Den hellige Alexander av Svir (1448-1533)

Den hellige Alexander Stepanovitsj (ru: Aleksandr; Александр) ble født den 15. juli 1448, på festdagen for den hellige profeten Amos (ru: Амос), og dette navnet mottok han i dåpen. Hans foreldre, Stefan og Vassa (Vasilisa), var beskjedne bønder i landsbyen Mandera i Obonezj pjatina («femtedel») nær Ladogasjøen, ved bredden av elven Ojata, en sideelv til Svira. Stedet lå innenfor grensene til Novgorod («Store Novgorod», Velikij Novgorod), ikke å forveksles med Nizjnij-Novgorod, som nå er Russlands fjerde største by.

Stefan og Vassa levde et sant kristent liv. De hadde sønner og døtre som allerede var voksne og hadde flyttet ut av barndomshjemmet, men de ønsket seg enda en sønn. De ba innstendig og hørte en stemme fra oven: «Gled dere, gode mann og gode kvinne, dere skal få en sønn, og gjennom hans fødsel vil Gud gi trøst til sin kirke». Amos vokste opp til å bli et spesielt barn. Han var alltid lydig og vennlig, han avskydde alle slags fornøyelser, underholdning og leker, og han uttalte aldri vitser eller skittent snakk, han bar usle klær og var fullstendig fremmed for dovenskap og hverdagsbekymringer. Han brant av lengsel etter å forlate denne verden og svekket seg slik gjennom faste at det gjorde hans mor engstelig. Han besøkte ofte kirken og ba og leste den hellige skrift.

Da Amos var blitt voksen, møtte han en gang noen munker fra Valaamo som hadde kommet til Ojata for å kjøpe forsyninger og i andre monastiske ærend. På denne tiden var Valaamo kloster på øya Valaam i innsjøen Ladoga allerede kjent som et kloster av dyp fromhet og streng askese. Etter å ha snakket med munkene, var unge Amos fascinert av deres fortelling om livet i en skete (med to eller tre munker sammen) og det ensomme livet til en eremitt. Amos visste at foreldrene hadde arrangert et ekteskap for ham, så han dro i hemmelighet til Valaamo da han var nitten år gammel. Forkledd som en reisende viste en Guds engel seg for ham og viste ham veien til øya.

Amos bodde i klosteret i syv år som novise mens han levde et asketisk liv. Han tilbrakte dagene med arbeid og nettene med våking og bønn. Noen ganger ba han i skogen med bar overkropp, helt dekket av mygg og andre insekter, til fuglenes morgensang. I 1474 mottok den 26-årige Amos den monastiske tonsuren med navnet Alexander. Etter flere år fikk hans foreldre til slutt vite hvor det hadde blitt av deres sønn fra karelere som kom til Mandera. Foreldrene fulgte sønnens eksempel og dro til klosteret, hvor de mottok tonsuren med klosternavnene Sergius og Barbara. Etter deres død slo Alexander seg med tillatelse fra klosterets hegumen (abbed) ned på en øde øy, hvor han bygde en celle i en bergsprekk og fortsatte sin åndelige utforskning.

Ryet om Alexanders askese spredte seg vidt omkring. I 1485 forlot han Valaamo, og etter himmelsk befaling valgte han et sted i skogen ved bredden av en vakker innsjø, som senere ble kalt Hellig. Der bygde han seg en hytte og bodde i ensomhet der i syv år mens han bare spiste det han fant i skogen. Senere grunnla Alexander på dette stedet, sjøen Hellig ved St. Petersburg i Leningrad oblast, like sør for grensen til republikken Karelen, to mil øst for Ladogasjøen, fire mil fra den fremtidige byen Olonets og seks kilometer fra elven Svira, klosteret Den livgivende Treenighet, og 130 sazjen (ru: сажень) (tilsvarer 277 meter) unna, ved innsjøen Rosjtsjina, bygde han seg en hytte. Dette var stedet for den fremtidige kirken og klosteret Frelserens Transfigurasjon. De to klostrene for Treenigheten og Transfigurasjonen er kollektivt kjent som klosteret St. Alexander av Svir (Aleksandro-Svirskij). Etter dette klosteret blir han kalt Alexander av Svir eller Svirskij (ru: Свирский).

