Den hellige Febronia av Nisibis (~285-~304)

Den hellige Febronia (Fevronia, Afronia), også kjent som Fevronia av Sebapte (=Sebasteia), levde på keiser Diokletians tid (284-305). Hun ble født rundt år 285 i Nisibis (gr: Νίσιβις, Nisibis; syr: Niṣībīn; arm: Mtsbin; kurd: Nisêbîn) i Mesopotamia (Antiochia Mygdoniae; gr: Ἀντιόχεια τῆς Μυγδονίας), i dag Nusaybin i provinsen Mardin i Tyrkia, nær grensen mot Syria. I dag har byen hovedsakelig kurdiske innbyggere. På den tiden lå Nisibis ved grensen mellom det romerske og det persiske imperiet. Hun var ikke født i Sybapolis (Sibapolis) i regionen Palmyra i Syria, som de eldre martyrologiene hevdet. Uansett er hun sannsynligvis en fullstendig legendarisk skikkelse.

Legenden forteller at Febronia levde som konsekrert jomfru i en klosterlignende kommunitet med femti jomfruer i Nisibis under ledelse av hennes tante Bryaena (Bryene), som ga henne en fortreffelig oppdragelse, som lærte henne å forakte denne verdens goder og lære å elske Jesus. Kommuniteten i Nisibis var blitt grunnlagt av den hellige Platonida midt på 200-tallet, og hun ble etterfulgt som abbedisse av sin åndelige datter Bryaena. Hun holdt strengt på tradisjonene og regelen som var overlevert fra grunnleggeren, som inkluderte resitasjon av tidebønnene og lesning av åndelig oppbyggende manuskripter for å oppmuntre nonnene i deres spesielle kall. Febronia var usedvanlig vakker og lærd i De hellige Skrifter, og ryktet om hennes fromme liv spredte seg i byen. Den ansette unge enken Hieria, som var hedning, begynte å besøke Febronia, og under innflytelse av hennes veiledning og bønn, mottok Hieria dåpen og brakte sine foreldre og slektninger til den kristne tro.

Febronia hadde ingen andre ønsker enn å være Jesu brud og å lide og dø for Ham. Hennes ønsker skulle gå i oppfyllelse. For i 303 brøt det ut voldsomme kristenforfølgelser under keiser Diokletian. Keiseren sendte en gruppe soldater til Assyria under kommando av Lysimachus, Selinus og Primus for å knuse de kristne. Prefekten Selenus (Selenos), som var onkel til Lysimachus, var kjent for sin rasende holdning til de kristne, men nevøen Lysimachus hadde et annet sinnelag. For hans mor hadde forsøkt å inspirere til kjærlighet for den kristne tro i sin sønn, og hun døde som en kristen. Lysimachus hadde diskutert med sin slektning Primus hvordan det ville være mulig å frigi kristne fra torturistenes hender.

Da gruppen av soldater nærmet seg klosteret, flyktet de femti søstrene i kommuniteten i sin frykt til ulike gjemmesteder, mens bare Febronia ble værende igjen sammen med sin abbedisse Bryaena og en annen eldre nonne, Thomais, som var alvorlig syk på denne tiden. Det bedrøvet abbedissen fryktelig at hennes niese kunne falle i torturistenes hender, og at de kunne skjende henne. Hun ba intenst om at Herren måtte bevare henne og styrke henne i bekjennelsen av Kristus Frelseren.

Selinus ga ordre om å bringe ham alle nonnene i klosteret. Primus og soldatene fant ingen, bortsett fra de to eldre kvinnene og Febronia. Han beklaget at de ikke hadde gjemt seg, og han foreslo for nonnene at de skulle flykte. Men nonnene bestemte seg for ikke å forlate sitt kloster, og de overga seg til Herrens vilje. Primus fortalte Lysimachus om Febronias spesielle skjønnhet og rådet ham til å ta henne for seg selv. Lysimachus sa at han ikke ville forføre en jomfru som var vigslet til Gud, og han ba Primus om å gjemme de andre nonnene et eller annet sted slik at de ikke skulle falle i Selinus’ hender.

