Den salige Kasimir González García og 67 ledsagere (1936-1939)

68 martyrer fra Marist-skolebrødrene. Gruppe 28 av de 522 martyrer fra Den spanske borgerkrig

Denne gruppen består av 66 legbrødre fra kongregasjonen «Marist-skolebrødrene» eller Hermanos Maristas de la Enseñanza (Institutum Fratrum Maristarum a Scholis – FMS), sammen med 2 legmenn fra bispedømmene Madrid og Cuenca (d. 1936-39).

Kongregasjonen ble grunnlagt den 2. januar 1817 av den hellige Marcellinus Champagnat (1789-1840) for oppdragelse og undervisning av gutter. Medlemmene kalles også Marias små Brødre eller Maristbrødre, og deres motto er Ad Jesum per Mariam («Til Jesus gjennom Maria»).

Kongregasjonen hadde rundt seksti kommuniteter og institusjoner i Spania i 1936, og av dem hadde 44 medlemmer som var ofre for forfølgelse. Elleve institusjoner ble brent ned og like mange ble plyndret med utallige kapeller og hellige gjenstander vanhelliget. 172 av brødrene ble myrdet, men mange flere måtte tåle fengsling, tortur og fornærmelser.

Br. Hippolytus, som da var superior i huset Les Avellanes, skrev: «Det finnes ikke en eneste fri priest igjen i Catalonia, heller ikke noen kirke som ikke har blitt satt i brann eller vanhelliget, verken i byene eller på landet. Herren er jaget bort fra hele denne regionen som har blitt en situasjon av død og ødeleggelse». Militsen var helt eksplisitt til ham: «Se til at du og dine venner forlater deres eiendom så snart som mulig, ellers vil ulykke ramme dere, for vi ønsker verken religion eller religiøse personer. Vår religion er menneskeheten».

null Overalt hvor medlemmene av «Den iberiske anarkistiske føderasjon» (Federación Anárquista Ibérica – FAI), en militant anarkistisk organisasjon med nære bånd til fagforeningen Confederación Nacional del Trabajo (CNT), hadde kommandoen, ble alt gjort for å utslette alt som kunne vitne om troen. Kirkene ble ødelagt, prestene, ordensfolk og praktiserende katolikker ble konstant plaget eller drept uten at ofrene var anklaget for noen politisk virksomhet.

Denne martyrgruppen har fått sitt navn etter den salige Kasimir González García (sp: Casimiro) (ordensnavn Crisanto) (nr 36). Han utgjorde alene den andre av de fire gruppene som denne prosessen egentlig besto av (**). Gruppe 1 (*) besto av 42 stk, gruppe 3 (***) av 4 stk og gruppe 4 (****) av 21 stk.

De 66 medbrødrene led ikke martyrdøden sammen, men enten individuelt eller i en rekke grupper. Mange av disse brødrene ble drept før de 46 salige Marist-skolebrødre fra bispedømmet Barcelona (d. 1936), som ble saligkåret den 28. oktober 2007. I den endelige sammenslåtte prosessen står martyrene i den rekkefølgen de ble drept, så derfor står ikke alltid martyrene fra de ulike gruppene sammen.

1) Martyrer fra Les Avellanes:

a) Den salige Kasimir González García (sp: Casimiro) (br. Crisanto) (nr 36) (utgjør prosess nr 2) (**)

b) Martyrene ved frontveggen av Les Avellanes, brødrene Aquilino, Fabian, Felix Lorenzo, Ligorio Pedro (nr 40, 41, 42 og 43) (utgjør prosess nr 3) (***)

2) Elleve brødre fra kommuniteten i Toledo, br. Cipriano José + ti ledsagere (nr 24-34) (utgjør del av prosess 4) (****)

3) Brødrene fra kommuniteten i Valencia - Fire brødre fra kommuniteten Academia Nebrija (nr. 13-16) (utgjør del av prosess nr 4) (****)

4) Brødrene fra kommuniteten i Vic – Fire brødre fra junioratet, br. Severino og José Teofilo (nr 11 og 12) og Justo Pastor og Alipio José (nr 45 og 46) (utgjør del av prosess nr 4) (****)

5) Br. José de Arimatea i Ribadesella (nr 44) (utgjør del av prosess nr 4) (****)

6) Br. Aureliano fra kommuniteten i Badajoz (nr 17) (utgjør del av prosess nr 4) (****)

Resten utgjør prosess nr 1 (*):

7) Seks brødre fra kommuniteten i Málaga, brødrene Guzmán og Fernando María (nr 47 og 48), Teógenes, Luciano og Pedro Jerónimo (nr 37, 38, 39) og br Roque (nr 53)

8) Brødrene fra kommuniteten i Madrid

a) Colegio externado Chamberí: Br Benigno José og Adrián (nr 19 og 20), Brother Euquerio (nr 63)

b) Colegio Los Madrazo: Br. Gaspar og Camerino (nr 5 og 6), Br. Luis Alfonso (nr 35).

c) Colegio San José

d) Residencia de Estudiantes Cardenal Cisneros. Brødrene fra Colegio San José søkte tilflukt der, og seks ble drept: brødrene. León Argimiro (nr 1), Lluís Daniel (nr 52), Ángel Hipólito (nr 56), Julián Marcelino (nr 57), Domingo Ciriaco og Jorge Camilo (nr 64 og 65).

9) Brødrene fra Chinchón, brødrene Feliciano, Felipe Neri, Herminio Pascal + legmannen Julián Aguilar Martín (nr 7, 8, 9, 10)

10) De tre brødrene fra Torrelaguna, brødrene Victorico María, Jerónimo og Marino (nr 2, 3, 4)

11) Brødrene fra Villalba de la Sierra (Cuenca): Br. Julián José + legmannen Ramón Emiliano Hortelano Gómez (nr 66 og 67)

12) Brødrene fra Cabezón de la Sal og Carrejo: Brødrene Pedro og Narciso (nr 59 og 60) (Cabezón) og brødrene Colombanus-Paul (fransk) og Néstor Eugenio (nr 61 og 62) (Carrejo)

13) Brødrene fra Barruelo de Santullán, brødrene Egberto og Teófilo Martín (nr 54 og 55)

14) Br. Benedicto Andrés fra Huesca (nr 58)

15) Brødrene Valente José og Eloy José fra Valencia (nr 50 og 51)

16) Don Esteban Millán (nr 18)

17) Br. Luis Fermín fra Arceniega (nr 49)

18) Tre brødre fra Les Avellanes, brødrene Timoteo José, Emiliano José og Andrés José (nr 21, 22 og 23)

19) Br. Pablo Daniel fra Barcelona (nr 68)

Prosess nr 1 består av 42 stk: nr 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9 og 10; nr 18, 19, 20, 21, 22 og 23; nr 35; nr 37, 38 og 39; nr 47, 48, 49, 50, 51, 52, 53, 54, 55, 56, 57, 58, 59, 60, 61, 62, 63, 64, 65, 66, 67 og 68

null 1. Den salige Argymirus García Sandoval (*) (sp: Argimiro) (ordensnavn León Argimiro), legbror FMS, ble født den 31. juli 1913 i Calzadilla de los Hermanillos i provinsen og bispedømmet León i regionen Castilla y León i Spania. Hans foreldre Perfecto García og Tomasa Sandoval fikk ham døpt den 3. august i sognekirken San Bartolomé Apóstol. Hans foreldre hadde åtte barn i sitt ekteskap, og de utdannet dem alle som kristne. Argymirus ble fermet (konfirmert) den 1. mai 1915 av biskopen av León i den samme kirken hvor han ble døpt. På Kristi himmelfartsdag i 1920 mottok han sin første kommunion.

Calzadilla de los Hermanillos var en landsby på pilegrimsveien til Santiago de Compostela og tilhørte byen El Burgo Ranero i rettskretsen Sahagún. I begynnelsen av 1900-tallet hadde den mindre enn førti familier, og deres skole hadde tretti elever. Landsbyen ligger i en vakker dal og har land av god kvalitet for dyrking av korn. Fedrift hjalp til med familienes økonomi. Argymirus vokste opp i disse enkle omgivelsene til han var nesten tretten år gammel.

Den 7. mars 1926 begynte han på maristenes seminar i Venta de Baños i Palencia, og derfra flyttet han i juli 1927 til Blancotte i Frankrike for å fortsette sin utdannelse og lære fransk. Den 13. september 1930 fortsatte han til novisiatet i Tuy i Pontevedra, og der ble han ikledd ordensdrakten den 19. mars 1931 og fikk da navnet br. León Argimiro. Den 19. mars 1932 avla han sine første årlige løfter. Han kunne ikke avlegge løfter til Gud for livet, fordi før han kunne avlegge sine evige løfter, var han brutalt myrdet. Det å gi sitt liv til Gud i martyriet var hans definitive innvielse.

I september 1932 ble han sendt til kollegiet San José i Madrid, som ligger i Calle Fuencarral nr 126. Dette skulle bli hans eneste postering. Mens han var i denne kommuniteten, måtte han utføre militærtjeneste som soldat i brakkene på fjellet. Samtidig i fritiden fra militæret gjorde han en god tjeneste for kollegiet ved å hjelpe til i klasserommene. Br. León Argimiro var en glad ung mann og elsket sport.

I sitt korte liv akademiske liv var han et mønster av alle dyder, og som ordensmann, levde han i hele sin fylde det kall som han hadde fått som lærer. Han var oppmerksom og kjærlig mot sine studenter og hadde en eksemplarisk oppførsel overfor alt og alle. Han bidro etter evne til den menneskelige og kristne opplæringen av sine elever som en sann pedagog. Som en ordensmann og pedagog kjent for sin iver, jobbet han aktivt med barn og unge, som han ga et eksempel på heltemot og kristenliv.

Maristbrødrene drev fire skoler i Madrid, to for provinsen Spania og to for provinsen León. Det var martyrer fra alle fire kommuniteter. a) Colegio externado Chamberí, en grunnskole og videregående skole med 693 elever som hadde en kommunitet med femten brødre. Tre led martyrdøden, nr 19, 20 og 63. b) Colegio Los Madrazo ble grunnlagt i 1902. Skolen hadde like mange elever som Chamberi, men kommuniteten besto av 23 brødre. Fem av disse mottok martyrpalmen, tre av dem er saligkåret, nr 5, 6 og 35. c) Colegio San José var det mest blomstrende i Madrid. Kommuniteten der hadde 31 brødre, spanske og franske. De ønsket velkommen brødre og eldre gutter som gikk på universitet. Da revolusjonen brøt ut, søkte brødrene tilflukt i residens d), som ble betraktet som tryggere. d) Residencia de Estudiantes Cardenal Cisneros. Brødrene fra Colegio San José søkte tilflukt der, og seks ble drept: nr 1, 52, 56, 57, 64 og 65.

De seks brødrene fra kommuniteten ved Colegio San José som søkte tilflukt i Residencia de Estudiantes Cardenal Cisneros, var br. León Argimiro (23 år gammel), drept den 20. juli 1936, br. Luis Daniel (26 år gammel), drept den 16. oktober 1936, br. Ángel Hipólito (33 år gammel), drept den 12. desember 1936, br. Julián Marcelino (22 år gammel), drept den 3. desember 1936, br. Domingo Ciriaco (25 år gammel), drept den 20. april 1937, og br. Jorge Camilo (20 år gammel), drept den 21. august 1937.

Den 20. juli kom en militsgruppe til kollegiet i Calle Fuencarral. Etter å ha skutt mot huset en stund, gikk de inn og arresterte alle de brødrene de vant på sin vei, samlet dem i portnerens kontor med hendene i været og truet dem med en pistol. Br. León Argimiro, som var uvitende om det som foregikk, ble overrasket av en av militsgruppene som streifet rundt i huset, ble arrestert og også ført til portnerens kontor. I mellomtiden hadde det vært en opphetet diskusjon mellom militsmennene og en tjener på kollegiet, og de skjøt ham. Da br. León Argimiro så den livløse kroppen, besvimte han. Militsmennene refset ham for hans påståtte feighet, slo ham og kalte ham spottende for «kyllinghjertet». Så satte de ham i det som ble kalt en «gul bil» etter fargen, og tok ham med bort. Den 20. juli 1936 ble han myrdet i Casa de Campo i byen, provinsen og regionen Madrid i Spania, bare 23 år gammel. Brødrene León Argimiro, Luis Daniel og Domingo Ciriaco gjennomgikk den samme skjebne. De ble tatt av militsen, og deretter forsvinner alle spor.

null 2. Den salige Eugenius Artola Sorolla (*) (sp: Eugenio) (ordensnavn Victorico María), legbror FMS, ble født den 12. april 1894 i Cinctorres i provinsen Castellón og bispedømmet Tortosa i regionen Valencia i Spania. Hans foreldre var Joaquín Artola og Sebastiana Sorolla, og de fulgte den gamle kristne skikken i spanske familier og fikk ham døpt den dagen han ble født. Han mottok dåpens sakrament i sognekirken San Pedro Apóstol i hjembyen, og han ble fermet (konfirmert) i den samme kirken den 3. oktober 1895 av biskopen i Tortosa.

Cinctorres har i dag rundt 600 innbyggere. Landsbyen ligger på et lite platå på rundt 900 meter. Den er av arabisk opprinnelse, men de eldste bygningene ble bygd på 1400- og 1500-tallet. Den tilhører comarca (fylket) Maestrazgo, som i dag består av 55 kommuner i provinsene Castellón og Teruel, hvor folk hovedsakelig lever av jordbruk og husdyrhold. Det dyrkes vinstokker, mandler og oliven. De elvene som fortsetter å flyte også om sommeren, tillater vanning av små hager, hvor bøndene dyrker grønnsaker til eget og familiens forbruk.

Eugenius’ foreldre var upretensiøse landarbeidere, men de var klar til å starte en familie med dype kristne tradisjoner og å utdanne sine barn i prinsippene av menneskelige og religiøse verdier. Det er fullt mulig at dette var den primære grunnen til at Eugenio ble tiltrukket av et religiøst liv. Den 23 januar 1910, da han var nesten seksten år gammel, begynte han på gutteseminaret i Vic i provinsen Barcelona, hvor han var en modell og oppmuntring for sine medelever, som var mye yngre enn ham. Den 25 september 1911 flyttet han til novisiatet i Las Avellanes i provinsen Lleida, hvor han ble ikledd ordensdrakten den 25. juli 1912. Han mottok samtidig navnet br. Victorico María. Den 25. juli 1913 avla han sine første årlige løfter. Den 30. august 1918 ble han definitivt innviet til Gud for livet da han avla sine evige løfter. Han var en pålitelig og hjelpsom bror.

I august 1913 begynte han sin pedagogiske oppgave som lærer ved maristenes skole i Badalona i provinsen Barcelona. Ett år senere ble han sendt til Palafrugell i provinsen Girona) og senere til Colegio de Sants i Barcelona, hvor han ble i fire år. I september 1919 kom til han til maristenes kollegium i Sitges i Barcelona, og i 1925 ble han sendt til Vallejo de Orbó i Palencia, hvor han arbeidet med utdannelsen av barna av gruvearbeidere. Der var han den viktigste medarbeideren til direktøren, br. Bernardo (1889-1934) (den salige Placidus Fábrega Julià), som led martyrdøden i Barruelo den 6. oktober 1934.

Ved starten av skoleåret 1928-29 ble han utnevnt til direktør for maristenes kollegium i Torrelaguna i provinsen Madrid), hvor han også fungerte som professor. Han kom til Torrelaguna i oktober 1928. Br. Bernardos apostoliske iver ble reflektert i br. Victoricos aktiviteter: Katolsk Aksjon, studiegrupper for å fordype de unges tro, forberedelser til ekteskapskurs, hymner og novener. Hans innflytelse var så stor at han fikk tillatelse til å fortsette å undervise i religion og å bære sin sutan under Den andre republikk.

De tre brødrene i Torrelaguna var direktør Victorico María (42), Jerónimo (60) og Marino (35). De var alle født i små provinslandsbyer i Burgos og Castellón. Nå hadde forsynet ført dem sammen i Torrelaguna, en landsby med 2 000 innbyggere i spartanske Castilla ikke langt fra Madrid. Deres 135 elever mottok en grunnleggende opplæring. De levde et enkelt og stille liv som troen gjorde fruktbart. Tre anonyme liv, men for dem som kunne observere dem på nært hold, var det liv fulle av kjærlighet og hengivenhet. De tre var direktør, en lærer og en kokk. Men det var vanskelig å vite hvem som gjorde hva, så forent var de i delingen av deres daglige oppgaver.

Tre maristbrødre sørget for en god undervisning til bøndenes og arbeidernes barn. Kveldskursene som ble tilbudt foreldrene, hadde stor suksess, siden 120 mennesker deltok på dem. Det initiativet var svært nyttig, siden 90 % av de voksne var analfabeter. En fordel med disse kursene var at foreldrene ble mer entusiastiske til å sende sine barn på skolen. For innbyggerne i landsbyen var brødrene et bevis på at ydmykhet og vennlighet kunne eksistere selv i en tid da vold og sekterisme var fremherskende. Den eneste som avfeide brødrenes suksess, var rektoren på den offentlige skolen, som ikke kunne tåle brødrenes suksess. Under Asturias-revolusjonen i 1934 var denne rektoren sjef for den lokale komiteen lenge nok til å kaste brødrene i fengsel. Heldigvis ble de ikke sittende lenge.

Det var i Torrelaguna de ble overrasket av utbruddet av Den spanske borgerkrig den 18. juli 1936. Alt skjedde raskt fra den 20. juli 1936. Borgerkrigen hadde akkurat startet og elevene var på ferie. Rektoren på den offentlige skolen, leder for revolusjonskomiteen, var også borgermester i Torrelaguna. Han patruljerte gatene i jakt på ofre. Han tenkte på brødrene som han lengtet etter å henge. Godt! Øyeblikket for en søt hevn hadde kommet!

Den sentrale revolusjonære regjeringen sendte carabineros for å erstatte sivilgarden i Torrelaguna. Det var ensbetydende med å undertegne brødrenes dødsdom. Faktisk ble de tre brødrene arrestert av carabineros den 20. juli (andre vitner sier at det skjedde allerede den 18. juli). De ble låst inne i landsbyens fangehull i kjelleren på rådhuset, hvor de fant en gruppe praktiserende legmenn, noen av dem tidligere elever.

Om natten mellom 21. og 22. juli kom militsens bøller fra Asturias. Tidlig om morgenen angrep de fengselet med den intensjon å eliminere fangene. De slo dem og avhørte dem skrikende. Et kvinnelig militsmedlem slo den kvinnelige presidenten for Katolsk Aksjon så voldsomt at hun mistet et øye. Deretter valgte militsen ut sine ofre. Alle bortsett fra tre brødre, to prester, de to presidentene for Katolsk Aksjon, ble satt fri. Ofrene ble påsatt håndjern og tvunget til å klatre opp på en liten lastebil. Det var klokken åtte om morgenen.

De fulgte en fylkesvei til den nasjonale veien fra Madrid til Irún, og etter fire kilometer ble de drept. Det var den 22. juli 1936 i Redueña ikke langt fra Torrelaguna i provinsen og regionen Madrid i Spania, og br. Victorico María var 42 år gammel. Litt senere oppdaget en melkemann fra den lille landsbyen Redueña som var på sin daglige runde, de ni likene. Han løp etter hjelp. Snart visste mange mennesker i Torrelaguna, foreldre og gamle elever at de hadde mistet tre beskjedne lærere, militsen hadde nettopp fratatt dem en stor kilde av godhet.

Naboene i Redueña gravla dem på kirkegården i landsbyen den 24. juli 1936. Den 15. juli 2000 ble de jordiske restene av de tre brødrene plassert i et skrin som ble overført til sognekirken i Torrelaguna. Dette steinskrinet er mesterarbeidet av en tidligere elev.

null 3. Den salige Tryfon Tobar Calzada (*) (sp: Trifón) (ordensnavn Jerónimo), legbror FMS, ble født den 3. juli 1876 i Susinos del Páramo i provinsen og erkebispedømmet Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Han var den tredje av fem barn av Vicente Tobar og Eulalia Calzada, og gan ble døpt tre dager senere, den 6. juli, i landsbyens sognekirke San Vicente Mártir.

Landsbyen Susinos ligger litt over ni kilometer fra Sasamón i området hvor pilegrimer går på vei til Santiago de Compostela. I dag har den litt mer enn hundre innbyggere. Jorden er av god kvalitet for dyrking av korn og poteter, og i tillegg er husdyrene et godt supplement til jordbruket for innbyggerne. I dette miljøet ble Tryfon født og vokste opp, og han hjalp foreldrene inntil hans liv ble styrt av kallet til å bli marist. Trofast mot Maria skulle han i sitt apostoliske oppdrag reise til mange land bortenfor havet.

Han var over femten år gammel da han den 3. desember 1891 trådte inn i novisiatet i Mataró i Barcelona. Han ble ikledd ordensdrakten den 15. august 1892 og fikk da ordensnavnet br. Jerónimo. På slutten av novisiatet avla han et løfte om lydighet. I august 1893 dro han til skolastikatet i Canet de Mar i Barcelona, og han gjennomførte lærerstudiet lærere i La Escuela Normal i Girona. Han avla løfte om lydighet den 6. august 1895. På festen for Marias opptakelse den 15. august 1897 ble han viet til Gud for livet da han avla sine evige løfter.

Han ble sendt til novisiatavdelingen i Canet de Mar i 1894. Behovet for brødre i Amerika gjorde at han følte misjonskallet, og i desember 1895 dro han til Colombia. Han utøvde sitt apostolat på ulike steder i landet i ikke mindre enn 32 år. I januar 1928 måtte han dra tilbake til Europa fordi det varme og fuktige klimaet i landområdene hadde brutt ned hans helse alvorlig. Han dro til Grugliasco i Italia for å ta et kurs i spiritualitet. Deretter ble han professor på gutteseminaret i Carrion de los Condes i Palencia, i Saint-Paul-Trois-Châteaux i Frankrike, i forlagshuset FTD i Barcelona, på kollegiet San José i Logroño, i det maristiske kollegiet i Haro i La Rioja, og til slutt ble han i mars 1932 sendt til Torrelaguna i Madrid.

Han ble arrestert i denne byen den 20. juli 1936 med sine to ledsagere og andre. Han var seksti år gammel da han ble ført til sitt martyrium. De tre brødrene ble drept den 22. juli 1936 i Redueña i provinsen og regionen Madrid i Spania. De ble gravlagt på kirkegården i Redueña nær Torrelaguna den 24. juli 1936. I dag hviler hans levninger i sognekirken i Torrelaguna. Se nr 2 for detaljer om deres martyrium.

null 4. Den salige Peter Alonso Ortega (*) (sp: Pedro) (ordensnavn Marino), legbror FMS, ble født den 14. januar 1901 i Amaya i provinsen og erkebispedømmet Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Hans foreldre Eugenio Alonso og Julia Ortega bar ham til dåpen tre dager senere i landsbyens sognekirke San Juan Bautista. Han ble fermet (konfirmert) den 9. mai 1904 av biskopen av Burgos, tre år gammel. Han mottok sin første kommunion i 1910, ni år gammel.

I foreldrenes ekteskap ble det født ikke mindre enn ti barn. Derfor måtte begge ektefellene arbeide hardt og hele tiden for å brødfø familien, siden det ikke var lett å mette så mange munner og skaffe dem det nødvendige. Deres hus var et virkelig kristent hjem, hvor de ba rosenkransen nesten hver dag. Amaya ligger ved foten av Peña Amaya, et historisk område fra det pre-romerske Cantabria. Det ble erobret av Romerriket, og senere var byen hovedstad i et visigotisk grevskap. Under La Reconquista (gjenerobringen fra maurerne) var den omstridt mellom muslimer og kristne. Rodrigo, den første greven av Castilla, befolket det igjen rundt år 860. Befolkning flyttet trolig til slettene på 1100-tallet.

Som barn utmerket Peter seg for sin glede og sin naturlige godhet og enkelhet. Han gikk ofte i kirken og utøvde sine funksjoner som ministrant med stor respekt. Han begynte på skolen med stor innsats, og den etterlot et avtrykk i hans vekkede intelligens. De som kjente ham i hans barndom, forsikrer oss om at han var en mild, delikat og svært beskjeden gutt.

Den 29. april 1915 trådte han inn i gutteseminaret i Arceniega i Álava. Han dro derfra den 10. oktober 1916 til novisiatet i Les Avellanes. Den 25. juli 1917 ble han ikledd ordensdrakten og mottok navnet br. Marino, og deretter påbegynte han sitt novisiat. Den 25. juli 1918 avla han sine første midlertidige løfter. I august 1918 begynte han på sine pedagogiske studier i skolastikatet i samme hus Les Avellanes. Med sine evige løfter i Burgos den 15. august 1923 ble han viet til Gud for livet.

Han begynte sin lærerkarriere i august 1919 i skolen i Arceniega. Derfra dro han i januar 1920 til Centelles i provinsen Barcelona. I august 1921 ble han sendt til La Garriga i samme provins, hvor han tilbrakte fire skoleår som kokk og assisterende professor i første klasse. Deretter underviste han på barneskolen i Vic i skoleåret 1925-26. I august 1926 dro han tilbake til skolen i Arceniega, hvor han var frem til august 1929, da han ble sendt til Torrelaguna i provinsen Madrid. Men han hadde en svak helse, og etter et års opphold i sykestuen i Les Avellanes vendte han i 1932 tilbake til Torrelaguna.

Br. Marino var en god lærer og en utmerket utdanner. Han kunne ikke nekte for hvor mye han likte barn, å leke med dem og organisere deres spill, han ledsaget dem på landet og deltok i aktiviteter og opplevelser som en likeverdig partner, og han tilpasset seg dem alle totalt og enkelt. Hans tidligere studenter har alltid husket ham med stor hengivenhet. Men hans dårlige helse gjorde at hans liv som marist besto hovedsakelig i å hjelpe til i kjøkkenet i små kommuniteter å arbeide i de lavere klassene og i Katolsk Aksjon. Han var en god og munter ung bror som alltid var hjelpsom, men lykkelig over å kunne være ute av rampelyset.

Da Den spanske borgerkrigen og den påfølgende revolusjonen brøt ut den 18. juli 1936, startet den religiøse forfølgelsen. Han ble arrestert og fengslet den 20. juli sammen med sine to medbrødre, direktør Victorico María (42) og Jerónimo (60), og andre. Han var den yngste av de tre brødrene. Den 22. juli ble de tre maristene og seks andre myrdet på en landevei i Redueña i provinsen og regionen Madrid i Spania. Se nr 2 for detaljer om deres martyrium. De ble gravlagt den 24. juli 1936 på kirkegården i Redueña nær Torrelaguna. I dag hviler hans levninger i sognekirken Torrelaguna.

null 5. Den salige Paulus Martínez Esteban (*) (sp: Pablo) (ordensnavn Gaspar), legbror FMS, ble født den 24. mars 1898 i landsbyen Los Balbases i provinsen og erkebispedømmet Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Hans foreldre Julián Martínez og Lucía Esteban bar ham til dåpen tre dager gammel i kirken San Esteban i Los Balbases. Han ble fermet (konfirmert) den 3. oktober 1899 av erkebiskopen av Burgos.

Mens Paulus fortsatt var svært ung, døde hans mor, og hans far giftet seg på nytt med Casilda Manero. Don Julián hadde i alt seks barn i sine to ekteskap. Timoteo, bror av Paulus’ far, fulgte ham til livet som marist. Byen Los Balbases tilhørte jurisdiksjonen Castrojeriz. Da Paulus ble født, hadde den rundt tusen innbyggere. På dettet fredelige stedet vokste og utviklet Paulus seg frem til tolvårsalderen.

I april 1910 gikk han til fots til maristenes seminar i Arceniega i Álava. I september 1913 påbegynte han novisiatet i Les Avellanes i provinsen Lleida, hvor han ble ikledd ordensdrakten den 1. april 1914 og fikk navnet br. Gaspar. Den 1. april 1915 avla han sine første årlige løfter. Han overga seg definitivt til Gud den 2. september 1920 da han avla sine evige løfter.

Da han avsluttet novisiatet i Les Avellanes i februar 1916, ble han sendt til Pamplona. I august 1918 fortsatte han til Logroño, og i august 1919 ble han sendt til huset San Olegario i Barcelona. I august 1920 dro han til Madrid og kollegiet i Calle Los Madrazo, og han fortsatte til kollegiet Circulo Católico Burgos i august 1923. Han kom i august 1924 til kollegiet Valldemía i Mataró og fortsatte til Murcia i august 1925. I august 1927 ble han sendt til kollegiet i Calle Lauria nr 58 i Barcelona, og han var i Pamplona fra august 1928 til august 1930, da han for andre gang ble sendt til kollegiet i Calle Los Madrazo i Madrid. Der ble han arrestert og martyrdrept.

Br. Gaspar var en god lærer, men han klarte ikke å opprettholde disiplinen i klassen. Han ble advart om at livet til en lærer ville bli vanskelig og at han burde orientere seg mot en annen karriere. Han svarte at han elsket livet som marist så høyt at han aldri ville tre ut selv om han måtte arbeide med oppvasken! Han var så diskret at det ble bemerket: «Han påkaller seg vår oppmerksomhet desto mer fordi han ikke er ute etter den!»

Han ledet også Den marianske kongregasjonen og oppfylt dette oppdraget med stor iver og entusiasme. En av suksessene til maristenes kollegium i Calle Los Madrazo var deres religiøse foreninger. Han hadde en åpen og jovial karakter og underholdt sine brødre i kommuniteten når de hadde rekreasjon og fritid.

De tre brødrene fra kommuniteten ved Colegio Los Madrazo var br. Gaspar (38 år gammel) og br. Camerino (30 år gammel), drept den 22. juli 1936, og br. Luis Alfonso (25 år gammel), drept den 26. august 1936. Deres Golgata startet den 20. juli 1936. De ble tvunget til å forlate sitt hus og måtte se etter ulike pensjonater. Brødrene Gaspar og Camerino tok inn på Posada San Blas i Calle Atocha nr. 147 i Madrid. Rundt klokken elleve om kvelden den 22. juli 1936 trengte en militspatrulje seg inn i pensjonatet. Bestyreren ble avhørt om de få prestene som hadde tatt inn på pensjonatet. Han konsulterte registeret og fortalte militsen fast at det ikke sto noen navn på prester der. En av dem svarte at han var sikker på at de var der, men at de hadde skrevet seg inn som lærere.

Uten å si noe mer, løp de opp trappene og begynte å åpne alle dørene. Da de kom til brødrene Gaspars og Camerinos rom, spurte de dem om de var ordensbrødre. De benektet ikke noe, men bekreftet at de var de. Militsen ba dem om å følge dem, og brødrene lystret uten noen protester. Brødrene var rolige og alt skjedde uten vold, frykt eller hysteri. De forlot stedet raskt med militsen. Deretter var det umulig å få noen nyheter fra dem. Ingen tvilte på at de hadde lidd martyrdøden, men ingen visste hvor de hadde blitt drept eller hvor de hadde blitt gravlagt. I registrene oppgis det at de døde den 24. juli 1936 i byen, provinsen og regionen Madrid i Spania.

null 6. Den salige Braulius Álvarez Palacín (*) (sp: Braulio) (ordensnavn Camerino), legbror FMS, ble født den 26. mars 1900 i Villamedianilla i provinsen og erkebispedømmet Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Hans foreldre Eladio Álvarez og Gaudencia Palacín gjorde sitt hus til et sant kristent hjem, hvor de søkte å utdanne sine fire barn i prinsippene om kjærlighet til Gud. Braulius ble døpt den 1. april i sognekirken San Pedro i hjembyen. Han ble fermet (konfirmert) den 21. oktober 1906 og mottok sin første kommunion på Kristi Himmelfartsdag i 1910.

I 1900 var byen Villamedianilla en liten landsby med 36 familier og 116 innbyggere og tilhørte det juridiske området Castrogeriz. De hadde en grunnskole, og utenfor av byen lå et kapell viet til Vår Frue av Morales. Landsbyens landområder var egnet for dyrking av korn, belgfrukter, poteter og andre jordbruksprodukter. Braulius’ foreldre var engasjert i gårdsarbeid.

Braulius hadde alltid en stor respekt for sine foreldre og var en god venn for sine klassekamerater. Han var hjelpsom og sjenerøs mot alle. Han hadde et spesielt vennskap med landsbyen veterinær, slik at han lettere kunne få tilgang til sitt favorittlesestoff. Alle i landsbyen anså ham som en mønstergutt, rolig, god og vennlig.

Etter å ha fullført sin forlengede militærtjeneste, hørte den 24-årige Braulius Guds kall og trådte inn i maristenes novisiat i Les Avellanes i provinsen Lleida den 16. september 1924. Den 8. september 1925 ble han ikledd ordensdrakten og fikk navnet br. Camerino. Den 8. september 1926 avla han sine første årlige løfter. Fem år senere, den 23. august 1931, ble han viet til Gud for livet da han avla sine evige løfter. Han var en sterk mann, entusiastisk, svært modig og omtenksom overfor andre.

Listen over hans posteringer er kort. Han var i Les Avellanes og utøvde ulike håndverk fra september 1926 til august 1927, da han dro til Madrid som lærer på kollegiet i Calle Los Madrazo. I denne byen ble han arrestert og overga sitt liv til Gud for å motta martyrpalmen.

Man kunne tenke at hans inntreden i det maristiske liv i moden alder og andre faktorer gjorde at br. Camerino hadde vanskeligheter i sin dedikasjon til undervisning, men ingenting er lengre fra virkeligheten. Helt fra sine første opptredener var han i stand til å vinne sine elevers hengivenhet, og han hadde stor respekt. Han var en utmerket lærer og fikk elevene til å lære og å bli dannet i praktisering av de kristne dyder. Ifølge vitner var han en pedagog og en apostel.

Noe som preget hans liv, var hans engasjement for andre. Etter at han kom til novisiatet, lånte han med den største hengivenhet sine tjenester som sykepleier for brødrene i sine omgivelser, og fortsatte å gi en hånd helt frem til sin død. De som kjente ham, sier at han var veldedig, ærlig og uselvisk, kvaliteter som gjorde at han ble verdsatt av alle som prøvde. Hans åpne og vennlige karakter og spesielt hans hengivenhet og kjærlighet var det som egentlig tiltrakk og overbeviste hans disipler.

Han ble drept den 24. juli 1936 i byen, provinsen og regionen Madrid i Spania sammen med nr 5, se hans biografi for detaljer. Han var 36 år gammel.

null 7. Den salige Severin Ruiz Báscones (*) (sp: Severino) (ordensnavn Feliciano), legbror FMS, ble født den 2. november 1884 i Fuencaliente de Lucio i provinsen og erkebispedømmet Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Han ble døpt samme dag i sognekirken San Juan Bautista i sin landsby. Han ble fermet (konfirmert) den 19. oktober 1893. Hans foreldre Antonio Ruiz og Marcela Báscones hadde fem barn, som ble oppdratt som gode kristne. Det synes som de gjorde det bra, ettersom to av barna ble viet til Herren, en ble prest og Severin ble maristbror.

Severins hjemby lå i Valdelucio-dalen vest i provinsen Burgos, hvor elven Lucio rant gjennom, en sideelv til Río Pisuerga. De omkringliggende fjellene nådde tusen meter, og på avstand kunne man se det imponerende Peña Amaya, full av historie. I løpet av vinteren er toppene dekket av snø, mens dalen er eviggrønn. I dalen dyrket folket hovedsakelig korn, belgfrukter, poteter og grønnsaker.

Severin trådte inn i maristenes seminar i Burgos den 2. februar 1898. Derfra dro han til novisiatet i Vic i provinsen Barcelona, hvor han ble ikledd ordensdrakten den 18. desember 1899 og mottok navnet br. Feliciano. Han avla sine første løfter den 16. august 1901. Han ble viet til Gud for livet med sine evige løfter den 19. august 1906.

Hans liste over posteringer er lang. I august 1901 ble han sendt til San Andrés i Palomar i provinsen Barcelona til videre pedagogiske studier, og i april 1902 ble han sendt til Mataró, hvor han arbeidet som kokk. I august 1902 dro han til Sangüesa i Navarra, hvor han var førskolelærer, og i august 1903 dro han til Burgos. I august 1905 dro han til kollegiet i Arceniega i Álava, og i august 1906 dro han til Calatayud, og der ble han i fire skoleår. Fra august 1910 var han to år i Logroño, og i august 1912 ble han sendt til Lleida. Fra august 1914 var han i tretten skoleår i Madrid, på skolen i Calle Los Madrazo. I august 1927 ble han sendt til Granada, og fra august 1928 var han i tre år leder av skolen for barn av gruvearbeidere Barruelo i Palencia, i august 1931 ble han ansatt som leder av skolen i Toledo. I begynnelsen av oktober 1932 kom han til Chinchón i provinsen Madrid for å grunnlegge og lede en gratis skole. Der var han til sin død.

Br. Feliciano var en sann mester. Han arbeidet i klasserommet med stor entusiasme og sterk vilje. Hans studenter fulgte hans eksempel og anstrengte seg i sine studier og oppnådde suksess i den offentlig eksamenen. Hans studenter elsket ham virkelig, men behandle ham med respekt, nesten ærefrykt. Han etterlot et varig inntrykk på dem. Oppmuntret av ham fulgte også fire nevøer etter ham i det maristiske liv.

I 1936 var Chinchón en forstad nord i Madrid med 7 000 innbyggere. Maristbrødrene drev en liten gratis grunnskole der som var finansiert av marki Aparicio y de la Peña. Brødrene hadde folkets sympati, så de ble ønsket velkommen i deres hjem da «stormen» brøt ut. I kommuniteten var det tre brødre og en legmann som var deres kokk. Alle fire ble drept.

Br. Feliciano var skolens direktør og kommunitetens superior, en moden mann på 52 år. Elevene og foreldrene respekterte ham for hans sunne eksempel. Han var direktør før br. Bernardo i Barruelo de Santullán fra 1928 til 1931. Faktisk arbeidet de sammen, siden br. Bernardo da var direktør for skolen nær Vallejo de Orbó. Under br. Felicianos veiledning forandret barna seg radikalt, noe folk kommenterte positivt. Foreldre som ikke hadde satt sin fot i kirken siden sitt bryllup, fulgte nå sine sønner for å lytte på den liturgiske sangen dirigert av br. Feliciano. Det var lett å måle brødrenes gode arbeid.

I de første dagene av revolusjonen våget ikke militsen å forstyrre den lille kommuniteten. Men mot midnatt den 21. juli 1936 dukket det en gruppe militsmenn utenfra. De beleiret skolen, og noen av dem prøvde til og med å bryte seg gjennom taket. Brødrene kom ydmykt ut og fant tilflukt i private hus. Br. Feliciano ble ønsket velkommen av landsbyens notarius publicus, men presidenten i den lokale revolusjonskomiteen tilbød ham også sin gjestfrihet. De andre brødrene fant husly hos Teodulo de la Peña Fernández, nevø av skolens grunnlegger. Denne situasjonen varte i en uke.

Den 29. juli kom tretti militsmedlemmer og ga den lokale komiteen ordre om å forvise maristbrødrene fra Chinchón. De ble tatt med til jernbanestasjonen, hvor de gikk på toget til Madrid. De tenkt å søke tilflukt i en av de to skolene som provinsen hadde i Spanias hovedstad, men begge hadde blitt angrepet. Der kunne de ikke regne med å finne husly hos en eneste maristisk residens, for alle kommunitetene hadde blitt spredt og truet.

