Den hellige Sergius av Radonezj (~1314-1392)

Minnedag: 25. september

Skytshelgen for Moskva og for Russland

Den hellige Sergius (Sergios; ru: Sergij; Сергий) ble født som Bartolomeus Kirillovitsj (ru: Varfolomej) nær Rostov Velikij («store Rostov») nord for Moskva, der hvor klosteret Varnitskij nå står. Tradisjonelt skjedde det den 3. mai 1314, men årstallet er uklart, det kan også ha vært rundt 1320 (1319?) eller 1322. Det var rundt hundre år etter at Russland var erobret av tatarene. Han kom fra en fornem, men ikke spesielt velstående bojarfamilie og var sønn av Kyrillos og Maria. Hans eldre bror het Stefan og hans yngre bror Peter, og han ble døpt førti dager etter fødselen av den lokale presten.

Bartolomeus' far var privatsekretær for den siste uavhengige fyrsten av Rostov. Men det brøt ut borgerkrig mellom Moskva og Rostov, og i 1329 kom Rostov under storfyrsten av Moskvas herredømme. Da ble familien tvunget til å flykte hjemmefra for å unngå represaliene mot den statsbærende klassen, og de mistet alt de eide. De slo seg ned i Radonezj syv mil nordøst for Moskva, hvor de måtte tjene til livets opphold som fattige bønder.

Mikhail Nesterov (1862-1942): Den unge Bartolomeus' visjon (1890)

Selv om Bartolomeus var en intelligent gutt, hadde han store vanskeligheter med å lære å lese. Hans to brødre hadde ikke noen problemer med lesningen, og det plaget Bartolomeus at han var mindre begavet enn dem. Til slutt tryglet han Gud under mange tårer om å gi ham evnen til å lære å lese. Hans biografi forteller at hans far en dag sendte Bartolomeus ut for å se etter et bortkommet føll på sletten. På veien møtte han en starets (en eldste i et kloster), som sto i bønn under et eiketre. Bartolomeus fortalte at han gjerne ville lære å lese og ba munken om å be for ham til Gud om dette. Munken gjorde som gutten ba om, og deretter velsignet han ham og sa at Gud nå ville innvilge hans bønn. Detter ga han Bartolomeus et stykke prosfora (velsignet brød) å spise, og fra den dagen var han i stand til å lese. Ortodokse kristne tolker hendelsen som et besøk av en engel. Mikhail Nesterov (1862-1942) malte i 1890 det berømte maleriet «Den unge Bartolomeus' visjon».

Bartolomeus hadde ingen spesielle talenter for studier, men han ytret som tyveåring ønske om å gå i kloster, men det tillot ikke foreldrene. Etter at den eldste sønnen Stefan giftet seg, trådte begge foreldrene inn i klosteret «Guds Mors forbønn» (Pokrovskij) i Khotkovo nær Moskva og ikke langt fra Radonezj. Men de døde kort etter, rundt 1334. Da var Stefan allerede blitt enkemann etter et kort ekteskap hvor han hadde fått de to sønnene Klemens og Ivan, og han hadde også trådt inn i det samme klosteret.

Brødrene Bartolomeus og Stefan bygger kirken i Makovets, en miniatyrillustrasjon fra en evangeliebok

Bartolomeus overlot sin del av foreldrenes arv til den yngste broren Peter, som også hadde giftet seg, og dro til klosteret, og etter at de hadde gravlagt foreldrene, overtalte han broren Stefan til å finne et mer avsidesliggende sted for å leve et asketisk liv. I 1335 dro de nordover til de ville skogene rundt Radonezj, som var fulle av ulver og bjørner. I en lysning i den dype skogen bygde de to eremittene seg en tømmerhytte og en liten trekirke på en lav høyde som senere ble kalt Makovets. Da den var ferdig, sendte metropolitt Theognost av Moskva (ru: Feognost) (1328-53) på deres anmodning en prest for å vigsle kirken til den hellige Treenighet (Troitsa), en uvanlig dedikasjon på den tiden. Metropolitten hadde fortsatt tittelen «av Kiev og hele Russland», men metropolittsetet var flyttet til Moskva i 1314.

Men den eldre broren Stefan holdt ikke ut den russiske vinteren, mangelen på mat og de nærgående villdyrene, så han dro til Moskva for å tre inn i Epifani-klosteret der. Der skulle han bli en nær medarbeider av den hellige Alexius (ru: Aleksej), senere metropolitt av Moskva med offisiell tittel «av Kiev og hele Russland» (1354-78). Bartolomeus avla senere munkeløfte, trolig skjedde det den 7. oktober 1337 til den lokale hegumenen (abbed) Metrofanes av Khotkovo. Han mottok tonsuren og tok navnet Sergius eller den hellige martyren Sergius (d. 303), som hadde minnedag den dagen. Etter dette ble han kalt Sergius av Radonezj (Sergij Radonetsjskij).

Sergius fortsatte å bo i skogen, og han bodde der i over et år alene som eremitt. Han led under fristelser og demoniske åpenbaringer, men han vokste i styrke og modenhet. Imidlertid ble hans håp om å få leve stille og fredelig i ensomhet, gjort til skamme. Gradvis ble han mer og mer kjent, og flere og flere mennesker kom for å konsultere denne merkelige, vise, asketiske mannen. Noen tryglet også om å få slutte seg til ham, og Sergius avviste aldri noen. De bygde seg hver sin tømmerhytte rundt kirken.

