Den hellige Athanasius av Vysotsk den Eldre (d. ~1401)

Minnedag: 12. september

Den hellige Athanasius (ru: Afanasij; Афанасий) ble født som Andreas (ru: Andrej; Андрeй) en gang på 1300-tallet i Obonezj pjatina («femtedel») i Novgorod i Russland. Han var sønn av presten Auxentius og hans hustru Maria og fikk en from oppdragelse. Han var helt fra ungdommen fullstendig hengitt til bønn og forsakelse av denne verden. En dag da han hørte evangeliets ord: «Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp, og følge meg» (Matt 16,24), bestemte han seg for å si farvel til verden.

Han søkte etter en verdig veileder i det monastiske liv, og på den tiden hadde nyheter om den hellige Sergius av Radonezj (ca 1314-92) allerede spredt seg til hele Russland. Hans kloster Den hellige Treenighet (Troitsa Lavra, senere kalt Troitse-Sergijeva Lavra) på høyden Makovets i den nåværende byen Sergijev Posad hadde blitt berømt som en lysende modell for monastisk organisering. Den unge Andreas gikk derfor fra utkanten av Novgorod til hegumen (abbed) Sergius i Makovets og ble en disippel av ham.

Andreas fikk klosternavnet Athanasius til ære for den hellige Athanasius av Alexandria (ca 296-373). Sergius' disipler fikk i tillegg til det vanlige monastiske arbeidet også abbedens velsignelse til å utføre spesielle kirkelige tjenester som å kopiere bøker, male ikoner og bygge kirker, og dette la til en genuin kirkelig kvalitet til deres liv. Athanasius' favorittbeskjeftigelse var å kopiere de hellige bøker. De var av fedrene betraktet på samme nivå som hellige ikoner.

Sergius' skole er nært forbundet med blomstringen av kirkelig litteratur og den interaktive berikelsen av den russiske Kirken med de litterære verkene fra den bysantinske Kirken og deres teologer, og av den dype åndelige erfaringen til de russiske asketene. Etter noen få år i klosteret ble Athanasius kjent for sine dyder og som en ekspert på Den hellige skrift, og han ble Sergius' favorittdisippel.

I 1374 ba den berømte fyrsten Vladimir Andrejevitsj den Tapre av Serpukhov (1353-1410), en slektning og nær medarbeider av den hellige storfyrst Demetrius Ivanovitsj Donskoj (ru: Dmitrij) av Moskva (1363-89), Sergius om å komme til byen Serpukhov og konsekrere et sted der og vie en kirke til Jomfruens Unnfangelse, og Sergius adlød. Den gudfryktige fyrsten ba Sergius om å sende sin disippel Athanasius, og selv om han fant det vanskelig å innvilge denne anmodningen, seiret kjærligheten, så han gikk med på det. Han ga Athanasius i oppdrag å grunnlegge klosteret og danne en kommunitet, og hjulpet av Sergius' bønner ble klosteret bygd på en høyde ved elven Nara nær Serpukhov, strålende og vakkert, og fikk navnet Vysotsk («på høyden») eller Vysotskij («av høyden»).

Athanasius startet nidkjært med å organisere klosteret som var betrodd til ham. Ifølge Athanasius' lære, som er bevart for oss av Epifanios den vise, var det å være munk ingen enkel sak. «Munkens plikter består i å være våken i bønn og studier av monastiske forskrifter inntil midnatt og noen ganger hele natten. Han skal ikke spise annet enn vann og brød, selv olje og vin ville være upassende». Mange russiske asketier kom dit for å bli opplært i klosterlivet, men det var også mange som ikke holdt ut det strenge regimet og flyktet.

Men asketene av høyere monastisk verdi ble værende hos den hellige abbeden. Det var derfor til dette klosteret og til sin disippel og med-asket Athanasius at abbed Sergius av Radonezj sendte sin fremtidige etterfølger, den hellige Nikon av Radonezj (1355-1426), for å motta tonsuren og monastisk opplæring av ham. Athanasius lærte ham: «Munker kalles frivillige martyrer. Mange hellige martyrer led en eneste time før de døde, men hver dag gjennomgår munker lidelser, ikke av torturister, men innenfra, fra kjødets egenskaper og fra åndelige fiender. Det er kamper, og de lider til sitt siste åndedrag».

I 1378 døde den hellige metropolitt Alexius av Moskva (1354-78). Storfyrst Demetrius Donskoj (1363-89) innsatte sin prest og kollega Mikael (ru: Mikhail; Михаил) (Mitjaj; Митяй), som locum tenens (fungerende leder) (1378-79). Deretter var metropolittsetet vakant i to år før resultatet av de pågående kranglene og intrigene var at den hellige Kyprian i 1381 ble ny metropolitt av Moskva (1381-82; 1390-1406). Han kom til byen, og samme vår kom han til Serpukhov for å vigsle en stor, hvit steinkatedral til Jomfruens Unnfangelse som fyrst Vladimir hadde bygd over en fellesgrav for soldater fra Serpukhov som hadde falt i slaget ved Kulikovo Polje, en slette sør for Moskva ved elven Don, den 8. september 1380, da storfyrst Demetrius Donskoj bekjempet de muslimske tatarene og drev dem på flukt. Samtidig viet metropolitten Athanasius til hegumen (abbed) i klosteret og hans disippel, den hellige Athanasius den Yngre, til hierodiakon i Sergius' nærvær.