Konfrontert med dette tilbakeslaget satte de kursen mot huset til en velgjører, Paula Aparicio, en av grunnleggerne av skolen i Chinchón. Tjenestepiken Maria Ontalva Ruiz rapporterte: «Vaktmesteren ville ikke slippe dem inn på grunn av deres bagasje. Jeg tror imidlertid at vaktmesteren kjente brødrene. Don Valentin ba ham om å informere sikkerhetsvakten hvis han ikke stolte på brødrene. Men vaktmesteren sa fra til militsen. Brødrene hadde hatt akkurat tid nok til å installere seg i andre etasje før militsmennene viste seg og tok med seg brødrene bort. Ingen spiste i huset den dagen. Militsmennene vendte tilbake for å ta med seg brødrenes klær. Etter det var det ingen tegn til brødrene. Velgjøreren fikk vite at de var blitt skutt med det samme». De døde den 29. juli 1936, muligens i Casa de Campo i provinsen og regionen Madrid i Spania. Br. Feliciano var 52 år gammel.

null 8. Den salige Firminus Zabaleta Armendáriz (*) (sp: Fermín) (ordensnavn Felipe Neri), legbror FMS, ble født den 24. september 1899 i Artajona i provinsen og regionen Navarra (ba: Nafarroa) og bispedømmet Pamplona i Spania. Han ble døpt samme dag i sognekirken San Pedro Apóstol. I samme kirke ble han den 29. mai 1901 fermet (konfirmert) av biskopen av Pamplona, og den 9. januar 1910 mottok han sin første kommunion.

Artajona tilhører merindad (middelaldersk geografisk oppdeling) Olite og det rettslige distriktet Tafalla. Ifølge tradisjonen prekte den hellige Saturnin, skytshelgen for Pamplona, i sognekirken der, fra en prekestol som fortsatt er bevart der. I det året da Fermín ble født, hadde byen nesten tusen innbyggere. Folket levde av jordbruk og dyrket korn, vinranker og grønnsaker. Hans foreldre Romualdo Zabaleta og Catalina Armendáriz ble sjenerøst velsignet av Gud med elleve barn. Fem av dem trådte inn i det religiøse liv, to var maristbrødre og tre søstre i kongregasjonen St. Josef av Cluny. Han husket sin mor som en helgen.

Fermín var svært from, gikk til messe, mottok sakramentene ofte og forsømte aldri rosenkransen ved daggry. Fra en tidlig alder følte han seg tiltrukket mot det religiøse liv. Men siden han var den eldste av brødrene, måtte han holde seg hjemme, fordi hans far trengte ham til arbeidet på markene. Han avtjente sin militærtjeneste i Melilla. Da han som ung soldat hadde vakttjeneste, hadde han geværet i en hånd og sin rosenkrans i den andre. Hans tid ble brukt i bønn. I en nisje i helligdommen for Artajonas skytshelgen er denne inskripsjonen: «Fermín Zabaleta Armendáriz dedikerte dette minne til Vår Frue av Jerusalem, for å ha gitt ham tilbake til sin landsby uskadd og sunn fra krigen i Afrika i kampanjen av 1921».

Han forberedte sitt bryllup, og en merkelig ting ble observert når han gikk en tur med sin forlovede: etter å ha utvekslet noen få ord, fortsatte de turen mens de resiterte rosenkransen. Han hadde for vane å avlegge lange besøk til sakramentet. En dag foran alteret følte han seg kalt til å slutte seg til maristbrødrene.

Han var nesten tretti år gammel da han trådte inn i novisiatet i Les Avellanes i provinsen Lleida den 26. august 1923, hvor også hans bror var med navnet br. Johannes av Gud. Han ble ikledd ordensdrakten den 8. september 1924 og fikk navnet br. Felipe Neri. Den 8. september 1925 avla han sine første årlige løfter. Han ble værende i Les Avellanes og gjennomførte pedagogiske studier. I august 1926 ble han sendt til Burgos og kollegiet Círculo Católico de Obreros, en gratis skole hvor han tilbrakte syv skoleår. Han avla sine evige løfter den 15. august 1930 i Les Avellanes. Etter at han hadde avlagt sitt lydighetsløfte i 1931, arbeidet han som kokk i to år før han begynte å undervise.

Han kom til den nylig grunnlagte gratisskolen i Chinchón i september 1933 og ble snart lagt merke til for sin sterke personalitet. Noen ganger sa han: «Vi skal forsvare vårt arbeid (…) Vi skal ikke forbli passive og si: ‛Her er vi, drep ossʼ». Men etter at han hadde meditert over Herrens lidelse, fant han sjenerøsiteten til å hengi seg til Guds vilje. Hans fasthet i kallet hadde en sunn innflytelse på de andre.

Han døde sammen med de andre medlemmene av kommuniteten den 29. juli 1936 i Casa de Campo i provinsen og regionen Madrid i Spania. Se nr 7 for detaljer om deres martyrium. Han var 37 år gammel.

null 9. Den salige Saturnin Jaunsarás Zabaleta (*) (sp: Saturnino) (ordensnavn Herminio Pascual), legbror FMS, ble født den 11. februar 1912 i Irurzun i provinsen og regionen Navarra (ba: Nafarroa) og bispedømmet Pamplona i Spania. Han ble døpt den 15. februar i sognekirken San Martín de Tours i hjembyen. En margnotis på dåpsattesten sier at han ble fermet (konfirmert) den 19. juni 1915. Hans far Pedro Jaunsarás var møbelsnekker og moren Hilaria Zabaleta engasjerte seg i husarbeid. De to arbeidet svært hardt for å oppdra de ti barna som ble født i deres ekteskap. D. Juan Cenoz, som var sogneprest i Irurzun, sa at D. Pedro var en religiøs helt. Han ble fullstendig døv mot slutten av sitt liv, og når han skriftet i sakristiet, hadde han alltid med seg en blyant og papir for at presten skulle skrive opp boten. Fru Hilaria var også svært from og nestekjærlig.

Irurzun er en landsby i Araquil-dalen i Navarra, en del av rettskretsen Pamplona, som ligger tyve kilometer unna. I de årene da Saturnino ble født, hadde den omtrent fem hundre innbyggere. Veien og jernbanen fra Pamplona til Vitoria passerer gjennom landsbyen. Lander er rikt på sedimentær jord, utmerket for jordbruksprodukter og beitemarker. Åssidene er dekket av bøk, eik og andre trær som gir god ved til snekkerarbeid.

Den 28 desember 1924 trådte Saturnino inn i maristenes seminar i Villafranca i Navarra. Derfra dro han den 13. september 1927 til novisiatet i Les Avellanes i provinsen Lleida. Der ble han den 8. september 1928 ikledd ordensdrakten og fikk navnet br. Herminio Pascual. Etter den kanoniske året i novisiatet avla han sine første løfter den 8. september 1929. I et år fortsatte han i Les Avellanes og gjennomgikk pedagogiske studier.

I august 1930 ble han sendt til maristenes skole i Calatayud i Zaragoza, hvor han ble lærer i barneskolen og underviste i kveldskurs til unge arbeidere. I august 1933 dro han til Barruelo i Palencia, hvor han bare ble i fem måneder. I januar 1934 ble han sendt til Burgos, hvor han var i syv måneder. I august 1935 ble han sendt til Lucena i Córdoba, hvor han ble i bare i fem måneder. I januar 1936 kom han til Chinchón i provinsen Madrid.

Fire steder i løpet av de tre siste årene av hans liv er mange posteringer. På den ene siden hadde han betydelige problemer med å tilpasse seg til de spesifikke kravene til utdanning, og på den andre siden vaklet denne unge broren i sitt religiøse kall. Det var derfor at hans overordnede måtte gi ham en ny postering hvert år, for å prøve å finne et sted hvor han følte seg vel. Det var ikke før han kom til Chinchón at hans sjel slo seg til ro. I den broderlige gode viljen som fantes i denne kommuniteten, følte han seg oppriktig velkommen, noe som forandret skjebnen i hans liv. De gode eksemplene til br. Feliciano og fremfor alt br. Felipe Neri gjenopplivet hans religiøse liv, som gradvis hadde sluknet, og forfølgelsen fant ham helt bekreftet i sitt kall og trofast til etterlevelsen av reglene. Takket være hans kontakt med br. Felipe Neri ble vissheten om å gi seg selv til Herren sterkere, og han som var den yngste i kommuniteten, ga eksemplet på et sjenerøst martyrium.

Den 18. juli 1936 brøt borgerkrigen og den påfølgende revolusjonen ut. Mannen som ga br. Herminio husly i Chinchón, hadde funnet ham et trygt gjemmested. Men Herminio foretrakk å bli værende sammen med sine brødre og å dele den samme skjebnen. Sammen med dem måtte han forlate denne byen og dra til Madrid. Der kunne de ikke søke tilflukt i noen av maristenes skoler i hovedstaden, fordi de hadde blitt overfalt, så derfor dro de hjem til Doña Paula Aparicio, som hadde grunnlagt kollegiet i Chinchón sammen med sin søster Doña Fidela og sin gudsønn D. Alfredo de la Peña. Der ble de arrestert den 29. juli, og samme dag led de fire brødrene martyrdøden i Casa de Campo i provinsen og regionen Madrid i Spania. Se nr 7 for detaljer om deres martyrium. Han var 24 år gammel.

null 10. Den salige Julian Aguilar Martín (*) (sp: Julián), legmann fra erkebispedømmet Madrid, ble født den 24. november 1912 i Berge i provinsen Teruel i regionen Aragón i Spania, da i bispedømmet Zaragoza, men senere en del av Teruel. Han ble døpt tre dager senere i sognekirken San Pedro Mártir i fødebyen. Hans foreldre Julián Aguilar og Antonia Martín var fromme mennesker. Hans far var sjef eller president i en religiøs forening av fransiskansk karakter. Hans mor var en sann helgen. Sikkert er at hun søkte å gi sine fem barn en dypt kristen oppdragelse og på samme tid og innenfor sine økonomiske muligheter, også gi dem en solid sivil opplæring.

De historiske røttene til bosetningene i Berge, senere kjent som Villanueva de Berge, refererer til forhistorisk tid. Den tilhører rettskretsen Castellote, selv om den territorielle administrasjonen avhenger mer av Alcañiz. Den dyrkbare jorden har svært god kvalitet. På begynnelsen av 1900-tallet bodde det rundt 200 familier der.

Br. Joaquín Aranda Salvo, marist og fetter av Julian, husker ham som «en god gutt med en landsbygutts tro på Gud, frykt for helvete, kjærlighet til himmelen og ønske om å ofre og overgi seg til andre». Denne broren følte at dette var klare tegn til et religiøst kall, så han oppfordret fetteren til å omfavne livet som marist. Så som tolvåring trådte Julian inn i det maristiske seminaret i Vic i provinsen Barcelona, og tre år senere, i september 1928, fortsatte han til novisiatet i Les Avellanes i provinsen Lleida. Da han smakte på gleden over å bli ikledd drakten som marist, ble han utsatt for en uheldig ulykke som alvorlig påvirket synet, til det punktet at hans overordnede følte han ikke kunne fortsette sine studier og ikke bli opptatt i novisiatet, ettersom sykdommen gjorde ham ute av stand til å undervise. Superiorene sendte ham hjem til familien.

Han vendte knust tilbake til sin familie, mens han prøvde å overvinne skuffelsen over å bli vraket. Der prøvde han ut gårdsarbeid på familiens land, men han var fortsatt tiltrukket av det maristiske livet. Han kom tilbake i 1933 og tryglet br. Feliciano om å ansette ham som kokk på skolen i Chinchón. Fra da av delte han brødrenes liv til fulle: bønner, arbeid, forfølgelse og martyrium. Alle i Chinchón trodde at han var en maristbror som de andre, og derfor regnes han med rette som en maristmartyr.

Han var alltid flittig og omsorgsfull fordi han følte seg som marist i ånd og hjerte. Spesielt utmerket han seg med sin enkelhet og fromhet, og han oppførte seg alltid som en eksemplarisk kristen. Med henvisning til skoleåret 1933-1934 skrev br. Felipe Neri i et av sine brev: «Vi er tre lærere og kokken. De fire er brødre, men i vanlig klær. Kokken hjelper meg mesteparten av dagen i klassen. Vi har 162 studenter påmeldt og klar til å gå over sytti, det vil si alle guttene i byen».

Br. Felipe Neri trengte hjelp fordi han ikke manglet arbeid. Han hadde ikke mindre enn 62 elever i klasserommet og hadde også ansvaret for kirkekoret og å synge i liturgiske seremonier på søndager og helligdager. Broren fant i Julian en gudgitt assistent. Han må ha spilt sin rolle svært godt, for elevene og deres foreldre betraktet ham som et medlem av kommuniteten og som en lærer.

I det ytterste øyeblikket ønsket han å følge skjebnene til brødrene og foretrakk å dø med dem, og sammen med dem vant han martyrpalmen. Han ble drept med de andre den 29. juli 1936 i Casa de Campo i provinsen og regionen Madrid i Spania. Se nr 7 for detaljer om deres martyrium. Han var 24 år gammel.

null 11. Den salige Severin Ruiz Hidalgo (****) (sp: Severino) (ordensnavn Severino), legbror FMS, ble født den 5. november 1907 i Fuencaliente de Lucio i provinsen og erkebispedømmet Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Hans foreldre var Feliciano Ruiz og Jacinta Hidalgo, og de bar ham til dåpen dagen etter. Herren ga dem en familie på syv barn, hvorav fire var gutter. Flere av dem fulgte livets veier, mens noen av søstrene valgte det konsekrerte liv. Moren virker ifølge vitneutsagnene å være svært forsiktig og reservert.

Landsbyen Fuencaliente de Lucio ligger i Valdelucio-dalen og underlagt bystyret i Quintana de Valdelucio. Dens rettskrets er Villadiego. I nord grenser den til Villaescobedo, i øst til Renedo de la Escalera, i sør til Quintana de Valdelucio, og i vest grenser den til provinsen Palencia. Jorden er av middels kvalitet, grov og kupert, men klimaet er sunt. De produserer hvete, rug, bygg, havre, grønnsaker og brensel, og de har sau og storfe. De jakter på harer, kaniner og rapphøns. Befolkningen er på 43 familier i 48 boliger, og sognekirken er under beskyttelse av San Juan og blir betjent av en sogneprest og en sakristan. Familien Ruiz Hidalgo var bønder som arbeidet i landet i dette hjørnet av fjellet, hvor vintrene er lange og vanskelig å bære.

Severino var en seriøs og gjennomtenkt gutt. En normal ting blant tenåringene i landsbyen var å prate og selv leke i kirken, selv i messen holdninger som for de fleste ikke var mer enn barnslige spill som tilhørte selve barndommen. Slik var det ikke for Severin, så når anledningen oppsto, fortalte han dem: «For dette er det bedre om dere ikke hadde kommet til kirken, i messen skal vi følge rådene fra vår pater og vår lærer».

To av hans brødre var maristbrødre, og han selv lengtet etter å følge dem. Men foreldrene så kanskje betydelige kvaliteter i ham som behøvdes i familien, så de holdt ham hjemme i strid med hans eget ønske. Ventetiden varte i elleve år. To onkler, en av dem prest og den andre maristbror, gjorde ikke tingene bedre ved å prøve å tvinge foreldrene til å hindre Severino i å slutte seg til junioratet hos maristene.

I løpet av de tre årene med militærtjeneste i Afrika modnet ideen om å bli ordensbror, og dette kommuniserte han i et brev til sin far, kort tid før eksamen. «Ikke glem, far, at i meg fortsetter ideen om å være marist som mine brødre». Faren så i dette brevet at Severino var mer voksen enn han trodde, og at han hadde tatt en alvorlig avgjørelse, og snart ga han sin godkjennelse. Severin uttrykte stor tilfredshet og kommuniserte til sine brødre at ventetiden var over.

Først som 23-åring kunne han den 20. november 1930 tre inn i novisiatet i Les Avellanes. Den 8. september 1931 ble han ikledd ordensdrakten og beholdt sitt døpenavn som sitt ordensnavn. Den 8. september 1932 avla han sine første årlige løfter. I september 1932 begynte han i skolastikatet i Les Avellanes. Da hans opplæring var over i 1933, fortsatte han å arbeide som prefekt for postulantene, og deretter ble han i 1935 sendt til junioratet i Vic. Det var den gangen han hadde sagt til sin direktør: «Bror, ikke vær redd for å påpeke de manglene du ser hos meg, jeg er en gammel rev». Hans åndelige liv var ledet av tre ord: offer, bønn og selvfornektelse. Han ville ha likt om hans yngre bror sluttet seg til brødrene slik at alle guttene i familien ville ha vært marister.

Vic (tidligere stavet Vich) er en liten by midt i Catalonia, førti kilometer nordøst for Barcelona. I 1936 var det tre maristkommuniteter der, nemlig ved skolen Sagrado Corazon de Jesus, et skredderverksted som forsynte alle de spanske brødrene og et juniorat med førti ungdommer. Hver av disse kommunitetene hadde sine martyrer, men i denne gruppen gjelder det kommuniteten i junioratet. De var fire brødre: Severino (nr 11), 28 år gammel, José Teofilo (nr 12), nitten år gammel, Justo Pastor (nr 45), 29 år gammel og Alipio José (nr 46), tyve år gammel. Hele kommuniteten ble eliminert, men i to omganger. Først brødrene José Teofilo og Severino den 1. august 1936, så brødrene Justo Pastor og Alipio José den 8. september 1936.

De viktigste til å organisere forfølgelsen i Catalonia var medlemmene av «Den iberiske anarkistiske føderasjon» (Federación Anárquista Ibérica – FAI), en militant anarkistisk organisasjon med nære bånd til fagforeningen Confederación Nacional del Trabajo (CNT). Anarkistene tørstet spesielt etter presters og ordensfolks blod, og deres mål var at Kirken skulle forsvinne. Vic var en liten provinsby som var positivt innstilt til prestene, og den antireligiøse bevegelsen der hadde sin opprinnelse i Barcelona, og det var elementer fra FAI som tvang den på Vic. De første bygningene som ble brent, var katedralen og biskopens hus. Militsen hadde stablet opp religiøse objekter på den sentrale plassen for å brenne dem, og de sa: «Vi kom hit for å rydde opp litt!»

Mens br. Severino fulgte sine juniorer, ble han arrestert av militsen som spurte ham hvem han var. «Vel, jeg er en lærer som går en tur sammen med mine elever». De sa: «Vi ser bare etter prester» og lot ham gå. Men noen få dager senere ble han identifisert som en maristbror og arrestert sammen med de andre. De satt i militsens kjøretøy da det stanset ved en kontrollstasjon. Han hørte: «Få dem til å gå ut, så skal vi plukke dem som kyllinger». Han som virket å være sjefsbøllen, sa til br. Severino: «Nå, vi vet at du er en avsatt jesuitt, hvis vi redder ditt liv, vil du falle tilbake i våre hender». Advokater kunne ikke forsvare ordensfolk, ettersom dødsdommen allerede var avsagt over Kirkens folk a priori. Lederne for FAI hadde gitt denne instruksen til sine patruljer: «Ikke tilby noen beskyttelse til prester, munker og nonner».

For kommuniteten i Vic gikk alt fort fra den 27. juli 1936. Rundt klokken seks om kvelden kom et dusin godt bevæpnede militsmenn sendt fra revolusjonskomiteen i Barcelona for en såkalt inspeksjon av huset i Vic, eller snarere for å overta det. Juniorene og brødrene som hadde søkt tilflukt på ulike gårder i nærheten, måtte nå komme sammen igjen i huset. I noen få dager var de i husarrest under direkte overoppsyn av militsen. Br. Severino opprettholdt sin glade sinnsro. Den 30. juli, etter å ha tømt kommunitetens bankkonto, plasserte militsen de femten juniorene i Casa de la Caridad og brødrene fikk hundre pesetas hver samt pass som ga fritt leide til Barcelona.

Der tok brødrene Cleto Luis, Dionisio David, Severino og José Teofilo inn på pensjonatet San Antonio, men de inntok sine måltider på Hôtel Espagnol. Den 31. juli kom en gruppe militsmenn til hotellet og arresterte de fire brødrene. Under forhøret ble det beskyldt for å være «fascister som alle munker og prester og for å ha organisert nattlige raid for å drepe vanlige mennesker». Deretter kom drapstruslene.

Den 1. august 1936, rundt klokken fire om morgenen, ble brødrene ført ut under eskorte. Militsens kjøretøy var allerede ved porten, og brødrene forsto at de skulle bli tatt med på en siste kjøretur. De ble kjørt ut av Barcelona, brødrene José Teofilo og Dionisio David i et kjøretøy og brødrene Severino og Cleto Luis i det andre. Kjøretøyet med de to sistnevnte stanset på en øde vei, til høyre var det frukttrær og til vestre var det en åsside. De gikk alle ut av kjøretøyet. Br. Cleto Luis fikk beskjed om å gå mot åsen, mens br. Severino ble bedt om å rope: «Lenge FAI», men han proklamerte: «Lenge leve Jomfruen av Pilar!» Da fikk han valget: «Si Lenge leve republikken!, så skal vi løslate deg». Severino svarte: «Lenge leve Kristus Kongen!» Rasende dyttet militsmennene ham tilbake i bilen: «Kom deg inn, vi skal fikse deg».

I samme øyeblikk kom det andre kjøretøyet med brødrene José Teofilo og Dionisio David. Br. Severino ba om tillatelse til å omfavne dem en siste gang. Da de nektet, trodde han at de skulle til å skyte br. Cleto Luis, så han ropte: «Lenge leve Kristus Kongen!» En av militsmennene kledd som en soldat, sa til de andre: «Han er emosjonell, han vet ikke hva han sier». Bøllene ga Severino ordre om å gå inn i bilen til de to andre. Da de kom til Río Llobregat, stanset bilen igjen. De ba br. Dionisio David om å løpe mot bekken. Mens han sprang, hørte han et geværskudd. Militsen hadde nettopp drept den unge br. José Teofilo.

Br. Severino var nå den eneste som fortsatt var i deres hender. De fortsatte på sin sadistiske reise opp til La Palma de Cervellò. Ettersom br. Severino fortsatte å nekte å gjenta de revolusjonære slagordene, tvang de ham til å gå ut av byen og tømte sine geværer mot ham. Han døde mens han ropte: «Lenge leve Kristus Kongen! Lenge leve Vår Frue av Pilar!» De militsmennene som ikke hadde skutt ham ennå, kom nær og tømte sine geværer. Til slutt helte de bensin over ham, satte fyr på ham og forlot ham. Dette skjedde ved daggry den 1. august 1936 i Palma de Cervellò i provinsen Barcelona i regionen Catalonia i Spania.

null 12. Den salige Josef Mulet Velilla (****) (sp: José) (ordensnavn José Teofilo), legbror FMS, ble født den 28. juni 1917 i Mazaleón i provinsen Teruel og bispedømmet Zaragoza i regionen Aragón i Spania. Hans foreldre var Miguel Mulet og Benita Velilla og hans bestemor var lærer. Den 1. juli ble han døpt med navnet José. Hans moral og kristne tro ble innpodet i hjemmet etter foreldrenes tradisjon og overbevisning.

Mazaleón ligger ved venstre bredd av elven Matarrañas. Bydde hadde sitt eget rådhus og jurisdiksjonen tilhørte Alcañiz. Bispedømmet og administrasjonen hadde sitt senter i Zaragoza. Rundt 1900 var det omtrent to hundre hus, men befolkningen har gått ned. Menigheten hadde en sogneprest og fem med beneficium. Byen hadde offentlige skoler, en for gutter og en for jenter. Noen daler og søkk var bra for å dyrke korn. Olivenlunder og vinranker passet heller ikke dårlig. Byen hadde flere oljefabrikker.

I dette miljøet vokste José og hans bror Melchor opp, da de hørte kallet til å følge forskjellige stier og andre enn dem som var vanlige i denne enden av Matarrañas-dalen. José trådte inn i maristenes juniorat i Vic i provinsen Barcelona den 20. september 1928, bare elleve år gammel. Allerede da viste han en personlighet som var preget av en sunn munterhet, en livlig intelligens, kjærlighet til arbeidet og fromhet.

Den 6. oktober 1932 fortsatte han til novisiatet i Les Avellanes. Den 2. juli ble han ikledd ordensdrakten og mottok navnet br. José Teófilo. Den 2. juli 1934 avla han sine første årlige løfter. I juli 1934 fortsatte han til skolastikatet i Les Avellanes som student. Han kom til kommuniteten i Vic i september 1935 for sin lærerpraksis.

Det var i denne kommuniteten at han ble overrasket av hendelsene i juli 1936. Han delte br. Severinos skjebne. Han var bare nitten år gammel da han den 1. august falt som offer for hatet mot religionen. Han var den første i gruppen som døde. Det skjedde ved daggry den 1. august 1936 ved Río Llobregat i provinsen Barcelona i regionen Catalonia i Spania. Han var nitten år gammel og hadde knapt hatt en sjanse til å bevise sine verdier og kvaliteter.

null 13. Den salige Josef Sobraqués Glory (****) (fr: Joseph) (ordensnavn Luis Damián), legbror FMS, ble født den 28. mars 1891 i Bouleternère i de østre Pyreneene i departementet Pyrénées-Orientales og bispedømmet Perpignan i regionen Languedoc-Roussillon i Frankrike. Hans foreldre var Joseph Sobraqués og Marie Glory. Noen dager senere, den 6. april, ble han døpt i sognekirken i sin landsby. Den 27. juli 1902 mottok han sin første kommunion, og han ble også fermet (konfirmert), selv om datoen for hans ferming ikke er angitt.

En nevø av Josef, sogneprest i Les Angles i Frankrike, gir oss opplysninger om onkelens familie. Han sier at Joseph ble født i en dypt kristen familie, hans far var hele sitt liv en hengiven velgjører og tjener for kirken i Bouleternère og viste seg dermed som en verdig etterkommer av en familie av troende katolikker i generasjoner, og hans mor etterlot alle et hyggelig minne for sin godhet, sin nestekjærlighet og fromhet, som var ekstraordinær. Begge ektefellene var fra familier bemerket for sin tro, fromhet og hengivenhet, og de var sjelen i og støtte for alle kristne verk og fromme sammenslutninger i sognet.

Joseph gikk som barn på katolsk skole i hjembygda, drevet av maristene, hvor han var kjent for sin fromhet. Han var en av lærernes favorittstudenter, en forkjærlighet som pådro seg mer enn en kritikk fra noen av hans jevnaldrende. I 1903 kom de beryktede Combes-lovene i Frankrike som stengte religiøse skoler og konfiskerte brødrenes eiendeler og tvang dem i eksil. Da turen kom til Bouleternère, ville Joseph ikke separeres fra sin lærer og veileder, br. Eliseo, så han fikk tillatelse fra sine foreldre til å følge ham til Spania. Den unge Joseph Sobraqués ba om å få bli en maristbror og dra til Spania for sin opplæring.

I Spania brukte han begge foreldrenes etter spansk skikk og het José Sobraqués Glory. Han trådte inn i maristenes seminar i Vic i provinsen Barcelona den 3. juni 1903. To år senere, den 28. august 1905, begynte han på novisiatet i San Andrés de Palomar i provinsen Barcelona. Der var han et eksempel for alle med sin enkelhet, oppriktighet og tilbaketrukkethet. Han ble ikledd ordensdrakten den 8. september 1906 og fikk navnet br. Luis Damian. Den 8. september 1907 avla han sine første løfter og den 15. august 1912 avla han sine evige løfter og ga sitt liv til Herren. Den 27. juli 1927 avla han løfte om stabilitet. Han svarte på Guds trofasthet og lovet å fortsette sitt maristkall, selv gjennom de største vanskeligheter.

Br. Luis Damian betraktet seg aldri som i eksil i Spania. Han skrev til en spansk medbror med ansvaret for kall i Frankrike: «At du er i Espira (i Frankrike) skulle ikke gi deg det inntrykket av å være i eksil! Jeg har aldri betraktet meg i eksil, for en kristen er fedrelandet himmelen, for en ordensbror er området for apostolatet overalt i verden uansett hvilket navn det bærer. Måtte Gud gjøre oss, deg og meg, fast i disse prinsippene!»

Han stadfestet disse følelsene da den spanske staten vedtok en lov som sa at bare spanske borgere hadde autorisasjon til å undervise i Spania. Br. Luis Damián ga straks avkall på sitt franske statsborgerskap for å bli spansk borger. Da faren ble overhengende, fikk han det råd å søke om fransk statsborgerskap igjen. Hans søster foreslo at han skulle returnere til Perpignan og orientere seg mot å bli prest. Han forble imidlertid tro mot sitt kall som ordensbror og beholdt sitt spanske statsborgerskap. Han fulgte sin samvittighet i alle disse spørsmålene. Han var dypt urolig for det spanske folkets bedrøvelige tilstand, spesielt de fattige.

Etter å ha fullført sine lærerstudier i Manresa, underviste han ved maristenes skoler i Barcelona, Zaragoza, Valencia og Murcia. I august 1933 ble han sendt til Valencia for andre gang, til Academia Nebrija ved veien til Alameda. Han ble utnevnt til skolens direktør i juli 1935.

Maristbrødrene drev to blomstrende skoler i Valencia, Academia Nebrija Nutria, grunnskole og C.E.G, samt Liceo Mayans. De to kommunitetene hadde et broderlig forhold og besøkte hverandre ofte. De fire brødrene som utgjorde kommuniteten i Academia Nebrija i skoleåret 1935-36, led martyrdøden. Det var brødrene Luis Damián (nr 13), 45 år gammel og skolens rektor, José Ceferino (nr 14), 31 år gammel og visedirektør, Berardo José (nr 15), 24 år gammel, og Benedicto José (nr 16), 23 år gammel. De tilhørte prosess nummer fire (****).

Nyheten om general Francos militære opprør den 18. juli 1936 ble publisert den 17. juli. Straks ble en storm av terror utløst mot Kirken og dens eiendommer i Valencia, hvor en gal folkemengde ransaket prestenes opplæringskollegium. Frykten for at det neste målet kunne være maristenes skole, fikk br. Damián til å forsøke å unngå noen helligbrøde. Hans første anliggende var å bære kollegiets ciborium til et trygt gjemmested. Straks han hadde gjort det, skyndte han seg gjennom byen til tross for den pågående skytingen, for å komme seg til det andre kollegiet. Der sa han: «Vi må redde sakramentet. Jeg vil gjemme det på et trygt sted hvor jeg allerede har gjemt ciboriet fra vårt kollegium!» Og dette gjorde ham etter å ha krysset byen på nytt med gatene fulle av væpnede menn.

Den 21. juli trengte en militsgruppe inn i skolen og ga brødrene en halv time på å rømme eiendommen og flytte til en tildelt residens. Ettersom residensens eier hadde blitt dømt til husarrest, bestemte brødrene seg for å spre seg. Br. Damian gjemte seg i hjemmet til en tidligere elev; br. José Ceferino i kapellanens hus og brødrene Berardo og Benedicto i et pensjonat drevet av tre eldre kvinner. En bror som hadde kommet fra Barcelona for å gjemme seg i sin søsters hjem, ga br. Luis Damián det råd å gå og treffe den franske konsulen, ettersom han var fransk. Br. Damián utbrøt: «Hvem skulle da ta seg av mine brødre?»

Vi vet ikke nøyaktig når br. Luis Damián ble arrestert. Den 4. august da p. Francisco Martinez Ciudad ble kastet i fengselet Sagunto, fant han at br. Damian allerede var der. Han lå på en dårlig madrass, og da han fant ut at den nye cellekameraten var prest, ba han ham om å høre hans skriftemål. Deretter fortalte han at hele kommuniteten og kapellanen hadde blitt arrestert. Han lå med armene krysset over brystet som i bønn.

Oppholdet i fengselet var kort, men lidelsene var grusomme. Grunnen til at han lå på den dårlige madrassen, var på grunn av hans ekstreme svakhet etter tre dager uten mat. I tillegg hadde han blitt utsatt for moral tortur: trusler, frastøtende støy og ukvemsord fra umoralske mennesker, og provokasjoner fra prostituerte og konstante trusler med kniver. Myndighetene holdt ham i den svekkede tilstanden som de kalte «årelatingen» som en umiddelbar forberedelse for hans henrettelse av eksekusjonspelotongen. Det samme må også ha vært erfaringen til de andre brødrene før de døde.

Den 4. august ble direktøren, tre brødre og kapellanen ført ut. Deretter ble det hørt fem skudd fulgt av en annen stakkato lyd som antydet at kistene ble spikret igjen. Deretter hørte man lyden av lastebilen som førte kistene bort. Det ble aldri kjent hvor de var kjørt, og de samme gjaldt andre ordensfolk i samme fengsel. Å gjemme likene var en del av forfølgelsen. Br. Luis Damián var 45 år gammel.

I Valencia kastet ikke FAI-komiteene og sosialistpartiet bort tiden med rettssaker. De arresterte ordensfolkene, prestene og legfolket ble raskt henrettet. Det var kortvarige fengselsopphold, men ingen rettssaker. I Valencia ble nesten alle kirkene brent, og mange prester, ordensfolk og til og med nonner ble drept.

null 14. Den salige Elias Garet Ventejo (****) (ordensnavn José Ceferino; kat: Josep Ceferí), legbror FMS, ble født den 28. januar 1905 i Centelles i provinsen Barcelona og bispedømmet Vic i regionen Catalonia i Spania. Et par dager etter ble han døpt i sognekirken Santa Coloma i sin hjemby med navnene Elías Juan Miguel. Kort tid etter, den 26. april 1905, ble han fermet (konfirmert) av biskopen av Vic i sognekirken San Martín i Centelles. På 1400-tallet ble Centelles baroni og grevskap, selv om byens gullalder var på 1500-tallet. Fra denne tiden er de monumentale bygningene i byen. Den viktigste næringsveien er jordbruk.

Hans fars yrke (baker) og morens sykdom var årsaken at Elias bare kunne nyte sine foreldres kjærlighet i sin barndom. Men han var så heldig å studere ved maristenes skole i Centelles. Hele dalen fra Vic til Barcelona var full av disse skolene, hvor svakhetene i familiens utdanning ble oppveiet. I tillegg gjorde den hyppige og hjertelige kontakten han hadde med brødrene at han fikk den kjærligheten han trengte.

Han ønsker å bli som sine lærere, så etter at hans mor døde, trådte han den 24. mars 1918 inn på maristenes seminar i Vic. Den 6. september 1919 fortsatte han til novisiatet i Les Avellanes i provinsen Lleida. Han ble ikledd ordensdrakten den 8. september 1920 og fikk navnet br. Ceferino José. Den 8. september 1921 avla han sine første årlige løfter. Fem år senere, den 20. august 1926, overga han seg til Herren for livet da han avla sine evige løfter. Han hadde en munter karakter, han var vant til ydmykhet og likte å ha omsorg for andre.

Etter å ha gjennomført studier i pedagogikk i september 1922, viet han seg til undervisning i maristenes skoler i Alcoy i Alicante, Valencia, Larache (El Araich) og Alcazarquivir (El-Ksar el Kebir), de to sistnevnte byene i det nordlige Marokko. I september 1933 kom han tilbake til maristenes kollegium i La Alameda i Valencia.

Han ble utnevnt til visedirektør for Academia Nebrija for skoleåret 1935-36. Han og direktøren, br. Luis Damián, utgjorde et perfekt par for en dyktig skoleadministrasjon og for fremgangen til hellighet. En bror fra en annen skole i samme by sa om ham: «Spøkefullt pleide vi å kalle ham «St Louis» (av Gonzaga). Han var en sunn og rettskaffen ungdom, en engasjert mann med et indre liv som reflekterte skjønnhet, enkelhet, åpenhet og tilgjengelighet. Han store kunnskaper, store evner til å skjelne menneskers behov og i hans villighet til å hjelpe alle.

I slutten av juli 1936 ble han arrestert sammen med D. Arsenio de la Portilla, kollegiets kapellan, i sistnevntes hus, hvor han hadde søkt tilflukt ved utbruddet av borgerkrigen. De to ble drept sammen med tre andre brødre fra kommuniteten den 4. august 1936 i byen, provinsen og regionen Valencia i Spania. Han var 31 år gammel.

null 15. Den salige Josef Pampliega Santiago (****) (sp: José) (ordensnavn Berardo José), legbror FMS, ble født den 26. august 1912 i Cañizar de Argaño i provinsen og erkebispedømmet Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Fødebyen het da Cañizar de los Ajos («av hvitløk») på grunn av det faktum at de fleste innbyggerne fortsatt er dedikerte dyrkere av hvitløk. I dag kalles byen Cañizar av Argaño etter sin skytshelgen, Jomfruen av Argaño. Josef ble døpt dagen etter fødselen i sognekirken San Caprasio Mártir. Kort tid etter, den 27. september 1912, ble han fermet (konfirmert) av erkebiskopen av Burgos. Han mottok sin første kommunion den 13. mai 1920.

Hans foreldre var Melquíades Pampliega og Florencia Santiago, fattige, men dypt religiøse. En datter fra farens tidligere ekteskap var sr. Felicitas, en benediktinsk misjonssøster i New Norcia i Australia i over tretti år. Hans bror Eutiquio forteller om Josefs tidlige liv: «Min bror trådte inn i maristenes seminar i Vic i provinsen Barcelona da han var tolv år gammel [den 7. oktober 1924]. Jeg var ni, så jeg husker lite av hans barndom. Jeg hadde et forhold til ham fordi vi en stund var sammen i seminaret i Vic. Han fortsatte den 15. september 1928 til novisiatet i Les Avellanes, og jeg gjorde det samme to år senere. Vi var sammen der i nesten ti måneder, siden jeg i april 1931, kort tid etter den spanske republikken ble proklamert, forlot novisiatet».

Han påbegynte novisiatet den 8. september 1929 med seremonien hvor han ble ikledd ordensdrakten og fikk navnet br. Berardo José. Den 8. september 1930 avla han sine første årlige løfter. Den politiske utviklingen i Spania forsinket hans evige løfter så mye at han ikke hadde avlagt dem da han ble drept. Utgytelsen av uskyldig blod i martyriet var hans evigvarende overgivelse til Herren. I novisiatet var han enkel og ærlig, vennlig og jovial, helt uvitende om kritikk og henga seg aldri til useriøse samtaler.

Etter sine pedagogiske studier arbeidet han fra oktober 1931 som lærer ved El Liceo Mayáns, maristisk kollegium i Valencia, hvor han ble værende i tre studieår. Han viste seg som en enkel, likefrem, elskelig og jovial ung mann. Han var konstant i sine studier. Han hadde ikke en fremragende intelligens, men takket være hans utholdenhet og besluttsomhet oppnådde han gode resultater i studier. Til tross for sin unge alder, underviste han klassen med en slik mestring at de overordnede var svært fornøyd med ham. I september 1934 ble han overflyttet til Academia Nebrija, den andre maristiske skolen i samme by, hvor han var ved utbruddet av borgerkrigen.

Han ble arrestert i august 1936 sammen med br. Benedicto José. Et troverdig vitne sier at de begge ble drept den 4. august 1936 i byen, provinsen og regionen Valencia i Spania, sammen med de to andre martyrdrepte brødrene fra hans kommunitet og skolens kapellan. Han var 24 år gammel.,

Det er mange vitnesbyrd som snakker om det store vennskapet mellom brødrene Benedicto José og Berardo José, fra den 7. oktober 1924, den dagen da begge trådte inn i maristenes seminar i Vic. Skoleåret 1935-36 var de begge på Academia Nebrija i Valencia og levde sammen det siste året av sine liv, hvor de ble uatskillelige. De delte sitt vennskap intenst sammen inntil de sammen mottok martyrpalmen.

null 16. Den salige Lucius Galerón Parte (****) (sp: Lucio) (ordensnavn Benedicto José), legbror FMS, ble født den 13. desember 1912 i Yudego i provinsen og erkebispedømmet Burgos i regionen Castilla y León i Spania. To dager gammel ble han døpt i sognekirken i landsbyen, viet til La Asunción de Nuestra Señora. Hans foreldre var Amancio Galerón og Ursula Parte, han en bonde i en beskjeden sosial situasjon, mens hun var viet til arbeidet i hjemmet og hjalp sin mann når arbeidet på markene krevde det. De dannet et eksemplarisk kristent hjem, hvor de hver dag resiterte rosenkransen i familien. De ble spesielt velsignet av Gud, ettersom tre av deres barn omfavnet det religiøse livet: Lucio, vår martyr, hans bror Lorenzo, dominikaner og biskop av San Fernando de Apure i Venezuela, og en søster som var dominikanernonne.