Men en av soldatene overhørte samtalen og fortalte om den til Selinus. De førte Febronia av gårde til den militære kommandanten med sine hender bundet og med en lenke rundt halsen. Selinus formante henne til å fornekte Kristus, og han lovte henne ære, belønninger og ekteskap med Lysimachus. Men den hellige jomfruen svarte fast og fryktløst at hun hadde en udødelig Brudgom, og hun ville ikke bytte ham bort for noen dødelig mann.

Selinus ga da ordre om at hun skulle gjennomgå hard tortur. Febronia ba: «Min Frelser, ikke forlat meg i denne fryktelige stunden!» De slo martyren i lang tid, og blodet fløt fra hennes sår. For å intensivere Febronias lidelser, bandt de henne til et tre og tente opp et bål under henne. Torturen var så umenneskelig at folket begynte å kreve en slutt på torturen, siden den unge kvinnen ikke hadde bekjent noen skyld. Selinus fortsatte å spotte henne, men Febronia forble taus, for på grunn av svakhet etter torturen var hun ute av stand til å ytre et eneste ord. I raseri ga Selinus ordre om å rive ut hennes tunge og slå inn hennes tenner, og til slutt ble hender, føtter og bryster skåret av. Da holdt folket ikke lenger ut dette blodbadet, så de forlot retterstedet mens de forbannet Diokletian og hans guder.

I folkemengden var nonnen Thomais, som senere skrev ned en beretning om Febronias martyrium i detalj, og også hennes student Hieria. Hun trådte frem fra mengden, og i alles påhør irettesatte hun Selinus for hans grenseløse grusomhet. Han ga ordre om å arrestere henne, men da han fikk vite at Hieria var av edel byrd og ikke en han kunne la undergå tortur, sa han: «Gjennom din tale har du brakt enda verre tortur over Febronia». Til slutt ga Selinus opp og lot henne halshogge. Dette skjedde i 304.

Da Lysimachus dro fra retterstedet, gråt han og trakk seg tilbake til sin forlegning. Selinus satte seg til bords, men fikk et slags anfall og falt og slo hodet i en marmorsøyle og døde. Da Lysimachus hørte om dette, sa han: «Stor er de kristnes Gud, som har hevnet Febronias blod, som så urettferdig har blitt spilt!» Han gjorde klar en kiste og la martyrens legeme i den og brakte den til klosteret.

Abbedisse Bryaena besvimte da hun så de lemlestede levningene av niesen Febronia. Etter å ha fått bevisstheten tilbake, ga hun ordre om å åpne klosterets porter slik at alle kunne komme og vise ærbødighet for den hellige martyren og lovprise Gud, som hadde gitt henne en så stor utholdenhet i hennes lidelser for Kristus. Lysimachus og Primus avsverget sitt avguderi og mottok dåpen, og deretter gikk de i kloster. Hieria ga sin formue til klosteret og ba abbedisse Bryaena om å akseptere henne i klosteret i stedet for Febronia.

Hvert år på årsdagen for Febronias død ble det feiret en høytidelig fest i klosteret. Under vigilien, som varte hele natten, så nonnene alltid Febronia på hennes vanlige plass i kirken.

Ikke alle versjoner av historien har alle disse detaljene, blant annet nevnes ikke Selinus og Primus og den fornemme kvinnen Hiera. I denne versjonen ser det ut til at Selinus gradvis tar plassen til prefekten Selenus/Selenos og går fra å være offiser til å bli dommer. I andre versjoner er det Selenus som ble sinnssyk og tok sitt eget liv.

I 309 ble den hellige Jakob av Nisibis (d. 338) den andre biskop i byen, og han lot bygge en kirke til Febronias ære, men av hennes levninger var han bare i stand til å bringe en tann dit. Likevel skjedde det mange mirakuløse helbredelser gjennom denne relikvien. I 363 falt Nisibis i persernes hender etter at keiser Julian den frafalne (Apostaten) (361-63) falt i et slag mot dem og hans etterfølger Jovian (363-64) ga Persia store områder i bytte for fred. Det synes som om Febronias’ relikvier da ble brakt til Konstantinopel og kirken Johannes Døperen eller Forløperen (Ιωάννης ο Πρόδρομος). Der ble også de hellige jomfruene og martyrene Lybe, Leonis og Eutropia æret, som en tid før hadde lidd martyrdøden i Sibapolis. Dette førte trolig til den feilaktige oppfatningen at også Febronia ble drept i Sibapolis.

