfor hovedstaden Tunis i Tunisia. Han ble med en gang sendt til misjonen. Han begynte sin tjeneste i Alger, men i to år studerte han arabisk i Tunisia. Deretter ble han sendt til Algerie, hvor han ble værende i nesten hele sitt liv. I 1955 ga hans overordnede ham i oppdrag å forvandle det tidligere novisiatet i Alger til et yrkesfaglig opplæringssenter. De hvite fedrene hadde faktisk i lang tid fokusert på opplæring av afrikansk ungdom, i tråd men grunnleggeren, kardinal Charles Lavigerie. Med stor fasthet klarte han å uteksaminere opp til 520 studenter hvert år på den tiden da Algerie ble en selvstendig stat.

Han hadde også verv innad i kongregasjonen: først regionalråd, fra 1972 assisterende provinsial i Paris, deretter i 1978 regionalsuperior, igjen i Algerie, i regionen Kabylia. Han var også regionaløkonom for misjonærene. På denne måten begynte han å utvikle sitt potensial for lytting og veiledning, kvaliteter som hadde preget ham fra en tidlig alder, selv om han gikk glipp av muligheten til å virkelig bli kjent med folk.

Siden 1985, da han ble sendt til kommuniteten i Tizi Ouzou, kunne han komme nærmere behovene til folket i Kabylia. Han åpnet et offentlig skrivekontor, hvor han hjalp analfabeter med å håndtere deres papirarbeid, som pensjoner, sosialhjelp og skilsmisseforhandlinger med eller uten underholdsbidrag. Hver morgen var han på sin plass, klar til ikke bare å skrive, men også å trøste noen av de fattigste mennene og kvinnene som kom til ham. i sitt eget «sosialkontor» og hjalp dem med å håndtere administrative problemer

I mellomtiden ble klimaet i Algerie stadig vanskeligere for utlendinger, og den 8. mai 1994 ble de to første misjonærene drept. De hvite fedre, som de andre kongregasjonene som var tilstede i landet, implementerte en prosess i sin kommunitet for å bestemme seg for om de skulle reise eller bli værende. Johannes visste han at han var utsatt: «Jeg vet at jeg kan bli myrdet. Vårt kall er å vitne om den kristne tro på muslimsk jord. Når det gjelder resten, ‘Insh Allah’».

I september 1994 reiste han midlertidig tilbake til Frankrike for å delta på messen i anledning 200-årsmarkeringen av de martyrene som ble drept under Den franske revolusjon. En fjern slektning, den salige enken Fransiska Suhard Ménard (fr: Françoise), ble drept i 1794 av de revolusjonære i Avrillé nær Angers. Hun ble saligkåret i 1984 av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) i gruppen «Den salige Vilhelm Répin og 98 ledsagere» (d. 1793/94). Da han dro igjen, spurte en av hans søstre ham: «Hvorfor drar du tilbake dit?» Han svarte: «Jeg vender tilbake til Algerie for å vitne. Mitt hjem er der, hos mine berbiske venner. Og fremfor alt, hvis jeg dør, ønsker jeg å bli gravlagt der». Den 27. desember 1994 var hans navnedag, minnedag for evangelisten Johannes.

4) Den salige Kristian Chessel (fr: Christian) ble født den 27. oktober 1958 i Digne i departementet Alpes-de-Haute-Provençe i regionen Provençe-Alpes-Côte d’Azur i Sør-Frankrike. Han var sønn av en gendarme (militær politimann) og en lærer. Han ble døpt den 11. november i katedralen Saint-Jérôme i Digne. Mens familien i flere år bodde i Antibes, studerte Kristian ved INSA (Institut National des Sciences Appliquées) i Lyon. Der tok han i 1981 diplom som sivilingeniør, og parallelt tok han også en lisensiatgrad i moderne litteratur. Deretter arbeidet han som volontør i Elfenbenskysten i to år. Han trådte inn i det inter-bispedømmelige seminariet i Avignon, men tiden i Elfenbenskysten hadde preget ham dypt og Afrika fortsatte å tiltrekke ham. Så i 1985 banket han på døren til kongregasjonen «Misjonærer av Afrika» eller «Hvite fedre», som hadde som spesifikt mål å evangelisere det afrikanske kontinentet.