Det året da Lucio ble født, var Yudego en jordbruksbygd hvor det ble dyrket korn, belgfrukter, vin og hamp, pluss noen grønnsaker for beboernes eget forbruk. Den hadde i folketellingen i 1910 en befolkning på 442, som steg til 717 i 1920, mens det i dag bare er litt over 200. I denne rolige landsbyen hadde Lucio sin barndom: Han gikk i kirken, gikk på skolen, hjalp foreldrene og lekte med vennene. Han var et mønsterbarn som vant takknemligheten til sognepresten, læreren, sine naboer og sine klassekamerater.

Han trådte inn i maristenes seminar i Vic i provinsen Barcelona den 7. oktober 1924, nesten tolv år gammel. Tre år senere, den 13. september 1927, flyttet han til novisiatet i Les Avellanes i provinsen Lleida. Den 8. september 1928 ble han ikledd ordensdrakten og fikk navnet br. Benedicto José. Fra sine tidlige dager i seminaret var han en flittig, føyelig og from student som på samme tid viste seg munter og jovial. Han fullførte sitt år i novisiatet og avla sine første løfter den 8. september 1929. Tro mot kravene fra sitt kall var han etter å ha avlagt sine første løfter, alltid villig til å leve fra dag til dag i henhold til Guds vilje, som han elsket helhjertet. De politiske omstendigheter forsinket tidspunktet for de evige løftene, og før han kunne avlegge dem, ble han myrdet: Den sjenerøse gaven av sitt liv ved martyriet var hans definitive innvielse til Gud.

Han var en ung mann med edle, men ikke enkle følelser. Da han var ferdig med sine pedagogiske studier, underviste han i tre år ved maristenes skoler i kullgruveområdet i Palencia, først i Vallejo de Orbó fra august 1930 til august 1932, deretter i Barruelo de Santullán, hvor han underviste i skoleåret 1932-33. I august 1933 ble han sendt til Logroño og maristenes kollegium Nuestra Señora de Valvanera. Til slutt ble han i august 1934 sendt til maristenes kollegium Academia Nebrija i Valencia, hvor han ble overrasket av den religiøse forfølgelsen. Han var dydig og pliktoppfyllende, full av maristisk religiøs ånd og hadde en stor evne til å forklare katekismen. Han var en utmerket lærer, som fremhevet seg med iver og entusiasme i opplæringen i den kristne tro til sine studenter. Han fengslet dem med sin vakre katekese, spesielt med lørdagen viet til Jomfru Maria. Han hadde alltid hatt en rolig og stabil sinnstilstand, til tross for de mange vanskelige og uheldige omstendighetene som ble presentert for ham i hans liv.

Da forfølgelsen i juli 1936 tvang brødrene til å spre seg, ble br. Benedicto José værende sammen med medbroren Berardo José. De ble arrestert sammen og sendt i fengsel, hvor de fant sin direktør og visedirektør. De fire døde sammen med kollegiets kapellan den 4. august 1936 i byen, provinsen og regionen Valencia i Spania. Han var 23 år gammel.

null 17. Den salige Peter Ortigosa Oraá (****) (sp: Pedro) (ordensnavn Aureliano), legbror FMS, ble født den 5. februar 1894 i Torralba del Río i provinsen og regionen Navarra (ba: Nafarroa) i bispedømmet Calahorra (i dag bispedømmet Pamplona) i Spania. Han ble kalt Pedrito («lille Pedro») i hjemmet. Hans foreldre var Feliciano Ortigosa og Braulia Oraá som arbeidet med jordbruk. Hans mor og tante Juliana var hans faste oppdragere. Av dem lærte han mariansk praksis og hengivenhet til El Niño de Belén (Jesusbarnet). Fra barndommen hadde han en spesiell følelse for de trengende som kom til byen, spesielt til de eldre. Han var fremst i rekken for å hjelpe, og ved mer enn én anledning gikk han for å samle brensel for å hjelpe å avverge kulden.

Det er logisk at Pedrito i et slikt miljø konsoliderte seg i ønsket om å begynne på maristenes seminar i Anzuola i Guipúzcoa. Han ville følge i fotsporene til Teofilo, en av hans beste venner. Hans ønske ble oppfylt den 10. april 1910, da han var seksten år gammel. Etter et år med forberedelser ble han den 24. august 1911 ikledd ordensdrakten og fikk navnet br. Aureliano, og deretter begynte han på sitt novisiat. I dette året viet han seg under veiledning av novisemesteren til å studere hva som var det maristiske liv og hva det betydde. Han så ut til å like det han så, for den 24. august 1912 avla han sine første årlige løfter i ordenslivet. Fra da og til september 1913 var han i skolastikatet i Oñate i provinsen Guipúzcoa, hvor han forberedte seg på å undervise.

Hans liv i apostolisk tjeneste begynte i september 1913 i Plasencia i provinsen Guipúzcoa, som hjelpelærer og kokk kommuniteten. Fra da og frem til 1936 var han på flere steder, hovedsakelig i Baskerland, hvor han først og fremst underviste. I september 1935 kom han til Badajoz. I denne byen var det en forberedende skole for å komme inn på seminaret. Det var en avtale mellom biskopen og maristenes superiorer at en kommunitet i Badajoz skulle gi leksjoner i den. I dette samarbeidet deltok br. Aureliano da forfølgelsen kom i 1936.

Han viste seg å være en sterk, besluttsom og munter ung mann med en medfødt optimisme. I sitt apostolat hadde han satt seg dette målet: «Å veilede barna, å veilede dem på en slik måte at de kan erfare Guds kjærlighet». Hemmeligheten for hans åndelige liv var å bli værende i «Guds Mors nærvær og å komme til Jesus gjennom henne!» Ettersom han hadde et talent for matlaging, overrasket han ofte kommuniteten med vellagede retter.

Kollegiet Nuestra Señora Del Carmen i byen Badajoz ble grunnlagt i 1930. Maristkommuniteten besto i 1936 av tolv brødre. Br. Aureliano tilhørte denne kommuniteten, men han underviste ved bispedømmets seminar. Ved siden av sine ordinære kurs ved seminaret besøkte han de fattige forstedene. Han hadde til og med åpnet en liten skole for de marginaliserte familier.

Da militsen tok Badajoz i besittelse den 18. juli 1936, overtok de også alle kirkene og klostrene og kastet 300 mennesker i fengsel. Av forsiktighet ba kommunitetens superior, br. Estanislao José, brødrene om å søke tilflukt hos elevenes familier. Den 2. august ga kommunistene tillatelse til feiringen av en messe i et nonnekloster. Ved slutten av messen ble ordensfolkene, blant dem tre maristbrødre, kastet i fengsel.

Den 14. august ble byen befridd av nasjonalistiske tropper, og fangene fikk friheten tilbake. Kommuniteten samlet seg på nytt, men br. Aureliano manglet. Sammen med en gruppe venner hadde han forsøkt å flykte til Portugal. De bar våpen for å sikre seg, men da br. Aureliano vurderte dette faktum, skiftet han mening. Han foretrakk å vende tilbake til familien til D. Fernando Pesini Ortiz, som hadde tilbudt ham et tilfluktssted i Badajoz. De gjemte ham i en liten villa utenfor byen. Men familiens kokkepike avslørte gjemmestedet til militsen.

Da de møtte ham på veien, ropte en av dem: «Dette er en prest!» De styrtet alle bort til ham og slo ham med geværkolbene, og de traff ham så hardt at han falt mange ganger. Han fikk ut sitt krusifiks og begynte å kysse det. Dette hisset opp deres vold så mye at de slo ham helt til et av hans øyne kom ut av øyenhulen. De fortsatte å banke ham opp og førte ham til en bro.

De ønsket å skyte ham stående, men han ville hele tiden knele. Når de truet ham til å stå opp, falt han straks på kne igjen. I hele denne tiden fortsatte militsmennene å spotte og banne. Mange ganger ble br. Aureliano bedt om å gjenta blasfemien. Men enten holdt han munn eller svarte: «Det vil jeg ikke gjøre!» Militsmennene spurte ham: «Hvor vil du at vi skal drepe deg?» Han svarte: «Hvor som helt dere ønsker». Han knelte ned og ropte: «Lenge leve Kristus Kongen!» Da de skjøt ham. Det var den 7. august 1936 i byen og provinsen Badajoz i regionen Extremadura i Spania. Han var 42 år gammel.

null 18. Den salige Stefan Llover Torrent (*) (kat: Esteve; sp: Esteban) (ordensnavn Millán; kat: Millà), legbror FMS, ble født den 27. juli 1885 i Les Planes (fra 1981 Les Planes d’Hostoles) i provinsen og bispedømmet Girona (sp: Gerona) i regionen Catalonia i Spania. Det er ukjent når han ble døpt og fermet (konfirmert) og når han mottok sin første kommunion, fordi kirkebøkene i hans landsby ble ødelagt i borgerkrigen i 1936. Hans foreldre, Jaume Llover og Margarida Torrent, hadde elleve barn, men bare tre overlevde spedbarnsalderen. Han hadde en lykkelig barndom i denne bondefamilien, hvor alle barna tidlig ble sendt for å arbeide på markene eller å hjelpe til rundt gårdsbygningene. En hjemmeindustri av halm tillatt familien å klare seg, selv om de hadde betydelige problemer.

Les Planes ligger i et svært ulendt terreng, med åser dekket med eik og bøk. De rundt 1500 innbyggerne på slutten av 1800-tallet dyrket korn, holdt storfe og arbeidet i tekstil- og trevareindustrien. På dette rolige stedet skiftet Stefans barndom mellom arbeid og studier. Han måtte arbeide fra en tidlig alder med å hjelpe sin far, men han sluttet ikke å gå på skolen jevnlig, hvor han fikk den elementære utdannelse som bare ble tilbudt i landsbyen. Hans naturlige intelligens mer enn kompenserte for manglene i familie og miljøet.

Stefan ønsket å bli prest, men hans foreldre manglet ressurser til å betale for hans studier ved bispedømmets seminar i Girona. Han dro derfor til maristenes seminar i San Andrés de Palomar i provinsen Barcelona den 14. april 1899, etter å ha arbeidet som en arbeider for å kjøpe klær og andre ting som var nødvendig for opptak. Han var nesten fjorten år gammel. Den 21. mars 1900 fortsatte han til novisiatet og ble ikledd ordensdrakten den 19. august 1900 og fikk navnet br. Millán. På slutten av novisiatet avla han et løfte om lydighet den 6. august 1901. I Manresa i provinsen Barcelona avla han sine evige løfter den 19. august 1906. Den 15. august 1922 sluttet seg enda tettere til maristinstituttet med løfte om stabilitet og svarte på Guds trofasthet og lovte å holde ut i sine maristiske løfter, selv gjennom de største vanskeligheter.

Etter å ha studert pedagogikk og andre fag i San Andrés de Palomar i to år (1901-03), viste han snart stor dyktighet i å lære opp ungdommer, og derfor sendte hans overordnede ham for å arbeide i formasjonshusene. Han tilbrakte ett år i seminaret i Arceniega i Álava, et annet i San Andrés de Palomar og fem år i Vic i provinsen Barcelona. I august 1910 dro han som professor til kollegiet i Alicante og deretter var han leder for skolen i Centelles i provinsen Barcelona fra august 1911 til februar 1916. Deretter flyttet han til Grugliasco i Italia for å følge et kurs i spiritualitet i flere måneder. Så var han leder av skolen i Badalona i Barcelona (1916-22), deretter leder av skolen i Calle Lauria nr. 38 i Barcelona (1922-28). Han kombinerte sin profesjonelle kompetanse med sin sympatiske holdning, noe som tiltrakk elevene til det kristne budskap. Hans dype fromhet avslørte hans store nærhet til Gud.

I september 1928 ga hans superiorer ham i oppdrag å grunnlegge og lede det maristiske kollegiet i Denia. Denne skolen ble snart preget av en stor suksess, og br. Millán fikk folkets aktelse. Han var en modell av fromhet, hengivenhet og observans for brødrene i kommuniteten, som han oppfordret til trofast å oppfylle reglene og følge en vei av plikt og dyd. For sin faglige kompetanse og sin apostoliske iver utøvde han en gunstig innflytelse på sine elever og etterlot et dypt inntrykk. I hans klasser regjerte orden og arbeid innenfor en seriøs og faderlig disiplin. Han fascinerte mennesker med sin godhet og sympati og var tiltalende for sine menneskelige kvaliteter, og han nøt stor innflytelse blant elevenes familier.

Men vanskelighetene tårnet seg opp etter at republikken ble utropt i april 1931. Og da venstresiden vant parlamentsvalgene i februar 1936, ga det støtet til en virkelig forfølgelse. Smålige angrep var ikke sene om å forgifte atmosfæren. Rundt klokken ett den 10. april 1936 mottok brødrene et kommunike fra rådhuset som sa: «For å unngå mulig uro, må brødrene forlate skolen og kommunen Denia nå i ettermiddag». For å vise at de mente alvor, hisset byens ledere opp en mobb som møttes foran skolen for å provosere dem som bodde der med fornærmelser og spott.

På langfredag forlot brødrene skolen, beskyttet av elevene. Br. Millán ble værende igjen for å vokte eiendommen. Han nøt så stor aktelse i befolkningen at mobben ikke kunne konfrontere ham direkte. Så motstanderne prøvde å forby enhver undervisning på brødrenes skole ved å bruke løfter, press, løgner og trusler. Til slutt gikk brødrene med på å stenge skolen. Foreldrene tryglet regjeringen om å autorisere undervisningen til avgangselevene. Men leksjonene ble gjenopptatt på gården La Senia tilbudt av Francisca Moreno. Som i så mange andre tilfeller, måtte brødrene gå rundt og trygle om ly. Da undersøkelsen var slutt, måtte br. Millán vandre fra landsby til landsby i området rundt Denia.

Til slutt bestemte han seg for å dra til Barcelona og møte br. Laurentino. I slutten av juli gikk han på toget. Han ble gjenkjent av en ansatt på jernbanen som hadde en sønn som hadde studert gratis på brødrenes skole i Denia. Br. Millán ble arrestert, anklaget og låst inne i fengselet Tavernes i Valldigna i Valencia, hvor han ble værende i tolv dager inntil sin død.

Rundt klokken ett om natten den 10. august 1936 fikk fire militsmenn ordre av Salvador Grau Corella, El Carabinero, om å kjøre D. Rodrigo Gil og D. Esteban Millán til stedet Cuesta del Portichol i La Plana de Alcira. Da de kom dit, stanset Salvador Grau Corella lastebilen og ga alle ordre om å gå ut. De tre militsmennene dro et stykke bort med de to fangene og skjøt D. Rodrigo Gil og D. Esteban Millán, og de etterlot likene på veien. Dette skjedde den 10. august 1936 i La Plana de Alcira i provinsen og regionen Valencia i Spania.

D. Rodrigo Gil var den mest lovende unge mannen i kollegiet. Direktøren og disippelen døde sammen. De ble også gravlagt sammen, og senere ble de sammen høytidelig overført til den kommunale kirkegården i Denia i provinsen Alicante. Men bare br. Millán er inkludert i denne martyrgruppen. Han var 51 år gammel.

null 19. Den salige Josef Valencia Janices (*) (sp: José) (ordensnavn Benigno José), legbror FMS, ble født den 16. november 1906 i Artajona i provinsen og regionen Navarra (ba: Nafarroa) og bispedømmet Pamplona i Spania. Hans kristne foreldre Aurelio Valencia og Vidala Janices bar ham til døpefonten neste dag i henhold til datidens tradisjonelle skikk. Den 23. mai 1908 ble han fermet (konfirmert) av biskopen av Pamplona. Hans far måtte jobbe på jordene med mye vilje for å mette sin store familie, og han hadde åtte barn, hvorav to skulle bli ordensfolk. De som kjente Josef som barn, vitner om at han var mønsteret på en god elev og fremhevet seg for sin innsats og sin underkastelse til læreren.

I september 1918 trådte han inn i maristenes seminar i Vic i provinsen Barcelona, tolv år gammel. I september 1921 fortsatte han til novisiatet i Les Avellanes i provinsen Lleida. Der ble han den 8. september 1922 ikledd ordensdrakten og fikk navnet br. José Benigno. Den 8. september 1923 avla han sine første midlertidige løfter. Han viet seg for alltid til Gud med sine evige løfter den 15. august 1928.

I september 1923 fortsatte han på skolastikatet i Les Avellanes, hvor han forberedte seg for undervisning. I august 1924 ble han sendt til Burgos, og i august 1926 fortsatte han til Barruelo i Palencia. I august 1928 ble han sendt til Malaga, og i august 1931 fortsatte han til kollegiet i Calle Cisne nr. 3 i Madrid. I august 1932 flyttet han til Larache, hvor han avtjente sin alternative militærtjeneste, og i august 1933 dro han til Lucena i provinsen Córdoba. I august 1934 ble han sendt tilbake til kollegiet i Calle Cisne nr. 3 i Madrid. På alle disse stedene var han professor ved maristenes skoler.

Br. José Benigno viet mye av sin fritid til studier for å oppnå de grader som trengtes for undervisningen. Opplevelsen skapte ham som lærer, men ble forbedret, spesielt med sin innsats og engasjement. Hans videre arbeid i klassene favoriserte utviklingen av hans rastløse og initiativrike ånd, og han var som en fisk i vannet i klasserommet, og derfor var han glad, lykkelig og fornøyd. Hans glede var smittsom til andre. Han ønsket hans det mellom hans studenter alltid skulle eksistere en avslappet atmosfære, full av entusiasme, selvtillit og aktivitet, det bidro uten tvil til å trene og utdanne dem bedre siden det var et fellesskap mellom dem. En kollega og venn sier om ham: «Vi kan si at Gud hadde plassert br. José Benigno i denne verden for å plante og kaste glede og godt humør rundt». En annen venn sier: «Dette livet syntes ikke for ham å være en jammerdal».

Ettersom Madrid var senteret for regjeringen og kommunikasjonene, var dette det første området som forsto alvoret i nasjonalistenes militære opprør. Den 18. juli, mot viljen til Folkefront-regjeringen som ønsket å opprettholde sin legitimitet, startet de venstreorienterte et systematisk angrep mot religionen og den sosiale harmonien. Sentralregjeringen mistet kontrollen over situasjonen, noe som ga de revolusjonære frie hender til å ransake, brenne og til og med myrde. Mer enn femti bygninger ble plyndret eller brent. Folkefrontens sentre for det hemmelige politiet ble satt opp overalt. Fra disse ormebolene tøt bandittene ut for å arresterte «fiendene av revolusjonen», nemlig prestene og ordensfolket, og de hadde frihet til å likvidere dem uten rettssak eller dom.

Ikke en eneste marist-kommunitet slapp unna militsens raseri. Brødrene ble jaget vekk fra sine hus, forfulgt, kastet i fengsel og satt på dødslister, alt utelukkende fordi de var ordensfolk. Skremte over dette voldsklimaet var det en rekke brødre som ga opp ordenslivet. Noen foreldre ga sine sønner det råd å vende tilbake til sine familier eller å registrere seg i fagforeninger eller i venstrepartier. De brødrene som aksepterte martyriet, nektet å ta del i dette tvetydige spillet. Deres martyrium betydde deres endelige troskap til Herren. Drevet bort fra sine hus prøvde de å finne vennlige familier som kunne gi dem ly. Disse brødrene led under å være spredt rundt, av ensomhet, fattigdom, usikkerhet og av å bli jaget. Noen ble eliminert uten å etterlate seg noen spor.

De tre brødrene fra kommuniteten ved Colegio externado Chamberí i Calle Cisne nr. 3 var br. Benigno José (30 år gammel), drept den 1. august 1936, br. Adrián (40 år gammel), drept den 11. august 1936 og br. Euquerio (22 år gammel), drept den 4. januar 1937.

De forlot kollegiet etter den 22. juli 1936 og dro for å finne husly i residensen i Calle Modesto Lafuente. Ettersom br. Benigno José var optimistisk og dristig, modig og tapper, besøkte han fengselet La cárcel de las Ventas for å trette sin direktør br. Bruno, som hadde blitt arrestert og fengslet. Til tross for rådet fra portneren om at politiet fortsatt kontrollerte brødrene, gikk han den 11. august tilbake til boligen sammen med br. Adrián, på jakt etter mat.

Da dukket en militspatrulje opp og spurte etter informasjon om «prestene» som bodde der. Vaktmesteren forsikret dem om at det verken var prester eller munker der, bare lærere. Morderne skulle akkurat til å gå da en nabo viste med tegn at prestene bodde i andre etasje. Militsmennene gikk opp trappene og overrasket brødrene Benigno José og Adrián som drev og forberedte et måltid. Militsmennene bandt disse brødrene med håndklær og skjøv dem ned trappene mens de overøste dem med fornærmelser. De ble tatt med til Checa de Bellas Artes. Det var mellom klokken tolv og to på dagen. Klokken tre ble de brakt bort, og ingen visste noen gang hvordan de ble tatt av dage. Det offisielle registeret sier at de ga sitt liv for Gud den 11. august 1936 i Paracuellos de Jarama i Madrid. Han var tretti år gammel. For skjebnen til br. Euquerio: se nr 63.

null 20. Den salige Manuel Llop Plana (*) (ordensnavn Adrián), legbror FMS, født den 1. januar 1896 i La Mata de Morella i provinsen Castellón og bispedømmet Tortosa i regionen Valencia i Spania. Hans foreldre var Gabriel Llop og Joaquina Plana, og han var den yngste av fire barn, to jenter og to gutter. Et par dager etter fødselen ble han døpt i landsbyens sognekirke Nuestra Señora de las Nieves (Vår Frue av snøen).

La Mata de Morella ligger på venstre bredd av elven Cantavieja, og da hadde hundre boliger og hadde en skole for barn. Den var det sentrale markedet for regionens produkter. I disse rolige omgivelsene vokste Manuel opp til han var tolv år gammel. Han var alltid kjent for sin gode oppførsel, sin fredsommelighet og sine resultater på skolen.

I november 1908 trådte Manuel inn i maristenes seminar i Vic i provinsen Barcelona, nesten tretten år gammel. I desember 1910 fortsatte han til novisiatet i Les Avellanes i provinsen Lleida. Der ble han ikledd ordensdrakten den 25. juli 1911 og fikk navnet br. Adrián. Den 25. juli 1912 avla han sine første midlertidig løfter. Sine evige løfter avla han i Burgos den 19. august 1917.

Hans profesjonelle og apostoliske liv ble tilbrakt i maristenes kommuniteter i Alcoy i Alicante (1912-15), Alicante (1915-17), Toledo (1917-18), i Calle Aragón i Barcelona (1918-19), i kommuniteten San Olegario i Barcelona (1919-20), Sabadell (1920-22), i Les Avellanes (1922-23), i Girona bare i august 1923, i Torelló i provinsen Barcelona (1923-24) og i Manzanares i provinsen Ciudad Real, hvor han kom i august 1924. Arkivene er tause om hans destinasjoner fra årene 1924 til 1936.

Hvis vi skulle karakterisere br. Adrián, ville vi si at han var en spesialist i barnehager og i formasjonen av nye lærere. Tidlig i sitt yrkesaktive liv, var han kokk og hjalp til i klassene, spesielt i i første klasse, hvor det var svært mange elever. Han var en ekspert på disse oppgavene, for han forsto seg bemerkelsesverdig på barna og klarte å holde deres oppmerksomhet, noe som er svært vanskelig og komplisert. Videre fant de unge brødrene, nykommere til oppgavene i klasserommet, i ham en lærer som tålmodig hjalp dem med å takle sine første skritt i undervisningen og ga dem en innføring i undervisningsmetodene.

Han viste seg enkel og imøtekommende til alle og var ekstremt god med brødrene, han prøvde alltid å få dem til å føle seg bedre slik at de kunne vie seg fullstendig til utdanning av barn. Han deltok alltid i første rekke i hele kommunitetens øvelser, og han hadde alltid måltider klar og så godt forberedt som han kunne. Han kjente aldri falskhet og ondskap, og i sin ydmykhet kom han til å bli betraktet som den siste i kommuniteten og viste seg alltid villig.

Br. Adrián elsket å undervise, men han ble syk. Da forfølgelsene begynte, var han kokk i kommuniteten i Calle de Cisne nr 3 i Madrid. Han var klar over at mat fornyer energien og entusiasmen, så han bestemte seg for å lage svært appetittlige måltider. Han døde den 11. august 1936 i Paracuellos de Jarama i provinsen og regionen Madrid i Spania. Se nr 19. Han var førti år gammel.

null 21. Den salige Julian Lisbona Royo (*) (sp: Julián) (ordensnavn Timoteo José), legbror FMS, ble født den 23. oktober 1891 i Torre de las Arcas i provinsen Teruel og bispedømmet Zaragoza i regionen Aragón i Spania. Den 1. november ble han døpt i sognekirken San Miguel med navnet Julián. Hans foreldre var Andrés Lisbona og Manuela Royo.

Torre de las Arcas i provinsen Teruel tilhører rettskretsen Montalbán. Åsene som omgir disse landsbyene, er dekt av furutrær. Til tross for høyden er ikke klimaet så kaldt som det er i fjellet rundt. Ved midten av 1800-tallet var det hundre hus i området. Landsbyen ble betjent av en lærer som ga grunnskoleutdannelse. I den tørre jorden i Teruel er safrandyrking en av de lønnsomme produktene. En kilo safran kostet i 1895 over hundre pesetas, en ekstraordinær sum på den tiden. I dette miljøet vokste Julian opp.

Hans familie var ikke velstående, og de hadde spesialisert seg på omreisende salg av safran. Men faren drakk så mye at han til slutt forsømte sine familiære plikter. Moren solgte safran på gaten, og unge Julian pleide å være med henne for å reklamere for salget i landsbygatene. Senere innrømmet han at oppgaven hadde vært hans byrde på grunn av hans sjenerthet. Men han ønsket å hjelpe sin mor slik at hun kunne kjøpe noe mat.

Helt fra han var svært liten praktiserte Julian håndverket som omreisende kramkar ved å selge safran i byer og landsbyer i Aragón og Catalonia. Dette livet hjalp til med å forme en sterk personlighet i ham. I 1917 døde hans far en kristen død. Moren var også død. Det var først etter sin militærtjeneste at Julián følte seg kallet til ordenslivet. Men først begynte han å arbeide som altmuligmann for en kvinne på en gård. Hun hadde en så stor aktelse for ham at hun var villig til å testamentere alt hun eide til ham hvis han bare ville gå med på å bo hos henne. Men Guds tiltrekning var sterkere.

Etter å ha fullført sine militære oppgaver og ordnet familiens affærer trådte han den 15. juli 1917 inn i maristenes postulat i Les Avellanes i provinsen Lleida. Den 2. februar 1918 (kyndelsmesse) ble han ikledd ordensdrakten i Les Avellanes og fikk navnet br. Timoteo José. Hans tid i novisiatet i Les Avellanes var vanskelig, for han bar med seg vanene fra et arbeidsomt og tøft liv. Han måtte arbeide hardt for å forsøke å reformere en karakter som fikk ham til å miste tålmodigheten. Uansett avla han sine første årlige løfter som 28-åring den 2. februar 1919. Han hadde en så stor aktelse for ordenslivet at han ikke kunne forstå hvorfor noen kandidater ønsket å slutte. Den tiltrekningen ble til en betingelsesløs kjærlighet til Gud da han avla sine endelige løfter den 2. februar 1924 i Les Avellanes.

Superiorene ba ham om å bli værende i Les Avellanes for å ta seg av de tunge oppgavene i det store huset. Dette skulle bli hans eneste postering, og senere hadde han ansvaret for hagen. Selv om han var flittig i sine beskjedne oppgaver, klarte han å utvikle et stort indre liv og en sann familieånd. Han hadde mye å gjøre med de unge under opplæring siden han måtte lede deres arbeid i hagen. Litt etter litt var det tydelig at han kontinuerlig levde i forening med Gud. Så da noen av de unge viste en mangel på interesse for manuelt arbeid, oppmuntret han dem til å utføre sine oppgaver med et åndelig formål. En dag sa han: «Mine små brødre, hvis dere arbeider for Gud, kan det som skitner til hendene, rense sjelen!»

Alle satte pris på ham for hans dyder og selv hans vennlighet skjult bak det det grove ytre til en kroppsarbeider. Mange vitner undret seg over et så dypt åndelig liv i en mann som brukte all sin tid på manuelle oppgaver. Det indre livet hadde en innflytelse på brødrene. Landsbyens innbyggere var også positivt influert av ham siden så mange av dem ønsket å ønske ham velkommen i sine hjem ved utbruddet av forfølgelsen.

Etter borgerkrigens utbrudd ble klosteret konfiskert og brødrene og de unge i formasjon måtte spre seg. Først var de tre nevnte brødrene sammen med novisene i landsbyen Vilanova de la Sal. Men da militsens mordere begynte å drepe noen brødre og ønsket å arrestere resten, bestemte våre tre brødre seg for å dra til Navarra ved å krysse elven Aragón River. Da de nådde landsbyen Estopiñán del Castillo i provinsen Huesca, ble de informert om at den lokale revolusjonskomiteen var moderat. Selv om de var trette etter den lange marsjen, ønsket brødrene om å spørre etter et pass som ga fritt leide for å kunne reise videre. Etter alle disse anstrengelsene ble de likevel arrestert, låst inne og gitt beskjed om at de skulle henrettes.

Men komiteen i Estopiñán turte ikke å foreta henrettelsene selv. Dagen etter kom det pøbler fra nabolandsbyen Alguire. De lot som om de skulle sette brødrene fri og slapp dem ut. Men da brødrene prøvde å legge av sted gjennom en åker, ble de skutt i ryggen. Denne henrettelsen fant sted langs veien fem kilometer fra Estopiñán. Det var den 11. august 1936 nær Saganta i provinsen Huesca i regionen Aragón i Spania. Morderne gikk til det nærmeste huset og sa til eieren: «Gå og gravlegg disse dyrene». Br. Timoteo José var 45 år gammel.

Fra 1936 til 1939 ble den delen av åkeren hvor martyrene var gravlagt, aldri dyrket. Dermed var ekshumeringen og identifiseringen av likene svært lett. De fant sted den 24. mai 1939. De jordiske restene ble overført ble overført til et gravmonument som var bygd for ofrene for forfølgelsen i kommunen Tamarite de Litera i Huesca.

null 22. Den salige Markus Leyún Goñi (*) (sp: Marcos) (ordensnavn Emiliano José), legbror FMS, ble født den 7. oktober 1897 i Sansoáin i provinsen og regionen Navarra (ba: Nafarroa) og bispedømmet Pamplona i Spania. Hans foreldre var Juan Leyún og Petra Goñi. Den 9. oktober ble han døpt av Don Eugenio Elizondo med navnet Marcos. Den 28. mai 1904 ble han fermet (konfirmert) av biskop José García López de Mendoza av Pamplona i sognet Santa María la Real i Ujué.

Marcos var den tredje i en familie med seks barn. Himmelens velsignelser regnet ned på familiens hjem, og morens religiøsitet var så beundringsverdig at informasjonen som har blitt bevart, forteller at de fleste friske og sterke prinsipper for kristen fromhet florerte: daglig messe og kommunion og daglig rosenkransbønn i familien. Hun var alltid ansvarlig for å be offentlig bønnene når det ble gitt Viaticum til pasienter. Da mannen døde, fikk hun enda mer ansvar for Marcos’ liv og utdannelse.

Sansoáin lå i Orba-dalen og dens rettskrets var Tafalla. Statistikk fra slutten av 1800-tallet da vår Marcos ble født, viser at landsbyen hadde trettito boliger, tre gater og et torg, rådhus og en grunnskole. Hovedproduktene var korn, sauehold, sauer og geiter, småvilt og en mølle. Ved folketellingen i 1900 hadde landsbyen en befolkning på rundt 135.

Doña Petra var en stor støtte i sønnens kall. Da han var tretten år gammel, fulgte hun ham til maristenes seminar i Arceniega i provinsen Álava. Der trådte han den 18. februar 1912 inn i junioratet hvor han startet sin opplæring i den maristiske familien. Den 4. mars 1913 fortsatte han på postulatet i Les Avellanes i provinsen Lleida. Den 8. september 1913 ble han ikledd ordensdrakten og fikk navnet Emiliano José.

I august 1914 begynte han på skolastikatet i Les Avellanes med praksis og pedagogisk forberedelse. Den 8. september 1914 avla han sine første midlertidige løfter og den 17. august 1919 avla han sine evige løfter i Les Avellanes. I august 1915 begynte han å arbeide med å utføre ulike tjenester i Les Avellanes. I august 1916 dro han til kommuniteten San José i Mataró, hvor han var lærer i grunnskolen i ti år. I august 1926 dro han til Igualada i provinsen Barcelona og i august 1927 til kommuniteten San Olegario i Barcelona. I august 1928 dro han til Centelles i provinsen Barcelona, og i august 1930 til San José i Mataró for andre gang. I august 1934 ble han sendt til Girona og i august 1935 til Sabadell i provinsen Barcelona. I juli 1936 var han i Les Avellanes.

Br. Emiliano José utmerket seg ved sin pasjon for å hjelpe andre. Han var dyktig som skredder og med elektrisk arbeid og pleide å ofre sine ferier for å dra og installere elektriske maskiner eller å reparere dem i de ulike husene i provinsen, for eksempel i Villafranca de Navarra. Til slutt var han en altmuligmann, noe som er nyttig for ethvert hus. Det var derfor provinsial br. Laurentino hadde bedt ham om å dra for å arbeide i Les Avellanes sommeren 1936. Han og to andre brødre hadde blitt tildelt ulike manuelle arbeidsoppgaver i det store huset i Les Avellanes. Br. Emiliano José var hjelper i vaskeriet, br. Timoteo José var gartner og br. Andrés José var murer og altmuligmann.

De tre døde sammen den 11. august 1936 nær Saganta i provinsen Huesca i regionen Aragón i Spania. For detaljer om deres martyrium, se nr 21. Br. Emiliano José var 39 år gammel.

null 23. Den salige Frans Donazar Goñi (*) (sp: Francisco) (ordensnavn Andrés José), legbror FMS, ble født den 10. oktober 1893 i Iroz i provinsen og regionen Navarra (ba: Nafarroa) i Spania. Hans foreldre var Gregorio Donazar og Modesta Goñi, og de fikk sønnen døpt samme dag som han ble født i sognekirken San Pedro med navnet Francisco. Den 23 juni 1895 mottok han fermingens sakrament (konfirmasjonen). Han avla sitt første skriftemål i 1901 og mottok sin første kommunion i 1903.

Hans mor ble enke, muligens mens Frans tjenestegjorde i det militære. Han overtok sin fars håndverk som murer. En ulykke gjorde uheldigvis livet svært vanskelig for ham da en bøtte med kaustisk soda falt slik at innholdet kom i hans øyne. Det ble svært smertefullt for ham å tåle sollys eller til og med hvite vegger. Men han holdt fast ved sitt yrke for å hjelpe sin mor. Frans’ liv i landsbyen er attestert som en ivrig og tro kristen, og han utførte trofast sine plikter.

Befolkningen har alltid vært liten i Iroz, og i disse årene oversteg den ikke hundre innbyggere. I 1890 var det tretten beboelige boliger, en skole for grunnutdannelse (omtrent nitten elever av begge kjønn). I landsbyen var et kapell for St. Mikael og kirken Vår Frue av Montserrat. Den nærmeste juridiske enhet er Aoiz. Landet er bra for dyrking av korn. Folket holder sauer og nyter også småvilt og fiske, og de hadde en mølle. I denne atmosfæren av landbruk og landsby vokste Frans opp og levde til han var en sterk og bestemt ung mann.

Han ble forlovet, men følte seg kraftig bedratt da han fant ut at hans forlovede skjulte at hun var en ugift mor. Han skrev da til sin bror Valente, som allerede var en maristbror, for å finne ut om han ikke kunne slutte seg til komiteen som en legbror. Superiorene tillot dette, noe som førte til at han trådte inn i postulatet den 1. februar 1921, 28 år gammel. Den 8. september 1921 ble han ikledd ordensdrakten og fikk navnet br. José Andrés. I novisiatet utmerket han seg for sin vennlighet og enkelhet, og den 9. september 1922 avla han sine første løfter. Han fulgte den maristiske opplæringen med suksess, for han avla sine evige løfter den 15. august 1927 i Les Avellanes i provinsen Lleida.

Deretter ble han ansvarlig for alt byggearbeid og vedlikehold Les Avellanes. I et hus som Les Avellanes med nesten to hundre mennesker manglet det aldri arbeid og det var alltid reparasjoner som måtte utføres: reparasjon av et tak for å hindre lekkasjer, oppsetting av skillevegger og reparasjon av heiser. Eiendommen krevde vedlikehold, reparasjon eller fullstendig ombygging. Br. Andrés José var alltid villig til å arbeide med å utbedre eksisterende skader på hus og gård. Ingenting var vanskelig, ingenting umulig for å gjøre huset til et hyggelig tilholdssted for beboerne. Han var lykkelig over å være til tjeneste for sine brødre ved å reparere og forbedre deres rom.

I tillegg tillot disse oppgavene ham å utvikle en dyp forening med Gud. Han hadde en tidsplan for besøk til det hellige Sakrament. Enten etter frokost eller kveldsmat kunne han ses i tilbedelse i kapellet. Han var spesielt opptatt av at kirken var varm og et innbydende sted. Svært mange timer og søvnløse netter ble brukt til reparasjoner. Han tok initiativ til å utsmykke kapellet, noe som ga de overordnede ideen om å gi tillatelse til en fullstendig restaurering av det i begynnelsen av 1936. Br. Andrés José lagde et vakkert hjem for Herren.

For br. Andrés var nestekjærligheten sentrum for hans åndelige liv. Allerede som kristen legmann gjorde han mange veldedige handlinger til fordel for sine medborgere. Som maristbror økte han sin innsats voldsomt for brødrene og tjenerne i huset. Noen ganger måtte han utføre svært hardt arbeid, og han måtte utføre det uten medhjelper. Det var da han gjentok: «For Gud er alt fint, når det gjøres av kjærlighet til Ham».

Han og to andre brødre hadde blitt tildelt ulike manuelle arbeidsoppgaver i det store huset i Les Avellanes. Br. Emiliano José var hjelper i vaskeriet, br. Timoteo José var gartner og br. Andrés José var murer og altmuligmann. De tre døde sammen den 11. august 1936 nær Saganta i provinsen Huesca i regionen Aragón i Spania. For detaljer om deres martyrium, se nr 21. Br. Andrés José var 43 år gammel.

null 24. Den salige Julian Iglesias Bañuelos (****) (sp: Julián) (ordensnavn Cipriano José), legbror FMS, ble født den 26. februar 1893 i Los Valcárceres i provinsen og erkebispedømmet Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Hans foreldre Martín Iglesias og Eustaquia Bañuelos fikk ham døpt to dager senere med navnet Julián i sognet San Miguel Arcángel. I samme sogn ble han fermet (konfirmert) den 31. mai 1895 og mottok sin første kommunion i 1903. Foreldrene var beskjedne bønder og glødende kristne som ga en dobbel arv til sine barn: fromhet og kjærlighet til arbeid. Hans personlighet ble smidd i familiens miljø, med folkets skikker og utdannelsen han fikk av sine lærere. Han ble svært raskt lagt merke til for sin intelligens og sin utholdenhet i arbeid, kvaliteter som fulgte ham gjennom hele livet. Hans to år yngre bror, den salige Ludvig Iglesias Bañuelos (br. Abdón) (nr 31), fulgte ham både inn i ordenen og i martyriet.