Etter hvert som det ble flere munker rundt Sergius, ville de velge ham til sin hegumen (abbed), men han avslo. Først da den første abbeden var død og Sergius hadde fått tolv disipler, gikk han med på å bli deres abbed. Slik oppsto det berømte klosteret Den hellige Treenighet (Troitsa Lavra, senere kalt Troitse-Sergijeva Lavra). Dette klosteret ble for Nord-Russland det som den hellige Theodosios' Hulekloster (Petsjersk Lavra) ble for provinsen Kiev i sør (nå Kyjiv i Ukraina).

Sergius bærer vann i villmarken

Etter Sergius' eksempel måtte alle munkene leve av sitt eget arbeid. Deres erfarne åndelige veileder utmerket seg ved en uvanlig stor kjærlighet til arbeid. Med sine egne hender bygde han flere tømmerceller rundt kirken, han bar vann, han hogde ved, bakte brød, sydde klær, lagde mat til brødrene og tok også ydmykt på seg andre oppgaver. Han arbeidet på forskjellige tidspunkt som kokk, baker, møller, skredder og snekker. Det harde arbeidet kombinerte han med bønn, faste og våkenetter. Brødrene var forbløffet over at helsen til deres abbed ikke brøt sammen med et slikt hardt kjør, men i stedet virket å bli stadig sterkere. Sergius ble i 1354 ordinert til hieromunk (prest) i Pereslavl-Zalesskij av biskop Athanasius av Volhynia (ru: Volyn) (i dag i det nordvestlige Ukraina), som bodde der. Biskopen opphøyde ham også til rang av hegumen (abbed).

Ettersom klosteret vokste, oppsto det diskusjon om hvilken form for monastisk liv de skulle følge. Det var da to typer som ble fulgt i øst: den ene ble kalt eremittisk og «idiorytmisk» (munkene kom bare sammen til gudstjenester), hvor hver munk hadde en separat celle på sitt eget jordstykke og var fullstendig ansvarlig for sitt eget åndelige liv. Den andre var den cenobittiske, hvor munkenes liv var felles. Sergius foretrakk den cenobittiske formen, både av praktiske og åndelige grunner. Klosteret hadde tiltrukket seg mange bønder som slo seg ned rundt det, og da det vokste frem en by, oppsto det matmangel. Ofte hadde munkene lite å spise, men gjennom Sergius' bønner sørget ukjente for det mest nødvendige. Sergius' bror Stefan sluttet seg til dem igjen og hadde tatt med seg fra Moskva sin sønn Ivan, som Sergius ga tonsuren og klosternavnet Theodor.

I 1354 innførte Sergius studittenes cenobittiske regel i klosteret i forståelse med metropolitt Alexius. Dermed ble de munker som levde et ordnet fellesliv og med forbud mot tigging. Den nye regelen krevde byggingen av sekundære bygninger som refektorium, kjøkken og bakeri. Russland var underlagt patriarken av Konstantinopel, og patriark Filotheos Kokkinos (ca 1300-1379), som var økumenisk patriark av Konstantinopel i tre perioder (1353-54; 1354; 1364-76), sendte Sergius er monastisk charter eller kinovija (gr: koinos bios = felles liv), et kors og en paraman, en monastisk drakt i form av et firkantet tøystykke som var utsmykket med symbolene på Herrens lidelse og som ble knyttet med snorer om brystet og båret under andre klær.

Men forandring fremprovoserer ofte uenighet, og det gjorde også denne endringen. Flere av munkene var misfornøyde med den strenge regelen og ville nå heller ha broren Stefan som abbed i stedet for Sergius. Striden toppet seg i 1358, da de to gruppene støtte sammen en lørdag etter vesper. Denne striden kunne ha ødelagt kommuniteten for godt hvis det ikke hadde vært for Sergius' uselviske opptreden. Han dro i stillhet bort for å bosette seg alene langt inne i skogen ved elven Kirzjatsj nær klosteret Makhra eller Makhrisjtsj, hvor han grunnla en nytt kloster til ære for Guds Mors bebudelse.

Imidlertid var det snart mange munker som fulgte med ham, og det opprinnelige klosteret opplevde en nedgangstid. Metropolitt Alexius av Moskva (1354-78) fryktet at klosteret skulle gå under, og i 1362 sendte han et brev til Sergius og ba ham vende tilbake til sitt gamle kloster. Sergius adlød straks sin metropolitt, utnevnte sin disippel Romanus til ny abbed for det nye klosteret i Kirzjatsj og vendte tilbake til Treenighetsklosteret. Der ble han mottatt med stor glede.

Sergius fikk etter hvert stort ry for sitt asketiske liv og sin medfølelse for de nødlidende og tilbakestående, og han lærte bøndene bedre metoder for å dyrke jorden. Allerede mens hans levde, var han kjent for sine mirakler. Han vekket opp en gutt på et punkt da den desperate faren hadde gitt opp sin eneste sønn som tapt. Rapporter om miraklene utført av Sergius begynte raskt å spre seg, og de syke begynte å komme til ham, både fra de omliggende landsbyene og fra mer fjerntliggende steder. Og ingen dro fra helgenen uten å ha blitt helbredet for sine skrøpeligheter og fått oppbyggelige råd. Alle priste Sergius og æret ham på linje med de gamle hellige fedre. Men menneskelig heder hadde ingen tiltrekningskraft for den store asketen, og som før forble han et eksempel på monastisk ydmykhet.