Han gjennomførte sitt novisiat i Fribourg i Sveits, og fra 1986 var han en tid i Tizi Ouzou, hovedstaden i regionen Kabylia i Algerie. Han var 28 år, og i kontakt med de andre unge studerte han arabisk språk og dialekten i Kabylia. Samtidig fulgte han noen ingeniørkurs ved universitetet Tizi Ouzou i bro- og veiteknikk. I flere år studerte han teologi og engelsk i London, og deretter studerte han arabisk og islamologi ved Det pavelige instituttet for arabiske studier og islamologi (Pontificio Istituto di Studi Arabi e d’Islamistica – PISAI) i Roma. Mens han var i Roma, avla han sine evige løfter den 26. november 1991, med høyre hånd på et Johannes-evangelium på arabisk som var funnet på levningene av p. Richard, som ble myrdet i Sahara i 1881. I Roma ble han også diakonviet den 30. november 1991. Han ble presteviet den 28. juni 1992 i Nice.

I 1993 ble han utnevnt til Algerie og ble sendt tilbake til kongregasjonens kommunitet i Tizi Ouzou. Der ble han godt kjent blant ungdommene, og han begynte å bygge et bibliotek som skulle være åpent for alle studenter. Det ble fullført først etter hans død. Han var tilknyttet universitetet i Tizi Ouzou, og hver dag tok han bussen mellom De hvite fedrenes hus og universitetet, før han opplevde en forferdelig trafikkulykke hvor en medbror, p. Louis Garnier, ble drept.

Helt fra han kom tilbake til Tizi Ouzou hadde han umiddelbart forstått den farlige situasjonen som for en tid hadde forent alle algeriere og utlendinger, kristne og muslimer. Under en meditasjon kommenterte han: «I denne sammenheng, burde ikke medfølelse være det første ordet i en tale og den første gesten av engasjement med en andre og for den andre, uansett hans tro?» Han besøkte ofte landsbyene hvor nonnene i den kvinnelige grenen av hans kongregasjon var tilstede, utstyrt med en uimotståelig energi. Han var den yngste i kommuniteten og var så å si deres fremtid i Tizi Ouzou. I juni 1994 valgte hans mye eldre medbrødre ham til superior for kommuniteten.

I begynnelsen av november 1994 dro Kristian til klosteret i Tibhirine til et møte i bønnegruppen Ribât es-Salâm («Fredslenke») for kristne og muslimer, som besto av ordensmenn og -kvinner som ønsket å utdype sin åndelige forbindelse med islam og som regelmessig samlet seg i Tibhirine. Han skrev: «Jeg kjenner nødvendigheten av å balansere mitt liv gjennom en mer åndelig dimensjon og noe mer enkelt og levd». Kristian Chessel er den yngste av de nitten Algerie-martyrene. Han var knapt 36 år gammel da han ble drept.

På formiddagen den 27. desember 1994 trengte fire bevæpnede menn utkledd som politimenn seg inn i De hvite fedrenes hus i Tizi Ouzou. De grep kokken og hans datter og låste dem inne sammen med de andre som arbeidet i huset. P. Johannes Chevillard var på sitt kontor hvor han drev og sorterte posten da plutselig fire «politimenn» sto foran ham og ba ham følge med til politiet. Han skjønte at de ikke var ekte medlemmer av sikkerhetsstyrkene, som tross alt hadde et godt forhold til De hvite fedre, så han svarte at han hadde hørt det direkte fra kommissæren. Han sa det høyt for å varsle de andre brødrene.