I den tidlige alder av tolv år trådte Julian den 14. april 1905 inn hos maristene i junioratet i Burgos, og der ble han værende i tre år. Den 15. januar 1908 fortsatte han til novisiatet i San Andrés de Palomar i provinsen Barcelona, hvor han reflekterte over sitt fremtidige liv, viet til utdannelse av ungdom. Den 8. september 1908 mottok han ordensdrakten i San Andres de Palomar i Barcelona og navnet br. Cipriano José. Etter ett år med oppfølging og studier av det religiøse liv avla han sine løfter den 21. september 1909 og sine evige løfter den 1. august 1915. Han avla sitt løfte om stabilitet den 15. august 1924. Før han startet sin lærerkarriere, forberedte han seg gjennom pedagogiske studier og tok eksamen i Manresa i 1910.

Han begynte sin tjeneste som hjelpelærer ved maristenes skole i Logroño, hvor han ble værende til 1913. Etter det underviste han på maristenes skoler i Calatayud, Mataró (kollegiet Valldemía), Sabadell og Madrid. I Barcelona tok han lisensiater i filosofi og litteratur. I 1932 ble han sendt for å lede internatskolen i Toledo, hvor han var da den religiøse forfølgelsen startet.

Han var talentfull og egenrådig og viste en forbløffende profesjonell kompetanse. Sett utenfra kunne han ha virket reservert og kanskje til og med streng, men i virkeligheten hadde han en følsom, edel og svært ærlig sjel. Han viste seg foretaksom, imøtekommende og svært oppmerksom på andres behov. Han sørget for alle brødrene før han tenkte på seg selv, og alltid når noen var syk, pleide han å tilbringe hele natten ved den medbrorens seng til tross for neste dags oppgaver. Denne hengivenheten var inspirert av hans store andakt for eukaristien. Til brødrene og lærerne anbefalte han ofte den fromme praksisen med besøk til sakramentet, for han fant selv denne praksisen svært givende. Han ba på en så inderlig måte at hans brødre ikke trengte noen formaninger på dette området.

Hans lydighet var enestående, og se minste ønsker fra hans superiorer ble akseptert uten de innvendingene som ville ha vært på sin plass ved noen anledninger. Han bekjempet gamle vaner og små misforhold som hadde sneket seg inn i kommunitetslivet selv om han dermed risikerte å miste popularitet. Fattigdom var hans mest karakteristiske dyd. Han var fornøyd med det som var uunnværlig, men på den andre side forsikret han seg om at hans brødre ikke manglet noen ting. Han fremmet til og med de uskyldige gleder som juletre, gaver til epifani og et velsmakende måltid på viktige festdager.

Da de overordnede ga brødrene ordre om å bære verdslige klær for å oppfylle de politiske kravene, lot han brødrene velge de beste dressene først og deretter valgte han selv en dress etterpå. Han kjøpte seg en slik ordinær frakk at brødrene antydet at superioren skulle ha valgt en av bedre kvalitet. Han svarte med et smil. Han forbløffet alle med den mengde arbeid han kunne utføre. Han hadde knapt tid til å lese avisen. Han pleide å si til brødrene: «Ta den, det er noe presserende arbeid som venter på meg».

Han var rektor for en skole med 185 elever i den videregående seksjonen og 300 i den primære, og han var også regnskapsfører og administrator. Han mottok skolepengene selv og solgte skrivemateriell. Han underviste i tre eller fire fag i de øvre klassene. Likevel fant han tid til å inspisere klassene og å følge de unge lærerne. Hans medbrødre pleide å si: «Hvilket liv, han blir aldri trett!» Han la størst vekt på undervisningen i religion. Han personlig underviste i disse timene til de øverste klassene. Et av hans favorittrefrenger var: «Alle timer er unnværlige, unntatt perioden med religion!»

I skoleåret 1935-1936 besto maristkommuniteten i Toledo av seksten brødre, og de som var til stede i midten av juli 1936, var brødrene Cipriano José (nr 24), 43 år og superior, Jean Marie (nr 25), 63 år, Julio Fermín (nr 26), 37 år, Javier Benito (nr 27), 24 år, Bruno José (nr 28), 21 år, Anacleto Luis (nr 29), 23 år, Evencio (nr 30), 37 år, Abdón (nr 31), 41 år, Eduardo Maria (nr 32), 21 år, Felix Amancio (nr 33), 24 år, Jorge Luis (nr 34), 50 år, og Claudio Luis, som ikke var blant martyrene. Fire unge brødre deltok på sommerkurs i Murcie. De andre ble drept den 23. august 1936, bortsett fra br. Jorge Luis. som ble drept dagen etter, den 24. august.

De første to dagene etter det nasjonalistiske militærkuppet den 18. juli 1936 levde Toledo i relativ ro, og de sivile myndighetene hadde stilt seg på nasjonalistenes side. Men den 21. juli kom 6 000 militskrigere fra Madrid, og sivilgarden trakk seg da tilbake til Alcazar og byen ble tatt den 22. juli. Marxistene nølte ikke med å sette i gang deres forfølgelsesprosjekter. De konfiskerte alle kirkelige eiendeler, og umiddelbart etter startet jakten på prester, ordensfolk og engasjerte legfolk. Mellom 400 og 500 mennesker ble drept i byen Toledo. Blant disse ofrene var alle kannikene i katedralen, sogneprestene og de to kommunitetene i byen: karmelittene og maristbrødrene.

I begynnelsen av revolusjonen inntok brødrene en resignert holdning mens de ventet for at begivenhetene skulle gå sin gang. Forvirringen og uroen som hadde bredt seg etter erklæringen om krigstilstand den 21. juli 1936 hindret dem ikke fra å arbeide med sine vanlige oppgaver, og de søkte ikke sikkerhet innenfor Alcazar som de hadde blitt rådet til å gjøre.

Brødrene forestilte seg ikke at de hadde blitt inkludert på listen over dem som skulle sendes i fengsel. Denne naiviteten gjorde det svært lett for militsen å komme overraskende på dem. Da br. Cipriano José forsto situasjonen, ba han brødrene om å skynde seg til kapellet for å konsumere de konsekrerte hostiene. Uheldigvis hadde militsmennene allerede brutt seg inn i skolen og avbrøt brødrene før de kunne nå kapellet.

Militsmennene ropte: «Alle ordensbrødre på skolen skal måte opp på gårdsplassen». De stilte opp brødrene på rekke nær veggen og separerte dem fra de andre personene. Da en protesterte og sa at han var legmann og lærer der, kastet de ham ut. Han ble vitne til at brødrene ble tvangsmarsjert til fengselet. Alle de arresterte ble kroppsvisitert. Oppdagelsen av en rosenkrans, en medalje eller et skapular skapte raserianfall og blasfemisk banning. Det samme skjedde da de inspiserte skolen. I stedet for de våpnene som de lette etter, fant de en mengde religiøse objekter som de brøt i stykker og kastet ut av vinduene.

Fengselet var ikke humant i det hele tatt. De ble straks kastet i en «brigata» (celle) som verken hadde vann eller luft, og der ble de sittende i tyve dager. De kunne ikke gå ut for å drikke vann. Det fantes bare en mugge vann for de førti fengslede personene. Vaktene ble snart torturister, og de truet hele tiden med å sende dem til eksekusjonspelotongen. Fanger som aldri ville komme tilbake, ble tvunget til å passere foran dem. Et vitne rapporterte at brødrene ba med resignasjon da den sikre død nærmet seg. Folk ble drept ved selve fengselsdøren. Men likevel bevarte brødrene roen og fortsatte å be.

Francos fly hadde bombet Madrid den 22. august 1936 og drept mange. Militsmennene tok hevn på fangene ved å drepe en gruppe på Tránsito-esplanaden den 23. august. Samme dag var det maristbrødrenes og de andre ordensfolkenes og prestenes tur til å lide den samme hevngjerrige og grusomme straffen. Men Tránsito var fylt med lik, så maristbrødrene og de andre ble ført til Puerta Del Cambron, hvor de ble meid ned av maskingeværild. Disse henrettelsene skjedde uten noen forutgående dom eller noen mulighet for forsvar. Det faktum å være ordensfolk var tilstrekkelig for å fortjene henrettelse. De døde den 23. august 1936 i byen og provinsen Toledo i regionen Castilla-La Mancha i Spania. Br. Cipriano José var 43 år gammel.

null 25. Den salige Felix Celestin Gombert Olympe (****) (fr: Félix-Célestin) (ordensnavn Jean-Marie), legbror FMS, ble født den 5. april 1873 i Trets i departement Bouches-du-Rhône i regionen Provençe-Alpes-Côte d’Azur i Frankrike. Hans foreldre var Hippolyte Gombert og Elisabeth Olympe, og de fikk sønnen døpt to dager etter hans fødsel. Hans foreldre døde unge, så deres tre barn, to gutter og en jente, ble foreldreløse i en tidlig alder. De tre ble ønsket hjertelig velkommen i hjemmet til sine besteforeldre på morssiden.

Félix-Célestin var alltid en from gutt, seriøs og hardtarbeidende. Han studerte på skolen Don Bosco i Marseille, før han trådte inn i maristenes novisiat i Saint-Paul-Trois-Châteaux i departementet Drôme i regionen Rhône-Alpes sørøst i Frankrike den 5. april 1888, den dagen da han fylte femten år. Der ble han ikledd ordensdrakten den 15. august 1888 og fikk navnet br. Jean-Marie (sp: Juan María). Den 7. september 1890 avla han løfte om lydighet og avla sine evige løfter den 19. september 1895.

I september 1891 flyttet han fra Frankrike til maristenes seminar i Mataró i provinsen Barcelona, hvor han tilbrakte et år som lærer. Deretter underviste han ved maristenes skoler på følgende steder: Vic i provinsen Barcelona frem til august 1895, og Girona frem til august 1900, Manresa i provinsen Barcelona frem til august 1904, deretter Logroño i ett år, så Lleida i ett år og Girona en andre gang inntil august 1908. Så var han i Peñas de San Pedro i provinsen Albacete i ett år, Alcoy i provinsen Alicante inntil august 1912 og så i Malgrat i provinsen Barcelona i ett år med embetet som direktør. I Cullera i provinsen Valencia var han også leder inntil august 1919. Så var han i Lucena i provinsen Córdoba frem til august 1921, og til slutt var han lærer på seminaret i Toledo helt til han ble myrdet i 1936.

På alle disse stedene, men spesielt i Toledo, var han kjent for sin perfekte beherskelse på det naturvitenskapelige området, som han eide i høyeste grad, støttet av en stor dyktighet. Han arbeidet ofte i elektriske installasjoner, både på skolen og i fabrikker, for sistnevnte oppnådde han høyere avkastning. Hans kompetanse som lærer i de øverste klassene på videregående skole ble også anerkjent, og hans studenter fikk alltid gode resultater ved den offentlige eksamenen. Han var svært populær blant studentene, og han fortalte dem mange anekdoter.

Han utmerket seg for sitt store intellekt, sin plettfrie fromhet, for sin kjærlighet til maristenes kongregasjon, for sin nestekjærlighet og sin iver for utdannelse av barn og unge og deres moral. Han var dypt religiøs og hadde en ekstraordinær oppriktighet og åpenhet mot alle, både i huset og utenfor. Han var godt kjent og populær i Toledo, og prestene som hadde hatt ham som lærer da de var seminarister, følte en stor hengivenhet for ham og respekterte ham og æret ham alltid dypt.

Da han ble arrestert sammen med sine medbrødre i kommuniteten, brukte han ikke sin status som franskmann for å få friheten tilbake. Da den franske konsulen informerte ham om at han hadde startet prosedyrene for å få ham ut av fengselet og få sendt ham til hjemlandet, avslo han kategorisk: «Aldri i livet! Jeg har alltid levd sammen med mine brødre og jeg ønsker å dø sammen med dem». Dette var hans siste vilje og uttrykte ønske.

De døde sammen den 23. august 1936 i byen og provinsen Toledo i regionen Castilla-La Mancha i Spania. Deres eneste forbrytelse var å være ordensbrødre. Br. Jean-Marie var 63 år gammel.

null 26. Den salige Julius Múzquiz Erdozáin (****) (sp: Julio) (ordensnavn Julio Fermín), legbror FMS, ble født den 11. april 1899 i Aldava i kommunen Iza i provinsen og regionen Navarra (ba: Nafarroa) og bispedømmet Pamplona i Spania. Hans foreldre Esteban Múzquiz og Ramona Erdozáin fikk ham døpt dagen etter fødselen i landsbyens sognekirke La Asunción de María, slik det var vanlig på den tiden.

Foreldrene hadde grunnlagt en barnerik og dypt kristen familie, noe som i seg selv var et misunnelsesverdig pedagogisk miljø for sine barn. De dyrket sin jord med stor flid og nøt godt av en komfortabel økonomisk situasjon. Når deres yrker tillot det, gikk de til messe hver dag, og de ba rosenkransen hjemme. Julius vokste opp og utviklet seg i dette utmerkede naturlige miljøet. I sin landsby gikk han jevnlig på barneskolen og var kjent for sin innsats og for sin fromhet.

Denne fromheten som Julius så å si hadde sugd til seg fra sin barndom i foreldrehjemmet, styrte hans skritt mot det religiøse liv. Den 11. januar 1911 trådte han som tolvåring inn i maristenes seminar i Vic i provinsen Barcelona og startet dermed sin formasjonsperiode. Han fortsatte den 30. april 1914 til novisiatet i Les Avellanes i provinsen Lleida. Den 25. juli 1914 ble han ikledd ordensdrakten og fikk navnet br. Julio Fermín. Etter året i novisiatet avla han sine første midlertidige løfter den 25. juli 1915. De evige løftene avla han den 28. september 1920.

Fra august 1915 til slutten av august 1917 var han fortsatt i Les Avellanes, nå i skolastikatet og viet til pedagogiske studier. I september 1917 startet han sin tjeneste da han ble sendt som hjelpelærer til skolen i Zaragoza, og i januar 1919 ble han sendt som lærer til Vic. I august 1919 flyttet han til Cartagena, og i februar 1925 ble han sendt til kollegiet El Círculo Católico i Burgos. I august 1927 kom han tilbake til Zaragoza, og i august 1933 ble han sendt til Toledo, hvor han ble overrasket av den religiøse forfølgelsen i 1936. Der skulle han gi sitt liv sammen med ti andre maristbrødre.

Fra pålitelige vitnesbyrd vet vi at br. Julio Fermín var munter, snakkesalig og underholdende av karakter og bidro til at det hersket orden og nestekjærlighet i kommunitetslivet. Han viste seg alltid tjenestevillig med alle sine gode kvaliteter i tjeneste for andre. Han fremhevet seg særlig med sin vakre kalligrafi, og han var alltid villig til å vise frem de skriftlige arbeidene til dem som ba om det. Det sies også at hans elever var fjetret og hang ved hans lepper når han forklarte stoffet for dem, at hans utseende og oppførsel tiltalte familiene til elevene på skolen, og de uttrykte sin oppriktige sympati.

På sine korte og sjeldne besøk fikk Julius ære for den fromhet som hans familie hadde innprentet i ham i barndommen. Hans slektninger følte seg oppbygget av hans nidkjærhet og perfeksjon som de møtte i fromhetsøvelsene og alle bønnene og den lyse nøysomhet som korresponderer med den varme velkomsten fra sine foreldre og søsken, som strebet etter å presentere ham på slike besøk.

Han døde sammen med ni andre medbrødre den 23. august 1936 i byen og provinsen Toledo i regionen Castilla-La Mancha i Spania. Han var 37år gammel.

null 27. Den salige Hieronymus Alonso Fernández (****) (sp: Jerónimo) (ordensnavn Javier Benito), legbror FMS, ble født den 1. oktober 1912 i Villorejo i provinsen og erkebispedømmet Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Hans foreldre Jerónimo Alonso og María Fernández fikk sønnen døpt den 8. oktober i landsbyens sognekirke La Asunción de María. Huset til hans foreldre var et virkelig hjem, hvor begge var i stand til å forme sine barn, og med dem, en solid kristen familie.

De to kapellene i landsbyen viet til de hellige Stefan og Martin, samler selv i dag valfarter på noen spesielle dager fra dem som bodde i nærheten. I denne landsbyen med sine omliggende daler og åser begynte Hieronymus sitt liv, hvor han sammen med sine brødre gikk på landsbyens barneskole, og han var virkelig godt utrustet intellektuelt.

Den 20. juli 1924 trådte den snart tolvårige Hieronymus inn i maristenes seminar i Arceniega i Álava, to av hans brødre hadde gått foran ham på samme måte. Han ble raskt godt likt av sine overordnede og medelever. På grunn av sin konstante innsats fikk han alltid topplasseringen i studiene. Han var like eksemplarisk og trofast i å oppfylle de religiøse plikter for en fremtidig ordensmann, og han ble betrodd å ta seg av nykommerne. Med utsøkt vennlighet tok han vare på dem og visste å tørke tårene fordekt når de lengtet etter familien de hadde igjen hjemme.

Den 13. september 1927 gikk han inn i novisiatet i Les Avellanes i provinsen Lleida, og der ble han ikledd ordensdrakten den 8. september 1928 og fikk navnet br. Javier Benito. Etter året i novisiatet avla han sine første årlige løfter den 8. september 1929. Han fikk aldri anledning til å avlegge sine evige løfter, men han fikk sin endelige innvielse til Gud gjennom martyriet.

Han studerte ved skolastikatet i Les Avellanes, alltid med suksess. Før han viet seg til undervisning var han i Lleida i august 1930, hvor han brukte litt tid uten fast arbeid for å styrke sin svake helse. I februar 1931 ble han sendt til maristenes kollegium i Calle del Cisne i Madrid, og i august 1933 til Toledo, i begge byene arbeidet han som lærer. I Toledo ble han overrasket av den religiøse forfølgelsen i 1936.

Hun var intelligent, vennlig og hardt arbeidende, og han hadde også en ikke ubetydelig mengde kunnskap av alle slag. Hans sinn var smidig og nøyaktig, spesielt når han insisterte på søken etter sannhet. Når noen som beundret hans verdi, spådde en rosenrød fremtid som folk med hans status vanligvis har i verden, utbrøt han: «Men hva er det i forhold til fremtiden, med mitt religiøse liv som venter meg i himmelen?» Denne setningen viser hvor stor respekt han hadde for sitt kall som religiøs pedagog.

Suksess i livet var ikke viktig for ham og heller ikke ønsket om å lykkes i verden, men han søkte heller å gi seg helt til Guds vilje, som avslører storheten og rettskaffenheten av hans sjel. Det kan derfor sies at han fortjente å bli martyr for sin tro.

Sønnen til general Moscardo, forsvarer av L’Alcazar i Toledo, var i fengselet sammen med brødrene. Far og sønn engasjerte seg i en minneverdig dialog. Sønnen fortalte faren at dersom han ikke overga seg, ville han (sønnen) bli skutt. Deretter henvendte han seg til br. Javier Benito, som var hans lærer, og sa: «Hva vil skje med oss?» Br. Javier svarte: «Min sønn, måtte Guds vilje skje». Den kvelden ble alle ført til henrettelsen i små grupper, og brødrene fra kollegiet, Moscardos sønn og andre personer døde. Det var den 23. august 1936 i byen og provinsen Toledo i regionen Castilla-La Mancha i Spania. Br. Javier Benito var 24 år gammel.

null 28. Den salige Angelus Ayape Remón (****) (sp: Ángel) (ordensnavn Bruno José), legbror FMS, ble født den 1. oktober 1915 i Cáseda i provinsen og regionen Navarra (ba: Nafarroa) og bispedømmet i Pamplona i Spania. Hans foreldre Javier Ayape og Isabel Remón fikk ham døpt dagen etter i sognekirken Nuestra Señora de Cáseda, slik som skikken var på den tiden. I samme kirke ble han fermet (konfirmert) den 29. oktober 1922.

I hans familie regjerte religiøsiteten, og de ba rosenkransen hver kveld, med mindre de hadde mye arbeid, som i de dagene når de høstet avlingen. Angelus’ far var en eksemplarisk kristen, og hans mor, som var svært hengiven, hadde en svært vennlig karakter og oppfordret familien til hyppig kommunion, som hun selv mottok daglig. Angelus fremhevet seg for sin livlige karakter. På skolen var han kjent for sin innsats og intelligens. Hans kristne oppdragelse og hans gode hjerte drev ham til å hjelpe alle, men spesielt de mest trengende.

Møte med en maristbror vekket i ham idealet om en religiøs undervisning. Hans formasjonsreise begynte i maristenes seminar i Villafranca i Navarra, hvor han trådte inn den 18. mars 1927, elleve år gammel. Den 13. september 1930 begynte han på novisiatet i Les Avellanes i provinsen Lleida, hvor han ble ikledd ordensdrakten den 8. september 1931 og mottok navnet br. Bruno José. Den 8. september 1932 avla han sine første årlige løfter.

Han var entusiastisk over sitt kall og dyrket et ønske om å arbeide i et misjonsland, så han spurte sin mor om tillatelse til å reise til Chile, men hun var ikke positiv til forespørselen. Han begynte i september 1933 sin korte pedagogiske virksomhet med tre år som hjelpelærer på kollegiet Los Madrazo i Madrid. Som lærer utmerket han seg ved å lytte rolig og observere hvordan man administrerer et klasserom, og deretter sette lærdommen ut i praksis. Han ble besjelet av et brennende ønske og en lengsel etter å drive katekese for barn og ungdom. Intelligensen våknet, han kombinerte sin sterke karakter og tilbøyeligheten til å forsvare sine ideer, i forståelse med andre, men han adlød alltid som han ble befalt. Hans temperament var vennlig og menneskelig, noe som gjorde at han fikk sympati og hengivenhet fra andre.

I november 1935 kom han til Toledo og kom sine medbrødre og ordenssøstrene i byen til unnsetning. I en alder av tyve år ble han overrasket av den religiøse forfølgelsen i 1936. Hans mor og søster kom for å besøke ham, og søsteren beskrev scenen: «Vår engstelige mor nevnte farene som truet ordensbrødrene, og da sto min bror opp og utbrøt: «Å mor! Hvilken glede det ville være å dø som martyr!» Min mor begynte å hulke, mens jeg beundret min brors besluttsomhet. Og han, for å lindre sin mors smerte, hvisket til henne at det var en hemmelig fluktdør i kollegiet».

Han døde med ni andre medbrødre den 23. august 1936 i byen og provinsen Toledo i regionen Castilla-La Mancha i Spania, utelukkende fordi de var ordensbrødre. Han var 21 år gammel.

null 29. Den salige Emilian Busto Pérez (****) (sp: Emiliano) (ordensnavn Anacleto Luis), legbror FMS, ble født den 5. januar 1913 i Quintanilla de San García i provinsen og erkebispedømmet Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Hans foreldre Natalio Busto og Bárbara Pérez fikk sønnen døpt neste dag, slik det var vanlig på den tiden. Han ble fermet (konfirmert) i Balaguer i provinsen Lleida den 19. mai 1928. Foreldrene oppdro sine seks barn i den kristne tro og en religiøs praksis. Herren belønnet dem ved å vise dem den nåde at to av deres barn trådte inn i det religiøse liv.

Emilians barndom utviklet seg helt normalt innenfor skikkene hos hans familie og naboer. De gode eksemplene og rådene fra hans fettere, som var studenter på maristenes seminar, tiltrakk Emilian. Så den 16. september 1924 trådte han inn i maristenes seminar i Arceniega i Álava for å starte sin formasjon, elleve år gammel. Seminarlivet med sine vanskeligheter, og korrigeringene fra lærerne gjorde ikke at han mistet motet, tvert imot, de formet ham for å tilpasse seg det maristiske livet og oppdage sitt religiøse kall.

Den 13. september 1927 flyttet han til Les Avellanes i provinsen Lleida for å starte novisiatet. Den 8. september 1928 ble han ikledd ordensdrakten, og som skikken var på den tiden, fikk han navnet Anacleto Luis. I løpet av året i novisiatet ble han forankret i sine løfter som aldri vaklet, selv under ugunstige forhold. Etter novisiatet avla han sine første årlige løfter den 8. september 1929. I rundt ett år fortsatte han sin opplæring i Les Avellanes, nå i skolastikatet.

Hans erfaring som pedagog ble ikke svært lang. Skoleåret 1930-31 ble brukt i Barruelo i Palencia, hvor han oppriktig viet seg til utdannelsen av barna av gruvearbeiderne, men han fikk dårlige resultater. Hans helse led også, og han måtte forlate sin stilling i Barruelo.

I august 1931 ble han sendt til Toledo, hvor han ble til sin død. Heller ikke der hadde han noen utstrakt tilfredshet i sitt nye pedagogiske arbeid, men han fortvilte ikke for det. I stedet for å bli motløs viet han seg til å styrke sitt indre liv mer og mer. I tillegg til denne motgangen som sorgen over den politiske situasjonen med motstand mot kirken og religiøse kongregasjoner. Tilbakeslag ødela ikke hans fasthet, snarere ble han styrket i sine løfter og hjulpet til å sette sin lit til Gud. Disse stemningene var dem som fulgte ham i det avgjørende øyeblikk i hans liv, i løpet av den religiøse forfølgelsen som ble sluppet løs i Den spanske borgerkrigen.

Han skrev til sine slektninger femten dager før han ble skutt: «Ikke bekymre dere for meg. Hvor lykkelige dere ville være over å dø på samme måte som jeg snart skal dø». Han døde sammen med ni andre medbrødre den 23. august 1936 i byen og provinsen Toledo i regionen Castilla-La Mancha i Spania. Han var 23 år gammel.

null 30. Den salige Florentius Pérez Moral (****) (sp: Florencio) (ordensnavn Evencio), legbror FMS, ble født den 10. oktober 1899 i Acedillo i provinsen og erkebispedømmet Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Hans foreldre Fausto Pérez og Teodora Moral bar sønnen til dåpen to dager gammel i landsbyens sognekirke San Millán. Hans foreldre var eksemplariske kristne som levde beskjedent av sitt arbeid som bønder. I Acedillo tilbrakte Florentius sine første år og gikk på grunnskolen der.

Han trådte den 25. oktober 1913 inn i maristenes seminar i Arceniega i Álava, fjorten år gammel. Han påbegynte novisiatet den 16. august 1914 i Les Avellanes i provinsen Lleida, hvor han den 12. februar 1915 ble ikledd ordensdrakten og fikk navnet br. Evencio. Han avla sine første årlige løfter den 2. februar 1916. Han ble definitivt innviet til Gud med sine evige løfter den 28. september 1922.

Etter avslutningen av novisiatet fortsatte han til skolastikatet i Les Avellanes, og derfra ble han i august 1916 sendt som kokk til kollegiet i Cabezón de la Sal i Santander, og der var han i ett år. Deretter hadde han den samme stillingen i to år i Carrejo i Santander. I august 1919 kom han tilbake til Cabezón de la Sal som hjelpelærer.

Fra august 1920 arbeidet han på skolene i Burgos, Murcia, Mataró, Lucena og Toledo. Overalt var han prefekt for elevene på internatskolen, en oppgave han utførte beundringsverdig og som en sann pedagog. Han viste i denne oppgaven en stor forsiktighet og en enorm respekt for elevene, selv de mindre disiplinerte. Han behandlet alle med vennlighet, til tross for dem som krevde full overensstemmelse med regelverket og pålegg. Derfor fikk han alt han ønsket fra sine studenter, fremfor alt klokskap og fornuft. I alle sine handlinger viste han en frodig nestekjærlighet, dømte klokt og velvillig og skjulte alle sine menneskelige feil.

Han var observant i alt, eksemplarisk, stille, tro mot sine daglige religiøse studier, underdanig i alt til ordrene fra sine overordnede, alltid svært oppmerksom og hengiven mot sine brødre og sine elever. Med den høflige oppførselen som preget ham, var han en ekte glede for alle som bodde sammen med ham.

Til Toledo kom han i august 1935, og i denne byen skulle bli han bli drept Han døde sammen med ni medbrødre den 23. august 1936 i byen og provinsen Toledo i regionen Castilla-La Mancha i Spania. Han var 37 år gammel. Hans martyrium forårsaket en generell følelse av sorg blant alle dem som kjente ham.

null 31. Den salige Ludvig Iglesias Bañuelos (****) (sp: Luis) (ordensnavn Abdón), legbror FMS, ble født den 19. august 1895 i Los Valcárceres i provinsen og erkebispedømmet Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Hans foreldre Martín Iglesias og Eustaquia Bañuelos fikk ham døpt dagen etter i sognekirken i sin landsby, i henhold til tidens skikk. I samme kirke ble han også fermet (konfirmert) den 13. oktober 1899. Foreldrene var i stand til å innpode i sine barn en dyp religiøsitet, som er den største arven de overlot til dem. De hadde ikke noen materielle goder, selv om de levde verdig av sitt arbeid i jordbruket, hvor barna arbeidet sammen for å hjelpe familien med det mest nødvendige. I sin barndom fremhevet Luis seg for sin underdanighet, for sin fromhet og sin kjærlighet til sine foreldre og søsken. Hans to år eldre bror, den salige Julian Iglesias Bañuelos (br. Cipriano José) (nr 24), gikk foran ham både inn i ordenen og i martyriet.

Etter eksamen i grunnskolen i landsbyen, en nabo av Sordillos i Burgos, var alle klar over hans intellektuelle gaver og gode oppførsel, så de oppmuntret ham til å følge eksempelet til sine brødre, som hadde viet seg til Gud i maristenes kongregasjon. Den 11. september 1907 trådte Luis inn i gutteseminaret som maristbrødrene hadde i byen Arceniega i Álava, hvor han begynte sine forberedelser til å bli en maristbror. Den 23. desember 1910 flyttet han til novisiatet i Les Avellanes i provinsen Lleida. Der ble han ikledd ordensdrakten den 25. juli 1911 og fikk navnet br. Abdón. Han avla sine første årlige løfter den 25. juli 1912 og ble fullstendig innviet til Gud da han avla sine evige løfter den 11. august 1918.

Fra rapporter om ham som har blitt bevart, kan vi forsikre oss om at han var en seriøs og gjennomtenkt ung mann som alltid viste seg korrekt og naturlig, og som var disponert, som han demonstrerte, for de spesielle kvaliteter for livet som Marcellinus Champagnat ønsket for sine brødre. Han begynte sitt apostoliske liv i Lloret i provinsen Barcelona og avsluttet det i Toledo. I sitt apostolat hadde han heller korte opphold på flere skoler.

Overalt hvor han kom, var brødrene i stand til å beundre i ham den sanne ånd av Marcellinus Champagnat. Vitnesbyrdene om ham snakker om å bruke sin unike evne til utallige gjøremål i kommuniteten og på skolen, for eksempel ble han i Lucena kinomaskinist. Han gjennomførte denne og andre oppgaver med engasjement og omsorg. Hvor han enn var, etterlot han seg et minne om alvorlig person og overbevisning om hans religiøse kall.

Dette ble demonstrert i de to årene han tilbrakte med militærtjeneste i La Coruña, da han ikke endret sin livsstil eller sine religiøse prinsipper. Da han hadde avtjent verneplikten, sluttet han seg til det religiøse liv uten å nøle. Hans milde natur gjorde at brødrene tydde til ham for å be om en tjeneste, sikker på å bli møtt med vennlighet og kjapphet. Mange husker fortsatt hans vennlige smil. Trofast utførte han embetet som lærer, uten å tiltrekke seg oppmerksomhet og med underdanighet overfor sine overordnede. Han var en alvorlig, gjennomtenkt og nyttig ordensbror. Som en god maristbror var han preget av sin ydmykhet, enkelhet og beskjedenhet.

I 1935 ble han overført fra Malaga til Toledo, hvor han ble medlem av kommuniteten som ble ledet av br. Cipriano José, hans kjødelige bror. Den 23. august 1936 fulgte de to den samme skjebne i forfølgelsen og tilbød sjenerøst sine liv til Gud og utgjøt sitt blod for Jesus Kristus, som de trofast fulgte og etterlignet. I alt ti brødre ble drept denne dagen og en dagen etterpå i byen og provinsen Toledo i regionen Castilla-La Mancha i Spania. Br. Abdón var 41 år gammel.

null 32. Den salige Frans Alonso Fontaneda (****) (sp: Francisco) (ordensnavn Eduardo María), legbror FMS, ble født den 10. oktober 1915 i Valtierra de Albacastro i provinsen og erkebispedømmet Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Hans foreldre Pantaleón Alonso og Teófila Fontaneda fikk ham døpt samme dag i sognekirken i landsbyen, og der ble han også fermet (konfirmert) den 29. april 1919.

Valtierra de Albacastro ligger på tusen meters høyde i den iberiske fjellkjeden i Burgos. Familien Alonso Fontaneda levde av jordbruk og husdyrhold, uten å bade i overflod, men også uten lidelse og elendighet. I familien åndet det en atmosfære av fromhet, orden og respekt for andre, noe som utvilsomt favorisert en oppdragelse basert på nøkternhet og kristen enkelhet.

Frans fikk sin første utdannelse på skolen i landsbyen. Han var en livlig, snill, arbeidsom og tålmodig gutt, høyt verdsatt av sin lærer. Han var sjenert og uskyldig og vant til å snakke godt, han ønsket ikke å høre banning og kunne ikke utstå bedrag. På hans ansiktet var et fint smil som alltid ble verdsatt. Han lystret umiddelbart, var svært erfaren og han klagde sjelden.

Hans mor sa: «Han ble ikke født for åkeren, han ble født til å være ordensbror». Dette ønsket, forvirrende i begynnelsen, modnet i ham i tenårene. En dag møtte han en kamerat fra nabolandsbyen som studerte i maristenes seminar i Arceniega i Álava, som fortalte ham hva de gjorde og inviterte ham til å bli med ham. Så bestemte han seg i en alder av fjorten år for å tre inn i det samme seminaret, den 20. september 1929.

Han begynte sitt novisiat den 6. oktober 1932 i Les Avellanes i provinsen Lleida. Han ble ikledd ordensdrakten den 2. juli 1933 og fikk navnet br. Eduardo María. Etter året i novisiatet avla han sine første årlige løfter den 12. juli 1934. I de tidlige årene av sin formasjon levde han de dyder som han hadde vist allerede i sin barndom, som nå tjente til å få en dyp maristisk åndelighet. Han utmerket seg i fromhet, ydmykhet, vennlighet og tjenestevillig ånd. Novisemesteren ga ham denne vurderingen: «Han er en meget alvorlig ung mann, med god vurderingsevne og god vilje som et varmt og behagelig hint om et fremtidig håp».

Etter novisiatet forberedte han seg for praktisk undervisning i skolastikatet, spesielt viet til studiet av metoder som er nødvendige for å utføre undervisningen. Som vikarlærer begynte han å arbeide i byen Toledo, fra september 1935 til 23 august 1936. Denne dagen led han martyrdøden i byen og provinsen Toledo i regionen Castilla-La Mancha i Spania sammen med de andre medlemmene av hans kommunitet. Han var bare tyve år gammel da han ble frarøvet sitt liv utelukkende fordi han var ordensbror.

null 33. Den salige Amantius Noriega Núñez (****) (sp: Amancio) (ordensnavn Félix Amancio), legbror FMS, ble født den 10. februar 1912 i Aguilar del Campóo i provinsen Palencia i regionen Castilla y León i Spania. Hans foreldre Pedro Noriega og Aurora Núñez fikk ham døpt den 25. februar. Han begynte sin skolegang på skolen i landsbyen.

Han trådte den 28. desember 1924 inn i maristenes seminar i Villafranca i Navarra, tolv år gammel. Den 13. september 1927 fortsatte han til novisiatet i Les Avellanes i provinsen Lleida, hvor han ble ikledd ordensdrakten den 8. september 1928 og fikk navnet br. Félix Amancio. Etter året i novisiatet avla han sine første årlige løfter den 8. september 1929. Han viet hele sitt liv til Herren med sine evige løfter den 8. september 1935.

Etter novisiatet gjennomførte han pedagogiske studier i skolastikatet i Les Avellanes. I august 1930 begynte han sitt pedagogiske apostolat som hjelpelærer på kollegiet San José Oriol i Barcelona. Han ble deretter i august 1931 sendt som lærer til Villanueva de las Minas i Sevilla. Derfra dro han i oktober 1932 til Haro i La Rioja, også som lærer. Til slutt ble han i september 1934 sendt til Toledo for å undervise.

På alle disse stedene var br. Félix Amancio bemerket for sin glede, som en dyrebar gave av hans sjel var gjennomsiktig i hans ungdommelige ansikt. Han viste seg alltid nyttig med alt og alle. Vitner forteller at kort tid før starten av den religiøse forfølgelsen i Spania, ble det diskutert blant brødrene de fryktinngytende hendelser i disse dagene, og noen var bekymret for fremtiden. Den sanne karakteren av hans sjel ble reflektert i denne setningen som han ytret: «Det er ingen skam å dø, hvis de dreper oss, så dør vi som martyrer, og med våre liv soner vi fullt ut, en gang for alle, våre synder». Ifølge denne martyrbroren er livet verdiløst hvis det ikke er godt levd, hvis det ikke er rikt på frukt for evigheten. Hvor lite det koster å ofre et godt levd liv som Herren ga oss! Spesielt hvis vi ofrer rike frukter av hellighet og gode gjerninger.

Han kom til Toledo i 1934 med en sjenerøs holdning, uforbeholdent villig til å gi alt som krevdes av hans religiøse konsekrasjon, ingen begrensninger i tid eller krefter. Der ble han drept den 23. august 1936 i byen og provinsen Toledo i regionen Castilla-La Mancha i Spania. Da han ble martyr sammen med sine medbrødre fra maristenes kommunitet i Toledo, kunne han presentere for Herren et godt levd liv og rike frukter av hellighet. Han var 24 år gammel.

null 34. Den salige Laurentius Lizasoáin Lizaso (****) (sp: Lorenzo) (ordensnavn Jorge Luis), legbror FMS, ble født den 4. september 1886 i Irañeta i provinsen og regionen Navarra (ba: Nafarroa) og bispedømmet Pamplona i Spania. Hans foreldre, Don Miguel Ángel Lizasoáin og Doña Francisca Lizaso, fikk ham ifølge skikken på den tiden døpt dagen etter i sognekirken San Juan Bautista i hjembyen. I den samme kirken ble han fermet (konfirmert) den 20. november 1888.

Hans foreldre hadde to døtre og fem sønner. Familien, hardtarbeidende og velstående, nøt prestisje og aktelse i fylket for sin ærlighet og fromhet. Den religiøse atmosfæren som ble pustet inn i familien, påvirket fire av barna til å omfavne det religiøse eller prestelige liv. To av dem ble martyrer i den religiøse forfølgelsen i 1936.

Rundt 1895 var familien igjen uten hjelp av faren, som var mobilisert i hæren for å forsvare Cuba. Den eldste sønnen, som var prest, tok ansvaret for utdannelsen av Lorenzo. Han responderte med underkastelse og interesse på den veiledning og de forberedelsene som ble gitt av hans prestebror.

Som femtenåring begynte han den 26. oktober 1901 på maristenes novisiat i San Andrés de Palomar i provinsen Barcelona. Den 30. mars 1902 ble han ikledd ordensdrakten og fikk navnet br. Jorge Luis. Under veiledning av novisemesteren undersøkte han og reflekterte over livet, og han avla sine første årlige løfter den 6. august 1903. Den 28 august 1908 avla han sine evige løfter. I rundt ett år forberedte han seg på det profesjonelle arbeidet i skolastikatet i San Andrés de Palomar. Her gikk det en kopperepidemi og br. Jorge Luis ble smittet, og sykdommen etterlot ham noen konsekvenser som han alltid holdt ut med stor sans for humor.