I denne tiden opplevde Alexander store lidelser av sult, frost, sykdom og demoniske fristelser. Med Herren holdt hele tiden hans åndelige og legemlige styrke oppe. En gang da han led av fryktelig sykdom, var han ikke bare ute av stand til å reise seg, men til og med å løfte hodet. Han bare lå der og sang salmer. Da viste en strålende mann seg for ham, la hånden sin på det syke stedet, gjorde korsets tegn over ham og helbredet ham.

Da nabolandeieren Andreas Zavalisjin i 1493 var ute på hjortejakt, kom han tilfeldigvis over Alexanders hytte. Andreas fortalte ham om et lys han hadde sett på dette stedet, og han bønnfalt munken om å fortelle om sitt liv. Fra da av begynte Andreas å besøke Alexander ofte, og til slutt, gjennom munkens veiledning, dro han til Valaamo, hvor han mottok den monastiske tonsuren med navnet Hadrian. Senere grunnla han klosteret Ondrusov og levde et hellig liv. Han feires som helgen med minnedager 26. august og 17. mai.

Andreas Zavalisjin avla et løfte om å holde tett om Alexander, men dette løftet klarte han ikke å holde. Alexanders ry begynte å spre seg vidt omkring, og det begynte å samle seg munker omkring ham. Derfor trakk Alexander seg bort fra brødrene og bygde seg et bosted 130 sazjen fra klosteret. Der møtte han en mengde fristelser. Demonene tok på seg dyreskikkelser, de hveste som slanger og oppmuntret ham til å flykte. Men helgenens bønner svidde og spredte demonene som en fortærende flamme.

Alexanders visjon (1600-t)

I 1508, 23 år etter at han kom til dette avsidesliggende stedet, viste Den Hellige Treenighet seg for Alexander. En natt da han ba i sin hytte, var det plutselig et intenst lys som skinte og munken så tre menn, kledd i strålende hvite klær, som kom mot ham. De skinte med et lys klarere enn solen og alle tre hadde en stav i hånden. Alexander falt redselsslagen til jorden, og da han kom til seg selv, prostrerte han seg på bakken. Mennene tok ham i hånden og hjalp ham opp mens de sa: «Ha tillit, du salige, og frykt ikke». Han fikk ordre om å bygge en kirke og et kloster. Han falt på sine knær og protesterte mens han understreket sin egen uverdighet, men Herren reiste ham opp og ga ham ordre om å gjøre som han fikk beskjed om. Alexander spurte i hvilket navn kirken burde vigsles, og Herren sa: «Høyt elskede, som du ser dem som snakker til deg i tre personer, skal du også bygge kirken i Den treenige Gud, Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Fred etterlater jeg deg, min fred gir jeg deg». Straks så Alexander Herren med utstrakte vinger gående langs bakken til han ble usynlig.

I historien til den russisk-ortodokse kirke anerkjennes denne åpenbaringen av Den hellige Treenighet som unik. Etter visjonen begynte Alexander å fundere over hvor han skulle bygge kirken. En gang da han ba til Gud, hørte han en stemme fra oven. Da han så opp mot himmelen, sa han en Guds engel i mantija (kappe) og klobuk (hodeplagg), slik som den hellige Pakhomios den eldre (d. 346) hadde sett. Engelen sto i luften med utstrakte vinger og løftede hender og proklamerte: «Én er hellig, én er Herren Jesus Kristus, til Gud Faderens ære. Amen». Deretter vendte han seg mot Alexander og sa: «Bygg på dette stedet kirken i navnet til den Herren som viste seg for deg i tre personer, Fader, Sønn og Hellig Ånd, den udelte Treenighet». Etter å ha gjort korsets tegn over stedet tre ganger, ble engelen usynlig.

Samme år ble en trekirke til Den Hellige Treenighet bygd der, og i 1526 ble en steinkirke bygd. Samtidig som byggingen av trekirken begynte brødrene å trygle Alexander om å akseptere prestevielsen. Lenge nektet han, ettersom han betraktet seg som uverdig. Deretter begynte brødrene å bønnfalle den hellige erkebiskop Serapion av Novgorod (1506-09) om å overtale Alexander til å akseptere embetet. Så samme år reiste Alexander til Novgorod og mottok prestevielsen av den hellige erkebiskopen. Snart etter ba brødrene ham også om å bli deres hegumen (abbed).