En gang var den hellige biskop Stefan av Perm (ca 1345-96), som var opplyseren for regionen Perm og en av Sergius' venner og æret ham dypt, på reise fra sitt bispedømme til Moskva. Han passerte rundt åtte kilometer fra Sergius' kloster, og han planla å besøke Sergius på tilbakeveien. Han stanset, resiterte en bønn og bøyde seg i retning Sergius' kloster med ordene: «Fred være med deg, åndelige bror». I det øyeblikket satt Sergius i refektoriet og spiste et måltid med brødrene. Som svar på velsignelsen fra den hellige hierarken, reiste Sergius seg, resiterte en bønn og returnerte en velsignelse til Stefan. Noen av disiplene, forbløffet over Sergius' uvanlige handling, skyndte seg til det indikerte stedet og ble overbeviste om riktigheten av visjonen. Gradvis begynte munkene å bli vitne til lignende hendelser. En gang under den hellige liturgi tjente en Herrens engel Sergius, men i sin ydmykhet forbød han alle å fortelle om dette før etter at han var død.

Sergius var knyttet til metropolitt Alexius av Moskva med tette bånd av åndelig vennskap og broderlig kjærlighet. Hans økte berømmelse førte til at metropolitt Alexius før sin død i 1378 kalte ham til seg og spurte ham om å bli hans etterfølger. Sergius avslo å bli metropolitt og foretrakk å forbli en enkel munk. Han sa: «Siden min ungdoms dager har jeg aldri båret gull. Nå da jeg er en gammel mann, vil jeg mer enn noen sinne holde fast ved min fattigdom».

Ernst Lissner: Sergius av Radonezj velsigner den hellige Demetrius Donskoj før slaget ved Kulikovo Polje den 8. september 1380 (1907), klosteret Troitse-Sergijeva

Som asket deltok ikke Sergius i landets politiske liv. I stedet brukte han sin innflytelse for å bevare freden mellom stridende fyrster. Storfyrst Ivan II Krasnyjs (1353-59) sønn, den hellige Demetrius Ivanovitsj Donskoj (ru: Dmitrij) (1350-89), som var fyrste av Moskva fra 1359 og storfyrste av Vladimir fra 1363, konsulterte ifølge tradisjonen Sergius om han skulle fortsette sitt væpnede opprør mot de tatarske herskerne under khan Mamai. Først etter at Sergius var sikker på at Demetrius hadde prøvd alle fredelige midler for å få løst konflikten, erklærte han at hvis de russiske troppene ville slåss for det land Gud hadde gitt dem, ville Han være med dem og de ville seire. Demetrius trodde på ham, og han bekjempet de muslimske tatarene og drev dem på flukt i den store seieren ved Kulikovo Polje, en slette sør for Moskva ved elven Don, den 8. september 1380, på festen for Guds Mors fødsel. Dermed startet frigjøringen av det russiske land fra det mongolske åk og Russland forble et kristent land. Under slaget sto Sergius og brødrene i bønn og bønnfalt Gud om å gi de russiske styrkene seier.

Sergius sendte to av sine munker, Alexander Peresvet og Romanus [Andrej] Osljabja, for å delta i slaget ved Kulikovo. De hadde begge lang erfaring som krigere før de ble munker. Før slaget begynte, utkjempet Peresvet en tvekamp med tatarenes helt Temir-murza (i de fleste russiske kilder kjent som Tsjelubej), og tvekampen endte med at de drepte hverandre. Peresvets lik ble brakt til Moskva og gravlagt i kirken for Guds Mor (Theotókos) i klosteret Simonov. Det hersker uenighet om Osljabja overlevde slaget, men etter sin død ble han i alle fall gravlagt ved siden av medbroren Peresvet.

Storfyrsten vendte tilbake fra slaget med stor glede i sitt hjerte og skyndte seg for å treffe Sergius. Som takk for hans bønner ga fyrsten rike gaver til klosteret, og for å oppfylle et løfte ga han uttrykk for sitt ønske om straks å bygge et kloster for den uplettede Guds Mor. Etter å ha sett etter et gunstig sted, bestemte Sergius seg for et sted ved bredden av elven Dubenka, og med storfyrstens samtykke ble en kirke for Marias innsovning etablert. Som abbed utnevnte Sergius sin disippel Sabas (Savva). Mange brødre sluttet seg til denne kommuniteten.

Deretter ba storfyrst Demetrius Sergius om å komme til Kolomna for å konsekrere stedet hvor han ville bygge et kloster viet til Herrens bebudelse (Epifani). Det var Sergius' skikk å gå overalt til fots, og han adlød lydig storfyrsten og gikk til Kolomna, hvor han konsekrerte stedet. Der ble det bygd en kirke, og på storfyrstens anmodning sendte han en av sine disipler for å grunnlegge klosteret, en prestemunk ved navn Gregor. Med tiden ble det bygd en steinkirke, som fortsatt står.

I 1374 ba den berømte fyrsten Vladimir Andrejevitsj den Tapre av Serpukhov (1353-1410), en slektning og nær medarbeider av storfyrst Demetrius Ivanovitsj Donskoj av Moskva (1363-89), Sergius om å komme til hans del av landet, til byen Serpukhov, og konsekrere et sted ved elven Nar og vie en kirke til Jomfruens Unnfangelse. Igjen adlød Sergius. Den gudfryktige fyrsten ba Sergius om å sende en av sine disipler ved navn Athanasius (ru: Afanasij), og selv om han fant det vanskelig å innvilge denne anmodningen, seiret kjærligheten, så han gikk med på det. Han ga Athanasius i oppdrag å grunnlegge klosteret og danne en kommunitet, og hjulpet av Sergius' bønner ble klosteret bygd, strålende og vakkert, og fikk navnet Vysotsk, «på høyden». Athanasius, senere kjent som den hellige Athanasius av Vysotsk den Eldre (d. ca 1401), ble klosterets første abbed (1374-87).