Hans første oppdrag var i Azpeitia i Baskerland, hvor han var fra 1904 til 1907 og fungerte som kokk og lærerobservatør før han ble hjelpelærer. Han tjenestegjorde andre steder før han kom til sitt ultimate mål i 1930, nemlig skolen i Toledo, hvor han ble til 1936. Hans opphold i denne byen ble avbrutt i seks måneder da han dro til Grugliasco i Italia for å gjennomgå et kurs i åndelig og pedagogisk utvikling. Han bevarte et hyggelig minne fra disse kursene av refleksjon som et merke for livet. Han kom tilbake til skolen i Toledo, hvor han fungerte som administrator, assisterende rektor, lærer og prefekt for elevene på internatskolen. Han var der da han ble overrasket av forfølgelsen i 1936.

Han var glad, åpen og svært vennlig av natur, noe som tiltrakk hengivenhet fra unge og gamle, og han ønsket alle velkommen med vennlighet og sympati. Han ble hedret med vennskap av vanlige folk, de fattige, studenter, foreldre, alle. Det var disse kvalitetene som var tilgjengelige for hans pedagogiske og kateketiske oppdrag. Han hadde viet sitt liv til de aller minste, men han måtte gå til kollegiet og få en grad. Siden da utøvet han sin tjeneste i videregående skoler og seminar. Blant annet var han ansvarlig for forsyningene, alltid deltok med mye innsats hos brødrene og andre på kollegiet. Han skjulte ikke sin lengsel etter å bli martyr: «Min største lengsel atter min omvendelse har vært å utøse mitt blod for Kristus!»

Br. Jorge Luis ble drept dagen etter de andre. Da hans medbrødre var blitt brakt til fengselet, hjalp han til i kjøkkenet. Da han ble advart om at hans medbrødre var blitt arrestert, ble han rådet til ikke å bevege seg. Men et medlem av militsen gjenkjente ham som en maristbror og rapporterte ham. Br. Jorge ble arrestert og låst inne i en spesielt sikker celle. Don Carmelo Moscardo Guzmán som delte celle med ham, vitnet i hans saligkåringsprosess. Han forteller at pøbelen Granadino forhørte br. Jorge Luis lenge om Guds eksistens, men br. Jorge hadde forsvart religionen så godt at den andre ble rasende, avbrøt diskusjonen og slo ham hardt i hodet med geværkolben. Deretter ble Don Carmelo fjernet fra cellen. Br. Jorge Luis overlevde slaget, men neste dag ble han skutt i Tránsito.

Vitner bekrefter at br. Jorge Luis gikk til henrettelsesstedet med samme kontemplative mine som når han gikk til kommunion, med armene i kors og øynene lukket. Foran eksekusjonspelotongen holdt han et glødende forsvar for religionen, som han døde lykkelig for. Deretter tilga han alle som hadde deltatt i hans henrettelse. Til slutt, etter at han hadde ropt: «Lenge leve Gud! Lenge leve religionen! Lenge leve Kristus Kongen!», ble han skutt. Det var dagen etter de andre, den 24. august 1936 i byen og provinsen Toledo i regionen Castilla-La Mancha i Spania. Han var femti år gammel.

Den 24. oktober 2003 ble de jordiske levningene av åtte av brødrene juridisk identifisert, og lørdag den 25. oktober ble de gravlagt i en marmorsarkofag i sognekirken Santa Teresa nær kollegiet. åtte brødrene som ble gravlagt i Santa Teresa, er: Javier Benito, Cipriano Jose, Julio Fermín, Jean Marie, Bruno Jose, Abdón, Felix Amancio og Jorge Luis.

null 35. Den salige Ludvig Moreno Aliende (*) (sp: Luis) (ordensnavn Luis Alfonso), legbror FMS, født den 24. juni 1911 i Quintanilla San García i provinsen og erkebispedømmet Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Hans foreldre Máximo Moreno og Asunción Aliende fikk ham døpt samme dag i sognekirken i landsbyen, i henhold til den tradisjonelle skikken på den tiden. Familien hadde et kristent hjem hvor åtte barn ble født. Foreldrene prøvde å utdanne dem i tro og moral, og de må ha gjort det bra, ettersom to av dem ble kalt av Gud til et religiøst liv: Ismael ble jesuittpater og Luis ble maristbror.

På den tiden hadde Quintanilla, som tilhørte rettskretsen Briviesca, seks hundre innbyggere. Deres naboer dyrket korn og hadde noen husdyr for å supplere husholdningens økonomi, I denne byen ble Luis frem til han var tolv år gammel, da han begynte på det religiøse liv. For den 30. september 1922 trådte han inn i maristenes seminar i Arceniega i Álava, derfra dro han den 17 september 1926 til novisiatet i Les Avellanes i provinsen Lleida. Der ble han den 8. september 1927 ikledd ordensdrakten og fikk navnet br. Luis Alfonso. Den 8. september 1928 avla han sine første årlige løfter.

Fra september 1928 til august 1929 var han fortsatt i Les Avellanes med pedagogiske studier i skolastikatet, men deretter ble han sendt til maristenes kollegium i Calatayud. I mars 1932 flyttet han til Madrid og kollegiet i Calle Cisne, og i september 1935 flyttet han til kollegiet i Calle Los Madrazo, også i Madrid. I denne byen ble han arrestert og ga sitt liv til Gud gjennom martyriet.

Etter hans direktør br. Sérvulos mening var br. Luis Alfonso en komplett ordensmann, from, seriøs og en meget god lærer. Han virket lovende når det gjaldt å være en av de fremtidige verdiene til maristenes provins i Spania, for sine kvaliteter som utmerket pedagog og observant ordensbror. Han skjulte ikke sin frykt for å bli arrestert, spesielt siden han ikke var i stand til å late som om han var noe han ikke var. Som alltid var han veldig ivrig, og de dagene da det var mer spenning i gatene i Madrid, gikk han i stedet for å vandre rundt i dem, til Nasjonalbiblioteket for å lese og forberede sine eksamener, og dermed unngikk han den alvorlige faren for å bli arrestert.

Kommuniteten ved Colegio Los Madrazo i Madrid opplevde at deres Golgata startet den 20. juli 1936. De ble tvunget til å forlate sitt hus og måtte se etter ulike pensjonater. Br. Luis Alfonso kunne ha tilbrakt et rolig liv dersom hans samvittighet hadde vært mindre følsom. Hans fetter hadde funnet et trygt tilfluktssted for ham hos en venninne som drev et pensjonat og hadde giftet seg med en kommunist. Han gikk for å snakke med kvinnen og fikk et godt inntrykk av henne, men mannen spottet og bannet og svertet Kirken blasfemisk så mye at br. Luis Alfonso ikke en gang holdt ut en uke. Selv om de militante ikke avla besøk i husene til kommunister og at det dermed ville være trygt å være der, men han insisterte, mot råd fra sin fetter, på å aldri vende tilbake til dette pensjonatet.

Deretter fant brødrene Luis Alfonso og Celso Primo Pérez husly i Irene Garcías pensjonat. Ved kveldsmaten den 26. august kom en fremmed og sa ordrett til dem: «For en gangs skyld i mitt liv kan jeg gjøre dere en god tjeneste. Skynd dere å dra bort, for de kommer etter dere!» Deretter forsvant ham. Brødrene og en prest forberedte seg for å flytte. Kvinnen lot br. Celso dra først og sendte ham til en av sine døtre. Men en militspatrulje tok br. Luis Alfonso og presten, og begge led martyrdøden samme kveld den 26. august 1936 i byen, provinsen og regionen Madrid i Spania. Se nr 5 for flere detaljer om denne gruppen. Br. Luis Alfonso var 25 år gammel.

null 36. Den salige Kasimir González García (**) (sp: Casimiro) (ordensnavn Crisanto), legbror FMS, ble født den 4. mars 1897 i Torrelaguna i provinsen og regionen Madrid i Spania på et sted som het Miralrío. Hans foreldre Don Dámaso González og Doña Martina Garcia fikk sønnen døpt tre dager etter fødselen. Han var den nest yngste av seks barn i ekteskapet. Faren var ansatt i Canal de Isabel II og i den egenskap voktet han den delen hvor han bodde. Torrelaguna var fødestedet til kardinal Francisco Jiménez de Cisneros OFM (1436-1517). Byen har kunst, berømte bygninger og møller, gode turer og fremfor alt flott vær, så den er svært overfylt med ferierende.

På en liten høyde i nærheten av landsbyen lå den ensomme hytten Miralrío hvor han kom til verden. Der levde han årene i sin barndom, rolig og fjernt fra menneskelig mas. Der lærte han fra sin mors lepper å helliggjøre livet med utøvelsen av bønn. Han gikk på kollegiet som maristbrødrene drev i Torrelaguna, hvor han fikk en utmerket utdannelse. Han mottok sin første kommunion den 9. mai 1907. Han fortsatte å gå på skolen og likte også kongregasjonen som drev den, og han snakket ofte med brødrene. Men hans far stanset ham da han ønsket å tre inn hos dem. Men han visste at han hadde et sant kall som djevelen forsøkte så sterkt å hindre. Dette ga ham mot, og han sa til seg selv: Gud er allmektig.

Han dro til Jomfru Maria av Soledad, skytshelgen for landsbyen. Til henne gikk han igjen og igjen og spurte, ba, gråt og lovet, og til slutt ble hans ønsker innfridd. Han trådte den 27. august 1914 inn hos Marist-skolebrødrene i formasjonshuset i Les Avellanes i provinsen Lleida, og der ble han den 2. februar 1915 ikledd ordensdrakten og fikk navnet br. Crisanto. Den 2. februar 1916 avla han sine første årlige løfter i Les Avellanes, og i februar 1917 fortsatte han til skolastikatet i samme hus Les Avellanes, hvor han studerte pedagogikk og forberedte seg til apostolatet.

I august 1917 ble han sendt til La Garriga, og i august 1918 dro han videre til kollegiet i Calle Cisne i Madrid. Den 28. september 1921 avla han sine evige løfter. I august 1930 ble han sendt til Murcia. Hans overordnede la merke til hans kvaliteter, så de ga ham i august 1935 oppgaven med formasjonen av aspirantene i Les Avellanes som direktør for gutteseminaret.

Les Avellanes i Balaguer i provinsen Lleida (sp: Lérida) i regionen Catalonia var et viktig maristsenter i 1936. Der var de 210 brødre og aspiranter som gikk gjennom sin opplæring. Huset inkluderte junioratet, postulantatet og novisiatet, samt skolastikatet, sammen med deres lærere. Det inkluderte også provinsens sykestue og en kommunitet for de ulike tjenestene: administrasjon, gårdsarbeidet, murerarbeider og reparasjoner. Br. Crisanto hadde ansvaret for aspirantene, br. Aquilino, visedirektør for novisene og tre syke brødre: Fabian, Felix Lorenzo og Ligorio Pedro, som led martyrdøden ved huset eller i omgivelsene (nr 40, 41, 42 og 43).

Dette var en vanskelig periode, for mens br. Crisanto gikk i gang med sin oppgave med et faderlig hjerte og ansvar, måtte han leve med vissheten om et mulig martyrium. Borgerkrigen brøt ut med et militærkupp den 18. juli 1936, som ble besvart av en marxistisk revolusjon i Barcelona. Samme dag kom borgermesteren i Balaguer, señor Verdaguer, som også var kommunitetens lege, for å besøke dem. Han ønsket å vite om brødrene var villige til å overgi huset så det kunne gjøres om til sykehus, eller om det måtte konfiskeres. Brødrene gikk med på å forlate huset, og de flyttet til landsbyer og gårder i nærheten. Men de syke brødrene fikk lov til å bli sammen med den broren som hadde ansvaret for dem, og direktøren.

Den 23. juli ble det gitt en ny ordre som sa at alle skulle forlate huset. Om kvelden kom presidenten for revolusjonskomiteen i Balaguer og Os sammen med militsen for å gi ordren. Den 20. juli annonserte komiteen i alle de små landsbyene rundt Les Avellanes at alle klosterets eiendeler: mat, klær, tepper og madrasser, måtte returneres. Brødrene hadde gitt disse til familiene for at de kunne ta imot og gi mat til de unge i formasjon. Brødrene selv returnerte de ulike gjenstandene, og fra den dagen måtte de sove rett på gulvet.

De nye «eierne» av huset tilbrakte de første dagene med å feste. Denne orgien varte i mange dager og tømte spiskammeret, og den desimerte også kyllingflokken og stallen. Men mest smertefullt var blasfemien og vanhelligelsen av de hellige ikoner. Det legemstore krusifikset i kapellet ble dratt til forsiden av huset hvor militsmennene etterapet Kristi lidelsesscener før de smadret det. Statuen av Jesu Hjerte tårnet over klostergården, led samme skjebne, og det samme gjorde statuen av Jomfru Maria som hadde stått i kapellet og andre Maria-statuer. Selv korset fra 1600-tallet av stor kunstnerisk verdi som hadde tiltrukket så mange pilegrimer, ble et bytte for de kulturløse ikonoklastene.

Om natten den 4. august begynte drepingen av prestene og ordensfolket i Lleida. Biskopen var et av de første ofrene sammen med to maristbrødre, Candido og Emerico. Den 5. august drepte anarkistene elleve brødre fra fransiskanerne og piaristbrødrene. Om natten den 12. august kom medlemmer av komiteen i Os til Vilanova for å brenne kirken, men den lokale komiteen motsatte seg denne onde handlingen. Pøblene kom tilbake neste dag med mer mot, de brente ikke kirken, men tok ut alle religiøse gjenstander og satte fyr på dem på det offentlige torget.

Br. Crisanto hadde søkt tilflukt i den lille landsbyen Tartareu, hvor revolusjonskomiteen var svært moderat og til og med utgjort av praktiserende kristne. Den 6. august hadde befolkningen samlet seg for å ønske br. Crisanto og hans 25 aspiranter velkommen. Disse ble innlosjert hos familier og gårder, hvor de hjalp til i arbeidet på markene. Dessverre lot komiteen i Balaguer dem ikke ute av syne. I de første dagene av august var det verken ødeleggelse eller død i Tartareu takket være den moderate komiteen. Men snart kom en gruppe av unge utenbys kommunister på scenen.

Den 5. august tok de Les Avellanes i besittelse. Komiteen spredte rykter om at det var gjemt våpen i klosteret. Vist rundt av br. Hippolytus inspiserte militsen hele eiendommen uten å finne noe. Men de hadde et annet oppdrag, nemlig å lokalisere brødrenes gjemmesteder, lage en liste og registrere navnene til de syke brødrene som var innlosjert på sykehuset, sammen med navnene på novisene. I Tartareu tvang de familiene til å stable opp sine religiøse gjenstander, bøker og symboler på sin tro på landsbyens torg, og deretter satte de fyr på alt sammen foran de forferdede landsbyboerne. Fire medlemmer av revolusjonskomiteen i Tartareu ble avsatt og erstattet av mer «overbeviste» medlemmer. Den 23. august kom militsen tilbake. De undersøkte om alle eiendelene hadde blitt returnert. Da noen klær ble funnet i et hus, måtte eieren betale en stor bot.

Br. Crisanto var blitt gitt en liksomfrihet og måtte møte på rådhuset to ganger om dagen for å signere. Når han besøkte og snakket med aspirantene, fortalte han dem at «de kommer til å drepe meg» og omfavnet dem. Han sa: «Be mye for meg, for dødsdommen mot meg er allerede ute». En ungdom i landsbyen tilbød et trygt gjemmested for br. Crisanto som svarte: «Takk, men om nødvendig vil jeg gi mitt liv for de unge aspirantene». Den 25. august, to dager før sitt martyrium, besøkte br. Crisanto noen medbrødre, som ba ham om å flykte. «Jeg ga mitt ord til komiteen at jeg skulle melde meg hver dag, og det vil jeg gjøre. Jeg vil ikke engang rømme når de kommer for å drepe meg. Det er min plikt å følge disse ungguttene som superiorene betrodde meg. På den andre side ønsker jeg ikke å kompromittere denne befolkningen som tok så godt imot oss. Hvis militsen dreper meg, vil deres virkelige motiv være at jeg er en Maristbror og at jeg gjør min plikt. Hvordan kan dere til og med foreslå at jeg skal forlate mine kjære aspiranter? Så lenge jeg lever, med Guds og Marias hjelp, vil jeg ta meg av dem».

Rundt klokken tolv på dagen den 27. august dukket noen utenbys militsmenn i Tartareu med onde hensikter. Landsbyboerne fant snart ut hva som skjedde og sendte noen for å advare br. Crisanto om at han skulle gjemme seg. Disse militsmennene hadde kommet for å fullbyrde den dødsdommen som var avsagt over ham. Men han gjemte seg ikke, for han ville ikke forlate de unge aspirantene han hadde ansvaret for, så han gikk til politistasjonen, hvor militsmennene ventet på ham. Han så ut som om han var uten angst og hilste landsbyboerne med hengivenhet. Den lokale militsen ble bedt om å trekke seg tilbake.

En mann som hadde bil, ble beordret til å stille den til militsmennenes disposisjon. Snart ble br. Crisanto ført bort fulgt av militsen og medlemmer av den lokale komiteen. Landsbyens befolkning var forurettet av det faktum at broderen hadde falt i hendene på slike villmenn. Lederen for militsen la merke til deres reaksjon og truet folkemengden med sitt våpen og beordret dem hjem.

Etter å ha beveget seg tre hundre meter forbi Mas del Pastor, førte militsen br. Crisanto til en bratt skråning, hvor de oppfordret de tre medlemmene av komiteen i Tartareu til å skyte ham. Men de nektet og sa at de ikke kunne skyte noen fra sin egen landsby, og de snudde ryggen til. Da br. Crisanto skulle henrettes, uttrykte han sin engstelse for de unges skjebne, og tryglet: «I Guds navn, ikke drep meg, la meg ta vare på mine aspiranter». Straks slo syv eller åtte skudd inn i brystet hans, og da br. Crisanto lå på bakken, fikk han nådeskuddet, «slik at han ikke unnslipper oss», sa morderne. Deretter snudde de seg til komiteens medlemmer og viste dem broderens personlige eiendeler: en klokke, en penn og noen mynter. Militsmennene tvang de lokale bøndene til å begrave ham om ettermiddagen og truet dem med en lignende skjebne om de nektet. Disse bøndene la merke til korset i broderens fingre. Dette skjedde den 27. august 1936 i Tartareu i Mas del Pastor i provinsen Lleida (sp: Lérida) i regionen Catalonia i Spania. Han var 39 år gammel.

Det ble ikke satt noe minnesmerke på hans grav, men eieren av åkeren dyrket ikke noe på dette stedet. Mange vitner i bispedømmeprosessen nevner at helt fra han ble gravlagt, oppsto ryktet om hans martyrium og hellighet. Familien Garrofé som hadde tatt imot ham i Tartareu, bekreftet hans ry for hellighet.

Br. Crisantos legeme ble gravd opp for første gang fire år senere, den 4. mai 1940, i nærvær av hundre vitner. Kroppen hadde råtnet, men hans bevarte høyre hånd holdt fortsatt det lille korset. Den andre ekshumasjonen fant sted 31 år senere, den 15. august 1967. Under denne andre seremonien ble de jordiske restene av br. Crisanto og andre martyrdrepte brødre fra den samme perioden, som br. Laurentinos gruppe på 46, overført til det store kapellet i Les Avellanes. Dette er nå et valfartssted.

Br. Crisantos unge aspiranter, novisene og skolastikerne krysset den franske grensen den 5. oktober 1936, ledet av br. Moisés Felix, br. Crisantos nærmeste medarbeider i Les Avellanes. Slik ble br. Crisantos bønn besvart.

null 37. Den salige Peter Valls Piernau (*) (kat: Pere; sp: Pedro) (ordensnavn Teógenes), legbror FMS, ble født den 22. november 1885 i Vilamacolum i provinsen og bispedømmet Girona (sp: Gerona) i regionen Catalonia i Spania. Hans foreldre Jaime Valls og Cecilia Piernau fikk sønnen døpt den 24. november 1885 i sognekirken i landsbyen med navnene Pedro Jaime José. Den 21. november 1893 ble han fermet (konfirmert) av biskop Tomás Sivilla av Girona.

Han trådte den 10. september 1898 inn i maristenes seminar i San Andrés de Palomar i provinsen Barcelona, tretten år gammel. Han påbegynte sitt novisiat den 22. mars 1900, og mottok den 2. februar 1901 ordensdrakten og navnet br. Teógenes. Han avla sine første årlige løfter den 6. august 1902 i huset i San Andrés de Palomar. Han viet seg den 28. august 1907 til Herren med evige løfter i Lleida. Før sitt apostoliske liv ble han sendt til skolastikatet i det huset maristbrødrene hadde i Azille i Frankrike. I 1903 returnerte han til San Andrés de Palomar, hvor han fortsatte å undervise og gjennomgå pedagogiske og kulturelle studier for sitt oppdrag som religiøs pedagog.

I maristenes kollegium i Cartagena arbeidet han i tretten år. I 1917 ble han sendt til Plaza Mirasol i Valencia, hvor han var lærer på videregående skole. I august 1925 ble han overført til Burgos, hvor han tilbrakte fire skoleår som lærer. Den endelige destinasjonen var byen Málaga i 1929. Som kateket viste han spesiell interesse for hva hans elever studerte og hjalp med forklaringer som burde være regelen i hans arbeid. Han var i Málaga da de ble overrasket av hendelsene i Spania i 1936. Han utmerket seg for sin kjærlighet til sine brødre, noe han viste da deres liv var utsatt ved å forlate stedet hvor han var skjult for å få penger og betale for pensjonatet.

Den 19. juli 1936 ble de overfalt på skolen, brødrene måtte gjemme seg i Calle La Bolsa nr 13, i andre etasje. I løpet av de dagene som de var der, fortsatte overraskelser som var forårsaket av hyppige kontroller som ble utført av militante. Svært tidlig på morgenen den 27. august 1936 presenterte militsmennene seg for å arrestere brødrene Luciano, Pedro Jerónimo og Teógenes. Deretter ble de brakt til komiteen for offentlig helse for å gi dem den såkalte paseíto – den lille turen til døden. Under en tyrefekting er paseíto det øyeblikket når toreadoren må stå direkte overfor oksen; martyrene måtte stå direkte overfor døden ubevæpnet. Turen endte på kirkegården San Rafael, hvor de ble drept den dagen. Br. Teógenes døde sammen med nr. 38 og 39 den 27. august 1936 i byen og provinsen Málaga i regionen Andalucía i Spania. Han var 51 år gammel.

Deres legemer ble gravlagt i en massegrav på den samme kirkegården. Den 1. desember 1941 ble deres levninger identifisert og gravlagt i en høytidelig religiøs seremoni i krypten i katedralen i Málaga. Br. Teógenes hadde ingen politisk historie og det var bare hans religiøse status som var årsaken til hans død.

null 38. Den salige Maurus Álvarez Renedo (*) (sp: Mauro) (ordensnavn Luciano), legbror FMS, ble født den 15. januar 1892 i Albacastro i provinsen og erkebispedømmet Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Hans foreldre Bonifacio Álvarez og María Renedo fikk ham døpt den 17. januar 1892 i kirken San Pedro Apóstol i Albacastro. Han ble fermet (konfirmert) av biskop Enrique Almaraz av Palencia den 25. oktober 1893 i sognekirken Ojeda i bispedømmet og provinsen Palencia. I 1901 mottok han sin første kommunion i en alder av ni år. Han fikk sin første utdannelse på landsbyens skole, hvor han viste innsats og lærdom. Hans åpne og ærlige natur tiltrakk hengivenhet fra medelever og personene som omgikk ham.

Den 20. desember 1904 trådte Maurus i en alder av tolv år inn i maristenes seminar i byen Burgos. Han fremhevet seg blant sine jevnaldrende for sin gode oppførsel og jovialitet som viste hans edle og rolige natur. Den 16. september 1906 ble han postulant i San Andrés de Palomar i provinsen Barcelona, etterfulgt av et år av novisiatet, hvor de ble kjent med maristenes liv og hva deres konsekrasjon ville bety. Etter novisiatet avla han sine første årlige løfter den 2. februar 1908, og etter fem år avla han den 15. august 1913 sine evige løfter i huset som maristbrødrene hadde i byen Burgos.

Han utførte med enkelhet og dedikasjon de ulike ansvarsområder han ble betrodd av sine overordnede. Han var stasjonert i Palafrugell, Vic og Lucena i Córdoba. Br. Luciano begynte å undervise i Carrejo løpet av skoleåret 1912-13. Det neste kurset ble flyttet til den nærliggende byen Cabezón de la Sal, hvor han tilbrakte to år. Han utførte også dette arbeidet i Logroño og Arceniega. Fra 1919 til 1923 var han lærer i Girona, og han var også i Pamplona, Cartagena og ved kollegiet i Calle Cisne i Madrid. Før han kom til Málaga, var han igjen innom Logroño, Pamplona og Lucena.

Han fremhevet seg for sin praktisering av dydene enkelhet, ydmykhet og beskjedenhet, som han understreket gjennom hele sitt liv, spesielt i årene med ydmyk tjeneste. Han var en god lærer som studentene ble svært glade i. Det siste året av sitt liv var han på kollegiet Nuestra Señora de la Victoria i Málaga. Han var der da han den 18. juli 1936 ble overrasket av den religiøse forfølgelsen.

Sammen med sine brødre i kommuniteten søkte han tilflukt i fjellene, derfra dro de til Calle La Bolsa nr 13, andre etasje. Der delte han en leilighet med brødrene Teógenes og Pedro Jerónimo. Drevet av sin nestekjærlighet og iver følte han at oppholdet på pensjonatet var tungt, så han bestemte seg for å prøve å gå ut for å se om han kunne gi noe undervisning til elevene på skolen.

Den 27. august 1936 da han forsøkte å gjennomføre sitt forsett, ble han arrestert av militsen og brakt til komiteen for offentlig helse for å henrettes. Dette skjedde nær kirkegården San Rafael i byen og provinsen Málaga i regionen Andalucía i Spania på samme dag, den 27. august 1936. Han ble drept sammen med sine to ledsagere, brødrene Teógenes og Pedro Jerónimo, nr. 37 og 39. Han var 44 år gammel. Deres legemer ble begravd i en massegrav på den samme kirkegården. Der hvilte de frem til den 1. desember 1941, da de ble gravlagt i krypten i katedralen i Malaga. Årsaken til br. Lucianos død var ikke politiske, men hans tilstand som maristisk ordensbror.

null 39. Den salige Josef Felix Serret Anglés (*) (sp: José Félix) (ordensnavn Pedro Jerónimo), legbror FMS, ble født den 20. november 1904 i Ráfales i provinsen Teruel og bispedømmet Zaragoza i regionen Aragón i Spania. Hans foreldre Vicente Serret og Maria Tremedal Anglés fikk sønnen døpt i sognekirken i Ráfales, og der ble han også fermet (konfirmert). Han mottok sin første kommunion i en alder av åtte år. Hans foreldre hadde syv barn, som de oppdro til å praktisere det gode. På skolen viste Josef Felix seg alltid flittig og lærd og var en sann modell for sine venner og kolleger.

Han trådte inn maristenes seminar i Vic i provinsen Barcelona den 8. desember 1919 og fortsatte til novisiatet i Les Avellanes i provinsen Lleida den 30. september 1920. Det tilbrakte han årene i postulantatet og novisiatet. Etter to års studier og testing avla han sine første årlige løfter den 9. september 1922. Han viet seg til Herren med sine evige løfter den 15. august 1927 i huset i Les Avellanes.

Br. Pedro Jerónimo utførte sin tjeneste innen undervisning i de følgende maristskolene: San Antonio i Burgos, hvor han var i fem år til i september 1928, da han dro til San Luis i Pamplona. I kollegiet Nuestra Señora de Montserrat i Lleida var han i skoleåret 1929-30, og i september 1930 flyttet han til det polytekniske akademiet i Larache i det spanske protektoratet i Marokko for å avtjene militærtjeneste som ordensbror. I november 1931 flyttet han til kollegiet i Alameda i Valencia. Hans to siste destinasjoner var kollegiene i Granada (1932-35) og Málaga, hvor han ble overrasket av den religiøse forfølgelsen i 1936.

Både som lærer i barneskolen og i de første årene av den videregående skolen utmerket br. Pedro Jerónimo seg ved sin iver og sitt engasjement for elevene og forberedte og underviste klassene med stor interesse. Han skulle ha som norm en trofast oppfyllelse av sine løfter og de karakteristiske dydene i maristbrødrenes institutt: ydmykhet, enkelhet og beskjedenhet. Han var tilsynelatende av en alvorlig karakter, men han hadde en humoristisk sans som gjorde at han brast i en høy latter i det skjulte.

Da hendelsene den 18. juli 1936 startet, var han en del av maristenes kommunitet i Málaga. Snart omringet de revolusjonære skolen, og brødrene flyktet til Monte Sancha, derfra så de brenning av kirker, klostre og andre bygninger i byen, den 20. juli så de at maristenes kollegium ble plyndret. Brødrene forlot fjellet med mye tristhet og søkte tilflukt i pensjonater og hos venner og familie. Brødrene Pedro Jerónimo, Teógenes og Luciano ble plassert i pensjonatet hos Doña Rosario Jurado Rivas i Calle La Bolsa nr 13, andre etasje.

Snart begynte kontrollene og arrestasjonene, og brødrene var ikke noe unntak. Br. Pedro Jerónimo ble arrestert den 27. august for å være maristbror, og sammen med sine medbrødre Luciano og Teógenes ble han ført til komiteen for offentlig helse for å bli drept. Det skjedde samme dag, den 27. august 1936 nær kirkegården i San Rafael i byen og provinsen Málaga i regionen Andalucía i Spania. Han var 32 år gammel og døde sammen med nr. 37 og 38. Alles levninger ble gravlagt i en massegrav på den samme kirkegården. Etter slutten av borgerkrigen ble restene av de tre martyrene gravd opp og identifisert av br. Casimiro Sancho Cavia, direktør for kollegiet. Den 1. desember 1941 ble de bisatt i krypten i katedralen i Málaga.

null 40. Den salige Baldomerus Baró Riera (***) (sp: Baldomero) (ordensnavn Aquilino), legbror FMS, ble født den 29. september 1903 i det gamle Tiurana i provinsen Lleida (sp: Lérida) og bispedømmet Urgell i regionen Catalonia i Spania. Hans foreldre José Baró og María Riera bar ham til dåpen dagen etter i sognekirken San Pedro (kat: Sant Pere) og han mottok navnene Baldomero Miguel Geronimo. Hans foreldre var et eksemplarisk kristen ektepar som stiftet en stor og lykkelig familie, men begge døde uventet svært unge, en hendelse som merket Baldomerus for livet.

Tiurana er en sjarmerende landsby i dalen rundt Río Segre. Den består av to deler, en fra middelalderen som kalles gamle Tiurana (La Antigua Tiurana), men ble oversvømt av vannet i 1999 som et resultat av byggingen av dammen Rialb. På grunn av denne oppdemmingen oppsto den nye delen, som kalles nye Tiurana (La Nueva Tiurana). La Nueva Tiurana ble bygd gradvis fra rundt 2003 rundt helligdommen for La Mare de Deu de Solers, og dit ble rådhuset, kirkegården og noen arkitektoniske elementer fra det gamle Tiurana flyttet

Den 15. oktober 1916 trådte han inn i maristenes seminar i Vic i provinsen Barcelona, tretten år gammel, og deretter gikk han gjennom den vanlige formasjonen. Den 23. september 1918 flyttet han til novisiatet i Les Avellanes i provinsen Lleida. Den 8. september 1919 ble han ikledd ordensdrakten og fikk navnet br. Aquilino. Han avla sine første årlige løfter den 8. september 1920, og deretter fortsatte han til skolastikatet for studier i pedagogikk. I august 1921 ble han sendt til Vic som lærer i seminaret. Allerede som attenåring underviste han på junioratet i Vic. Men hans første forsøk med undervisning var ingen suksess. Hans overordnete sendte ham i februar 1922 til Arceniega, hvor hans resultater var bedre enn i Vic.

Han avla sine evige løfter den 19. juli 1925, og på det tidspunktet merket hans medbrødre seg hans voksende interesse for det åndelige liv og hans korrekte sammenheng mellom det indre livet, kommunitetslivet og det apostoliske liv. I september 1932 ble han sendt til internatskolen i Logroño. Hans ubegrensede hengivenhet til opplæringen av juniorene gjorde at han i september 1933 ble sendt til Les Avellanes som lærer og medarbeider til novisemesteren. I denne oppgaven utmerket han seg for de maristiske kvalitetene ydmykhet og enkelhet.

Etter at borgerkrigen brøt ut den 18. juli 1936 og klosteret Les Avellanes var blitt konfiskert samme dag, ble br. Aquilino og hans noviser flyttet til den nærliggende landsbyen Vilanova de la Sal. Deretter flyttet han til sin familie i Tiurana. Se den salige Kasimir González García (br. Crisanto) (nr. 36).

Før sin død betrodde br. Aquilino en medbror: «Hva meg angår, tror jeg at jeg ikke må forlate disse unge mennene som er plassert i vår varetekt. Jeg har et ansvar for dem, spesielt nå når den ansvarlige har måttet flykte. Selv om jeg ikke kan gjøre alt jeg gjerne ville for å beskytte dem, håper jeg at mitt nærvær kan utgjøre en buffer. Hvis fienden dreper meg, vil jeg være lykkelig for å dø for Herren og for våre kjære noviser».

I de siste dagene han tilbrakte med sin familie, gjemte han seg ikke, men resiterte åpent sine bønner. På festdager pleide han å samle de unge for å resitere rosenkransen. Han fortsatte å bære sitt skapular. Hans brev bar fortsatt overskriften J.M.J. (Jesus, Maria, Josef). Hans familie advarte ham om at han lekte med ilden. Han svarte: «Hvis de dreper meg, vil jeg bli en martyr på jorden og en helgen i himmelen».

Til en pøbel som hadde kommet til hans brors hus og som hånet ham med at han var redd, svarte han: «Det er ikke sant, vi er ikke redd for døden. Jesus Kristus ble forfulgt og drept før oss. Derfor frykter vi ikke døden hvis vi kan ofre våre liv til Gud. Det er du selv som er redd for døden!» Dødsdommen mot ham var allerede avsagt. Han var klar over det og var klar. Han var ennå ikke 33 år gammel.

En dag i begynnelsen av september 1936 var en mann tilfeldigvis i byen Balaguer og gjorde seg klar til å dra hjem, da en viss «Chala» ga ham ordre om å kjøre ham selv og fire væpnede ledsagere til klosteret Les Avellanes. Oppe ved klosteret sto en person ved navn «El Peleteiro» og to andre bevæpnede menn. Rundt tretti meter unna så han fire maristbrødre i sivile klær oppstilt i en rekke ved frontveggen til klosteret. De mennene han hadde kjørt opp, sluttet seg til El Peleteiro. I det øyeblikket sa br. Aquilino til ham: «Jeg ønsker å si noen ord til deg». El Peleteiro svarte: «Snakk mens vi lader våpnene». Men militsmennene hørte ikke etter da han sa: «Som menneske tilgir jeg dere og som katolikk takker jeg dere fordi dere legger i mine hender den martyrpalmen som alle kristne må lengte etter». El Peleteiro spurte: «Er du ferdig?» Til dette ropte br. Aquilino Baró. «Lenge leve Kristus Kongen!» El Peleteiro sa: «Nå kan du snu deg». Aquilino svarte: «Forfra!» Militsmennene trakk av og de fire martyrene falt til bakken. Det var den 3. september 1936 i Les Avellanes i Balaguer i provinsen Lleida (sp: Lérida) i regionen Catalonia i Spania.

null 41. Den salige Johannes Pastor Marco (***) (kat: Joan; sp: Juan) (ordensnavn Fabián; kat: Fabià), legbror FMS, ble født den 14. januar 1876 i byen og provinsen og erkebispedømmet Barcelona i regionen Catalonia i Spania. Hans foreldre Jaime Pastor og Eladia Marco bar ham til dåpen den 16. januar, hvor han fikk navnene Juan Jaime Ramón. Selv om han var født i Barcelona, trådte han i 1889 inn som seminarist i bispedømmets seminar i byen og bispedømmet Girona, tretten år gammel. Dette var før maristbrødrene kom til byen.

Men den 30. november 1889 trådte han inn hos marist-skolebrødrene og fikk sin religiøse formasjon i Saint-Paul-Trois-Châteaux i Frankrike, ettersom maristbrødrene ikke kom til Spania før i 1886 og ennå ikke hadde noe formasjonshus i landet. Den 26. august 1890 ble han ikledd ordensdrakten og fikk navnet br. Fabián. Den 15. august 1893 avla han lydighetsløfte, og den 21. september 1897 avla han sine evige løfter.

I 1890 ble han sendt for å arbeide i kongregasjonens skole i Beausset i departementet Var i regionen Provençe-Alpes-Côte d’Azur i Frankrike som kokk, og i september 1891 ble han sendt til Lambèse i Algerie (da en del av Frankrike) som hjelpelærer. I september 1892 ble han sendt til Dienlefit departementet Drôme i regionen Rhône-Alpes i Frankrike som lærer. Men han ble kalt tilbake til Spania, hvor det var behov for spanske brødre, og han ble først sendt i august 1893 til San Simón i Mataró. Men nye maristiske hus spratt opp som sjampinjonger, og br. Fabián ble ofte overflyttet. Han lyktes overalt fordi han ga seg selv til sitt apostolat. Hans enkelhet og vennlighet tiltrakk elever til ham, og blant dem oppførte han seg som en far. Han gikk til og med rundt og tigde for å hjelpe dem som trengte det mest.

I august 1895 ble han sendt til Lleida og i august 1901 ble han sendt til San Andrés de Palomar i provinsen Barcelona. I august 1902 ble han sendt til Torelló, i august 1903 til Zaragoza, i august 1909 til Lleida for andre gang. I august 1911 ble han sendt til Lauria i Barcelona og i august 1912 til Carmen i Valencia. I august 1913 ble han sendt til Murcia, i august 1914 til Calatayud og i august 1915 til Lleida for tredje gang. I august 1922 ble han sendt til Sants i Barcelona og i august 1935 til Calle Aragón i Barcelona.

Men han kunne ikke undervise på slutten av skoleåret, for etter mer enn førti års utrettelig pedagogisk innsats var hans fysiske helse, og for å hvile ut og prøve å komme til hektene igjen, flyttet han til sykestuen i Les Avellanes. Der var han da borgerkrigen brøt ut (se nr 36). Da klosteret ble evakuert, ble han og to andre syke brødre flyttet til sykehuset i Balaguer. Men den 3. september ble de brakt opp til klosteret og skutt sammen med assistenten til novisemesteren, den salige Baldomerus Baró Riera (br. Aquilino) (nr 40). Se hans biografi for deres martyrium. Br. Fabian var seksti år gammel og den eldste av de fire, og selv om han var alvorlig syk, ble han tvunget av militsmenn til å stille seg opp mot veggen i Les Avellanes. Der ble de skutt den 3. september 1936 i Les Avellanes i Balaguer i provinsen Lleida (sp: Lérida) i regionen Catalonia i Spania. De ble drept utelukkende fordi de var ordensbrødre.

null 42. Den salige Laurentius Gutiérrez Rojo (***) (sp: Lorenzo) (ordensnavn Félix Lorenzo), legbror FMS, ble født den 10. august 1906 i Las Hormazas i provinsen og erkebispedømmet Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Hans foreldre Enrique Gutiérrez og Feliciana Rojo bar ham til dåpen dagen etter med navnene Lorenzo Macario Julian. Hans foreldre var gode kristne med en robust karakter. Hormaza, Las Hormazas og Hormazuela er jordbruksbygder ved Camino (pilegrimsveien) til Santiago de Compostela, som går sentralt gjennom provinsen Burgos. I den harde, men ikke tørre jorden dyrket familien Gutiérrez-Rojo korn og belgfrukter, de hadde husdyr og drev jakt og fiske i liten målestokk. I dette sunne og strenge bondemiljøet, fullt av kristen tro av edel herkomst, tilbrakte Laurentius sine tolv første år.