Kulten for Febronia synes å ha blitt populær først sent på 500-tallet og senere På 600-tallet nådde kulten Konstantinopel, og det er trolig av betydning at keiser Heraklios (610-41) hadde en datter som het Febronia, med sin andre hustru Martina. Febronia hadde også et kapell i koret til den berømte kirken St Johannes Døperen i bydelen Oxeia i Konstantinopel. Det synes plausibelt at kulten og den greske oversettelsen av hennes biografi kom til Konstantinopel omtrent på samme tid. Straks den var oversatt til gresk, tjente biografien som kilde for flere senere biografier. Fra hovedstaden spredte hennes kult seg til Napoli og Frankrike, hovedsakelig takket være munkene i den bysantinske ritus.

Hennes passio (lidelseshistorie) ble nok opprinnelig skrevet på syrisk av tilhengere av nestorianismen. De første henvisningene til Febronia stammer fra slutten av 500-tallet, og deretter ble hennes historie oversatt til mange språk og ble vidt utbredt. Legenden fikk en enorm popularitet og spredte seg særlig i Østkirken. Men det finnes ikke noe som tyder på at Febronia var noe annet enn en oppdiktet skikkelse. Legenden er bevart i form av en romantisk fortelling som angivelig ble skrevet av Thomais, en nonne i Febronias kloster som sies å ha vært vitne til de begivenhetene hun beskriver.

Febronias dødsdag angis ikke nøyaktig, men hennes minnedag i det førkonsiliære Martyrologium Romanum var 25. juni. Hennes navn står ikke i den nyeste utgaven (2004), ettersom man nå mener at hun er en fiktiv skikkelse. Hun æres av alle de østlige kirkene, inkludert den i Etiopia, og i Italia i byer som Trani i Apulia (nå Puglia) og Patti på Sicilia. Hennes ortodokse minnedag er 25. mai i tillegg til 25. juni. I den armenske kirken er hennes minnedag også 25. juni, men liturgisk feiring på tirsdag etter andre søndag etter Korsets Opphøyelse. Den koptiske kirke feirer henne også den 25. juni, mens de syrisk-ortodokse feirer henne den 24. juni i tillegg til 25. juni. Andre datoer som nevnes, er 12. februar, 15. juni og 23. juni.

Febronia er spesielt æret i Sør-Italia: i Palagonia i provinsen Catania på Sicilia, i Patti i provinsen Messina på Sicilia og i Minori i provinsen Salerno i regionen Campania, men med legendariske variasjoner som påsto at hun opprinnelig var fra Patti. Et samfunn av sicilianerne fra Patti som emigrerte til Hoboken i New Jersey, brakte også med seg til denne amerikanske byen også kulten for Febronia. De bygde et kapell og innførte en årlig fest. Noen av hennes relikvier kom på 1000-tallet til Trani i Puglia (Italias «hæl») i Sør-Italia, og hun feires som byens skytshelgen den 15. juni. I Trani hvor hun tidligere ble høyt æret, eksisterte det i domkirken før arbeidene som ble  utført i 1837, et kapell viet til henne, og i bispedømmets museum er det fortsatt bevart et verdifullt relikvieskrin i tre fra 1700-tallet.

Det er bevart relikvier av henne både i Palagonia (tommelfingeren på høyre hånd), Patti (ulike fragmenter) og Minori (den påståtte kroppen). I barnabittkirken SS Biagio e Carlo ai Catinari i Roma oppbevares det som skal være hennes hodeskalle, som ble flyttet dit etter rivingen av kirken San Paolo på Piazza Colonna. Et skjelett som hevdes å være av Febronia, er også rapportert blant de 25 hellige legemene som er bevart i kirken San Giorgio i Monselice i provinsen Padova i regionen Veneto i Nord-Italia, men det kommer fra Calepodio-katakomben og hentet etter ordre fra pave Klemens XI (1700-21).

Oppe på Berninis kolonnader på Petersplassen står det til sammen 140 statuer, og statue nr 26 på kolonnadens høyre (nordre) arm viser den hellige Febronia av Nisibis, jomfru og martyr, bygd i 1667-68 av skulptøren Lazzaro Morelli (1619-90), bestilt av pave Alexander VII (1599-1667). Helgenen er avbildet med attributtene martyrpalme og sakser som ble brukt til å skjære brystene hennes. Andre kirkelige attributter er krone og sverd.