Jomfruen viser seg for den hellige Sergius av Radonezj (andre halvdel av 1500-t), Historisk Museum i Moskva

Andakten for Guds Mor var sentral i Sergius' liv, og hver kveld sang han hymner til ære for Den hellige Jomfru. Hans engleaktige levemåte gjorde at han på slutten av sitt liv fikk det privilegium å få besøk av henne. En kveld leste han bønneregelen under et ikon av Guds Mor. Etter å ha lest regelens kapittel om bønn til Theotókos Maria, satte han seg ned for å hvile, men plutselig sa han til sin disippel, den hellige Mika (ru: Mikhej), at det ventet dem et vidunderlig besøk. Et øyeblikk senere viste Guds Mor seg fulgt av de hellige apostlene Peter og Johannes. På grunn av det uvanlig sterke lyset falt Sergius til bakken, men Den hellige jomfru Maria berørte ham og velsignet ham, mens hun lovte alltid å beskytte klosteret og å våke over det.

Det russiske klostervesenet hadde praktisk talt forsvunnet i kjølvannet av tatarinvasjonene på 1200-tallet, som hadde ødelagt den urbane kulturen i sør, underminert klostrene og etterlatt folket ulykkelig og demoralisert. Sergius var den mest fremstående av de «mennene i villmarken» som fikk liv i Russland igjen etter tatarinvasjonene, og hans kloster gjenskapte et av de sentrale elementene i den russiske religiøse tradisjonen. Klosteret bidro til Russlands økonomiske og kulturelle rekonvalesens gjennom etableringen av klosterskoler. Det tjente også som et senter for misjonsaktivitet i det nordlige Russland. For selv om Sergius ikke etterlot seg noen skrifter, inspirerte hans lære og klostre en muntlig tradisjon som fikk stor betydning for russisk spiritualitet.

Sergius fikk hundrevis av disipler som adopterte hans monastiske levevis, og blant dem er det rundt sytti som er helligkåret. Allerede i hans levetid og i regjeringstiden til Demetrius Donskoj begynte de å grunnlegge nye klostre i skogene i det sentrale og nordlige Russland, og på den måten bidro de til koloniseringen og utviklingen av området. De slo seg bevisst ned på de mest upraktiske steder, og i alt grunnla de rundt femti klostre hvor de spredte Sergius' lære og ble sentre for ortodoks fromhet og åndelig opplysning. Etter Sergius' død steg klostrenes antall raskt på grunn av hans innflytelse, og i alt 400 klostre – rundt en fjerdedel av alle russiske klostre – var grunnlagt av Sergius' «familie».

Viktor Vasnetsov: Ikon av den hellige Sergius av Radonezj i kirken i Abramtsevo (1882)

Sergius ble kalt «Russlands hegumen» (abbed) eller «den underfulle starets» (eldste), og noen av hans disipler er blant de mest feirede i den russiske kirken, som de hellige Sabas av Storozjevsk (d. 1406), Methodios av Pesjnosja (d. 1392), Sergius av Nurma (d. 1421), Sylvester av Obnorsk (d. 1379) og Abraham av Galitsj (d. 1375). Andre disipler var hans etterfølger som abbed, den hellige Nikon av Radonezj (1355-1426), Mika av Radonezj (d. 1385), Stefan av Makhra (d. 1406), Athanasius av Vysotsk den Eldre (d. ca 1401), Niketas av Vysotsk (Nikita) (d. ca 1450), Therapon av Monzja (ru: Ferapont) (d. 1597), Andronikos av Moskva (d. 1395), Demetrius av Priluki (d. 1392), Kyrillos av Belozersk (d. 1427) og Sergius' nevø, den hellige erkebiskop Theodor av Rostov (ru: Fjodor) (d. 1394).

Klosteret Troitse-Sergijeva var opphav til mange nye klostre, som utgjorde et nettverk som dekket hele den nordre delen av Russland og forbandt moderklosteret med landets klerikale og administrative senter, Moskva. Før Sergius døde, hadde rundt førti klostre blitt bygd av ham eller med hans assistanse, blant dem klosteret «Guds Mors forbønn» (Pokrovskij) i Khotkovo nær Moskva, klosteret i Kirzjatsj, klosteret Staro-Golutvin nær byen Kolomna, klosteret Guds Mors innsovning (Uspenskij) ved elven Dubenka til minne om slaget ved Kulikovo og klosteret Boris og Gleb (Borisoglebskij) ved Rostov Velikij i Jaroslavl oblast, rundt nitten mil nordøst for Moskva (ikke å forveksle med byen Borisoglebsk i Voronezj oblast), grunnlagt av de hellige Paulus og Theodor av Rostov. Sergius var også knyttet til grunnleggelsen av to monastiske kommuniteter i Moskva, klostrene St. Andronik (Spaso-Andronikov), hvor hans disippel Andronikos ble den første abbeden, og St. Simon (Simonov), grunnlagt av nevøen Theodor.