Han nærmet seg tretten da han den 13. september 1919 trådte inn hos maristene i deres gutteseminar for provinsen Spania i Arceniega i Álava. Den 29. september 1921 fortsatte han til novisiatet i Les Avellanes i provinsen Lleida. Den 8. september 1922 ble han ikledd ordensdrakten og fikk navnet Félix Lorenzo. Han avla sine første årlige løfter den 8. september 1923 og ble deretter sendt til skolastikatet i Las Avellanes. Han avla sine evige løfter den 15. august 1928.

I september 1924 ble han sendt til Murcia for sin første undervisningspost. Br. Félix Lorenzo syntes ikke i stand til å bli sint, og hans medbrødre og lærere priste hans særegne mildhet og godhet. Men ettersom hans helse var dårlig, sendte hans overordnede ham i september 1930 til Zaragoza som lærer i håp om at en klimaendring kunne hjelpe ham. Men han hadde et svakt hjerte, og noen ganger fikk han spasmer som syntes å bringe ham nær døden. I september 1931 ble han sendt til sykestuen i Les Avellanes, og der ga legene ham fem måneder igjen å leve (det skulle bli fem år). Tre ganger mottok han sykesalvingens sakrament. Han levde gjennom sine lidelser med vennlighet og ydmykhet. Til tross for alvorlighetsgraden i hans sykdom, fortsatte han å smile og gjøre seg nyttig med noe arbeid som krevde presisjon. Han var nemlig svært fingernem og flittig med hendene.

Den 23. juli 1936 ga revolusjonskomiteen i Balaguer brødrene 24 timer på å tømme huset. Den 25. juli ble br. Félix Lorenzo rammet av et av sine verste hjerteattakk, og han var svært nær å dø. Likevel fraktet militsen ham på en lastebil til den kommunale klinikken i Balaguer. Anarkistene sparte ikke denne mannen som bare så vidt klamret seg til livet. De fikk ham ut av sykehuset og kjørte ham opp til klosteret, hvor han ble skutt mot veggen sammen med tre andre, Aquilino, Fabian og Ligorio Pedro. De to sistnevnte hjalp br. Felix å stå under henrettelsen den 3. september 1936 i Les Avellanes i Balaguer i provinsen Lleida (sp: Lérida) i regionen Catalonia i Spania. Han var tretti år gammel.

null 43. Den salige Hilarius de Santiago Paredes (***) (sp: Hilario) (ordensnavn Ligorio Pedro), legbror FMS, ble født den 13. mai 1912 i Cisneros de Campos i Pamplona (ba: Iruña) i provinsen og regionen Navarra (ba: Nafarroa) i Spania, på den tiden i bispedømmet León. Hans foreldre Ignacio de Santiago og Josefa Paredes bar ham den 19. mai til dåpen i landsbyens sognekirke, Santos Facundo y Primitivo, hvor han fikk navnet Hilario. Han ble fermet (konfirmert) den 17. juni 1907 av biskopen av León i samme kirke.

Landsbyen Cisneros ligger på en høyde med utsikt over en vakker og fruktbar slette som får vann fra to sideelver til elven Sequillo. Berømtheter som ble født der, var kardinal Francisco Jiménez de Cisneros og noen riddere av Calatrava-ordenen. I begynnelsen av 1900-tallet hadde den rundt 1800 innbyggere. De viktigste kildene til rikdom var landbruksproduktene vin, korn, belgfrukter og poteter, som ble supplert med oppdrett av sauer som ga ull som de produserte tepper og garn av.

Siden barndommen levde Hilario i den dypt religiøse atmosfæren i sin familie. Hans foreldre var gode kristne og ærlige arbeidere som viet seg til oppdragelse og opplæring av sine barn. Ignacio var enkemann da han giftet seg med Josefa i andre ekteskap, og han hadde allerede datteren Francisca på elleve år og sønnen Gregorio på åtte. I deres ekteskap ble det født tre barn, datteren Ludivina og sønnene Hilario og Feliciano Emilio. Familien var fattig, og de gikk til og med tom for mat noen ganger. Men i hjemmet var det en atmosfære av enkel og oppriktige fromhet. Da Hilario var litt over fire år gammel, døde også hans mor, og hans halvsøster Francisca måtte ta hennes plass i huset. Hilario skilte seg ut fra andre barn for sin fromhet og for å vise tegn på et religiøst kall.

Han fikk den grunnleggende utdannelsen på landsbyens skole. En av hans onkler som var prest, D. Aurelio de Santiago, hjalp ham i hans studier. Han kultiverte guttens ånd og utdannet ham i religion og moral, og han veiledet ham i hans kall. Han ville helst ha sett at Hilario ble prest, men tiltrekningen til maristene var sterkere enn til prestedømmet.

Den 24. september 1927 trådte Hilario inn i maristenes internasjonale misjonsseminar i Carrión de los Condes i Palencia, hvor han fulgte sin bror Feliciano Emilio. Det junioratet var ment å forberede misjonskandidater, men de ønsket også velkommen ungdommer fra Latin-Amerika. Hilario måtte gjøre en stor innsats for å møte andre unge mennesker med en annen mentalitet og andre skikker, hovedsakelig amerikanere, og for å holde tritt med dem som hadde mer skolegang, men litt etter litt utviklet han en internasjonal mentalitet. Hans innsats innebar også å flytte til Espira-de-l'Agly (kat: Espirà de l'Aglí) i departementet Pyrénées-Orientales i regionen Languedoc-Roussillon i Sør-Frankrike for å fortsette sin utdanning og forbedre sine franskkunnskaper.

Den 5. august 1930 flyttet han til novisiatet i Pontós i provinsen Girona, og der ble han den 2. august 1931 ikledd ordensdrakten og fikk navnet br. Ligorio Pedro. Den 2. august 1932 avla han sine første årlige løfter. Han kom aldri så langt at han kunne avlegge sine evige løfter, men ved å gi sitt liv i martyriet, ble han definitivt innviet til Gud.

I august 1932 begynte han på sine pedagogiske studier i skolastikatet i Pontós, men han måtte avbryte dem ettersom han ble innkalt til sin toårige obligatoriske militære verneplikt. Den 2. oktober samme år dro han til Zaragoza for militærtjenesten. Atmosfæren i brakkene var svært grov, og militærtjenesten var lang og hard. Han hadde bare to oaser hvor han kunne forfriske seg åndelig hver dag: Tilfluktsstedet i maristenes kommunitet og gleden over tilflukt i helligdommen for La Virgen del Pilar.

I løpet av militærtjenesten fikk han en sykdom som kalles Potts sykdom eller syndrom og er en tuberkulose som sitter i ryggen og kan forårsake minsket lungekapasitet og sterkt forkortet livslengde (sykdommen er nå uvanlig i vestlige land). Denne sykdommen fikk avgjørende konsekvenser for ham. Han ble dimittert fra det militære i november 1924. Etter militærtjenesten innvilget superiorene ham et år for å fullføre studiene i Carrion de los Contes. Han forberedte seg på å dra og arbeide i Mexico, og i påvente av reisen dit ble han i april 1935 sendt til Liceo Mayáns i Valencia for å gjøre undervisningspraksis. Imidlertid forverret hans sykdom seg, og etter legenes råd flyttet han til sykestuen i Les Avellanes i provinsen Lleida den 12. mai 1936.

Det var der martyriet ventet ham. Den 3. september 1936 brøt militsen ham løs fra sykesengen og førte ham til klosterets vegg, hvor de myrdet ham. Han gjorde ingen motstand, bortsett fra å rope: «Leve Kristus Kongen!» Han ble drept sammen med brødrene Aquilino, Fabian og Felix Lorenzo, Det skjedde i Les Avellanes i Balaguer i provinsen Lleida (sp: Lérida) i regionen Catalonia i Spania. Han var den yngste av de fire brødrene som ble drept ved klosterveggen den dagen. Han var bare 24 år gammel. Hans fire søsken kom for å avgi vitnesbyrd i bispedømmets informativprosess. De ga også detaljer om hans barndom.

null 44. Den salige Restitutus Santiago Allende (****) (sp: Restituto) (ordensnavn José de Arimatea), legbror FMS, ble født den 10. juni 1902 i Bustillo del Monte i Santander i provinsen og regionen Cantabria, da i bispedømmet Santander i Spania, nå i bispedømmet Burgos. Hans foreldre Eusebio Santiago og Lorenza Allende bar ham til dåpen dagen etter i sognekirken i byen, viet til St. Martin. Han ble fermet (konfirmert) i samme sogn den 5. juli 1904, kort tid sin toårsdag.

Byen Bustillo ligger i kommunen Valderredibles og grenser i øst og sørøst til provinsen Burgos og i vest og sørvest til Palencia. Alle stedene som utgjør kommunen, har blitt avfolket ganske raskt siden 1950-tallet og frem til i dag og mistet nesten nitti prosent av befolkningen. I dag har Bustillo omtrent førti innbyggere, som lever av jordbruk og husdyr. Restitutus’ foreldre var bønder av heller beskjeden posisjon, men med en ekte og velprøvd kristen tro. De plantet sin sterke religiøse tro dypt i sin sønn, som snart følte Herrens kall.

Den 25. mai 1915 trådte han nesten tretten år gammel inn i maristenes seminar i Anzuola i provinsen Guipúzcoa i Baskerland. Selv i så ung alder var han kjent for sine eksepsjonelle intellektuelle gaver og viste en sjelden musikalsk virtuositet, som han siden dyrket konsekvent og med omhu. Han hadde en sorgløs karakter og ga noen ganger inntrykk av å være gjenstridig og stridslysten, nok til å gjøre forholdene vanskelige.

Hele hans formasjon som marist fant sted i Anzuola i Baskerland, fra junioratet via novisiatet til skolastikatet. Han påbegynte novisiatet den 28. november 1917, og den 24 .august 1918 ble han ikledd ordensdrakten og fikk navnet br. Josef av Arimatea. På slutten av novisiatet avla han den 25. august 1919 sine første årlige løfter. Den 20. august 1926 avla han sine evige løfter i Anzuola, og dermed henga han seg til Gud for livet i maristenes institutt. Etter novisiatet fulgte skolastikatet i Anzuola med pedagogiske studier og annet undervisningsmateriell, både religiøst og sekulært, hvor han forberedte seg på å drive undervisning, men han forsømte ikke sin musikalske opplæring.

Hans første oppdrag var i maristenes skole i Zalla i provinsen Vizcaya, hvor han kom i august 1920. Fra august 1923 underviste han ved skolen i Bilbao, og han kom igjen til Anzuola i august 1926 som lærer for unge seminarister. I august året etter dro han til kollegiet i Oronoz i Navarra. Mellom februar og juni 1930 fulgte han et kurs i spiritualitet i Grugliasco i Italia, som maristene kalte «det andre novisiatet», og i juli 1930 ble han sendt til landsbyen Ribadesella i Asturias for å grunnlegge og lede maristenes kollegium San José.

Han hadde godt av sitt andre novisiat i Grugliasco i 1930 når det gjaldt å forsøke å kontrollere sin impulsive natur. Da han kom tilbake, oppdaget hans medbrødre en mann som var bekvem og mer omgjengelig. Tydeligvis skinte hans natur gjennom en gang i blant, og brødrene fant ham tverr og rask til å svare på tiltale. Under revolusjonen i Asturias i oktober 1934 (da br. Bernardo ble drept) hadde en politimann gitt en revolver til brødrene for forsvarsformål. Under en utflukt hadde de med seg denne revolveren, som var ladd. Da de gikk foran et pensjonat, møtte de noen personer, og en av dem spottet brødrene: «I kveld vil dere se blodet flyte!» Direktøren hadde en rask svarreplikk: «Og noen kuler nå hvis du ønsker!» Denne reaksjonen var langt fra saligprisningenes ideal, men likevel avslørte den styrke og mot. Br. José de Arimatea var ute av stand til å tie overfor urettferdighet og umoralske handlinger.

Maristenes kollegium i landsbyen Ribadesella hadde tre grunnskoleklasser og tre på videregående nivå. Br. José de Arimatea var skolens direktør. Den intellektuelle og moralske utdannelsen var fremragende, og derfor ble brødrenes arbeid satt stor pris på av sognepresten og befolkningen. Men borgermesteren og overlæreren på den offentlige skolen hadde ingen sympati for maristenes skole. Borgermesteren hadde registrert br. José de Arimatea blant sine «farlige personer!»

Direktøren med en litt voldelig karakter forberedte imidlertid barn for deres første kommunion og lærte dem opp til å elske Herren. Han var snill og forsiktig med barna og elevenes foreldre og var svært nestekjærlig mot de trengende, noe som ga ham aktelse og hengivenhet fra de fleste av innbyggerne i Ribadesella. Han dirigerte la schola cantorum som beriket liturgien i sognet. Han var også følsom nok til å la fattige barn slippe å betale, og han sendte aldri en tigger tomhendt bort. Han var ikke bare faderlig overfor arbeiderne, men behandlet dem også rettferdig. Landsbyens unge apoteker sto ikke Kirken alt for nær, men da han fikk tuberkulose, våket br. José over ham dag og natt med en slik omsorg at pasienten forsonet seg med Gud før han døde. Br. José hadde og fortjente folkets aktelse.

Den første trakasseringen av brødrene startet den 16. mars 1936. Tre brødre som kom hjem fra kirken en kveld, ble angrepet av en salve med småstein. Samme natt ble kommuniteten vekket av en voldsom banking på inngangsdøren. Det lokale politiet spurte etter direktøren, ga ham en arrestordre og gikk i gang med en inspeksjon av huset. Politiet anklaget brødrene for å legge planer for å drepe borgermesteren, for å skjule våpen og for å lage giftige gasser og eksplosiver. Ingenting ble funnet, men direktøren ble ført til borgermesterens kontor. Br. José de Arimatea, med sitt heftige temperament, benyttet anledningen til å håne borgermesteren for å være så lettlurt.

Den 18. juli brøt Den spanske borgerkrigen ut. En gang etter den 22. juli falt Asturias i marxistenes hender, og den 25. juli falt også landsbyen Ribadesella. Samme dag ble sognepresten arrestert og ført til rådhuset til folkets spott. Forfølgelsen hadde startet. Rundt klokken ett om natten brøt militsen seg inn i skolen med en arrestordre for direktøren. De spurte etter og arresterte bare ham. De lot de andre brødrene være i fred og tillot dem å bo i huset. De ba til og med visedirektøren, br. Demetrio Ortigosa Oraa, om å ta over.

Br. José de Arimatea ble fengslet i kjelleren i Folkets Hus. Da dette stedet ble for lite, ble alle fangene ført til kirken, som ble forvandlet til et fengsel. Inntil den 15. august var livet der et virkelig Golgata av ydmykelser og fysiske lidelser. Vaktene oppførte seg som torturister og lederne organiserte henrettelser av ufattelig voldsomhet. For eksempel ble artillerikommandanten bundet til et tre, hvor han ble brent. Da handelsskipet Mistral gikk til kai, ble fangene tvunget til det harde arbeidet med å losse skipet til militsens spott og fornærmelser. I tillegg hadde fangene knapt fått noe å spise. Igjen var sognepresten favorittofferet for ydmykelsene.

Den 14. august samlet militsen tretten fanger som ble ført til kirkegården og pepret med kuler. Neste dag brakte en pickup br. José de Arimatea og to andre personer til kirkegården. Valget av personer var kalkulert: br. José måtte begrave sin venn sognepresten, deretter sin bror og sin svoger. Synet av de gjennomhullete legemene uroet br. José sterkt. Et dypt vennskap hadde blitt brutt, for han og sognepresten hadde arbeidet i nært samarbeid i administreringen av sognet.

Den 4. september måtte han klatre opp på en lastebil som allerede var fylt opp av dødsdømte personer. De ble brakt til en gruvesjakt, hvor militsen bandt fangenes hender med metalltråder og dyttet dem til bunnen av sjakten, hvor de etterlot dem for å dø av sult. Bøndene som bodde i nærheten, hørte hyl hele natten slik at det var umulig å sove. Br. José de Arimatea var 34 år gammel.

Da Francos hær erobret Asturias i oktober 1937, tok Røde Kors ansvaret for ekshumasjonene. Br. Josés levninger kunne identifiseres ved hjelp av drakten, initialer på skjorten og hans skapular. Den 3. juni 2000 ble de jordiske restene av br. José de Arimatea stedt til hvile i sognekirken i Ribadesella.

null 45. Den salige Maximus Aranda Modrego (****) (sp: Máximo) (ordensnavn Justo Pastor), legbror FMS, ble født den 3. september 1907 i Gallur i byen og provinsen og bispedømmet Zaragoza i regionen Aragón i Spania. Hans foreldre Ignacio Aranda og Isabel Modrego bar sin sønn til dåpen den 5. september i sognekirken San Pedro.

Gallur er en kommune i provinsen og bispedømmet Zaragoza. Det meste av landet ligger mellom elven Ebro og Canal Imperial. Denne aragonske landsbyen hadde ved hans fødsel 168 hus fordelt på noen uregelmessige gater. Mange samles rundt et avlangt torg, og noen er orientert for å holde ut nordavinden som pisker i Ebro-dalen. På slutten av 1800-tallet fantes det et lite sykehus og to fengsler, samt to barneskoler, en for gutter og en for jenter. Gallur har vært et knutepunkt mellom Aragón, Navarra og Castilla, og gatene der utviklet seg i takt med mulighetene og økonomien i byen. Innbyggerne er produsenter av landbruksproduktene korn, frukt og grønnsaker, mais, vin og olje. En mølle for korn og to for olje viser at vi snakker om et stort arbeidssenter. Gallur var et handelssted hvor regionale produkter som kom fra Catalonia ble byttet mot dem som kom fra Aragón og Castilla. Landsbyen tilhørte de militære ordenene Tempelordenen og ordenen St. Johannes av Jerusalem. Det er hjembyen til salige Agno, en biskop som i Marokko ble kalt Lope Fernando de Ami. Navnet ble endret av pave Gregor IX til Agnus.

I dette miljøet vokste vår Maximus Aranda opp og skaffet seg de første erfaringene under familiens og sine læreres oppsyn. Da han var tolv år gammel, tok sognepresten i hans landsby ham med til maristenes juniorat i Vic i provinsen Barcelona. Der trådte han inn den 18. mars 1919, og der vokste og modnet hans maristkall. En av hans lærere sa dette om ham: «Måtte Gud gi oss mange brødre av den støpning: from, nidkjær, engasjert i studiene, flittig til å samle åndelige og intellektuelle rikdommer…»

Den 29. september 1922 påbegynte han novisiatet i Les Avellanes. Den 8. september 1923 ble han ikledd ordensdrakten og fikk navnet br. Justo Pastor. I september 1924 fortsatte han på skolastikatet i Las Avellanes. Den 8. september 1924 avla han sine første årlige løfter. I august 1925 ble han sendt til Barruelo som lærer, og i august 1928 ble han sendt til Villafranca i Navarra. I august 1933 ble han sendt til Larache, og i august 1934 ble han bestemt for seminaret i Vic.

Br. Cleto som levde sammen med ham de to siste årene av hans liv, sa at Maximos åndelige liv hadde tre solide dreiepunkter: Kjærligheten til Jesus i det hellige sakrament, en øm andakt for Jomfru Maria og troskap til instituttets regler. Hver dag takket han den gode Mor for sitt kall, og han ba henne om å hjelpe ham å bevare det helt til slutten.

Fra september 1934 hadde hans arbeidsområde vært junioratet i Vic. Da han fikk et pass som sikret ham fritt leide den 30. juli 1936, dro han for å bo sammen med sin søster Angelita i Barcelona. Br. Egidio Paniagua fulgte ham. Han glemte ikke å besøke juniorene i Casa de Caridad. Da han presenterte seg som musikklæreren, lot husets direktør ham komme inn. Han oppmuntret juniorene, fulgte dem på deres spaserturer og benyttet anledningen til å lære dem en del av katekismen. Men ettersom br. Justo Pastor ikke var registrert hos noen fagforening, kunne han ikke være der lenger.

Brødrene Justo Pastor og Alipio José tok på seg å hjelpe juniorene fra Vic som hadde vært ute av stand til å vende tilbake til sine familier og hadde funnet losji i Casa de Caridad. Men da det apostolatet ble umulig, kalte provinsialen dem til Barcelona. Der bodde de på et pensjonat sammen med to eldre brødre, Jacinto Miguel og Máximo. Alle fire ble arrestert den 7. september mens de spiste kveldsmat, og neste dag, den 8. september, festen for Jomfru Marias fødsel, ble de skutt. Det var typisk for de raske henrettelsene til FAI. Deres legemer ble identifisert på klinikken av br. Gérard, som ble behandlet, og av brødrene Eraclio Maurin fra Sveits og Ismier fra Frankrike og av br. Raimondo (Egidio Paniagua), som ble drept senere. Justo Pastor var 29 år gammel.

null 46. Den salige Maximian Dronda Leoz [Drionda Lehoz] (****) (sp: Maximiano) (ordensnavn Alipio José), legbror FMS, ble født den 8. juni 1916 i Uztárroz i provinsen og regionen Navarra (ba: Nafarroa) og bispedømmet Pamplona i Spania. Hans foreldre Agustín Dronda og María Leoz bar ham til dåpen dagen etter slik skikken var, i sognekirken Santa Engracia. Familien bodde i Uztárroz i kort tid før de flyttet til en annen by med mer varme og mer lønnsomhet. Maximian vokste opp normalt, og i en alder av 5-6 år begynte han på skolen.

Uztárroz er en by i Navarra som ligger i merino Sangüesa i Valle de Roncal, og 104 kilometer fra hovedstaden Pamplona. Den ligger 870 meter over havet. Av de syv landsbyene som utgjør Roncal-dalen, er Uztárroz den nordligste og nærmest Pyreneene. Det er en vakker pyreneisk landsby med flotte hus og svært bratte bakker og brosteinsbelagte gater. Landsbyen ligger ved bredden av elven Uztárroz. Vegetasjonen er frodig, spesielt furu og bøk. Furutrærne har brakt velstand til befolkningen. Familiene dyrket poteter og korn og grønnsaker i sine hager for eget forbruk.

En eldre bror av Maximian ledet hans liv mot maristenes institutt. I en alder av fjorten år trådte han den 15. september 1930 inn i det maristiske seminaret i Villafranca i Navarra. Den 16. september 1933 fortsatte han til novisiatet i Les Avellanes i provinsen Lleida. Hans klassekamerater i novisiatet attesterte at han var lydig, hengiven, hardtarbeidende og selvfornektende. Men for sine samtidige var han også en vennlig, livlig, humoristisk gutt og en god samtalepartner. Den 8. september 1934 ble han ikledd ordensdrakten og fikk navnet Alipio José. Den 8. september 1935 avla han sine første årlige løfter. Deretter fortsatte han på skolastikatet i Les Avellanes for pedagogiske studier.

For å unngå farene i militærtjenesten, anmodet han om å få dra og arbeide i et misjonsland og dermed forlate sitt fedreland, familie og venner. Den 15. juli 1936 forlot han Les Avellanes for å reise til Vic inntil han kunne finne transport til Argentina eller Uruguay. Men hans oppgave fremover ble knust på grunn av omveltningene i Spania i 1935-36. Dermed delte han skjebnen til kommuniteten i junioratet.

Da han ble utvist fra Vic, dro han til Manresa og søkte tilflukt i huset til en fremmed, som viste seg å være kommunist. Kanskje på grunn av naturlig sympati eller lojalitet tilbød kommunisten ham et hjem, mat og husly. Men han ville prøve å komme seg i sikkerhet, så han dro mot grensen til Frankrike via Tárrega, Artesa de Segre og Sort. Han levde sammen med en prest i en hule i en fjellandsby, og han gjennomgikk åndelige øvelser med denne presten og avla generalskriftemål for ham. Han avbrøt fluktforsøket og dro tilbake til Manresa og hjemmet til kommunisten, som ønsket ham velkommen tilbake. Han prøvde igjen å komme seg til grensen via La Seo og Andorra, men omstendighetene gjorde at han i stedet kom til Vic og tok det som måtte komme. Han hadde da gått i mange mil med bitre erfaringer og engstelser, netter under åpen himmel og med lite mat. Alt dette var forberedelser til den totale dedikasjon av trofasthet til Herren.

Han var klar over muligheten for martyrium, så han tryglet den gode Mor: «Dersom jeg må dø, kjære Mor, måtte det skje på din festdag!» Han tenkte på den 15. august, men hans martyrium skulle komme i Barcelona den 8. september, festen for Marias fødsel, årsdagen for hans ikledning av ordensdrakten og for hans første løfter. Han var tyve år gammel.

null 47. Den salige Perfectus Becerril Merino (*) (sp: Perfecto) (ordensnavn Guzmán), legbror FMS, ble født den 19. april 1885 i Grijalba i provinsen Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Hans foreldre Antonio Becerril og Benita Merino fikk ham døpt samme dag som han ble født. Han mottok sin første kommunion i 1893 og ble fermet (konfirmert) den 24. mai 1895 i sognekirken Santa María de los Reyes i Grijalba.

Den 20. februar 1898 trådte han som trettenåring inn hos maristene i deres seminar (juniorat) i Burgos som et av de første barn av Marcellinus Champagnat av spansk nasjonalitet. I Burgos gjennomgikk han postulantatet og novisiatet og mottok ordensdrakten og navnet br. Guzmán. På slutten av denne perioden avla han sine første årlige løfter den 6. august 1901. Han avla sine evige løfter fem år senere. Etter sine første løfter flyttet han til San André de Palomar i provinsen Barcelona for skolastikatet, et år med studier i pedagogikk og undervisningsmetodikk som er nødvendig for å formidle undervisning.

Hans medbrødre mintes at han levde dypt i Guds nærvær slik som den hellige Teresa av Ávila. Han elsket å kalle Jomfru Maria for Den himmelske mor for å uttrykke sitt forhold av kjærlighet og tillit til henne, og han ønsket at ingen skulle bli foreldreløse fra denne gode Mor. Han var følsom overfor de trengende, familier i økonomiske vanskeligheter kunne fortsette å sende sine barn til skolen uten å betale. Gjennom hans formidling fant mange arbeidere stabilt arbeid slik at de kunne unnslippe dagarbeidernes ofte urettferdige betingelser.

Hans første oppdrag var på maristenes skole i Murcia, hvor han først arbeidet som kokk og deretter som lærer. Han underviste også i byene Valencia og Pamplona. I 1923 ble han sendt til kollegiet i Lauria 58 i Barcelona. I august 1924 ble han sendt for å være med på grunnleggelsen av kollegiet Santa María de la Victoria i Málaga, og hans overordnede betrodde ham oppgaven som visedirektør. Han hadde denne stillingen da det første marxistiske opprøret brøt ut den 11. mai 1931. Både bispepalasset og maristenes skole som sto ved siden av, gikk opp i flammer. Br. Guzmán gikk da fra rom til rom for å forsikre seg om at ingen brødre var i fare. Biskopen og noen medlemmer av hans familie hadde blitt værende i det brennende palasset. Da han hørte om dette, skyndte han seg opp for å redde dem, og han førte dem gjennom skolens kjeller. Han stanset ikke for å gråte over den ødelagte skolen, men tilbød straks undervisning i private hus slik at barna kunne avslutte skoleåret.

Fra 1933 var han skolens rektor og kommunitetens superior. Han var en venn av arbeiderne i Málaga og visste å tiltrekke deres sympati, for han behandlet dem med hjertelighet og vennlighet. Han besøkte villig de syke i de sivile og militære hospitalene og fant dem en skriftefar dersom de ønsket det. Br. Guzmán var en person med store kvaliteter: visdom, forståelse, ærlighet, diplomati, kjærlighet til de fattige og arbeidere. I tillegg hadde han et godt hjerte. Studentene så på ham som en ressurssterk og vittig lærer, og hans fag ble fulgt med interesse. Br. Guzmán var preget av sin kjærlighet til Jesus Kristus på korset og i tabernaklet og sin hengivenhet til Jomfru Maria.

I skoleåret 1935-36 arbeidet åtte brødre i kollegiet Nuestra Señora de la Victoria i samarbeid med direktøren, den femti år gamle br. Guzmán, nemlig brødrene Teógenes (nr 37) (50 år), Fernando Maria (nr 48) (41 år), Roque (nr 53) (51 år), Luciano (nr 38) (44 år) og Pedro Jerónimo (nr 39) (31 år), som alle led martyrdøden, samt brødrene Dalmiro, Isaias og Paulino León, som delte tid i fengselet med dem, men som ikke led martyrdøden.

Málaga hadde alltid vært et revolusjonært senter, en festning for venstreorienterte og revolusjonære. Etter at Francos styrker hadde kommet på den spanske scenen, tok de venstreorienterte kontrollen over byen den 19. juli 1936. De okkuperte katedralen, satte fyr på 400 bygninger og arresterte politiske motstandere og kirkelige personer. Midt under den voldsomme forfølgelsen i Málaga ble br. Guzmán sett resitere sin rosenkrans på bussen.

Da brødrene kom tilbake fra kirken, så de bevæpnede menn foran skolen, så de bestemte seg for å spre seg. Br. Guzmán gjorde sitt beste for å oppmuntre dem og ga dem penger til deres umiddelbare behov. Den 20. juli ble skolen ransaket og ødelagt. Ettersom residensen ikke var okkupert, hadde brødrene et sted å tilbringe nettene. Den 22. juli samlet br. Guzmán hele kommuniteten, ga råd om steder hvor de kunne søke tilflukt og delte de gjenværende pengene. Han ble arrestert mange ganger, men ble løslatt like mange ganger fra marxistenes klør av sekretæren for den sivile guvernøren, som var hans venn.

Den 22. august 1936 var brødrene i stor fare, for samme dag hadde Francos flyvåpen bombet en arbeiderforstad i Málaga. De revolusjonære ble så opphisset at de ønsket å drepe alt kirkelig personell. I løpet av de følgende dagene ble alle brødrene fengslet, bortsett fra br. Isaias María.

De første brødrene ble arrestert ved midnatt, det var de tre brødrene Fernando María, Dalmiro og Paulino León, som fortsatt bodde på skolen. Militsmennene minnet brødrene på ikke å kle seg elegant, ettersom de bare skulle gå en paseíto (den lille spaserturen til henrettelsen). På veien hørte brødrene militsen snakke om stedet og tidspunktet for henrettelsen. Men på politistasjonen ble det bestemt å kaste dem i byens fengsel. Der skulle de bli i mer enn en måned, frem til den 24. september. Den dagen ga sjefen for FAI ordre til fangene om å stille seg på linje og sa til dem: «Jeg vil løslate dere, men den første som forstyrrer oss, vil gå til paseíto». Da sjefen kom til br. Dalmiro, spurte han hva han gjorde der. Svaret var: «Jeg har ikke mine dokumenter». Da sa sjefen: «Ut med deg. Plukk opp dokumentene dine og kom deg vekk». Slik kom han seg unna.

Deretter kom br. Fernando María, men en av anarkistene gjenkjente ham og slo alarm: «Han er en maristbror!» De sprang etter ham, en militsmann vred armen hans og skjøt ham to ganger og etterlot ham halvdød. Hans morderkollegaer fullførte jobben.

Militsmennene var ikke fornøyd med bare å ha funnet tre brødre, så de begynte å lete etter de andre brødrene. De forhørte tjenere, som fortalte dem at de var i Hotel Empire, og der ble br. Guzmán oppdaget den 24. august. Dermed ble han tatt med til komiteen for offentlig helse og derfra til fengsel i Malaga. Den 22. september var han i sykestuen med svært sterk feber. Han ble henrettet 48 timer senere, den 24. september. Nasjonalistenes flyvåpen bombet byen Málaga igjen, og som gjengjeldelse stormet den revolusjonerende mobben fengselet. De tok 76 fanger, spesielt dem som var i sykestuen, satte dem på en lastebil og kjørte dem til en grøft, ikke langt fra fengselet. Ofrene var så mange at de måtte vente på tur på henrettelsesstedet. Br. Guzmán ble drept sammen med en gruppe prester og gravlagt i en massegrav på den nærliggende kirkegården. Det var den 24 september 1936. Br. Guzmán var 51 år gammel.

Den 27. august sto brødrene Pedro Jerónimo, Teógenes og Luciano overfor den fryktelige militsen. Da patruljen ankom til hjemmet til Rosaria Jurado Rivas, hvor brødrene bodde, annonserte bøllene: «Vi kommer for å arrestere de tre prestene som gjemmer seg i ditt hjem!» «Hvem leter dere etter?» spurte br. Pedro Jerónimo. «Noen prester!» «Det er ingen prester her!» «Vi har blitt fortalt at det er prester, og at du er en av dem!» «Vi er ikke prester, vi er maristbrødre». «Det er det samme for oss». Og militsen førte dem til paseíto. Kvinnen som hadde gitt dem husly, ble også arrestert. På politistasjonen fikk de ofrene til å underskrive sin egen dødsdom! Kvinnen ble løslatt med trusler, mens brødrene ble tatt med til kirkegården og skutt.

null 48. Den salige Celedonius Martínez Infante (*) (sp: Celedonio) (ordensnavn Fernando María), legbror FMS, ble født den 30. august 1895 i Acedillo i provinsen og bispedømmet Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Hans foreldre Salustiano Martínez og Gregoria Infante fikk sønnen døpt samme dag i sognekirken San Millán Abad. Foreldrene gjorde store anstrengelser for å utdanne ham i kristendommens tro og moral. Han fikk sin første utdannelse på landsbyskolen.

I 1907 trådte han som tolvåring inn i maristenes seminar i Arceniega i Álava, hvor han ble til den 23. desember 1910. Den dagen begynte han på postulantatet i Les Avellanes i provinsen Lleida. Han ble ikledd ordensdrakten og fikk navnet br. Fernando María. Etter året i novisiatet avla han sine første løfter den 25. juli 1912, og fem år senere, den 19. august 1917, avla han sine evige løfter i Burgos. Deretter fullførte han skolastikatet med pedagogiske studier og praksis,

Deretter sendte hans overordnede ham i august 1913 som lærer til skolen i Burgos. Hans andre destinasjoner var Algemesí (1918), Cullera, hvor han var i tre år, kollegiene Los Madrazo og El Cisne i Madrid (1921-26), Toledo (1927) og Girona (1928-30). Han var i Les Avellanes i 1930 og 1931 for å forberede seg på en grad i kjemi, som han fikk i Valencia i 1932. Deretter ble han sendt til kollegiene Haro og Lucena i Córdoba, hvor han ble til 1935. Det året ble han overført til Málaga, hvor han ble overrasket av den religiøse forfølgelsen i 1936.

Han var virkelig elsket av sine studenter, som i korrespondanse uttrykte mye takknemlighet til ham og interesse for hans forklaringer. Den 23. august kom br. Fernando María tilbake til skolen, hvor han ble arrestert sammen med de to andre brødrene Dalmiro og Paulino León, som fortsatt bodde på skolen. Militsmennene minnet brødrene på ikke å kle seg elegant, ettersom de bare skulle gå en paseíto (den lille spaserturen til henrettelsen). På veien hørte brødrene militsen snakke om stedet og tidspunktet for henrettelsen. Men på politistasjonen ble det bestemt å kaste dem i byens fengsel, hvor de ble plassert sammen med de vanlige fangene. Br. Paulino León minnes br. Fernandos pedagogiske kall. Da han gikk i fengsel, sa han: «De satt sammen med vanlige fanger, og til dem viet de sitt arbeid, de skrev brev og forberedte søknader til myndighetene og ba om benådninger, trakk dem ut av sin tvil og ga dem trøst og oppmuntring midt i deres ulykke og skam, alle kalte ham mester».

Der skulle de bli i mer enn en måned, frem til den 24. september, da det ble bestemt å sette fri ordinære fanger etter press fra mobben. Den dagen ga sjefen for FAI ordre til fangene om å stille seg på linje og sa til dem: «Jeg vil løslate dere, men den første som forstyrrer oss, vil gå til paseíto». Da sjefen kom til br. Dalmiro, spurte han hva han gjorde der. Svaret var: «Jeg har ikke mine dokumenter». Da sa sjefen: «Ut med deg. Plukk opp dokumentene dine og kom deg vekk». Slik kom han seg unna. Deretter kom br. Fernando María, men en av anarkistene gjenkjente ham og slo alarm: «Han er en maristbror!» De sprang etter ham, en militsmann vred armen hans og skjøt ham to ganger og etterlot ham halvdød. Hans morderkollegaer fullførte jobben. Det var klokken fire på ettermiddagen den 24. september 1936 i byen og provinsen Málaga i regionen Andalucía i Spania (se nr 47). Han var 41 år gammel.

Hans levninger ble gravlagt i en massegrav på kirkegården San Rafael i Málaga. Etter krigen ble de gravd opp og identifisert, og den 1. desember 1941 ble de overført til katedralen i Malaga, hvor de hviler. Han døde ikke av politiske grunner eller i en personlige vendetta, han døde fordi han var en maristbror.

null 49. Den salige Ludvig Huerta Lara (*) (sp: Luis) (ordensnavn Luis Fermín), legbror FMS, ble født den 21. juni 1905 i landsbyen Torrecilla del Monte i provinsen og bispedømmet Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Hans foreldre Balbino Huerta og Lucía Lara fikk sønnen døpt tre dager etter hans fødsel i sognekirken Santiago Apóstol. På sin ettårsdag den 21. juni 1906 ble han fermet (konfirmert). Landsbyen Torrecilla del Monte ligger rundt en mil nord for Lerma. I begynnelsen av 1900-tallet hadde den rundt 150 innbyggere. De fleste var engasjert i arbeidet på markene, hvor de for det meste dyrket korn, belgfrukter, poteter og grønnsaker. I tillegg ga fjellet dem jakt og brensel, og beitemarkene tillot dem å ha noen husdyr. Selv om de bare hadde det mest nødvendige for å overleve, levde de lykkelig og stolte muligens mest på himmelen velsignelse.

Som de fleste av sine naboer var Ludvigs far Balbinus bonde, og moren Lucia tok seg av husarbeidet. Begge ektefellene var svært religiøse og var i stand til å gjøre sitt hus til et dypt kristent hjem. Gud velsignet dem med fire sønner, som de begge måtte jobbe hardt for å oppdra og utdanne, spesielt moren, fordi i tillegg til omsorgen for sin mann og fire barn, måtte hun hjelpe til med arbeidet på markene når det var nødvendig.

Vi kjenner ikke noen detaljer om Ludvigs barndom, men vi kan lett forestille oss at han var en god sønn og hjalp sine foreldre som han kunne. Han lærte de første bokstavene i landsbyens grunnskole og deltok i katekesen i kirken, som han besøkte på søndager og helligdager med de andre småguttene, som han gjorde sporadiske rampestreker sammen med. Det som synes sikkert, er at atmosfæren i familien og nabolaget fikk det til å spire et religiøst kall i ham og bidro til at han modnet og svarte på Guds kall.

