Den hellige Evagrius Ponticus (345-399)

Den hellige Evagrius Ponticus (=av Pontos; gr: Εὐάγριος ὁ Ποντικός) ble født i 345 i den lille byen Ibora i Pontos i Lilleasia. Han var sønn av en prest og ble viet til lektor av den hellige Basilios den store (ca 330-79). Deretter ble han diakonviet enten av Basilios eller av hans hellige venn Gregor av Nazianz (329-ca 390). Evagrius ble Gregors nære medarbeider i Konstantinopel, hvor han hadde vært til stede på konsilet i 381 og var berømt som predikant. Han ble noen måneder i Konstantinopel og samarbeidet med patriark Nektarios som teolog for å bekjempe det eunomianske kjetteri, læren om at det finnes et enkelt høyere vesen heller enn en treenig Gud.

Deretter trakk han seg tilbake til Sketis (Wadi Natrun) i ørkenen i Nedre Egypt for å kultivere sin sjel i enda større ensomhet. Dette skrittet markerte en definitiv endring i hans utvikling, men grunnene for det er ikke helt klare. Den monastiske historikeren Palladius (ca 365-425), fra 400 biskop av Helenopolis og forfatter av Historia Lausiaca om det tidligste munkevesenet, forteller at Evagrius’ retrett fra Konstantinopel skyldtes at han ble forelsket i en kvinne der. Han ville gifte seg med henne, men ble advart mot henne i en drøm, og i 382 flyktet han til Jerusalem, hvor han ble påvirket til å velge det monastiske liv av den hellige Melania den Eldre (ca 342-410), en asketisk kvinne fra Roma som hadde vært en del av den hellige Hieronymus’ krets der og deretter hadde grunnlagt et latinsk kloster i Jerusalem.

Evagrius tilbrakte resten av livet som munk i den egyptiske ørkenen, hvor han ble en disippel og venn av den hellige Makarios den eldre (ca 300-90). I «Utsagn fra ørkenfedrene» står det: «Abbed Evagrius sa: Plaget av tanker og legemets lidenskap gikk jeg for å finne abbed Makarios. Jeg sa til ham: ‘Far, gi meg et ord som jeg kan leve etter’. Da sa Makarios til meg: ‘Fest ankertauet til klippen, og ved Guds nåde vil skipet krysse de diabolske bølgene på dette bedragerske havet og mørkets fristelser i denne tomme verden’».

Resten av livet tilbrakte Evagrius med å utarbeide denne fornektelsen av verden i en utførlig doktrine. Han døde i 399, ni år etter både hans tidligere ledsager Gregor av Nazianz og Makarios, og rundt fire år etter den hellige Gregor av Nyssa (ca 335-ca 395). Hans hovedinnflytelseskilde var Origenes, hvis komplette arbeider han hadde lest og hvem han hadde akseptert uten de reservasjoner som var uttrykt av kappadokierne. Dette førte til at han ble fordømt som kjetter etter 553, men i virkeligheten konstruerte han sitt eget åndelige system ut fra Origenes.

Evagrius Ponticus gjør sin første opptreden som helgen i vesten i den nye utgaven av Martyrologium Romanum (2001). Han hadde tidligere opptrådt i synaksariene i Konstantinopel og Alexandria, men han anerkjennes ikke som helgen i det ortodokse Østen på grunn av fordømmelsen av noen av hans skrifter. Han anerkjennes nå som en stor åndelig forfatter, fremfor alt om det monastiske liv, som fulgte opp etter Gregor av Nyssa, hvis tanker han systematiserte og spredte i monastiske kretser i Egypt. Inntil tidlig på 1900-tallet hadde hans hovedverker vært tilskrevet den hellige Nilus den eldre (d. ca 430), men siden da har studier bekreftet hans forfatterskap og gjort den originale greske teksten tilgjengelig i vesten, og han synes nå å ha markert et virkelig vendepunkt i utviklingen av den spiritualiteten som alltid har blitt anerkjent i den syriske tradisjonen. Mens det nå ikke er noen tvil hva han skrev om, er det fortsatt debatt om hans innflytelse virkelig var av det gode.

Evagrius har hatt en stor innflytelse på både østlige og vestlige tradisjoner, og det til en slik grad at det er enda mer bemerkelsesverdig at det bare er relativt nylig at det er anerkjent at denne innflytelsen er hans. Syrerne, nestorianerne og monofysittene betrakter ham som sin store kirkelærer innen mystisk teologi. Blant de grekerne han hadde innflytelse på, var de hellige Johannes Klimakos (ca 569-ca 649) og Maximus Bekjenneren (d. 622) og hesychastene, mens innen den latinske tradisjonen var hans fremste disippel den hellige Johannes Kassian (ca 360-433), som adopterte hans asketiske tradisjon og videreførte den inn i det vestlige klostervesenet.

Flere av hans avhandlinger er bevart på gresk, og hans skrifter har også overlevd i syriske og armenske oversettelser. Hans «Mystiske sentenser» eller «Speil for munker og nonner» ble oversatt til latin av Rufinus av Aquileia (d. 410), som selv kunne ha vært blant helgenene hadde det ikke vært for hans krangler med den hellige Hieronymus (ca 342-420). 67 av Evagrius’ brev er bevart på syrisk og armensk, inkludert et doktrinært viktig brev til Melania den Eldre.

Kilder: Butler (II), Bautz, en.wikipedia.org, orthodoxwiki.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 25. oktober 2014