Han ble ført ned på gårdsplassen, hvor han sammen med patrene Alanus og Kristian ble drept i en skur av kurer fra de tre mennenes kalasjnikover. P. Kristian ble truffet bakfra av fem kuler, hvorav den ene gjennomboret hjertet. En halv time senere kom p. Karl Deckers i sin bil fra Alger for å feire sin egen syttiårsdag og p. Johannes’ navnedag. Han hadde knapt kommet ut av bilen før han ble skutt. Han rakk ikke engang å ta på seg sin ordensdrakt, som ble liggende i bilens baksete. Morderne kom fra «Den væpnede islamistgruppen» (Groupe islamique armé – GIA). Det var den samme gruppen som to år senere skulle drepe de syv munkene i Tibhirine, som ble saligkåret sammen med de fire hvite fedrene.

En ung algerisk kvinne skrev til Kristians foreldre etter hans død: «Jeg vil at dere skal vite at i sine siste dager var Kristian svært lykkelig (…) Han hadde startet prosjektet som sto hans hjerte så nær, med å bygge et bibliotek for alle de unge i Tizi Ouzou». P. Kristians foreldre var svært opprørt over drapet på deres sønn, og det gikk mange år før de til slutt akseptere hans offer. De fikk Kristians levninger sendt til Frankrike for å begrave ham i familiens gravhvelv i Ain.

Drapet på de fire munkene ble sett på som en gjengjeldelse for det som skjedde noen dager tidligere. Den 24. desember 1994 ble et Air France-fly av typen Airbus A300 kapret på flyplassen Houari Boumediene i Alger i Algerie av fire medlemmer av GIA. Terroristene myrdet tre passasjerer, og deres intensjon var å sprenge flyet over Eiffeltårnet i Paris. Flyet ble stående på flyplassen i Alger til den 26. desember, da det fløy til Marseille. Der ble flyet stormet av en tropp fra GIGN (Groupe d’intervention de la Gendarmerie nationale), en kontraterrorenhet i det franske Gendarmerie nationale, en paramilitær politistyrke. De drepte alle de fire kaprerne.

Ved begravelsen av de fire patrene var hele byen til stede for å vise sin misbilligelse mot denne feige handlingen. Tusenvis av muslimer deltok i deres begravelse i basilikaen Vår Frue av Afrika i Alger, og folkemengden begynte å rope høyt: «De var Guds menn som vi stolte på». De kunne ikke ha gitt en bedre kompliment til de fire martyrene. På deres gravstein ble det hogd inn et sitat fra Johannesevangeliet: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for sine venner» (Joh 15,13). Prekenen ble holdt av erkebiskop Henri Teissier. P. de Chergé OCSO deltok i seremonien. Femten måneder senere skulle han gi sitt liv med sine seks medbrødre i Tibhirine.

En femte medbror, den belgiske p. Eric Bladt (f. 1938), slapp så vidt unna massakren. Noen dager tidligere hadde han bestemt seg for å forlate området fordi han hadde på følelsen at «noe ville skje». Han var en misjonær som i lang tid hadde vært totalt viet til lokalbefolkningen. Hans avreise forringer ikke hans innsats, og noen ganger krever det mer mot å dra enn å bli.

De nitten Algerie-martyrene (d. 1994-96) ble saligkåret den 8. desember 2018 i Oran i Algerie. Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, men av hans spesielle utsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Giovanni Angelo Becciu. Tilstede var også biskop Johan Bonny av Antwerpen, rundt tyve imamer og den algeriske ministeren for religiøse anliggender, Mohamed Aïssa.

Gruppen er delt i syv grupper etter dødsdato, og de har individuelle minnedager. De fire Hvite fedrenes minnedag er dødsdagen 27. desember. Som minnedag for hele gruppen på nitten ble 8. mai valgt, den dagen de to første martyrene ble drept i 1994. Saligkåringen skjedde ved starten av De hvite fedrenes jubileumsår fra den 8. desember 2018 til 8. desember 2019 i forbindelse med 150-årsdagen for grunnleggelsen i 1868.

Kilder: CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, nl.wikipedia.org, nominis.cef.fr, eglise-catholique-algerie.org, champagnat.org, africamission-mafr.org, mafrwestafrica.net, fides.org, archyworldys.com, lavie.fr, la-croix.com, newsafrica.fr, kerknet.be, lavigerie.be, igniswebmagazine.nl - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 7. september 2019