Den 13. juni 1918 trådte han inn i maristenes seminar i Vic i provinsen Barcelona, nesten tretten år gammel. Den 20. september 1920 dro han til klosteret Les Avellanes i provinsen Lleida, hvor han ble ikledd ordensdrakten den 8. september 1921 og fikk navnet br. Luis Fermín. Han avla sine første årlige løfter den 8. september 1922 og sine evige løfter den 15. august 1927. Da han var ferdig med novisiatet, begynte han sin forberedelser til å undervise på skolastikatet i Les Avellanes. Men han fant det vanskelig å studere på grunn av sin alvorlige nærsynthet, som nesten hindret ham fra å lese. På grunn av vanskelighetene i studiene oppsto det et mindreverdighetskompleks, som han forsøkte å sublimere med et intenst liv i fromhet. I tillegg oppveide hans fasthet og sin fredfullhet mye mer enn disse manglene.

Men etter å ha tilbrakt fire måneder Les Avellanes, gjorde hans nærsynthet at hans superiorer ikke øremerket ham til utdanning, men til andre jobber. Selv om han var så sterkt nærsynt at han ikke kunne undervise, var han imidlertid til stor nytte i kjøkkenet i alle husene han dro til. I januar 1923 ble han sendt som kokk til skolen i Vallejo de Orbó i Palencia, og i september 1923 igjen Les Avellanes, hvor han uselvisk arbeidet som gartner og gjorde andre tjenester for den store kommuniteten. Han var fornøyd med disse jobbene, men ønsket å være en lærer og pedagog, noe han gjentatte ganger uttrykte overfor sine overordnede. Han ble derfor i september 1925 sendt til San Olegario i Barcelona, hvor han var umåtelig lykkelig blant de yngste studentene. Fra september 1927 til august 1932, tjenestegjorde han igjen som kokk: to år i Centelles i Barcelona, fem måneder i Palafrugell i Girona, seks måneder i skolen i Arceniega i Álava og to år ved kollegiet i Haro i La Rioja. Fra august 1932 til august 1935 fikk han igjen undervise noen unge studenter, nå ved kollegiet i Carrejo i Cantabria), mens han fortsatte sitt arbeid i kjøkkenet. Til slutt kom han i august 1935 tilbake til Arceniega igjen, denne gangen som lærer.

Br. Luis Fermín var en utmerket ordensbror, en trofast tilhenger av monarkiet, from og offervillig. Han levde de kristne dyder med total hengivenhet, men alltid med naturlighet og enkelhet. Han var kjent for sin gode natur og tjenestevillige ånd. Selv om han hadde en gudfryktig samvittighet, var han alltid glad og fornøyd. Han var en god kamerat og venn, som viste de edleste følelser mot alle og følte ingenting i sjelen som kunne fornærme noen. Han utførte sin ydmyke stilling som kokk med perfeksjon, og han var alltid nyttig, ren, punktlig og forsiktig. Når det var for lite mat tilgjengelig – en alt for vanlig situasjon – spiste han bare når de andre brødrene hadde spist. For ham ble nestekjærlighet gitt uten begrensning til andre og hjalp dem alle.

Omstendighetene som førte til br. Luis Fermíns arrestasjon og martyrium, var svært opprørende. Den 18. juli 1936 var det bare brødrene León Pablo og Fermín som var i kommunitetens hus. Superioren var i Burgos og det var ferietid. Etter at de hadde fått besøk av militsmenn, følte disse to brødrene seg ikke trygge. Av den grunn bestemte de seg for å slutte seg til kommuniteten i junioratet.

Br. Fermín spurte bakeren om han kunne være så snill å bringe hans koffert til junioratet. Han var fortsatt sammen med bakeren da militsmennene kom inn igjen. De åpnet kofferten og fant fromhetsgjenstander i den. Det var en tilstrekkelig grunn til å sende ham i fengsel, hvor han ble værende i åtte dager. Deretter ble han overført til Bilbao og satt på fengselsskipet Cabo Quilates, som lå oppankret i elvemunningen i Bilbao. Der ble fangene utsatt for kontinuerlig trakassering. Vaktene plaget ordensmennene fryktelig. De var hardest mot de svakeste i den grad at de praktiserte sin torturkunst på dem. På Cabo Quilates ble henrettelsene utført på poop-dekket (et forhøyet akterdekk). Der hørte fangene noen ganger maskingeværskudd, andre dager bare enkeltskudd.

Den 25. september 1936 bombet Francos nasjonalistiske flyvåpen byen Bilbao. Som hevn ga noen militsmedlemmer ordre om angrep på fengselsskipene Altuna Mendi og Cabo Quilates. Ofre ble valgt, påsatt håndjern og ført til broen, hvor maskingeværer ventet. Det var på denne måten at prestene Matias Lumbreras og Mariano Larrea samt br. Luis Fermín døde. Faktisk hadde p. Matias bare blitt såret. Han ble heist opp fra gulvet, bundet med et tau og deretter sluppet i sjøen. Deretter ble han heist opp fra vannet igjen, og dette grusomme spillet fortsatte inntil han ble drept med et knivstikk i magen. Alt dette skjedde den 25. september 1936 om bord på fangeskipet Cabo Quilates i Bilbao (ba: Bilbo) i provinsen Vizcaya (ba: Bizkaia) i regionen Baskerland (País Vasco/Euskadi) i Spania. Det finnes imidlertid vitner som sier han ble drept den 2 oktober samme år. Han var 31 år gammel.

Br. Luis Fermíns levninger ble gravd opp den 24. oktober 2004. De ble bisatt på nytt i maristbrødrenes provinsialhus i Laredo i La Rioja.

null 50. Den salige Jesus Delgado de la Fuente (*) (sp: Jesús) (ordensnavn Valente José), legbror FMS, ble født den 17. april 1894 i Mazuelo de Muñó i provinsen og erkebispedømmet Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Hans foreldre Nicanor Delgado og Gertrudis de la Fuente bar sønnen til dåpen den 22. april i landsbyens sognekirke, som var viet til de hellige Kornelius og Kyprian. Han ble fermet (konfirmert) den 27. desember 1895 i den samme kirken av erkebiskopen av Burgos.

Hans foreldre så sitt ekteskap bli velsignet med tretten barn, noen av dem døde i ung alder. Det er lett å forstå at begge ektefeller måtte arbeide hardt for å oppfostre så mange barn. Til tross for store anstrengelser hadde de likevel energi og tid til å lære opp sine barn i den kristne tro og til å utdanne dem etter gode prinsipper. Fra barna var små var de rolige og vennlige, men de ble alltid fortalt at Jesus var den mest lydige, respektfulle og flittige av dem alle.

I disse årene hadde Mazuelo rundt åtti innbyggere. De var enkle mennesker som viet seg til jordbruk og husdyrhold, som var den måten de fikk sitt livsopphold. Landsbyens skole var ganske godt utrustet og hadde rundt tyve elever. Der lærte Jesús de første bokstavene.

Han følte et kall til det religiøse liv, og den 24. november 1907 trådte han inn i maristenes seminar i Vic i provinsen Barcelona, tretten år gammel. Den 4. februar 1909 flyttet han til novisiatet i San Andrés de Palomar i Barcelona. Den 27. juli samme år, under opprøret i La Semana Trágica («Den tragiske uken») i Barcelona, satte de revolusjonære fyr på kontorene i huset, og alle dets beboere måtte flykte over åkre og daler for å unnslippe brannen. Jesus og hans kamerater ble tatt med til Vic og deretter til Manresa i provinsen Barcelona. I denne byen påbegynte han sitt novisiatet. Han ble ikledd ordensdrakten den 21. september 1909 og fikk navnet br. Valente José. Den 27. september 1910 avla han sine første årlige løfter. Fem år senere avla han sine evige løfter den 11. august 1915 i Girona.

Etter å ha fullført sine pedagogiske studier i skolastikatet i Les Avellanes i provinsen Lleida, underviste han i ulike maristskoler i Catalonia. Fra august 1919 var han lærer i Madrid, Murcia, Toledo, Valencia og Zaragoza. I 1932 fulgte han i seks måneder et kurs i spiritualitet i Grugliasco i Italia, som hos maristene kalles «det andre novisiatet». Deretter var han i to år i Pamplona. I september 1935 ble han sendt som matematikklærer til kollegiet Mayans i Valencia, hvor han ble overrasket av borgerkrigen.

Br. Valente José utmerket seg for sin troskap til det religiøse liv og for sitt ansvar i oppfyllelsen av sine profesjonelle plikter. På grunn av sin rettferdige og delikate behandling hadde han en stor innflytelse blant sine studenter, som virkelig elsket ham. Han kjempet for å forbedre undervisningsmetodene og var viet med hengivenhet og kjærlighet til å bringe elevene til Gud gjennom de menneskelige vitenskaper.

Brødrene Valente José og Eloy José arbeidet på kollegiet Mayans i Valencia, men maristbrødrene ledet også et annet kollegium i byen, Academia Nebrija. Vi har allerede presentert sistnevnte, se nr. 13-16. Etter utbruddet av Den spanske borgerkrig med nasjonalistenes militærkupp den 18. juli 1936, gikk byen Valencia gjennom flere dager med plyndring. Br. Valente José og andre medbrødre ble arrestert. Mens de ble ført til fengselet, ropte noen mennesker: «Drep dem med det samme, de er fascister!» Til brødrenes store overraskelse ble de løslatt og fikk beskjed om å komme seg unna raskt.

Om ettermiddagen den 25. juli 1936 tok to militsgrupper over skolen. Tyvene sa til brødrene: «Fra dette øyeblikk må dere flytte bort, for denne skolen er nå folkets eiendom!» Derfor måtte brødrene gå til sine venner og trygle om losji. Klokelig byttet de ofte oppholdssted. Brødrene ble «besøkt» to ganger i sin siste residens, og to ganger ble de ranet inntil de ikke hadde noe igjen. Til slutt ble de ført til den Offentlige Redningskomiteen, hvor de tenkte alvorlig over paseíto (veien til døden). Bøllene gjentok hele tiden: ¡Tu eres cura! («Du er en prest!»), eller de hørte at militsmennene sa seg imellom: «Pass godt på disse, for tidlig i morgen vil vi gi dem det de fortjener».

I det øyeblikk ankom en bror fra Barcelona og ba brødrene i provinsialens navn om å reise dit, hvor et skip ville ta dem til Frankrike. Maristenes superiorer hadde forhandlet med Den iberiske anarkistiske føderasjon (FAI) om at studentene og de brødrene som var i den republikanske sonen, kunne dra til Frankrike ombord i skipet Cabo San Agustín. Fem brødre gikk på nattoget fra Valencia til Barcelona, for de tenkte at militsens overvåking ville være mindre streng da. Men de ble oppdaget halvveis, i Castellón de la Plana. Mens superioren og to brødre fikk beskjed om å gå av i Castellón, måtte br. Valente og Eloy José fortsette reisen, selv etter å ha fortalt politiet at de tilhørte den samme gruppen.

Etter det var det ingen spor av dem. Brødrene nådde ikke Barcelona. Noen vitner stadfestet at br. Valente José hadde blitt drept ved den nordlige stasjonen i Barcelona om morgenen den 6. oktober og at br. Eloy José hadde blitt drept om natten den 5. oktober. Men br. Crispin Lope Sancho trodde heller at br. Valente José hadde blitt drept i Horta nær Barcelona og br. Eloy José i byen Barcelona. Det har vært umulig å finne deres gravsted. Den dødsdagen vi opererer med, er den 5. oktober 1936 i provinsen Castellón i regionen Valencia i Spania. Martyrologiet i erkebispedømmet Barcelona oppgir Estación del Norte. Valente José var 42 år gammel.

null 51. Den salige Eligius Rodríguez Gutiérrez (*) (sp: Eloy) (ordensnavn Eloy José), legbror FMS, ble født den 9. september 1899 i Torrepadre i provinsen og erkebispedømmet Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Hans foreldre Victorino Rodríguez og Benita Gutiérrez bar sønnen til dåpen fire dager etter fødselen, den 13. september 1899, hos sognepresten i hjembyen. Den 27. juni I906 ble han fermet (konfirmert) av erkebiskopen av Burgos i landsbyens kirke. Hans foreldre var utmerkede kristne og svært religiøse. De følte alltid at deres syv felles barn var en velsignelse fra Gud. De tok dem med på sitt arbeid, han viet til sitt arbeid på markene, og hun hadde omsorg for barn og husarbeid.

Byen Torrepadre ble grunnlagt tidlig på 900-tallet og ligger ved bredden av de nedre delene av elven Arlanza. På slutten av 1900-tallet hadde byen omtrent to hundre mennesker som levde av jordbruk og husdyrhold. Eloy tilbrakte sin barndom i disse fredelige, landlige omgivelsene. På skolen tok han de første skrittene på områdene av kunnskap og kultur. Læreren fortalte at han alltid var en flittig og veloppdragen elev.

Den 3. januar 1911 trådte han inn i maristenes seminar i Arceniega i Álava. Den 16. august 1914 flyttet han til novisiatet i Les Avellanes i provinsen Lleida, hvor han den 2. februar 1915 ble ikledd ordensdrakten og fikk navnet br. Eloy José. Den 2. februar 1916 avla han sine første årlige løfter. Den definitive innvielsen til Gud skjedde med avleggelsen av de evige løftene den 28. september 1921 i Les Avellanes.

Etter å ha gjennomført sine pedagogiske studier i skolastikatet i Les Avellanes, viet han seg til tjenesten som lærer ved maristenes skoler i Burgos, Valencia og Cartagena. I august 1931 ble han sendt en andre gang til Liceo Mayáns i Valencia, en skole hvor han tidligere hadde vært i ni år, fra august 1919 til august 1928. Han var der da han ble overrasket av utbruddet av borgerkrigen.

Han var godmodig, enkel, glad og snill, og han visste hvordan han skulle vinne barn og unges hengivenhet, noe som skapte det ideelle miljøet for katekese, som var hovedformålet med hans hengivenhet til utdanning av studenter. I klassen hevet han ikke stemmen eller viste tegn på utålmodighet, og hans behandling var alltid klok og verdig. Hans sympatiske karakter gjorde ham godt likt av alle, og hans elever bekreftet at han lærte dem opp til å vitne om sin tro. Brødrene beundret ham som en ekte sønn av Marcellinus Champagnat, og han gjorde en stille innsats for å oppnå Guds ære og gjøre til beste for andre.

Etter venstresidens seier i parlamentsvalgene i februar 1936, og i det øyeblikket da truslene var overhengende, skrev han til sin bror: «Vi fortsetter å arbeide med den sublime oppgaven som er betrodd oss, men det er klart at ondskapens ånd ønsker å ta den fra oss. Be alvorlig for meg, for vi er i et svært kritisk øyeblikk for vår religion og landet. Hvis ikke Gud kommer og avhjelper situasjonen, står vi overfor en redselsfull katastrofe. Den luften vi puster i, er forgiftet av hatet fra et ugudelig regime».

Br. Eloy José var et av de første ofrene for det hatet. Natten mellom den 5. og 6 oktober 1936 var brødrene Eloy José og Valente José (nr 50) på vei til Barcelona med toget til det de trodde var en båtreise til Frankrike. De ble begge drept den 5. oktober 1936 i Barcelona i regionen Catalonia i Spania. Se hans biografi for detaljer om martyriet. Br. Eloy José var 37 år gammel.

null 52. Den salige Johannes Viñuela Flecha (*) (sp: Juan) (ordensnavn Luis Daniel), legbror FMS, ble født den 2. juni 1910 i Navatejera i kommunen Villaquilambre i provinsen og bispedømmet León i regionen Castilla y León i Spania. Hans foreldre Victoriano Viñuela og Manuela Flecha bar sønnen til dåpen den 8. juni i hjembyens sognekirke San Miguel. Han ble fermet (konfirmert) den 21. juli 1910 av biskopen av León. I ekteskapet til hans foreldre ble det født ikke mindre enn elleve barn.

Det året da Johannes ble født, hadde Navatejera 150 innbyggere. Landsbyen ligger på en liten høyde, omgitt av jord av utmerket kvalitet for dyrking av grønnsaker og kornprodukter. Disse landområdene er svært fruktbare takket være vannet fra elven Torio. Johannes tilbrakte sin barndom på dette fredelige stedet, hvor han var den ubestridte lederen for guttene på hans alder.

Han trådte den 8. februar 1924 inn i maristenes seminar i Venta de Baños i provinsen Palencia. Brevene som han skrev, vakte beundring i hans familie fordi han alltid var bekymret over om de var i samsvar med deres kristne plikter. Han dro den 10. september 1925 til novisiatet i Tuy i Pontevedra, hvor han den 19. mars 1926 ble ikledd ordensdrakten og fikk navnet br. Luis Daniel. Den 19. mars 1927 avla han sine første årlige løfter. Han viet hele sitt liv til Gud ved sine evige løfter den 15. august 1934. Etter novisiatet gjennomgikk han sine pedagogiske studier i skolastikatet i Tuy fra mars 1927 til september 1928.

Han viste alltid en spesiell kjærlighet til Guds kall og kjempet modig for å være trofast mot det. Et par dager før novisiatet hadde faren kommet til Tuy for å ta ham med hjem, men han nektet å følge farens råd. Da han ennå ikke hadde avlagt noen løfter, oppfordret faren ham til å forlate sin stand og komme hjem. Johannes utbrøt: «Du har elleve barn og du kan ikke gi én eneste til Gud? Hvis du kommer etter meg, kan du gå, jeg er klar til å drepe meg før jeg forlater mitt kall». Likevel ønsket hans far ønsket å hevde sin autoritet, men dette skapte en slik avsky hos den unge at han ble syk med høy feber, og dermed kunne faren ikke ta ham med. Som om dette ikke skulle være tilstrekkelig bevis, sa hans egen mor til det som skjedde i Spania, at det var bedre å forlate ordenen fordi de ville drepe ham. I et utbrudd av vilje svarte han: «Forlate ordenen, jeg? Det skjer aldri. Dette er hva Gud vil!» Denne holdningen avslører hans ubetingede martyrånd.

Hans liste over arbeidssteder ble kort. I september 1928 ble han sendt til maristenes kollegium i Lugo, og i august 1929 ble han sendt til skolen San José i Calle Fuencarral nr 126 i Madrid. I denne byen ble han arrestert og ga sitt liv til Gud ved å lide martyrdøden der.

Den siste testen skulle bli grov og blodig. Etter utbruddet av borgerkrigen og den påfølgende revolusjonen var han var blant de seks brødrene fra kommuniteten ved Colegio San José i Madrid som søkte tilflukt i Residencia de Estudiantes Cardenal Cisneros. De var br. León Argimiro (23 år gammel), drept den 20. juli 1936, br. Luis Daniel (26 år gammel), drept den 16. oktober 1936, br. Ángel Hipólito (33 år gammel), drept den 12. desember 1936, br. Julián Marcelino (22 år gammel), drept den 3. desember 1936, br. Domingo Ciriaco (25 år gammel), drept den 20. april 1937, og br. Jorge Camilo (20 år gammel), drept den 21. august 1937.

Br. Luis Daniel og en annen bror fra kommuniteten hadde søkt tilflukt i Calle Zorrilla nr 9 i Madrid gate i et pensjonat de hadde tillit til. Men noen militssoldater meldte seg en dag på pensjonatet og spurte etter hans ledsager, som på den tiden var ute. Han svarte dem ikke, kanskje fordi han ikke kjente medbrorens oppholdssted eller han ignorerte dem fordi han ikke ønsket å dra bort. Da de ransaket ham, fant de hans rosenkrans. De hånet ham, la den rundt halsen hans og slo ham rasende til han falt, og deretter etterlot de ham halvdød.

Et par dager senere kom de tilbake for å arrestere en nestleder i høyrepartiet «Den spanske konføderasjonen for det autonome høyre» (Confederación Española de Derechas Autónomas – CEDA), Salvador Madero Ortiz, som bodde i det samme pensjonatet, og de arresterte også br. Luis Daniel. Han ble tvunget inn i samme konvoi som nestlederen. Så snart konvoien nådde Villa Don Fadrique i Toledo, Salvadors egen hjemlandsby, ble han skutt. Ifølge en bror av nestlederen nådde br. Luis Daniel aldri denne landsbyen. Han døde om kvelden samme dag, den 16. oktober 1936, et sted i byen, provinsen og regionen Madrid i Spania. Han var 26 år gammel. Se nr 1 for flere detaljer om denne gruppen.

Brødrene León Argimiro, Luis Daniel og Domingo Ciriaco fikk den samme skjebne: De ble tatt av militsen, og deretter forsvinner alle spor.

null 53. Den salige Abilius Villareal Abaza (*) (sp: Abilio) (ordensnavn Roque), legbror FMS, ble født den 22. februar 1885 i Arazuri i provinsen og regionen Navarra (ba: Nafarroa) og erkebispedømmet Pamplona y Tudela i Spania. Hans foreldre Hermenegildo Villareal og Agapita Abaza bar ham til dåpen den 23. februar i sognet Ororbia. Samme sted ble han fermet (konfirmert) den 9. september 1887. I foreldrenes ekteskap ble det født fire barn, som deres foreldre anstrengte seg for å gi en kristen oppdragelse.

Den kristne atmosfæren i familien og veiledning fra hans sogneprest hjalp den unge Abilio til den 28 august 1899 å tre inn i maristenes seminar i San Andrés de Palomar i Barcelona. Han begynte på postulantatet den 21. mars 1900, og den 6. august 1900 ble han ikledd ordensdrakten og fikk i henhold til datidens skikk navnet br. Roque. Han avla sine første årlige løfter den 6. august 1901 og sine evige løfter den 19. august 1907 i Manresa i Barcelona.

Etter skolastikatet med pedagogiske studier ble br. Roque sendt på sitt første oppdrag på kostskolen i Girona, hvor han kom i 1903. De neste tre målene var kollegiene i Lauria i Barcelona (1905-07), Cartagena (1907-09) og Alcoy i Alicante (skoleåret 1909-10). På disse stedene underviste han i grunnskolen og i videregående skole. I slutten av august 1910 flyttet han til Logroño, hvor han ble værende i tre skoleår. Derfra ble han sendt tilbake til Alcoy. I august 1914 ble han sendt til Cartagena, hvor han var i to år, og etter det flyttet hans overordnede ham til Calatayud i Zaragoza. Til Lucena i Córdoba kom han i 1921, hvor han underviste i seks år. Han tilbrakte perioden mellom 1926 og1932 på kollegiene i Alameda i Valencia, San José Oriol i Barcelona og Vår Frue av Montserrat i Lleida. I 1932 kom han til Málaga, hvor han ble overrasket av forfølgelsen i 1936.

Br. Roque var en metodisk og praktisk lærer og valgte å utsette disiplinen for å oppnå vaner og holdninger. Han prøvde å innpode Guds kjærlighet til sine studenter i sin katekese på lørdag, og Jomfru Maria var midtpunktet i den. I Málaga organiserte han Selskapet av den hellige Barndom (La Obra de la Santa Infancia) og strevet for å fremme preste- og ordenskall. Han levde svært nær det hellige sakrament og besøkte det hver gang han dro ut og kom tilbake.

Den 19. juli 1936 tok han som de andre brødrene i kommuniteten tilflukt i fjellene, hvor de så at skolen ble stormet. Senere på dagen gikk de ned til byen for å lete etter overnatting i pensjonater og i hjemmene til noen venner. Den 21. juli ble han mottatt på Hotel Imperio av D. Francisco Cabello, en venn av brødrene som hadde etterlatt ham et hyggelig minne for deres forsvarlig arbeid og enestående meditasjon. Den 24. august 1936 ble han stoppet av en patrulje med militssoldater og tatt med til fengselet, men han ble satt fri takket være inngripen fra den meksikanske konsulen, som syntes synd på br. Roque og innlosjerte ham i sin søsters og svogers hjem i Calle Alameda nr 31, utenfor byen. Der levde han et liv av autentisk ordensliv, og på hverdagene ledet han resitasjonen av rosenkransen.

Under en inspeksjon i konsulens søsters fravær den 18. oktober 1936 var det en militsmann i patruljen som kjente ham igjen. Han var en tidligere elev og sa: «Nå får du betale for all den straffen du ga meg for å lese avisen i timen!» Han informerte de andre at de hadde en viktig person i sine hender: en maristbror. Dødsdommen ble straks kunngjort og han ble tatt til Alameda. Der ble han skutt ved foten av et tre i nærheten. Det var den 18. oktober 1936 i Alameda i provinsen Málaga i regionen Andalucía i Spania (se nr 47). Han var 51 år gammel.

Hans levninger ble gravlagt i en massegrav på kirkegården San Rafael. Etter at borgerkrigen var slutt, ble hans levninger gravd opp og identifisert av br. Casimiro. Den 1. desember 1941 ble de gravlagt i krypten i katedralen i Málaga. Han døde ikke av politiske grunner, men rett og slett for å være en maristbror.

null 54. Den salige Leonard Arce Ruiz (*) (sp: Leonardo) (ordensnavn Egberto), legbror FMS, ble født den 6. november 1907 i Arcellares del Tozo i provinsen og erke bispedømmet Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Hans foreldre Bernabé Arce og Gabina Ruiz bar ham til dåpen dagen etter i byens sognekirken San Esteban Protomártir. Der mottok han også sin første kommunion. Han ble fermet (konfirmert) den 21. september 1921 i sognekirken i byen Arceniega i Álava.

Arcellares er plassert under et steinete område som beskytter byen mot kalde vinder som pisker, og den har sitt navn fra den rike leiren (arcilla) i jorden. Klimaet er tøft og jordbrukslandet av middels kvalitet. Selv om det er godt for dyrking av korn, må det bearbeides med utholdenhet og engasjement. Den store størrelsen på den vakre romanske kirken får en til å tenke at i andre tider nøt byen større velstand og hadde et betydelig antall innbyggere.

Leonardos foreldre hadde bare to barn, han selv og søsteren Paulina, og deres far døde ung. Deres mor giftet seg på nytt med Cristóbal Arroyo, som var enkemann og hadde flere barn fra sitt første ekteskap. Gabina hadde et stort hjerte og var en god kristen som prøvde å elsket mannens barn som om de var hennes egne barn, og de respekterte og elsket henne som sin virkelige mor. Hun viet seg til en kristen oppdragelse og oppdro alle sine barn likt, både dem som var av hennes eget blod og dem til hennes andre ektemann.

Den 27. september 1919 trådte Leonardo inn i maristenes seminar i Arceniega, ennå ikke fylt tolv år. Den 29. september 1922 fortsatte han til novisiatet i Les Avellanes i provinsen Lleida, hvor han ble ikledd ordensdrakten den 8. september 1923 og fikk navnet br. Egberto. Ved slutten av novisiatet avla han den 8. september 1924 sine første årlige løfter. Den 15. august 1930 ble han viet til Herren for livet da han avla sine evige løfter i Les Avellanes.

I det maristiske liv fulgte han to av sine stebrødre: Miguel Arroyo, som var den første seminarist som døde i Arceniega, i 1924, og Evelio Arroyo (br. Evelio Ramiro), en munter og enkel karakter som avla sine første løfter i 1931 i Les Avellanes. I 1936 skulle han sendes til kollegiet Mirasol i Valencia, men nådde sonen i Santander med et republikansk pass. Han måtte verve seg i den republikanske hæren, og da han var i de røde linjene ved Lora, rundt seks kilometer fra sin hjemby, prøvde han nå den, men forsvant. En sønn av hans søster Paulina begynte også i det maristiske liv som br. Gilberto Poza, som utførte hele sitt misjonsarbeid i Chile.

Br. Egberto var snill, rolig og from, men av beskjeden intelligens. Etter novisiatet øremerket hans superiorer ham til å utøve ulikt manuelt arbeid fire år. Deretter arbeidet han som kokk på skolen i Palafrugell i provinsen Girona i studieåret 1924-25, og i La Garriga i Barcelona i 1925-26. Han kom i august 1926 tilbake til klosteret Les Avellanes, og de neste to årene arbeidet han som gartner og hadde også andre oppgaver. Til slutt fikk han endelig undervise, men utelukkende i grunnskoleklassene, og fra august 1928 var han hjelpelærer, først ved skolen i Sabadell i Barcelona frem til februar 1929, og deretter i San José Oriol i Barcelona til august 1929, deretter i kollegiet Mirasol i Valencia frem til februar 1932, så igjen i La Garriga frem til september 1933 og senere ved det polytekniske akademiet i Alcazarquivir i Marokko i to år i stedet for militærtjeneste frem til september 1935, og til slutt ble han sendt til Barruelo i Palencia, hvor han ble overrasket av borgerkrigen.

Br. Egbertos dedikerte liv var basert på en vilje til å tjene andre: det var grunnlaget for hans intense åndelige liv. Han gjorde sitt ytterste for alle, og han tok seg av alle med velkjent munterhet og godhet. Gjennom utholdenhet og den innsatsen han la i alt han gjorde, kunne han overvinne alle hindringene som han sto overfor. I de årene som han hadde tjent gjennom manuelt arbeid, utøvde han spesielt dydene nestekjærlighet og ydmykhet, og siden da og for resten av sitt liv var disse hans mest karakteristiske dyder. Brødrene har også fremhevet hans familieånd, enkelhet og gledelig aksept av fattigdom, og hans tidligere elever husket hans betingelsesløse dedikasjon til klassen, og han oppnådde store resultater i den kristne dannelsen av barn som hadde blitt betrodd ham.

Da han i 1935 kom tilbake etter tjenesten i Marokko i to år, ble br. Egberto sendt til Barruelo. Alt var rolig gjennom skoleåret 1935-36. Da han reiste mot Barruelo, hadde br. Egberto en forutanelse av at han ville arve br. Bernardos skjebne . Br. Bernardo er den salige Placidus Fábrega Julià (1889-1934).

Barruelo er kjent som stedet hvor br. Bernardo led martyrdøden den 6. oktober 1934. Etter Francos kupp den 18. juli 1936 startet forfølgelsene igjen. I den byen var mange gruvearbeidere gjennomsyret av marxistiske ideer, og de som ledet Folkets Hus, ønsket at de katolske skolene skulle elimineres. Brødrene hadde arbeidet i denne gruveregionen siden 1914, og de åpnet skolen i Barruelo i 1920. I skoleåret 1935-36 talte kommuniteten seks brødre, inkludert Egberto og Teófilo Martín, de to ofrene. Br. Egberto var 29 og br. Teófilo Martín 22 år gammel. De hadde vært i Barruelo siden 1935.

Da revolusjonen startet i juli 1936, lyktes brødrene i Vallejo de Orbo i å flytte til Burgos. Superiorene hadde gitt de tre brødrene i Barruelo, brødrene Heraclio José, Egberto og Teófilo Martín, tillatelse til å ta toget til Cillamayor. Men på veien bestemte de seg for å reise så langt som til Quintanilla, for de trodde at de skulle nå Burgos lettere på den måten. I Quintanilla ble brødrene gjenkjent av noen jernbanearbeidere og av noen få kvinner som straks startet å skrike at de skulle bli skutt. Militsen arresterte dem og kjørte dem til Reinosa, hvor de ble låst inne i fengselet.

Klokken åtte om kvelden den 1. oktober 1936 kom to av Lenins sønner inn og tok med seg fire av dem som satt i fengselet. En time senere ble to av dem brakt tilbake. De var da ugjenkjennelige og kroppene deres hadde ikke en eneste uskadet flekk. De fortalte at de var banket opp med kjepper, knyttnever og støvler. De ble holdt i håndjern hele tiden slik at de ikke kunne slå tilbake. Ingen hørte mer fra de to andre, så det var lett å tenke seg til deres skjebne. Slik fortsatte blodbadet fra den 1. til den 5. oktober. På denne måten ble fengselet et sykehus uten noe medisinsk hjelp.

Den 12. oktober ble det annonsert at fangene skulle overføres fra Reinosa til Santander. For mange av dem skulle det bli deres paseíto – den lille turen til døden. Under en tyrefekting er paseíto det øyeblikket når toreadoren må stå direkte overfor oksen; martyrene måtte stå direkte overfor døden ubevæpnet.

Klokken ti om morgenen fredag den 23. oktober ble den underjordiske porten åpnet. Martin Erro Ripa og Leonardo Arce Ruiz ble kalt ut. De sa farvel til sine medfanger, for de visste at de aldri ville se dem igjen. Gjennom nøkkelhullet så medfangene den vanlige scenen: håndjernene og klatringen inn i et kjøretøy som snart dro vekk. Ryktet sa at de var blitt ført til Santander. Men senere ble det funnet ut at de aldri var kommet dit. De var blitt drept den 23. oktober 1936 i Reinosa i Santander i provinsen og regionen Cantabria i Spania.

Et år senere, da nasjonalistene overtok regionen, begynte folket å lete etter dem som var forsvunnet. Den 14. oktober 1937 var det noen som oppdaget en fellesgrav med 43 ofre på Monte Saja, førti kilometer fra Reinosa på veien til Santander. Likene viste tegn på lemlestelse, med hendene fortsatt bundet sammen med ståltråd. Blant de døde ble brødrene Egberto (Leonardo Arce Ruiz) og Teófilo Martín (Martín Erro Ripa) identifisert. De jordiske restene ble den 17. oktober 1937 overført til den kommunale kirkegården i Reinosa. De lokale myndighetene der hadde vedtatt å bygge en stor og vakker fellesgrav for seksti ofre.

null 55. Den salige Martin Erro Ripa (*) (sp: Martín) (ordensnavn Teófilo Martín), legbror FMS, ble født den 3. mars 1914 i Viscarret i provinsen og regionen Navarra (ba: Nafarroa) og bispedømmet Pamplona i Spania. Hans foreldre Francisco Erro og Teresa Ripa bar ham til dåpen allerede samme dag, i henhold til den gamle skikken hos kristne familier på den tiden. Dåpen skjedde i sognekirken San Pedro Apóstol. Der mottok han også fermingens sakrament (konfirmasjonen) den 22. august 1919, og senere mottok han også sin første kommunion der. Hans far døde tidlig i influensaepidemien i 1918 («Spanskesyken»), da Martin var knapt fire år gammel.

Viscarret er en kommune i Erro-dalen i Navarra. Det er en frodig dal som er fylt med bregner, ask, bøk, eik, furu, kastanje og andre plantearter, noe som gir landskapet sin fantastiske grønnhet om våren og sommeren, og varme høstfarger. Den har et kaldt og fuktig klima med rikelig høsttåke og regn og snø hele den knallharde vinteren. Den franske pilegrimsveien til Santiago fortsetter gjennom denne dalen etter å ha krysset Pyreneene. Viscarret ligger på spansk land, men er slutten på den første etappen, den som går fra Roncesvalles, og begynnelsen på den andre, som ender i Pamplona. Den har en vakker tidlig gotiske sognekirke fra tidlig på 1200-tallet og beholder fortsatt spor av sitt gamle og kjente pilegrimssykehus.

I begynnelsen av 1900-tallet var landsbylivet rolig og jevnt. De mer enn hundre innbyggerne var engasjert i jordbruk, husdyrhold og skogbruk. Martin lærte de første bokstavene i sitt eget hjem og i landsbyens skole. Foreldrenes kristne tradisjon og plettfrie tro velsignet deres familie med maristkall hos to av deres sønner, Martin og Santiago. En fetter av dem, Martín José Erro Cilveti, hadde trådt inn i det maristiske instituttet noen år før Martin.

Unge Martin fulgte i fotsporene til fetteren Martin José, og den 21. september 1925 trådte han inn i maristenes gutteseminar i Villafranca i Navarra, elleve år gammel. Han dro den 14. september 1929 til novisiatet i Les Avellanes i provinsen Lleida, og han ble ikledd ordensdrakten den 8. september 1930 og fikk navnet Teófilo Martin. Den 8. september 1931 avla han sine første årlige løfter. Fem år senere, i august 1936, skulle han til å avlegge sine evige løfter, men kunne ikke gjøre det på grunn av de politiske forholdene som da hersket i Spania. Han var sjenerøs i sin utholdenhet.

Etter sitt novisiatet dro han til skolastikatet i Les Avellanes, hvor han studerte pedagogikk og andre fag og forberedte seg på å undervise. Hans apostolat ble temmelig kort, for i september 1932 dro han som lærer til maristenes skole San Antonio i Burgos, og i august 1935 flyttet han til maristenes skole i gruvebyen Barruelo de Santullán i Palencia, hvor han var ved utbruddet av borgerkrigen.

Skoleåret 1935-36 var hans første og siste år med undervisning i Barruelo. Hans direktør snakket varmt om ham: «Hans nestekjærlighet lyste i hans forhold til sine brødre og elever. I å tjene andre sparte han ingen ofre. Jeg hadde aldri noe å irettesette ham for». Br. Teófilo så opp til br. Bernardo som sin modell. Han brukte sin energi på gruvearbeidernes barn, og selv brukte han sin energi til å arbeide utrettelig og med stor entusiasme.

Han var en enkel mann, åpen, spontan og ærlig. Han var svært oppbyggelig i bønner og andre fromme øvelser: de var understreket i ham som tonen i hans stemme, hans kroppsholdning og hans holdning, og egget andre til bønn. Han utmerket seg ikke som en mann med stort talent, men hele hans innvielse til misjonen som var betrodd ham, gjorde ham til et mønster av sjenerøsitet og engasjement. Han delte arbeidet med andre og hjalp og brydde seg om alle ting skolen, som ble konkrete tiltak som syntes å fylle ham med tilfredshet. Til tross for sin unge alder klarte han å vinne brødrenes aktelse, og de elsket ham høyt og følte seg komfortable i hans selskap. Hans elever respekterte ham og likte ham, både i Burgos og Barruelo, de to eneste stedene han fikk utøve sitt apostolat, alltid kjent for sin fromhet og familieånd, kjærlighet til arbeidet og sin apostoliske iver.

Etter borgerkrigens utbrudd den 18. juli 1936 flyktet han den 22. juli 1936 mot Burgos sammen med br. Egberto (nr 54), men de ble arrestert og tatt med til Reinosa i Santander i Cantabria. Den 23. oktober ble de begge drept på Monte Saja i Campo de Suso. Br. Teófilo var bare 22 år, syv måneder og tyve dager gammel. Hans levninger hviler på den kommunale kirkegården i Reinosa.

null 56. Den salige Anicetus Pablos Carvajal (*) (sp: Aniceto) (ordensnavn Ángel Hipólito), legbror FMS, ble født den 13. mai 1903 i El Burgo Ranero i provinsen og bispedømmet León i regionen Castilla y León i Spania. Hans foreldre Pablo Pablos og Antolina Carvajal bar ham til dåpen den 17. mai til sognepresten i kirken San Pedro Apóstol. Han ble fermet (konfirmert) den 11./12. juni 1911 av biskopen av León. Hans foreldre, som gjorde sitt hus til et virkelig hjem, ble velsignet av Gud med en gave av ti barn.

El Burgo Ranero i rettskretsen Sahagún lå på en vanlig jord god for korn, belgfrukter og vinstokker. Tidlig på 1900-tallet viste folketellingen rundt 1400 innbyggere. Unge Anicetus’ familie var så tallrik som krevde at faren påtvang orden med alvor og autoritet. I stedet kom moren med sin sympati og gode arbeid, hjem for å regjere i harmoni og utdannet alle og lærte dem gode manerer. Hennes barn mintes slagordet som hun ofte ga dem: «Mine barn, stå opp tidlig, be de vanlige bønnene og gå til ditt arbeid». I kirken måtte han være med. med den aller største respekt og fromhet.

Anicetus var en gudfryktig gutt, engleaktig og noe sjenert, sunn i kropp og sinn, han ble lett satt pris på av venner og fremmede og hadde mange venner blant sine jevnaldrende. Kanskje det er derfor at sognepresten satte ham opp som en modell for andre. Han hadde bestemt seg for å bli marist, og hans mor ville ha ham ut, men når tiden kom for å dra, følte det som om Anicetus lente seg tilbake i sin avgjørelse. En av hans eldre brødre, som var i maristenes seminar i Tuy, oppfordret broren til å følge ham. Dette satte mot i ham, og han var i stand til å forlate sin elskede mor.