Andre klostre som ble grunnlagt av Sergius' disipler, inkluderer klosteret Savvino-Storozjevskij ved Zvenigorod (Sabas), Vysotsk (Vysotskij) ved Serpukhov (Athanasius), klosteret Avraamijevo-Gorodetskij i landsbyen Nozjkino ved nordbredden av Tsjukhlomasjøen (Abraham av Galitsj), klosteret Kirillo-Belozerskij (Kyrillos), klosteret i Zjeleznogorsk nær Galitsj, klosteret Voskresenskij ved elven Obnora nord i distriktet Jaroslavl (Sylvester av Obnorsk), klosteret St. Ferapont (Ferapontov Luzjetskij Mozjajskij) nær byen Mozjajsk (Therapon), klosteret på øya Solovetsk (Solovetskij) i Kvitsjøen (Herman og Sabbatius), klosteret Guds Mors forbønn» (Pokrovskij) «på høyden» (Vysotskij) nær byen Borovsk (Nikeforos av Borovsk) og andre.

De hellige hierarkene Alexius (ru: Aleksej) (1354-78) og Kyprian (1381-82;1390-1406), metropolitter av Moskva, erkebiskop Dionysios av Suzdal, senere metropolitt av Moskva (1384-85), og biskop Stefan av Perm var nært knyttet til Sergius med åndelige bånd. Patriarkene Kallistos I (1350-54; 1355-63) og Filotheos Kokkinos (1353-54; 1354; 1364-76) av Konstantinopel skrev brev til ham og sendte ham sin velsignelse. Gjennom de hellige Niketas av Vysotsk (Nikita) og Pafnutios av Borovsk ble Sergius' åndelige arv videreført til den hellige Josef av Volotsk og andre av hans disipler, og gjennom Kyrillos av Belozersk ble den videreført til de hellige Nilus av Sora og til Herman, Sabbatius og Zosimus av Solovetsk.

Kirken ærer også andre disipler og medbrødre av Sergius som ikke har egne dager i helgenkalenderen. Den første som kom til Sergius i Makovets var den eldste Basilios den avmagrede (Sukhoj), som hadde sitt tilnavn på grunn av sin enestående faste. Den andre var munken Jakuta, det vil si Jakov (russisk for Jakob), av enkel bondeslekt, som uten å murre tilbrakte mange og lange år i klosteret til tross for motvilje og vanskelig lydighet. Blant Sergius' andre disipler var hans landsmenn fra Radonezj, diakonen Onesimos og dennes sønn Elisja. Da tolv munker hadde samlet seg og de oppbygde cellene var gjerdet inne av et høyt gjerde, utnevnte abbeden diakonen Onesimos til dørvokter, siden hans celle var lengst borte fra inngangen til klosteret. Under Treenighetsklosterets beskyttende skygge tilbrakte hegumen Metrofanes sine siste år. Det var han som hadde gitt Sergius tonsuren og veiledet ham i hans første monastiske forsøk. Graven til den salige eldste Metrofanes ble den første på klosterets kirkegård.

Sergius dro ut på en rekke diplomatiske oppdrag med det formål å forene de spredte russiske fyrstedømmene under storfyrst Demetrius Donskoj av Moskva, og derfor ble han senere hyllet som Russlands hellige beskytter. Hans siste inngripen i russisk politikk skjedde i 1385. Da reiste han til Rjazan for å forsone fyrst Oleg II av Rjazan (fyrste 1349-1402; storfyrste fra 1389) med Demetrius Donskoj. Fyrst Oleg hadde i slaget ved Kulikovo stilt seg på mongolenes side.

Den hellige Sergius av Radonezjs død

Da Sergius følte at hans liv var i ferd med å ebbe ut, kalte han i april 1392 sammen brødrene og trakk seg som abbed til fordel for sin utpekte etterfølger, den hellige Nikon (1355-1426), som var erfaren i det åndelige liv og i lydighet. Deretter fikk han den første sykdommen i sitt liv. Omgitt av sine disipler mottok han sakramentene for siste gang og ga dem sine siste instruksjoner. Morgenen etter, den 25. september 1392, døde han fredelig alene. Han ble gravlagt i den viktigste kirken i klosteret, som nå er sentrum i byen Sergijev Posad, rundt ni mil nordøst for Moskva på veien til Jaroslavl.

Etter hvert som klosteret vokste til å bli en av de største landeierne i russland, ble skogene rundt det hogd ned, og utenfor klostermurene oppsto det en posad (bosetning), som gradvis utviklet seg til byen Sergijev Posad («Sergius' bosetning») fra 1792. Ettersom navnet Sergijev Posad hadde en sterk religiøs biklang, endret de sovjetiske myndighetene navnet, først til bare Sergijev i 1919 og deretter i 1930 til Zagorsk til minne om den russiske revolusjonære Vladimir Zagorskij (1883-1919), men etter kommunisttiden fikk byen i 1991 tilbake sitt opprinnelige navn.

Klosteret Troitse-Sergijeva i Sergijev Posad

Treenighetsklosteret er det viktigste russiske klosteret og det åndelige sentrum for den russisk-ortodokse kirken. Klosteranlegget består i dag av en rekke kirker og bygninger. Hovedkirken er Treenighetskatedralen (1422-23) med tilbyggene Nikon-annekset (1548/1623) og Serapions telt (1559). Den andre store kirken er Dormisjonskatedralen (Marias innsovning eller Uspenskij) (1559-85). Andre kirker er St. Sergius-refektoriet med en kirke viet til Sergius (1686-92) og den femkuplede kirken for Johannes Døperens fødsel (Rozjdestva sv. Ioanna Predtetsji) (1693-99).

