Den hellige Ferreolus av Uzès (521-581)

Den hellige Ferreolus (fr: Ferréol) ble født i 521 i Gallia. Han kom fra Narbonne, som da lå i den visigotiske provinsen Septimania, før 462 den romerske provinsen Gallia Narbonensis, nå i departementet Aude i regionen Languedoc-Roussillon i Sør-Frankrike (fra 2016: regionen Languedoc-Roussillon-Midi-Pyrénées). Septimania var det eneste territoriet i Gallia som motsto den frankiske erobringen etter slaget ved Vouillé (507). Senere var Narbonne i førti år fra 719 en del av emiratet Córdoba med et sterkt gotisk nærvær. Karolingeren Pipin den lille (741-68; konge fra 751) erobret i 759 Narbonne fra muslimene og byen ble en del av det karolingiske visegrevskapet Narbonne.

Ferreolus og hans søster, den hellige Tarsicia (d. ca 600), skal ha vært barn av senator Ansbert og hans hustru Bathilde (Blitildis), datter av kong Klotar I. De var barnebarn av kong Kloderik fadermorderen (fr: Clodéric le Parricide), konge av Zülpich og Köln (477-509) etter å ha myrdet sin far, kong Sigebert den lamme av Köln. Disse kongene tilhørte de ripuariske frankerne, ikke de saliske frankerne i det nåværende Frankrike (ripuarisk betyr «elve-boende», mens salisk betyr «salte», som assosieres med havet). Den hellige Firminus (538-53), Ruricius’ nevø, presteviet Ferreolus og utpekte ham til sin etterfølger. Biskoper i det merovingiske Gallia ble vanligvis hentet fra de høyeste lag i samfunnet, og Ferreolus ble i 553 valgt til den femte biskopen av Uzès (553-81) etter Ferminus’ død. Han var da rundt 32 år gammel.

Den hellige biskopen og historikeren Gregor av Tours, hans samtidige, presenterer ham i disse ordelag (Historia Francorum, Liber Sextus, VII):

Eo tempore [anno 581], Ferreolus Ucecensis episcopus, magnae vir sanctitatis, obiit, plenus sapientia et intellectu; qui libros aliquos epistolarum […] composuit.

På denne tiden [i 581] døde Ferreolus, biskop av Uzès, en mann av stor hellighet. Han var en lærd person, henfallen til intellektuelle sysler, og han hadde skrevet en rekke bind med brev.

Disse brevene er ikke kjent, mens de er av noen tilskrevet samme troverdighet som en klosterregel, skrevet rundt 570, og ment for klosteret Ferréolac, grunnlagt til ære for den hellige martyren Ferreolus av Vienne i Dauphiné.

I sitt bispedømme grunnla Ferreolus benediktinerklosteret Ferréolac, som han skrev en regel for etter forbilde av Caesarius (ca 470-543) og Aurelian av Arles (d. 551), og den er bevart. Denne regelen betrakter kopiering av bøker i skriptoriet som likeverdig med manuelt arbeid. Ferreolus’ klosterregel opphøyer spesielt lydigheten, dydenes fundament, og nestekjærligheten, deres mor. Han favoriserer sterkt det kontemplative liv i ånden av cor unum et anima una («et hjerte og en sjel») fra Apostlenes gjerninger: «Alle de troende var ett i hjerte og sinn, og ingen regnet det de eide som sitt eget; de hadde alt felles» (Apg 4,32). Han har en tendens til å føre en åndelig kamp mot kjødet og stoltheten, og han viser en karakteristisk moderasjon. Målet er å få munkene til å lengte etter Gud, og å prøve å lete etter og finne Ham som sa: Diligam eos qui diligunt me («Jeg elsker dem som elsker meg» (Ordsp. 8,17a). Reglene var hovedsakelig basert på Skriften.

Under kong Kildebert I av Paris (511-58) ble Ferreolus i 455 forvist fra sitt bispesete fordi han hadde hatt alt for vennskapelige forbindelser med jødene i Septimania, den vestlige regionen i den romerske provinsen Gallia Narbonensis. Denne fullstendig romaniserte regionen hadde inntil nylig blitt styrt av en visigotisk og ariansk overklasse, og avslappede forbindelser med den veletablerte og urbane jødiske kommuniteten var en visigotisk tradisjon. Ferreolus’ motiv lå ifølge Vita Ferreoli i et håp om å få konvertitter (Marcus Antonius Duncinicy, Ausberti Familia Rediviva, Paris, 1648).

Ferreolus ble anklaget for illojalitet og konspirasjon, og kong Kildebert skal ha forvist ham til Paris. Han fikk komme tilbake til sitt bispesete etter tre år, men da måtte han holde seg til den strenge merovingiske linjen. Han ga ordre om at jødene i hans bispedømme skulle møte i kirken St Theodoric, hvor han holdt en dåpspreken for dem. Noen jøder avsverget sin tro, og han forbød de resterende å bli værende i byen og utviste dem fra sitt bispedømme i 558.

Hans søster skal ha vært den hellige Tarsicia av Rodez (d. ca 600), som levde som eremitt i Rouergue nær Rodez, hvor hun fortsatt æres av benediktinerne med en festdag den 15. januar. Hun ble feilaktig sagt å ha vært barnebarn av kong Klotar II (584-628), og mer korrekt å ha vært barnebarn av kong Klotar I (511-61) og mindre sannsynlig av den hellige Radegunde av Poitiers (ca 518-87). Dermed var søskenparet to blant utallige medlemmer av det merovingiske kongehuset som Den katolske kirke oppmuntret til en kult for.

Ferreolus døde den 4. januar 581. Hans fest feires i Nîmes på dødsdagen 4. januar; et supplement til Usuards martyrologium nevner ham på denne datoen. Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er dødsdagen 4. januar:

Ucétiæ in Gállia Narbonénsi, sancti Ferréoli, epíscopi, qui régulam pro mónachis scripsit et, invídia in exsílium pulsus, post tres annos ágnitus ut verus vir Dei, pópulo suo læto ánimo rédditus est.

I Uzès i Gallia Narbonensis, den hellige Ferreolus, biskop, som skrev en regel for munker og ble forvist av misunnelse, etter tre år ble han anerkjent som en sann Guds mann og kom med glede tilbake til sitt folk.

Noen nevner også 3. januar som en minnedag. En biografi om Ferreolus er av usikker dato, men den er helt klart sen og anses som historisk verdiløs. Den gjør ham til sønn av en merovingerprinsesse og nevø av den hellige Firminus (d. 553), hans forgjenger i Uzès. Hans mor skal også ha vært en stammor for den salige keiser Karl den store (768-814; keiser fra 800).

Kilder: Benedictines, Bunson, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, zeno.org, nominis.cef.fr, pelerinage-orthodoxe-france.blogspot.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 12. januar 2016