Som hegumen ble Alexander enda mer ydmyk enn før. Hans klær var bare filler og han sov rett på bakken – ingen så ham noensinne sove på en matte. Han var den første som kom til kirken og den siste som forlot den. Han lagde selv mat, knadde deig og bakte brød. En gang var det ikke nok ved og forvalteren ba abbeden om å sende en eller annen doven munk etter ved. «Jeg er doven», sa abbeden og begynte å hogge ved. En annen gang bar han vann. Mens alle sov, var abbeden ofte opptatt med å male hvete med håndsteiner for å lage mer brød. Om natten tok han en runde til cellene, og hvis han hørte innholdsløse samtaler, banket han lett på døren og gikk, men om morgenen formante han den angjeldende munken og påla ham en bot.

Mot slutten av livet bestemte Alexander seg for å bygge en steinkirke viet til Guds Mors beskyttelse. En kveld, etter at han hadde sunget en akathistos til Guds Mor, slo han seg ned for å hvile i sin celle og sa plutselig til sin celletjener Athanasius: «Mitt barn, vær klar og våken, for i denne time vil vi få et underfullt og forbløffende besøk». Da hørtes en røst som torden: «Se, Herren og hans Mor kommer». Alexander skyndte seg til celleinngangen, og et kraftig lys opplyste dem og skinte over hele klosteret sterkere enn solen. Alexander så Guds Mor over fundamentene til Beskyttelseskirken sittende på stedet for alteret, som en keiserinne på en trone. Hun holdt Jesusbarnet i sine armer, og en hærskare av engler sto foran henne og skinte med et ubeskrivelig lys.

Han falt ned, ute av stand til å holde ut det sterke lyset. Guds Mor sa: «Reis deg, du som er utvalgt av min Sønn og Gud. Jeg har kommet for å besøke deg, min kjære, og å se på fundamentene for min kirke. Jeg har gått i forbønn for dine disipler og ditt kloster. Fra nå av vil det bli en overflod, ikke bare mens du lever, men også etter din død. Alt som ditt kloster ber om, vil bli innvilget i overflod. Se og pass omhyggelig på hvor mange munker som er samlet i din flokk. Du må lede dem på frelsens vei i Den Hellige Treenighets navn». Alexander reiste seg og så en mengde munker. Igjen sa Guds Mor: «Min kjære, dersom noen bærer bar e en stein til byggingen av min kirke, i Jesu Kristi, min Sønns og Guds navn, vil hans skatter aldri forgå». Deretter ble hun usynlig.

Alexander levde ikke lenge etter sin underfulle visjon. Han forsto at han snart skulle dø og kalte sammen sine brødre for å instruere dem om kjærlighet og om å underordne seg hverandre samt andre dyder. Stilt overfor døden viste Alexander på nytt sin ydmykhet. Han sa til brødrene: «Bind mitt syndige legeme etter føttene og dra det til en sumpete skogkratt, og etter å ha dekket det med skinn, kast det ut». Brødrene svarte: «Nei, far, det er ikke mulig å gjøre dette». Da ga Alexander ordre om at hans legeme ikke skulle oppbevares i klosteret, men på et avsides sted i kirken for Herrens Forklarelse. Alexander døde den 30. august 1533, 85 år gammel. Brødrene gravla ham der han hadde sagt, «til høyre for alteret».

Alexander ble herliggjort gjennom underfulle mirakler både mens han levde og etter sin død. I 1545 samlet hans disippel og etterfølger, hegumen Herodion, hans biografi. I 1547 begynte den lokale feiringen av ham som helgen, og en liturgi ble skrevet. Under ombyggingen av Transfigurasjonskirken ble hans intakte legeme avdekket den 17. april 1641, og feiringen i universalkirken ble etablert på to datoer: dødsdagen 30. august og 17. april, dagen for avdekkingen av hans relikvier.