Innenfor klosterkomplekset finnes det også fem mindre kirker: Den Hellige Ånds kirke (1476), infirmariet (sykestuen, Bolnitsjnye) med kirken Ss Zosimus og Sabbatius (1635-38), «Kapellet over kilden» (Nadkladeznaja tsjasovnja) (påbegynt 1644), kirken St. Mika over graven til en av Sergius' disipler (1734), og kirken for Jomfruen av Smolensk (1745), bygd for å huse ikonet av samme navn.

I 1408, da Moskva og omegn ble invadert av tatarhordene under emir Edigei, ble Treenighetsklosteret herjet og brent, og munkene ledet av Nikon gjemte seg i skogene. I en visjon kvelden før fortalte Sergius sin disippel og etterfølger om de kommende prøvelsene. Han sa også at prøvelsene ikke ville være langvarige, men at klosteret ville reise seg fra asken og blomstre og gro til og med før enn før. Munkene fikk berget ikonene, de hellige kar, bøker og andre hellige ting som var forbundet med Sergius' minne. Nikon bygde klosteret opp igjen etter den opprinnelige strukturen, og den nye katedralen av tre viet til Den Hellige Treenighet ble konsekrert den 25. september 1412.

Panoramabilde av klosteret

Sergius viste seg for en viss from legmann og ba ham om å informere hegumenen og brødrene: «Hvorfor lar dere meg ligge så lenge i graven, dekket av jord og liggende i vann, som sperrer mitt legeme inne?» I 1422 begynte byggingen av klosterets hovedkirke, den nye Treenighetskatedralen (1422-23) av hvit stein. Arbeidene ble utført av en gruppe serbiske munker som hadde søkt tilflukt i klosteret etter slaget i Kosovo den 15. juni 1389 mellom en koalisjon av serbiske stormenn og det osmanske imperiet. Mens de den 5. juli 1422 gravde grøftene for katedralens fundamenter, ble Sergius' intakte legeme funnet og tatt opp. Alle var forbløffet over at ikke bare legemet, men også klærne var uskadd, selv om det var vann rundt graven.

I nærvær av en stor mengde troende og presteskapet, samt storfyrst Demetrius Donskojs sønn, fyrst Jurij Dmitrijevitsj av Zvenigorod (d. 1425), ble de hellige relikviene tatt opp fra jorden og plassert midlertidig i Treenighetskirken av tre, som stå der hvor kirken for Den hellige Ånd nå står. Samme år (1422) ble han proklamert som skytshelgen for den russiske staten. Da den nye steinkatedralen ble vigslet i 1426, ble relikviene flyttet dit. Senere ble relikviene lagt i et spesielt praktfullt skrin, som ble lagd på 1500-tallet etter ordre av Russlands første tsar, Ivan IV den Grusomme (storfyrste 1533-47; tsar 1547-84).

Det berømte Treenighetsikonet av den hellige Andreas Rubljov (ca 1360-1430), tre engler mottas av Abraham i Mambré, det sentrale bildet i ikonostasen i Treenighetskatedralen

Abbed Nikon tilkalte de fremste ikonmalerne i middelalderens Russland, den hellige Andreas Rubljov (eng: Andrei Rublev) (ca 1360-1430) og Daniil Tsjornyj (eng: Chyorny) («Daniel den Svarte») (ca 1360-1430), for å dekorere katedralen med fresker. Dette arbeidet ble avsluttet i 1425. Andrej Rubljovs ikon Treenigheten er det sentrale bildet i ikonostasen i Treenighetskatedralen. Denne kirken ble viktig i russisk historie som stedet hvor tsarens arving ble døpt og hvor den moskovittiske kongefamilien holdt sine takkegudstjenester. Den ble straks et populært valfartsmål, og fortsatt reiser mange russere som pilegrimer til Sergius' skrin i Treenighetsklosteret. Den første Treenighetskirken i Russland ble bygd av den hellige apostellike Olga av Kiev (ca 879-969) i Pskov. Senere ble lignende kirker bygd i Novgorod og andre steder.

Abbed Nikon døde i 1426 og ble gravlagt ved sørveggen av Treenighetskatedralen. Han ble helligkåret i 1547, og året etter ble det over hans grav bygd et kapell viet til ham, det såkalte Nikon-annekset (1548). Denne kirken ble ombygd i 1623. Ved vestveggen av dette kapellet ble det bygd et kapell ved navn «Serapions telt» over graven til den hellige erkebiskop Serapion I av Novgorod (1506-09), og i disse to kirkene ble flere av Sergius' disipler gravlagt.

I 1476 inviterte storfyrst Ivan III Vasiljevitsj (1462-1505) flere murermestere fra Pskov til Treenighetsklosteret for å bygge kirken for «Den Hellige Ånds komme» i murstein. Den ble bygd på det stedet hvor Nikon hadde bygd Treenighetskirken av tre i 1412. Dette grasiøse byggverket er et av de få gjenværende eksemplene på en russisk kirke med et klokketårn anbrakt på toppen, under kuppelen. Interiøret inneholder det første eksempelet på bruk av glaserte fliser som dekorasjon.

Det tok over 26 år å bygge Dormisjonskatedralen (Marias innsovning eller Uspenskij), som ble igangsatt i 1559 av tsar Ivan den Grusomme. Katedralen er en større kopi av Dormisjonskatedralen i Kreml i Moskva. Den praktfulle ikonstasen fra 1500-1700-tallet består av 76 ikoner inkludert Simon Usjakovs mesterverk fra 1685, ikonet av Den siste nattverd. De indre veggene ble i 1684 påmalt fiolette og blå fresker av et team av mestre fra Jaroslavl. 35 malere brukte 100 dager på de 500 m² med fresker.

