Den hellige Firminus av Uzès (516-553)

Skytshelgen for Uzès; for tilbakestående barn

Den hellige Firminus (fr: Firmin) ble født i 516 i Narbonne, som da lå i den visigotiske provinsen Septimania, før 462 den romerske provinsen Gallia Narbonensis, nå i departementet Aude i regionen Languedoc-Roussillon i Sør-Frankrike (fra 2016: regionen Languedoc-Roussillon-Midi-Pyrénées). Septimania var det eneste territoriet i Gallia som motsto den frankiske erobringen etter slaget ved Vouillé (507). Senere var Narbonne i førti år fra 719 en del av emiratet Córdoba med et sterkt gotisk nærvær. Karolingeren Pipin den lille (741-68; konge fra 751) erobret i 759 Narbonne fra muslimene og byen ble en del av det karolingiske visegrevskapet Narbonne.

Ifølge Acta Firmini, som ble redigert på 1100-tallet, var Firminus født rundt 480 og var sønn av Tonantius Ferreolus og Industria. Da han var tolv år gammel, tok han tilflukt hos aristokraten og biskopen Ruricius (fr: Roricius, Rorice), som var åtti år gammel. Noen kilder kaller ham Noricius. Han spurte ut gutten og ba ham om foreldrenes navn, og da skjønte han at gutten var av hans eget blod og han ga ham den beste velkomst. Basert på dette sene beviset har det vært antatt at det var snakk om biskop Ruricius av Uzès og at Ruricius var bror til Tonantius Ferreolus, senator i Narbonne (ca 450-ca 518), og derfor av samme blod. Firmin ble onkelens etterfølger på bispestolen i denne byen.

Men professor Christian Settipani (f. 1961) bemerker at denne fortellingen er kronologisk umulig, for Firminus var tolv år gammel i 492, mens Ruricius var biskop i Uzès fra 533, og at forfatteren av Acta Firmini klønete ønsket å forene hans data med Commemoratio genealogiae domni Karoli gloriossimi imperatoris. Han bemerker at fortellingen har mer konsistens dersom man erstatter Ruricius av Uzès med hans navnebror, biskop Ruricius av Limoges (484-507). Våre andre kilder har løst dette ved å legge Firminus’ fødsel til 516 og dermed hans tolvårsdag til 528.

Firminus fikk altså sin utdannelse av sin onkel Rurucius, som var den tredje biskopen av Uzès i departementet Gard (533-38). På grunn av hans store begavelse ble han snart vigslet til diakon, og enda før han nådde den foreskrevne alder, ble han presteviet. Etter hans onkels død i 538 etterfulgte han sin onkel i dette embetet og ble den fjerde biskop av Uzès (538-53), selv om han bare var 22 år gammel. Han var en disippel og venn av den hellige Caesarius av Arles (ca 470-543), som han også skrev en biografi om. Han undertegnet vedtakene på det fjerde og femte konsilet i Orléans i 541 og 549 samt på det i Paris i 552. Hans ry som taler og teolog strakte seg helt til Italia. Under hans ledelse løste bispedømmet Uzès fra erkebispedømmet Narbonne og ble i stedet underlagt Arles.

Sammen med Caesarius av Arles og de andre biskopene signerte han Regula sanctarum virginum og skrev den første boken av biografien om den hellige Kyprian av Toulon (d. ca 545) sammen med andre. Rundt 544 æret den romerske poeten Aratore Firmin med disse ordene: Firminus venerabilis ille sacerdos Pascere qui populum dogmatis ore potest. Huius ad Italiae tendit laudatio fines, Atque ultra patriam gloria nomen habet.

Ferminus døde i 553, bare 37 år gammel, etter femten år som biskop. og han ble gravlagt i kirken Saint-Baudile i Nîmes, som han hadde fått bygd nord for byen, men som i dag er forsvunnet. Han ble etterfulgt som biskop av den hellige Ferreolus (fr: Ferréol) (553-81). Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er 11. oktober:

Ucétiæ in Gállia Narbonénsi, sancti Firmíni, epíscopi, qui, sancti Cæsárii Arelaténsis discípulus, pópulum suum viam veritátis dócuit.

I Uzès i Gallia Narbonensis, den hellige Firminus, biskop, som var disippel av den hellige Caesarius av Arles og lærte sitt folk sannhetens vei.

I noen martyrologier står hans fest under 2. mai, uten tvil til minne om en translasjon av hans levninger. 11. oktober regnes som hans dødsdag. Hans kult er gammel, for Usuards (d. 877) martyrologium nevnte ham under 11. oktober. En mye senere biografi fortjener ingen tiltro, langt mindre forsøkene på å gjøre ham til en etterkommer av den merovingiske kongelige familien og til onkel til sin etterfølger Ferreolus.

Hans relikvier som i århundrer var gjenstand for en folkelig fromhet med en prosesjon på hans festdag, forsvant etter omskiftningene i religionskrigene. En del ble gjenoppdaget i begynnelsen av 1800-tallet av eieren av tomten der kirken lå før den forsvant. Han avdekket en blykiste som bar ordene «Sanctus Firminus». Disse relikviene oppbevares nå i et relikvieskrin som er plassert til venstre for inngangen i katedralen Saint-Théodorit i Uzès. Han er skytshelgen for tilbakestående barn.

Erkebiskop Agobard av Lyon (816-60) var en usedvanlig forsiktig autoritet når det gjaldt overtro, og han var ekstraordinært skeptisk for sin periode. Han skrev en avhandling som er bevart, «Feilaktige folkelige meninger om opprinnelsen til haglstormer og torden», og trolig holdt han mange prekener om godtroenhet. Han refset den «blinde idiotien» til alle lag i samfunnet og på en beundringsverdig måte identifiserer han og skildrer ulike typer av «flokkmentalitet», måten mange oppfatninger ble spredt via smitte og et antall vitner som sto frem og ville sverge på at det ikke-eksisterende eksisterte og at fenomener i strid med naturen ikke bare er mulig, men at de selv hadde sett dem og erfart dem.

Biskop Barthélemy av Uzès konsulterte den respekterte Agobard om et fenomen av kollektivt hysteri i sitt bispedømme. En viss kirke (kanskje katedralen), som hevdet å inneholde legemet til «en viss St Firminus», ble hjemsøkt av store mengder av menn og kvinner som oppførte seg som epileptikere og fylte kirken med pinlige gaver av sølv og kveg og annet. De påkalte Firminus’ hjelp, men ble aldri helbredet for noe, men likevel fortsatte de å komme, utelukkende for erfaringen, synes det som.

Biskopen og Agobard refererer til Firminus som quidam («en viss») og tviler på hans eksistens. Agobard bemerker at en indre valfart er bedre enn slik overtro og at det ville være bedre å gi disse tingene til de fattige. Agobards korrespondanse om temaet er bevart. Senere beretninger sier at legemet deretter ble fjernet. Til tross for ødeleggelsen eller plyndring og tømming av katedralen ved flere anledninger, av katarene, protestantene og under Den franske revolusjon, ble Firminus’ angivelige relikvier oppdaget i 1873, og den lokale skytshelgenen har vært utstilt der sien da.

Kilder: Benedictines, Bunson, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, fr.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, pelerinage-orthodoxe-france.blogspot.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 12. januar 2016