Den hellige Elian Geimiad (500-t)

Minnedag: 13. januar

Den hellige Elian Geimiad («pilegrimen») («Hilarius») eller Aelianus Peregrinus levde på 500-tallet i Wales. Han var sønn av Alltu Redegog ab Carcludwys (Cardudwys) ab Cyngu ab Yspwys ab Cadrod Calchfynydd. Hans mor var den hellige Canna, datter av Tewdwr Mawr, men hennes navn angis forskjellig (noen kaller henne Tegfan eller Cenaf). Hun var først gift med sin eldre fetter, den hellige prins Sadwen (Sadwrn, Saturninus), og de fikk den hellige sønnen Crallo.

Familien flyttet sammen med den hellige Cadfan til det sørlige Wales, hvor Sadwen ser ut til å ha forlatt Canna for å bli eremitt på Anglesey i Nord-Wales, hvor han senere døde. Canna giftet seg snart igjen med Alltu Redegog eller Gallgu Reiddog, som nedstammet fra kong Cadrod Calchfynedd, og med ham fikk hun enda to sønner, Elian Geimiad og den hellige Tegfan av Anglesey, som altså var Crallos halvbrødre.

Navnet Elian er høyst sannsynlig utledet fra latin Elianus eller Elianus. Hans tilnavn Geimiad (Ceimiad), som noen ganger også gis den hellige Beuno, har bevisst blitt forandret til Cannaid, det vil si «den skinnende», åpenbart for å få det til å korrespondere med det latinske Hilarius. Elian har i likhet med Eleri og Ilar konstant blitt blandet sammen med den hellige Hilarius av Poitiers (ca 315-67), og det fra en tidlig periode. Elian var en venn av den hellige Cybi, som møtte ham på kontinentet, og dette forklares i Cybis biografi som årsak til hans assosiering med Hilarius, noe som er kronologisk umulig.

Det er ikke bevart noen biografi om Elian, men hans legende har blitt fortalt i en cywydd (walisisk diktform) av Gwilym Gwyn, en barde (skald) som levde i andre halvdel av 1500-tallet. Diktet forteller at Elian og hans familie, hans menn, okser og alle hans eiendeler kom fra Roma, og de gikk i land på Anglesey i Forth yr Ychen (Oxen-port), og like ved bygde han sin kirke. Dette var i regjeringstiden til Caswallon (korrekt Cadwallon) Lawhir, far til Maelgwn Gwynedd.

Den muntlige tradisjonen forteller at Elian hadde en ung dåkolle som han oppdro som tam, og herren i landet (Caswallon) ga ham så mye land til sin kirke som dåen kunne komme rundt på en dag. Mens hun holdt på med å markere grensene til sin herres land, ble hun angrepet av greyhounden til en rik herre i nabolaget, som forstyrret eller drepte dåen, hvorpå Elian i stor vrede uttalte en forbannelse over innbyggerne i dette sognet at ingen av dem skulle holde en greyhound helt til dommedag. Denne dommen har blitt oppfylt, for jorden er så steinete at ingen borger der er rike nok til å holde en greyhound.

Det finnes sene kopier på latin og walisisk av gavebrevet (Charter Elian) fra Caswallon til Elian, eller Hilarius, som han kalles der, men de kan ikke betraktes som kopier av originalen. Gavebrevet blir sagt å ha blitt stadfestet av kong Edvard IV i 1465. Det supplerer den legendariske biografien på flere måter.

Caswallon hadde sin residens i Llys Caswallon ved Mynydd Eilian, litt sør for kirken i Llaneilian. Den folkelige tradisjonen forteller fortsatt om den store venerasjonen han hadde for Elian og de landområdene han utstyrte hans kirke med. Nær kirken er Forth Eilian og Pwynt y Leinws, Elianus’ Point. Caswallon hadde også en residens i Creuddin på bredden av Conway, nær der Elian grunnla sin andre kirke, Llanelian.

Kirken i Llaneilian på Anglesey ligger pittoresk til og er en av de mest interessante kirkene på øya. På kirkegården sørøst for kirken står St. Elians kapell, som tradisjonelt sies å stå på stedet for Elians opprinnelige celle. Kapellet er fra begynnelsen av 1400-tallet og det inneholdt helgenens skrin, og fundamentet av eik er fortsatt bevart. Ffynnon Eilian, helgenens hellige kilde, lå nær stranden, blant klippene, en knapp kilometer fra kirken, og den hadde et lite kapell reiste over den. Kilden er nå tørr.

Den andre kirken, Llanelian, viet til ham, er i Denbighshire. Nær den lå tidligere hans berømte offerkilde eller forbanningskilde, Ffynnon Elian. Tradisjonen forteller at en forbipasserende from eremitt ble syk på dette stedet og satte seg ned i veikanten. Han ba om vann å drikke, og en rikelig kilde strømmet frem spring ved hans side, han drakk og ble frisk. Han ba deretter om at kilden skulle bli et middel for å gi alle som ba i tro, alt det de ønsket. En annen tradisjon tilskriver dens opprinnelse til Elian som støtte sitt sverd ned i bakken.

Elians minnedag står i svært mange walisiske kalendere fra 1400-tallet og utover, den 13. januar, som også er minnedagen for den hellige Hilarius av Poitiers. Samme dag feires også den hellige Ilar, og det er trolig at både Elian og Ilar har blitt tilskrevet denne dagen gjennom sammenblanding med den berømte biskopen av Poitiers, som døde i 367. Vakene i Llaneilian var i august og gikk over tre uker. I Llanelian ble de holdt på St. Hilarius’ dag.

Kilder: Farmer, Benedictines, Bunson, Baring-Gould (4), KIR, CSO, Patron Saints SQPN, celt-saints, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 10. november 2011

av Per Einar Odden publisert 10.11.2011, sist endret 28.12.2015 - 12:03