Klosteret sett fra luften

På 1550-tallet ble trepalisaden rundt klosteret erstattet av en halvannen kilometer lang steinmur med tolv tårn, som gjorde at munkene under ledelse av krønikeskriveren Avraamij Palitsyn (d. 1625) fra 23. september 1608 til 12. januar 1610 tappert kunne forsvare klosteret mot de polsk/litauiske angriperne. I 1618 kom Ladislas, sønn av den polske kongen, helt frem til klostermurene, men han ble stanset og måtte den 11. desember 1618 på vegne av Polen/Litauen underskrive en fredsavtale med Russland i klosterlandsbyen Deulino ved Moskva. Etter dette ble det bygd en kirke viet til Sergius.

Infirmariet eller sykestuen (Bolnitsjnye) med den røde og hvite kirken viet til de hellige Zosimus og Sabbatius (Zosima og Savvatij) fra klosteret på Solovetsk, ble bygd mellom 1635 og 1638 med sitt telttak-spir. Det ble bygd av klosterets kjellermester Alexander Bulatnikov, som hadde kommet til lavraen fra klosteret på øya Solovetsk i Kvitsjøen i regionen (oblast) Arkhangelsk. Før 1917 ble bygningen brukt som hospital for syke munker og som et pleiehjem for gamle og uføre munker.

I 1644 ble det foretatt reparasjonsarbeider i inngangspartiet på Dormisjonskatedralen, og da sprang det frem en kilde på stedet. Mange pilegrimer ble helbredet av dette vannet, og folk tok det med til syke for at de skulle drikke av det. Den første som ble helbredet, var en blind munk som fikk synet tilbake takket være det undergjørende vannet. Fortsatt bruker tusenvis av turister dette vannet for å få helbredelse og trøst i sine vanskeligheter. Over denne kilden ble det påbegynt en kirke i 1644, og dette «Kapellet over kilden» (Nadkladeznaja tsjasovnja) ble fullført på slutten av 1600-tallet. I 1872 ble det bygd en fargerik teltaktig baldakin over den korsformede fontenen som får vann fra kilden. Den står omtrent midt på den største plassen i klosteret, ikke langt fra kapellet.

Inntil slutten av 1600-tallet, da den unge tsar Peter I (ru: Pjotr) (1682-1725; f. 1672) to ganger søkte tilflukt i klosteret fra sine fiender, hadde en rekke bygninger blitt reist der, inkludert et lite barokkpalass for patriarkene og et kongepalass. St. Sergius-refektoriet med en kirke viet til Sergius ble bygd mellom 1686 og 1692 etter ordre av tsar Peter. Refektoriet var den største hallen i Russland og kirken ble konsekrert av patriark Hadrian (1690-1700), Russlands siste patriark før revolusjonen, til minne om 300-årsjubileet for Sergius' død.

Monument over den hellige Sergius nær klostermurene

Den femkuplede kirken for Johannes Døperens fødsel (Rozjdestva sv. Ioanna Predtetsji) (1693-99) ble bygd over en av portene til klosteret etter oppdrag av familien Stroganov. I denne kirken kan pilegrimer for tiden avlegge skriftemål hver morgen. På 1600-tallet skrev den syriske erkediakonen og globetrotteren Paulos av Aleppo om Treenighetsklosteret: «Dette klosteret har ikke sin like, verken i moskovittenes land eller overhodet i verden». Til minne om Sergius' Mariaåpenbaring ble det i 1734 bygd en liten åttekantet kirke inntil Sergius-refektoriet. Folk forbinder den med navnet St. Mika, og kirken står over hans grav.

Sergius' Treenighetskloster ble i 1744 gitt ærestittelen «Lavra» (Troize-Sergijevo Lavra), det vil si et kloster av største betydning for Russlands åndelige og religiøse liv, av keiserinne Elisabeth (ru: Jelizaveta) (1741-62). Denne verdigheten deler det med tre andre russiske klostre – Huleklosteret i Kiev, klosteret i Potsjajev (ukr: Potsjaiv) i Volhynia (Potsjajevskaja lavra) (ukr: Potsjaivska lavra) og klosteret Aleksandr Nevskij i St. Petersburg. Etter dette var metropolitten av Moskva også lavraens arkimandritt. Keiserinne Elisabeth begunstiget Treenighetslavraen spesielt og gikk dit til fots fra Moskva en gang i året. Hennes hemmelige ektemann Aleksej Razumovskij fulgte henne på slike reiser.

På ytterveggen til klosterets kjøkken, en steinbygning som ble reist på 1400-tallet av den fremragende russiske arkitekten Vasilij Dmitrijevitsj Jermolin (d. ca 1485), var det et ikon av Guds Mor, «Vår Frue av Smolensk», utskåret i stein. I 1730 var det en munk med en arm som var blitt forvridd av reumatisme, som ba inntrengende foran ikonet, og han ble helbredet for sin sykdom.

Til ære for denne mirakuløse helbredelsen ble barokkirken Smolenskaja bygd mellom 1746 og 1748 til ære for Jomfruen av Smolensk der hvor kjøkkenet hadde stått. Byggingen skjedde etter ordre fra keiserinne Elisabeth, og den ble betalt av hertug Aleksej Razumovskij. Dette var den siste store helligdommen som ble bygd i lavraen. Det rikt dekorerte undergjørende ikonet sto i den forgylte utskårne ikonostasen til høyre for kongeporten. Kirken Smolenskaja hadde ingen innvendige søyler, og hele interiøret er åpent opp til kuppelen. Murmaleriene ble malt på 1800-tallet. I øyeblikket er det undergjørende ikonet «Vår Frue av Smolensk» i det lokale museet. En gipskopi i en større målestokk er i alternisjen utenfor kirken.