I 1382 ble metropolitt Kyprian jaget bort fra Moskva av storfyrst Demetrius, og Pimen ble innsatt som ny metropolitt (1382-84). Kyprian var nå i en vanskelig stilling, men han fant støtte og sympati blant pilarene i det russiske klostervesenet, Sergius av Radonezj og Athanasius av Vysotsk. Helt fra begynnelsen så de metropolittens legitimitet i disputten med storfyrsten, og de støttet ham i den langvarige striden (1378-90) for gjenskapingen av den kanoniske orden og enhet i den russiske Kirken. Pimen ble erstattet av den hellige metropolitt Dionysios I (1384-85), og deretter var setet vakant igjen (1385-90) inntil Kyprian ble returnert til Moskva av storfyrst Vasilij I (1389-1425), som han alltid hadde støttet, og utnevnt til metropolitt av Moskva og hele Russland (1390-1406).

Da metropolitt Kyprian ble jaget fra Moskva i 1382, besøkte han klosteret i Vysotsk på vei til Kiev (nå Kyjiv i Ukraina). Derfra ville han reise til Konstantinopel for å drøfte situasjonen i Moskva med patriarken. Fyrst Vladimir lot Athanasius dra med ham, med Sergius' velsignelse. Han innsatte sin unge disippel Athanasius den Yngre til å lede klosteret i sitt fravær. Det var sannsynligvis i den forbindelse at Sergius sendte den hellige Niketas (Nikita) fra Treenighetsklosteret til klosteret Vysotsk for å hjelpe den unge Athanasius med å lede klosteret.

I Kiev fikk Kyprian vite at patriark Nilos av Konstantinopel (1379-88) hadde utnevnt Pimen til metropolitt av Moskva, selv om denne hadde kjøpt sin prelatverdighet i 1380. Han bestemte seg da for å vente med å reise til Konstantinopel til han så hvor lenge Pimen ville bli i Moskva. Etter å ha ventet i tre år i Kiev, bestemte Athanasius seg for å vende tilbake til sitt kloster for å vente på en bedre anledning til å reise til Konstantinopel. I Vysotsk overtok han ledelsen av klosteret igjen, men Niketas fortsatte å bli værende i klosteret.

I 1385 ble metropolitt Kyprian kalt til Konstantinopel for å delta i konsilforhandlinger om ledelsen av den russiske Kirken. Senest i begynnelsen av 1387 forlot Athanasius klosteret i Vysotsk for å reise til Konstantinopel for godt. Med abbed Sergius' velsignelse gikk han av som abbed etter å ha ledet klosteret i tretten år, og han etterlot sin disippel Athanasius den Yngre som abbed av Vysotsk.

I Konstantinopel slo Athanasius seg ned i klosteret for den hellige Forløperen Johannes Døperen eller Studion (mer korrekt Studios). Der betalte han for en celle for seg selv og for flere disipler som hadde kommet med ham. I det samme klosteret ventet metropolitt Kyprian på konsilets avgjørelse om situasjonen i Moskva. Den 1. oktober 1389 mottok Kyprian patriarkatets stadfestelse av hans tittel som «metropolitt av Kiev og hele Russland» (den offisielle tittelen for metropolitten av Moskva) på livstid, og han dro til Moskva. Athanasius ble værende igjen i klosteret.

Der viet han seg til å kopiere kirkelige bøker og oversette dem fra gresk til slavisk, og han sendte sine oversettelser tilbake til sitt kloster i Russiland. Det var han som oversatte Jerusalem Typikon og flere andre samlinger av kirkefedrenes skrifter, noe som beriket Kirkens liv i Russland umåtelig. En kontinuerlig kreativ forbindelse ble etablert mellom Athanasius' dyktige kopiering av bøker i Konstantinopel og den kalligrafiske og ikonografiske skolen i klosteret Vysotsk i Serpukhov.

Mens han levde i Konstantinopel fortsatte Athanasius av Vysotsk hele sitt liv å arbeide for den russiske Kirken og for sitt hjemland. Til klosteret i Vysotsk sendte han i 1395 den greske hieromunken Viktor med syv ikoner i den fineste greske stil. Han og hans disipler oversatte til slavisk de «400 kapitlene» av den hellige Maximos Bekjenneren (d. 622) og avhandlingene til den hellige Simeon den nye teologen (949-1022). I år 1401, like før sin død, fullførte Athanasius sitt hovedverk, kopieringen og muligens den egenhendige oversettelsen av en kirkelig regel som ble distribuert i den russiske Kirken under tittelen «Kirkens øye».

Athanasius døde i fred i høy alder i Konstantinopel rundt år 1401 eller noe senere etter et liv i konstant arbeid med sine bøker. Hans etterfølger Athanasius den Yngre var død allerede den 12. september 1395, og den eldre og yngre Athanasius av Vysotsk minnes sammen den 12. september. Begges biografier ble skrevet i 1697 av hieromunken Karion Istomin fra klosteret Tsjudov i Moskva.

av Webmaster publisert 12.01.2010, sist endret 27.04.2019 - 00:43