Alexander av Svir instruerte og oppdro en mengde av disipler, slik Guds Mor hadde lovt ham. Disse er de hellige munkene Ignatius av Ostrov, Leonid av Ostrov, Kornelius av Ostrov, Dionysios av Ostrov, Athanasius av Ostrov, Theodor av Ostrov og Therapon av Ostrov. I tillegg til disse helgenene er det andre disipler og samtalepartnere av Alexander som har egne minnedager: De hellige Athanasius av Syandem (18. januar), Gennadios av Vasjeozersk (9. februar), Makarios av Orodezj (9. august), Hadrian av Ondrosov (17. mai), Nikeforos av Vasjeozersk (9. februar), Gennadios av Kostroma (og Ljubimograd) (23. januar).

Alle disse helgenene (unntatt Gennadios av Kostroma) er avbildet på ikonet av de monastiske fedre som lyste i Karelia, som befinner seg i seminarkirken i Kuopio i Finland. Den høytidelige feiringen av en synaxis (fellesfest) for de hellige i Karelen feires av den finske ortodokse kirke på den lørdagen som faller mellom 31. oktober og 6. november.

Klosteret opplevde en økonomisk blomstringstid på 1600-tallet, noe som fikk synlige resultater i form av økt byggevirksomhet. I 1644, da den femkuplede Transfigurasjonskatedralen var fullført, ga tsar Mikael Fjodorovitsj munkene en gullkiste for oppbevaring av Alexanders relikvier. Den store Treenighetskatedralen ble fullført i 1695. Den siste bygningen som ble reist innenfor klostermurene, var hospitalkapellet for den hellige Johannes av Damaskus i 1718. Klosterets enorme landområder ble sekularisert ved Katarina den stores kirkelige reform i 1764. Transfigurasjonsklosteret fortsatte som sete for det lokale seminaret og en residens for erkebiskopene av Olonets, som bygde om mange av klosterbygningene etter eget behov.

Etter den russiske revolusjon i 1917 ble brødrene henrettet eller deportert. Alexanders intakte relikvier ble fjernet fra klosteret Svir av bolsjevikene den 20. desember 1918 etter flere mislykkede forsøk på å konfiskere dem. Mellom 1919 og 1922 var det en beryktet kampanje for å ødelegge helgenrelikvier. Mange relikvier av russiske helgener ble stjålet og utsatt for «vitenskapelige undersøkelser» eller vist frem i antireligiøse museer. Noen ble fullstendig ødelagt. I håp om å bevise at Alexanders relikvier var falske, foretok sovjeterne mange tester. Imidlertid bekreftet disse testene bare at relikviene var ekte. Til slutt ble de hellige relikviene sendt til det militære medisinske akademi i Petrograd (senere Leningrad og deretter igjen St. Petersburg), og der ble de værende i nesten åtti år.

Klosterbygningene ble brukt til den beryktede arbeidsleiren (gulag) Svirlag, og de ble ytterligere skadet under kampene i Andre verdenskrig. restaureringsarbeider ble ikke påbegynt før på 1970-tallet. I dag er Transfigurasjonsklosteret igjen hjem for den lokale monastiske kommuniteten, mens Treenighetsklosteret fortsatt huser et mentalasyl som ble opprettet der i 1953. Klosteret har et subsidiært kapell i St. Petersburg, rundt 26 mil lenger vest.

En ny avdekking av Alexanders relikvier fant sted i desember 1997. Relikviene ble funnet å være intakte, akkurat som de hadde vært da de ble konfiskert. Helgenens utseende stemte med beskrivelsene fra 1641. Straks det var slått fast at dette virkelig var Alexanders relikvier, ga metropolitt Vladimir of St. Petersburg tillatelse til at de ble brakt til kirken St. Sofia og hennes tre døtre Tro, Håp og Kjærlighet, og der var de i fire måneder før de ble returnert til klosteret Svir. Da folk æret Alexanders relikvier, la de merke til en velluktende myrra som strømmet ut fra dem. De hellige relikviene ble brakt til klosteret St. Alexander av Svir i november 1998, og mirakuløse helbredelser fortsetter å skje ved dem.