Et annet bevis på keiserinne Elisabeths hengivenhet for klosteret er at hun fikk bygd det 88 meter høye barokke klokketårnet som var et av Russlands høyeste bygg på den tiden og erstattet klokketårnet fra 1600-tallet. Det ble tegnet av arkitektene Shumakher og Ukhtomskij og bygd mellom 1740 og 1770. Den tyngste klokken veide 65 tonn. Utvalget av klokker etter tone og lyd ble betraktet som utsøkt. Før revolusjonen var det 42 klokker.

Etter Den russiske revolusjon i 1917 stengte den sovjetiske regjeringen lavraen i 1920. Bygningene ble brukt av ulike sivile institusjoner eller gjort om til museer, og Sergius' relikvier ble flyttet til det lokale «anti-religionsmuseet». I 1930 ble alle klosterets store klokker revet ned og ødelagt, inkludert den 65 tonn tunge tsarklokken, og inntil 2002 var det bare 23 klokker. Den 4. september 2002 ble to nye klokker på 35,5 og 27 tonn, støpt i Moskva, løftet opp til andre nivå i nærvær av patriark Aleksej II. Den tredje klokken, kalt Tsar (72 tonn), ble støpt i St. Petersburg i 2003. Klokken som brukes til å kime, ble installert i 1905.

Etter Josef Stalins midlertidige tolerering av kirken under Andre verdenskrig ble lavraen gitt tilbake til den russisk-ortodokse kirken i 1945, og Sergius' relikvier ble brakt tilbake. Den 16. april 1946 ble gudstjenestene gjenopptatt i Dormisjonskatedralen. Lavraen fortsatte som sete for Moskvapatriarkatet til 1983, da patriarken fikk lov til å slå seg ned i klosteret Danilov i Moskva. Store restaureringsarbeider ble foretatt i Treenighetsklosteret på 1960- og 1970-tallet. Mellom 1920 og 1930 gikk ikonostasen i Smolenskaja tapt. For å erstatte den ble ikonstasen fra en av de ødelagte Moskvakirkene installert der i 1956. Ikonostasen var tegnet av arkitekt Dmitrij Vasiljevitsj Ukhtomskij (1719-74) – den er samtidig med kirken og i samme stil. I 1993 ble klosteret satt på UNESCOs Verdensarvliste, «Liste over verdens kultur- og naturarv» (eng: World Heritage List).

Sergius av Radonezj er den best kjente av alle russiske helgener. Han minner på noen måter om den hellige Frans av Assisi, og hans tiltrekkende personlighet gir ham en lignende plass i russernes hjerter som Frans har i vest. Han og hans disipler minner om de tidligste fransiskanerne, spesielt i holdningen til den ville naturen, til tross for de klimatiske forskjellene og andre forskjeller mellom Umbria og det sentrale Russland. Sergius var også en av de første russiske helgenene som tilskrives mystiske visjoner, og i hans biografi fortelles det om en visjon av Guds Mor i forbindelse med den eukaristiske liturgien, et av de tidligste fenomenene av dette slag i russisk hagiografi. Folket så på Sergius som en mann utvalgt av Gud hvor Åndens nåde var synlig til stede, og det var noen ganger en viss fysisk lysende forklarelse synlig i Sergius, i likhet med i den hellige Serafim av Sarov (1759-1833).

Ikon til «Synaxis for de hellige fra Radonezj» (6. juli)

Den eldste Epifanios (d. 1420) var en prest i Sergius' flokk på hegumen Nikons tid. Kirken kaller ham Epifanios den Vise for hans dype lærdom og store åndelige talenter. Han er kjent som den som kompilerte biografiene om Sergius og hans fortrolige Stefan av Perm som en lovtale til dem, og han skrev også «Beretningen om storfyrst Demetrius av Dons liv og død». Biografien om Sergius, kompilert av Epifanios i 1418, 26 år etter hans død, ble senere omarbeidet av hagiografen Pakhomios Serberen kalt Logothete (en høy bysantinsk administrativ tittel), som hadde kommet fra Athos.

Sergius ble helligkåret i Russland i eller like før 1449 (1552?). Han anerkjente aldri bruddet mellom Konstantinopel og Roma og er dermed en viktig skikkelse i økumenikkens historie. I 1940 autoriserte Den hellige Stol en liturgisk kalender til bruk for de russiske kristne som var i kommunion med Roma. Denne kalenderen inkluderte festen til rundt tretti russiske helgener, og av dem var 21 aldri tidligere oppført i en latinsk kalender. Den mest kjente av disse 21 var Sergius. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Hans minnedag (i øst) er dødsdagen 25. september, mens translasjonen av hans relikvier feires den 5. juli. Han æres som den fremste russiske helgenen. Han ble skytshelgen for Moskva og senere for hele Russland. Han fremstilles som asketisk munk.

Han var den største åndelige lederen og monastiske reformatoren i middelalderens Russland. Sammen med Serafim av Sarov er han den høyest ærede av de russiske helgenene. Blant de mange hengivne titlene som blir gitt ham, er «Russlands abbed» og «tapper voivod» (hærfører) for det russiske land. Han avbildes på ikonet for «Synaxis for de hellige fra Radonezj» (Synaxis = fellesfest). Denne fellesfesten feires den 6. juli.

av Webmaster publisert 11.01.2010, sist endret 26.04.2019 - 15:52