Så den 30. juli 1916 trådte han inn i Tuy, hvor hans bror var. I april året etter dro han for novisiatet til Pontós i Girona, hvor han ble ikledd ordensdrakten den 22. august 1918 og fikk navnet br. Ángel Hipólito. Etter året i novisiatet avla han sine første årlige løfter den 22. august 1919. Den 15. august 1925 overga han seg til Gud for livet med sine evige løfter. Etter novisiatet fortsatte han på skolastikatet med pedagogiske studier og forberedelser til det å undervise.

I august 1919 ble han sendt som lærer til Vigo, og i august 1921 dro han til Segovia. Fra august 1922 var han i Palencia, og i august 1925 flyttet han til Pontevedra. I august 1926 returnerte han til Vigo, fra oktober 1929 var han i La Coruña og i mars 1930 dro han til Lugo. I oktober 1931 returnerte han til Palencia, og i august 1933 flyttet han til kollegiet i Calle Fuencarral i Madrid. I denne byen ble han arrestert.

Brødrene i hans kommunitet hevdet at han hadde en høy grad av dydene ydmykhet, enkelhet og beskjedenhet, typisk for maristenes kongregasjon. Andre sa at han alltid var villig til å adlyde og var en svært observant ordensmann. Han var utrettelig i sin nidkjærhet for Guds ære og sjelenes frelse, og alle trodde at han alltid var villig til å tjene andre og bidra til de trengende.

Br. Ángel Hipólito underviste og studerte på universitetet. Han tilhørte kommuniteten ved Colegio San José i Madrid. De seks brødrene derfra som søkte tilflukt i Residencia de Estudiantes Cardenal Cisneros, var br. León Argimiro (23 år gammel), drept den 20. juli 1936, br. Luis Daniel (26 år gammel), drept den 16. oktober 1936, br. Ángel Hipólito (33 år gammel), drept den 12. desember 1936, br. Julián Marcelino (22 år gammel), drept den 3. desember 1936, br. Domingo Ciriaco (25 år gammel), drept den 20. april 1937, og br. Jorge Camilo (20 år gammel), drept den 21. august 1937.

Den 15. august 1936 ble han arrestert, sammen med br. Julián Marcelino og andre marister i sovesalen, og etter å ha tilbrakt natten i Generaldirektoratet for sikkerhet, ble de brakt til fengsel i Ventas. Han opptrådte med integritet, til tross for de ulykker han måtte tåle. Av og til gikk hans alene i stillhet, og en annen bror, en fange som ham, spurte ham om hva han gjorde. Han svarte: «Jeg oppfyller min plikt overfor Gud og forbereder meg på hva som kan skje».

Saken til brødrene Ángel Hipólito og Julián Marcelino (nr 57) var mye mer tragisk enn alt det de forfulgte brødrene hadde erfart tidligere. Vaktmesteren på kirkegården Aravaca, som hadde vært innsatt i fengselet San Anton i kollegiet til piaristene, forklarte at de brakte en gruppe martyrer til denne kirkegården. Br. Ángel Hipólito var blant dem. Ved inngangen kledde de av ofrene fullstendig, mens alt de hadde på deg, ble kastet i sekker. De kjørte dem to og to til den nye kirkegården. De tvang dem til å grave en fellesgrav. Da den fryktelige oppgaven var fullført, meide de dem ned med maskingevær slik at de falt ned i graven. De døde mens de ropte: ¡Viva Cristo Rey! Graveren bekjente at han ikke hadde tatt noe annet enn gullet i deres tenner. Det var den 3. november 1936 i Aravaca i provinsen og regionen Madrid i Spania. Han var 33 år gammel.

I hans notater fant brødrene følgende bønn: «Jeg vil gå med mitt kors / bak min Herre / Og jeg sverger å være trofast / mot mine løfter og beslutninger / inntil min død. Amen».

null 57. Den salige Marcellinus Rebollar Campo (*) (sp: Marcelino) (ordensnavn Julián Marcelino), legbror FMS, ble født den 29. november 1914 i Tresviso i Santander i provinsen og regionen Cantabria og senere i bispedømmet Oviedo i Spania. Hans foreldre Maximino Rebollar og Petra Campo fulgte tidens skikk og bar ham til dåpen samme dag i landsbyens sognekirke. I 1922 ble han fermet (konfirmert) av biskopen i Oviedo.

Tresviso er en liten landsby som ligger i Picos de Europa, med sitt egen rådhus og tilhører rettskretsen Potes. Da Marcelino ble født, hadde landsbyen litt mer enn hundre mennesker. Kommunen ligger i et fjellterreng, svært passende for beite og skogsdrift, for det var rikelig med eik og bøk. Det ble dyrket korn, grønnsaker og frukttrær og innbyggerne dro nytte av et rikelig beite for husdyr.

Herren velsignet familien til Marcelino med en spesiell fruktbarhet. Hans foreldre hadde åtte barn. Da moren døde, giftet faren seg på nytt, og hans nye hustru hadde med seg ni barn. Fem av barna ble innviet til Gud, av dem var tre maristbrødre, en var prest og den siste var seminarist da han døde i forsvaret av Oviedo i 1937. I dette familiemiljøet vokste Marcelino og tok form. Han viste seg seriøs og formell og oppførte seg riktig, han hjalp sine foreldre i det han kunne, særlig ble han brukt til å passe husdyrene, en oppgave som han var veldig flink til.

Som tiåring begynte han på maristenes kollegium i Oviedo. En av hans lærere husker at han var en veldig god student. Etter forklaringen av katekismen sa han en dag ril denne læreren at han ønsket å bli ordensmann. Senere hjalp han sine brødre til å skjelne deres kall i brevene fra maristseminaret.

Han trådte den 6. september 1927 inn i maristenes seminar i Venta de Baños i Palencia, men han dro derfra kort tid etter for å dra til Blancotte i Frankrike for å fortsette sin utdanning og lære fransk. Den 13. september 1930 dro han til novisiatet i Tuy i Pontevedra, og der ble han den 19. mars 1931 ikledd ordensdrakten og fikk navnet br. Julián Marcelino. Den 19. mars 1932 avla han sine første årlige løfter. Før han kunne avlegge sin evige løfter, var han brutalt myrdet, men å gi sitt liv til Gud i martyriet var hans endelige innvielse.

I august 1932 ble han sendt til Sahagún for skolastikatet med pedagogiske studier og undervisningspraksis. Listen over hans arbeidssteder er kort. I august 1934 ble han sendt til skolen San José i Madrid, som ligger i Calle Fuencarral nr 126. I denne byen ble han arrestert og fengslet, og der fikk han den nåde å dø som martyr. Han var en observant ordensbror, fylt av kjærlighet og selvoppofrende, han var fornøyd med sitt kall som pedagog og utøvde det med den sanne apostoliske iver. Som en god maristbror var han ydmyk, enkel og beskjeden. Han var glad i å arbeide godt godt gjort og han viste seg lydig i alt.

Den 15. august 1936 ble han arrestert sammen med br. Ángel Hipólito og en annen bror i sovesalen, og etter å ha tilbrakt natten i Generaldirektoratet for sikkerhet, ble de tatt til fengsel de Ventas. Han led under bekymringer, farer, usikkerhet, slit og overgrep. Han kunne bare lide og be om å tåle slike ulykker. Den 3. desember ble han tatt fra fengselet i Ventas og overført til Alcalá de Henares. Han var stille på veien. I Paracuellos del Jarama i provinsen og regionen Madrid ble han samme dag drept og gravlagt i en massegrav. Det ligger hans levninger. Han var 22 år gammel. Se nr 1 og nr 56 for flere detaljer om denne gruppen.

null 58. Den salige Henrik Andrés Monfort (*) (sp: Enrique) (ordensnavn Benedicto Andrés), legbror FMS, ble født den 25. april 1899 i Villafranca del Cid i provinsen Castellón og bispedømmet Tortosa i regionen Valencia i Spania. Hans foreldre var Benedicto Andrés og Rosa Monfort, et dypt kristent ektepar. De fikk sønnen døpt samme dag, og den 26. mai 1900 mottok han fermingens sakrament (konfirmasjonen) av biskop D. Pedro Rocamora y García av Tortosa.

Villafranca del Cid var en stor landsby i rettskretsen Albocácer som på slutten av århundret hadde 352 bebodde hus. Den hadde nok landbruksproduksjon til å drive fire møller, og det ble gjort flere forsøk på industrivirksomhet med tekstiler, fargestoffer og ullstrimler. Folket var dypt kristne av overbevisning og forsvarere inntil døden av den katolske tradisjonen.

I 1910 kom br. Isidro Guix til området på jakt etter kall til maristbrødrene, og han forsikret Henriks far om at maristbrødrene hadde en stor andakt for Jomfru Maria og at denne andakten hvis den ble godt næret, var et tegn på frelse. Lille Henrik forsto at «en maristbror kunne ikke havne i evig fortapelse». Han beholdt denne ideen, og den 22. januar 1911 trådte den elleveårige Henrik inn i det maristiske seminaret i Vic i provinsen Barcelona sammen med sin fetter Jerónimo Emiliano.

Den 30. april 1914 fortsatte han til postulantatet i Les Avellanes i provinsen Lleida etter å ha gått mange kilometer i snøværet for å komme dit. Den 25. juli 1915 avla han sine første løfter, og den 28. september 1920 avla han sine evige løfter. Svært tidlig ble to karaktertrekk synlige i den unge mannen: seriøsitet og fasthet. Disse kvalitetene preget ham, og litt etter litt kunne man skjelne i ham det rike indre livet til en mann i kommunion med sin Gud.

Etter sine første løfter ble han sendt ut under lydighet for å undervise, og dette brakte ham over hele Spania, fra Valencia til Barcelona, Zaragoza, Madrid og Pamplona. I august 1916 dro han til Mirasol i Valencia, i august 1918 til Torrelaguna i Madrid og i januar 1920 til Valdemoro i Madrid. I 1921 dro han til sin militærtjeneste i Afrika. I 1924 dro han tilbake til Mirasol i Valencia, i august 1925 til Murcia, i august 1926 til Zaragoza, i august 1929 til Pamplona, i august 1930 til San José Oriol i Barcelona, i august 1931 til San Pedro Apóstol i Barcelona med residens i Lauria 38, og i 1936 flyktet han hjem til Villafranca del Cid.

Br. Benedicto Andrés avtjente militærtjenesten i Afrika, hvor Spania på denne tiden kjempet mot visse marokkanske stammer. Da oppsto det et rykte om at han hadde gått ut av ordenen. Hans fetter, br. Jerónimo Emiliano, skrev et strengt brev til ham. Br. Benedicto svarte: «Menneskelig talt ville jeg ha hatt motiver for å gi opp, men takket være Gud er jeg langt fra å tenker på å forlate kommuniteten. Jeg glemmer ikke at jeg har forpliktet meg. Du må si til alle det angår at br. Benedicto fortsetter å være br. Benedicto».

I det militære ba han midt blant de andre uten noen skam. Han underviste også noen analfabetiske medsoldater i lesing. Før øvrig beskrev han krig som en avskyelig katastrofe. Under militærtjenesten begynte br. Benedicto Andrés å føle vekten av troskap. Støtten fra sin venn br. Parache fra de la Salle-brødrene hjalp ham både i brakkene og for å forbli trofast mot prinsippene for et religiøst liv. Deres militære sjefer så i ham hans offervilje og hans gode administrative evner, så han ble forfremmet til korporal og deretter til sersjant i hæren. I denne situasjonen fikk han aktelse som en god kamerat og en tjenestevillig venn.

Da han returnerte fra sin militærtjeneste, ba han om tillatelse til å besøke sine foreldre. Han måtte gjennomleve et vanskelig øyeblikk av lydighet da superioren avslo å gi ham tillatelse. Allerede i de aller første årene han underviste ble han brakt for retten for seksuelt misbruk. Da han presenterte seg der, sa guttenes foreldre: «Dette er ikke ham, vi mente en annen en!» Mellom anklagen og rettssaken hadde han lidd svært av dyp smerte og skam.

Fra 1931 var br. Benedicto Andrés en del av maristenes kommunitet i Lauria 38 i Barcelona, hvor han utførte sin misjon som pedagog i den lille skolen San Pedro Apóstol sammen med br. Romandus. I skoleåret 1935-36 underviste han ved kollegiet La Immaculada, en helt gratis skole. Han var glad for å undervise barn fra hjem med lav inntekt. Paradoksalt nok ble han fratatt den gleden av folk med det politiske idealet å forbedre skjebnen til arbeiderklassen.

Den 19. juli 1936 ble kommunitetens superior den broren som hadde ansvaret for kjøkkenet, arrestert av de revolusjonære anarkistene i FAI. De andre brødrene måtte gå i dekning, og som en konsekvens av volden i Barcelona i juli 1936, ba br. Benedicto provinsialen om lov til å flytte til familien i Villafranca del Cid. Der levde han og hans fetter Jerónimo Emiliano ubemerket inntil landsbyens revolusjonskomite utstedte en proklamasjon om frivillig verneplikt for menn med garanti for livet for ordensfolk.

Br. Benedicto Andrés bestemte seg for å melde seg og tenkte at dette også ville beskytte hans familie. Men da de sjekker hans papirer, ble han utsatt for avhør i komiteens lokaler. Etter avhøret sa han til sine slektninger: «Min dødsdom er allerede signert». Han dro for å treffe faren til sin fetter og etterlot en lapp hvor han skrev: «Fortell Emiliano at han ikke skal melde seg. Om jeg blir drept, kan han i det minste redde seg». Til dem som tilbød ham et trygt gjemmested, sa han at han ikke ville skape vanskeligheter for familien.

Ved solnedgang den 7. desember kom et medlem av komiteen til hans hjem, han var en barndomsvenn av ham og de hadde også vært i det militære sammen. En av hans søstre åpnet døren, og da han fikk beskjed, sa han: «Min time er kommet». Han la til: «Vi ses i himmelen». Deretter fulgte han sin «kamerat». Som vanlig ble det ikke holdt noen rettssak, han ble kastet rett i fengsel. Der fant han sin gamle lærer og andre venner.

Først drepte de den gamle læreren, deretter sakristanen, legen og til slutt maristbroren og en ung mann. De detaljene vi kjenner om de siste øyeblikkene av br. Benedicto Andrés’ liv, kommer fra sr. Balbina Fontanet, som en natt hørte fra en av de militssoldatene som enten var vitne eller selv skjøt mot br. Benedicto Andrés. Til henne sa militsmannen: «Hvilken modig munk vi skjøt i natt. Ved det første skuddet sa han: ¡Viva Cristo Rey! De skjøt en gang til og han sa, svært modig: ¡Viva la Inmaculada Concepción! Ved det tredje skuddet sa han med lav stemme: «Hellige Familie, ta meg i deres armer!» Før han døde, sa han: «Som en spanjol tilgir jeg dere, som en maristbror takker jeg dere for å gi meg dette martyriet for å opphøye min Gud. Selv om jeg ikke var deres bror på jorden på grunn av våre ulike ideer, håper jeg at jeg bli det i himmelen». «Hvilken modig munk!» sa miltsmannen. Br. Benedicto Andrés var 37 år gammel.

Det skjedde den 7. desember 1936 i nærheten av Santa Pau Albocácer i Castellón. Hans levninger ble gravlagt på kirkegården i den byen. Ved en restrukturering av den kommunale kirkegården ble hans levninger lagt i en massegrav på kirkegården.

null 59. Den salige Jakob Cortasa Monclús (*) (kat: Jaume; sp: Jaime) (ordensnavn Pedro; kat: Pere), legbror FMS, ble født den 15. juli 1883 i Millà i provinsen og bispedømmet Lleida (sp: Lérida) i regionen Catalonia i Spania. Hans foreldre Juan Cortasa og Antonia Monclús fikk sønnen døpt den 5. august i sognekirken i byen, San Pedro Apóstol. I samme kirke ble han fermet (konfirmert) og mottok sin første kommunion. I de årene som Jakob ble født, viser folketellingen at Millà i kommunen Ager kunne ha et par dusin innbyggere. I noen tid har hele området av byen gradvis blitt avfolket, og nå er Millà et ensomt sted.

Jakobs foreldre våket over hans intellektuelle og moralske utvikling. Da de observere tegn i ham på et religiøst kall, ble han oppfordret til å svare på Guds kall, og de selv fulgte ham som femtenåring den 27. august 1898 til maristenes novisiat i Vic i provinsen Barcelona. Han ble ikledd ordensdrakten den 1. januar 1899 og fikk navnet br. Pedro. Den 5. august 1900 avla han løfte om lydighet som det var vanlig i de dager. Han viet seg definitivt til Herren da han avla sine evige løfter i maristenes institutt den 27. august 1905 i Manresa i provinsen Barcelona.

Før han avla løfte om lydighet, arbeidet han i San Andrés de Palomar i Barcelona og var kokk i Malgrat de Mar i Barcelona. I august 1900, etter lydighetsløftet, var han lærer ved maristenes skoler i Sabadell i Barcelona, San Andrés de Palomar, Torrelaguna i Madrid, hvor han underviste fra 1905 til 1910 og var direktør fra 1910 til 1916. Han ledet kollegiet i Cabezón de la Sal fra 1916 til 1922 og kollegiet i Arceniega i Álava fra 1922 til 1925. Han var direktør i Cabezón de la Sal fra 1925 til 1931, lærer fra 1931 til 1933 og igjen direktør fra 1933 til sin død. Det var der han møtte utbruddet av borgerkrigen som herjet Spania.

Hele hans liv var viet til utdannelsen av de beskjedne sosiale klasser, det vil si barn av bønder og arbeidere. Som direktør pleide han å invitere sine lærere til personlig å følge hvert av barna. Han var eksemplarisk, uselvisk, enkel og observant, og han viet seg til praktisering av dyder og oppfyllelsen av sine religiøse plikter. Mens han var direktør, oppførte han seg som en ekte far for alle, uten å kreve av noen mer enn han burde. Hans personlige mappe viser at han i hele sitt liv var en utmerket pedagog barn fra de lavere klasser, fattige studenter og barn av arbeidsfolk. Han ikke bare kjempet for å frigjøre dem fra den vanlige uvitenheten i de miljøene hvor de bodde, men fremfor alt prøvde han å innpode i deres hjerter en dypt religiøs overbevisning. Det er ingen tvil om at det var årsaken til den store hengivenhet og beundring som menneskene i Cabezón følte for ham.

I de to nabolandsbyene Cabezón de la Sal og Carrejo i provinsen Santander drev brødrene to beskjedne skoler som minnet om forholdene i instituttets første dager. I Cabezón de la Sal drev brødrene en grunnskole og en klasse for håndverk og handel. I alt tok de seg av 182 elever. De tre brødrene i Carrejo var travle med 44 elever i tre grunnskoleklasser. Det var to ofre i hver kommunitet. I Cabezón var det brødrene Pedro (53 år) og Narciso (59 år), og i Carrejo brødrene Colombanus-Paul (59 år og fransk) og Nestor Eugenio (24 år). Br. Pedro ble satt stor pris på i Cabezón de la Sal. Han hadde arbeidet der i atten år, tolv av dem som skolens direktør. Takket være sin innflytelse var han i stand til å få sine brødre ut av fengsel, men han endte opp med å sitte der selv.

I provinsen Santander hadde Folkefronten overtaket på den tiden da general Franco startet borgerkrigen, så brødrene ble ikke forstyrret før i oktober 1936. I slutten av oktober konfiskerte kulturkommisjonen skolen i Cabezón, og brødrene flyttet til Carrejo. I begynnelsen av november inspiserte en gruppe militsmenn skolen i Carrejo. De ga brødrene en bot på hundre pesetas som måtte betales før klokken tre. Folket i landsbyen spleiset på pengene og betalte. Br. Erasmo José, kommunitetens superior, ble ført til fengselet, hvor han fant sognepresten, en seminarist og andre mennesker i en elendig forfatning. Br. Pedro som kjente de riktige personene, klarte å få satt sin superior fri. Men før han dro, måtte superioren undertegne anklagen: «For å gjemme et flagg som han tilber». En ny inspeksjon fratok brødrene all deres mat. For å overleve måtte de begynne å gi privattimer.

Som en represalie etter nasjonalistenes bombinger av Santander bestemte militsbøllene seg for å kaste brødrene i fengsel den 27. desember 1936. Men fengselet var allerede fullt og det fantes ikke mer rom, så da ble kirken brukt. Men brødrene ble stengt inne i rådhuset, hvor de satt i to dager før de ble satt fri. Men nærmere klokken fire den 30. desember ble brødrene igjen kastet i fengsel. Brødrene María Ruperto og Luis María manglet – de hadde dratt til Santander. Da de kom tilbake, orienterte husets tjener dem om situasjonen. De gikk raskt til fengselet for å besøke sine medbrødre, men da ble også de satt i fengselet.

Den 31. desember kjørte militsmennene de syv brødrene til Santander. Der ble de kastet i provinsfengselet. Om natten den 1. januar ble cellene inspisert, men rundt kvart over ni ble brødrenes celle åpnet på nytt. De lå rett på gulvet uten noen puter eller tepper, men heldigvis hadde de sine frakker. De reiste seg opp og to offiserer kom inn med deres mapper. De kalte opp brødrene Pedro, Narciso, Colombanus-Paul og Nestor Eugenio. De dro alle sammen.

I fengselet gikk det et rykte om at de var satt fri. Imidlertid rapporterte Victoriano Fernandez Zubiaurre: «De ble drept nær fyrtårnet i Santander og deretter kastet i sjøen». Ambrosio Calzada Hernandez ga en lignende rapport: «De ble ofret enten ved fyret eller i Jesus del Monte, to uhellsvangre steder som passet for henrettelser. Deretter ble de kastet i sjøen eller over en klippe». I byen Santander tvilte ingen på at brødrene var drept. Det skjedde tidlig om morgenen den 2. januar 1937 i Cabezón de la Sal i Santander i provinsen og regionen Cantabria i Spania.

Det viktigste motivet for disse drapene var hat, og hovedaktøren i denne kriminalsaken var Manuel Forcelledo fra Asturias. Da han kom tilbake fra Amerika, hadde han blitt eier av en billig restaurant i Cabezón. Han skrøt av å være ateist. Han var så støtt over brødrene at han ga ordre om at de skulle skytes. Da bøllene hadde brødrene i sine hender, tilfredsstilte de ikke bare sitt raseri mot dem, men de rettet også sin aggresjon mot de religiøse gjenstandene som brødrene bar på seg. De rev krusifikset fra br. Pedros bryst og trampet på det mens de ropte: «Hvilke andre bevis trenger vi?” Br. Colombanus-Paul bar sin rosenkrans, og den tok de også.

Brødrene som berget livet, hadde erklært at de var lærere. De som ble skutt, hadde erklært at de var professorer. Professorene ble regnet som religiøse.

null 60. Den salige Baldomerus Arribas Arnáiz (*) (sp: Baldomero) (ordensnavn Narciso), legbror FMS, ble født den 27. februar 1877 i Santibáñez de Esgueva i provinsen og erkebispedømmet Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Han var den yngste av tre barn i ekteskapet mellom Martín Arribas og María Arnáiz. Foreldrene bar ham til dåpen dagen etter fødselen i landsbyens sognekirke La Asunción de Nuestra Señora. Han ble fermet (konfirmert) og mottok sin første kommunion i samme kirke.

Landsbyen Santibáñez stammer fra 900-tallet og ligger på siden av en ås, og har utsikt over bredden av Río Esgueva. Det romanske kapellet San Salvador er fra 1100-tallet, byen har et torg med arkader. I siste kvartal av 1800-tallet viser folketellingen at Santibáñez hadde rundt 240 innbyggere, mens den nå har rundt åtti. Innbyggerne arbeidet fra soloppgang til solnedgang på markene, hvor de dyrket belgfrukter, korn, poteter, vinstokker og hamp. For å supplere sine ressurser drev de med storfe og supplerte med jakt og fiske, som florerte i landsbyen.

Baldomerus og hans to brødre gikk på landsbyens skole. Deres dypt religiøse foreldre utdannet dem i troen og praktiseringen av de kristne dyder, noe som uten tvil bidro til det religiøse kallet som oppsto hos minstemann i familien. Baldomerus svarte sjenerøst på Guds kall, så i 1890 trådte den trettenårige Baldomerus inn i maristenes hus i Canet de Mar i provinsen Barcelona. Den 22. januar 1892 fortsatte han til novisiatet i samme hus, og den 8. desember samme år ble han ikledd ordensdrakten og fikk navnet br. Narciso. Den 7. august 1894 avla han løfte om lydighet, som skikken var den gangen. Den 28. august 1898 avla han sine evige løfter i San Andrés de Palomar i Barcelona og viet sitt liv til Gud for alltid i maristenes institutt.

Han var sytten år gammel da han avla lydighetsløfte i 1894, og i juni samme år fikk br. Narciso på normalskolen i Girona tittelen lærer for de nederste trinn (maestro elemental), og han begynte umiddelbart å undervise. I september 1896 fikk han tittelen maestro superior. Maristenes arbeid var fortsatt i sine første stadier i Spania, men fundamentene var blitt lagt. De overordnede kjente br. Narcisos talenter, så de spurte ham ofte om å åpne eller lede skoler eller å administrere hybelinstitusjoner.

Han begynte sin lange tjeneste blant barn i august 1894, deretter underviste han ved maristenes skoler i Canet de Mar i Girona, hvor han var professor fra 1895 til 1901 og direktør fra 1901 til 1903. Deretter underviste han i Palafrugell i Girona og ledet en landbruksskole i Tarazona i Zaragoza i skoleåret 1904-05. Deretter arbeidet han i Cartagena, Murcia, Malgrat de Mar i Barcelona, Calatayud i Zaragoza, Cullera i Valencia, igjen i Girona, Igualada i Barcelona, Lleida, Toledo, Zaragoza, igjen Calatayud og Cabezón de la Sal, hvor han var ved utbruddet av borgerkrigen.

I løpet av sin oppvekst og ungdom var han en veldig glad, enkel og flittig gutt, alltid klar til å tjene og være nyttig for alle. Allerede da viste han en enorm entusiasme i å forberede seg til å utøve sitt fremtidige apostolat med utdannelse. Da han var blitt mann, viste han en spesiell evangelisk enkelhet, han så alltid på Gud og arbeidet aldri for å få menneskelig respekt. Innenfor kommunitetene hvor han levde, var han alltid kjær for brødre og studenter. Fremfor alt utmerket han seg ved sin gode ånd, og han hadde ry for å være en eksemplarisk ordensbror, fattig, kysk og lydig og en trofast tilhenger av regelen. Han var også en utmerket lærer.

Etter 39 års pedagogisk erfaring kom br. Narciso i august 1933 til Cabezón, som skulle bi hans endelige destinasjon. Han var glad for å kunne være til hjelp i den beskjedne institusjonen. Han var glad over å kunne prioritere å utdanne underprivilegerte barn og ha omsorg for deres familier, som han var spesielt glad i. Han var virkelig oppmerksom på de fattiges behov, og han ble derfor kalt «de fattiges venn». Et anonymt brev kom til ham med en syrlig bemerkning: «Det ville vært bedre om du tok deg av elevene fra din klasse heller enn den fattige klassen!» Han var jo selv anonym, og han endret ikke sin atferd.

De fire brødrene på skolen i Cabezón og de tre i Carrejo ble arrestert den 30. desember 1936 og satt i fengsel i Santander. Br. Narciso ble ført ut sammen med sine brødre Pedro, Colombanus-Paul og Néstor Eugenio den 1. januar 1937, og deretter ble det ikke hørt noe mer om dem. Han ble drept sammen med de tre medbrødrene tidlig om morgenen den 2. januar 1937 i Cabezón de la Sal i Santander i provinsen og regionen Cantabria i Spania ved å bli kastet ut i havet fra fyret. Han var seksti år gammel.

null 61. Den salige Henrik Oza Motinot (*) (fr: Henri) (ordensnavn Colombanus-Paul), legbror FMS, ble født den 1. august 1877 i Lyon i departementet Rhône i regionen Rhône-Alpes i Frankrike. Hans foreldre var Michel Oza og Marie-Louise Motinot, så i Frankrike het han Henri Oza, men i Spania brukte han begge etternavnene etter spansk skikk. Foreldrene bar ham til dåpen den 5. august i sognekirken Saint-Joseph i Lyon. Noen år etter Henriks fødsel flyttet hans foreldre til Saint-Donat, en gammel gallo-romersk by i departementet Drôme i regionen Rhône-Alpes.

Der gikk han på maristenes skole, hvor han elsket livet som brødrene levde og dyrket sitt religiøse kall. Den 3. mai 1893 trådte han inn i novisiatet i Saint-Paul-Trois-Châteaux, hvor han ble ikledd ordensdrakten den 24. august samme år og fikk navnet br. Colombanus-Paul. To år etter fullført novisiat avla han et løfte om lydighet den 10. september 1896 i henhold til skikken på den tiden. Den 19. september 1901 ble han viet til Gud for livet med sine evige løfter i maristenes institutt.

Etter å ha fullført novisiatet mottok han i Avignon i oktober 1894 Brevet obligatoire, noe som var nødvendig for å utøve undervisning i Frankrike. Deretter ble han sendt som kokk til Salon-de-Provençe i departementet Bouches-du-Rhône i regionen Provençe-Alpes-Côte d’Azur. Han ble sendt tilbake til Saint-Paul som en ansatt i april 1895. Siden september 1895 var han hjelpelærer ved ulike maristskoler i Frankrike. Han var en av dem som måtte dra i eksil fra Frankrike i 1903 på grunn av Combes-loven, som oppløste ordener og kongregasjoner i Frankrike. Han kunne aldri ha forestilt seg at han skulle bli martyrdrept i Spania 33 år senere!

Disiplin var aldri hans sterkeste side, verken i Frankrike eller i Spania, selv i de laveste klassene, for han var alt for sjenert og alt for snill, noe som gjorde ham svak og ettergivende. Derfor måtte hans overordnede flytte ham rundt ganske ofte. Men selv de kontinuerlige endringene av skoler i Frankrike og i Spania klarte å bøte på dette problemet. I januar 1904 var han allerede i maristenes skole i Pamplona, og fra juni 1904 var han i mange maristskoler i Spania, hvor han tjenestegjorde som hjelpelærer. Han var intellektuelt begavet og behersket fransk, spansk og engelsk, han hadde også et musikalsk talent og sørget for interessante liturgier i sognene. Han hadde også en stor kulturell bakgrunn. Hans intellektuelle talenter gjorde at han med letthet tok sine grader i lærerutdannelsen..

I august 1926 så han ut til å finne den ønskede stillheten da han ble sendt som kokk til kommuniteten i Carrejo i Cantabria. Kommuniteten i Carrejo besto av tre brødre. Han var 49 år gammel og full av liv og erfaring, han var kokk og leder for barnehagen: I sistnevnte jobb hadde han ingen erfaring i sitt maristiske liv. Han utførte begge jobber med en stor ånd av tjeneste, med vennlighet og med perfekt underdanighet til superiorens retningslinjer. Samtidig ga han privatundervisning i fransk og var organist i sognet.

Hans vanskeligheter med undervisningen svekket ikke hans åndelige liv. Tvert imot, var de en stimulans til å samhandle mer intimt med Gud og styrke sin maristiske ydmykhet, enkelhet og beskjedenhet. Brødrene satte pris på hans snille og hjelpsomme karakter og liv i selvfornektelse og offer, og det er rimelig å legge til at mer enn hadde gjort opp for sine mangler med pedagogisk apostolat ved sitt liv viet til andre.

Etter utbruddet av borgerkrigen og den påfølgende revolusjonen i juli 1936 kunne br Colombanus-Paul ha vært reddet ved å henvende seg til det franske konsulatet og bruke sin franske nasjonalitet til å returnere tilbake til fedrelandet. Men hans kjærlighet til kommuniteten og sine spanske brødre fikk ham til å dele deres skjebne til siste slutt.

De fire brødre fra Cabezón og de tre fra Carrejo ble arrestert den 30. desember 1936 og satt i fengsel i Santander. Br. Colombanus-Paul ble ført ut sammen med medbrødrene Pedro, Narciso og Néstor Eugenio den 1. januar 1937, og siden da er det ikke noe mer hørt om dem. De ble drept tidlig om morgenen den 2. januar 1937 i Cabezón de la Sal i Santander i provinsen og regionen Cantabria i Spania, sannsynligvis ved å bli kastet i havet fra fyret ved Cabo Mayor. Br. Colombanus-Paul var seksti år gammel.

null 62. Den salige Ctesiphon Ortega Villamudrio (*) (sp: Tesifonte, Tesifón) (ordensnavn Néstor Eugenio), legbror FMS, ble født den 10. april 1912 i byen Arlanzón i provinsen og erkebispedømmet Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Hans foreldre Bernardino Ortega og Valentina Villamudrio bar ham til dåpen to dager senere i sognekirken San Miguel Arcángel i fødebyen og fikk navnet Ctesiphon (sp: Tesifonte). I samme kirke mottok han også sin første kommunion syv år gammel og ble fermet (konfirmert) den 2. juni 1923.

Arlanzón, som har sitt navn etter elven som renner gjennom landet, er en jordbrukslandsby som i dag har i overkant av 400 innbyggere. I begynnelsen av forrige århundre var det fortsatt regler for det kristne liv: mennesker sto opp og gikk til sengs med en bønn på leppene og trodde fast på Herren, ba rosenkransen og velsignet bordet. I dag er det forskjellig, men folk holder på troen og kristne skikker. I dette miljøet preget av tro vokste Ctesiphon opp i sin familie og fikk sin oppdragelse, og han var alltid preget av en god oppførsel.

Da han var tolv år gammel, støttet foreldrene hans ønske om å bli en maristbror og fulgte ham til maristenes seminar i Arceniega i Álava da han trådte inn den 16. september 1924. Men livet var ikke lett for ham, for han var sykelig av natur og hadde vanskeligheter med studiene, så han måtte vende tilbake til sin familie. Da han hadde gjenvunnet sin helse, ble han gjenopptatt den 14. september 1929. Han fortsatte til novisiatet i Les Avellanes i provinsen Lleida, hvor han den 8. september 1930 ble ikledd ordensdrakten og fikk navnet br. Néstor Eugenio. Den 8. september 1931 kunne han krone sitt novisiat med avlegging av de første årlige løfter, men han hadde fortsatt en noe dårlig helse. Han skulle ha avlagt sine evige løfter i august 1936, men det var umulig på grunn av de politiske omstendighetene i landet.

Etter sitt novisiatet forberedte han seg for å undervise på skolastikatet i Les Avellanes, der studerte han pedagogikk og andre emner og utførte manuelt arbeid. I september 1933 ble han sendt som kokk og ansatt ved maristenes kollegium i Haro i La Rioja. I januar 1935 fortsatte han til skolen i Zaragoza som barneskolelærer, og i september samme år kom han til skolen i Carrejo som lærer. På grunn av den revolusjonerende stormen ble hans nærvær i kommuniteten i Carrejo «av varighet som et smil!»

Overalt etterlot han minnet om en føyelig, enkel og from ung ordensbror, men også veldig i stand til å sørge for at barna satte pris på studiene. De som bodde sammen med ham, sier han var glad i et fredelig liv og et liv i bønn, full av god vilje i tjeneste for Gud og alltid klar til å ta seg av noe behov han var bedt om av lydighet. Hans sykelighet hindret ham ikke fra å være sterk i sjel og ånd til å gå utover hva han kunne oppnå med sine egne meritter.

Den 30. desember 1936 ble de syv brødrene fra Cabezón og Carrejo arrestert og ført til fengsel i Santander. Den 1. januar 1937 ble br. Néstor Eugenio ført ut sammen med brødrene Narciso, Pedro og Colombanus-Paul, og ingen har hørt noe mer fra dem siden. Sannsynligvis ble de drept sammen tidlig om morgenen den 2. januar 1937 i Cabezón de la Sal i Santander i provinsen og regionen Cantabria i Spania. De ble trolig kastet i havet ved fyret. Br. Néstor Eugenio var den yngste i denne martyrgruppen med sine 25 år.

null 63. Den salige Eucherius Llanillo García (*) (sp: Euquerio) (ordensnavn Euquerio), legbror FMS, ble født den 20. februar 1914 i landsbyen Solanas de Valdelucio i kommunen Quintana de Valdelucio i provinsen og erkebispedømmet Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Hans foreldre Hermenegildo Llanillo og Maria García bar ham til dåpen to dager gammel i sognet San Cristóbal i hjembyen, som på den tiden hadde mindre enn hundre innbyggere.

Dette svært kristne ekteskapet ble velsignet av Gud med elleve barn. Faren var lærer og hans største drøm som pedagog var fremfor alt den menneskelige og kristne dannelse av sine egne barn. Foreldrene inspirerte i dem muligheten for kall til preste- eller ordensliv, og familien ble et ekte arnested for kall. Barna svarte med en ekstraordinær sjenerøsitet, for seks av dem ble maristbrødre: Euquerio, José, Agustín, Ananías, Julio og Basilio.

I september 1924 trådte Eucherius inn i maristenes seminar i Arceniega i Álava. Han fortsatte til novisiatet i Les Avellanes i provinsen Lleida i september 1924. Der ble han ikledd ordensdrakten den 8. september 1929, og han beholdt dåpsnavnet som ordensnavn. Den 8. september 1930 avla han sine første årlige løfter. Den 8. september 1935 avla han sine evige løfter i Les Avellanes og var trolig den eneste maristbroren som avla sine evige løfter under republikken. Etter novisiatet fortsatte han til skolastikatet i Les Avellanes, hvor han studerte pedagogikk. I august 1931 ble han sendt til Madrid og maristenes kollegium i Calle Cisne nr 3.

Br. Eucherius tilhørte kommuniteten ved Colegio externado Chamberí i Madrid. For bakgrunn, se nr 19. Han elsket å studere og hadde store talenter i å lære språk. Med elevene var han snill, men krevende i jaget etter pensummålene. Han hadde bare ett arbeidssted og arbeidet der etter skolastikatet og frem til sin død, men han sto alltid frem som en god pedagog. Hans personlighet hadde en sterk appell til sine studenter og folk han kom i kontakt med. Han likte ikke å imponere eller å være for dristig, men påvirket andre med sin finesse i arbeidet og med den store gleden han viste. Han fulgte alt med en slags sødme som tiltrakk seg folk. Ifølge et vitne i familien etterlot han minnet om en god og fleksibel og usedvanlig føyelig karakter. Hans død før fylte 23 år kuttet et dypt lovende liv fullt av håp.

Den 26. juli 1936 ble kollegiet ble utsatt for den første ransakingen og kommuniteten ble utvist. Den 22-årige br. Eucherius søkte tilflukt ved å ta inn på Hotel Altorga. Om ettermiddagen den 30. august 1936 ba noen få politimenn hotellbestyreren å sjekke ut en liste med navn, og bestyreren og brødrene ble arrestert. Br. Euquerio og hans kjødelige bror José ble tatt til sikkerhetspolitiets hovedkontor og derfra til piaristenes kollegium i Calle General Porlier, som var konfiskert og omgjort til fengsel. Der startet et liv av nød og forsakelse. De ble avhørt, og mishandlingen, kulden og fuktigheten gjorde at br. Eucherius ble syk.

Ved juletid forverret hans tilstand seg. En lege som også var fange, diagnostiserte en alvorlig sykdom, men han kunne ikke gjøre noe. Av frykt for smitte måtte br. Eucherius’ bror og legen pleie ham i en fuktig kjeller. Uten mat, medisin eller varme klær ble han snart delirisk og mistet bevisstheten. Hans bror José startet en novene til Marcellinus Champagnat og ba om at broren skulle bli helbredet. I disse dagene hadde han intervaller hvor han syntes å kjenne igjen broren og kalte ham ved navn. Andre ganger kunne han høre ham be Hill deg, Maria med stor hengivenhet. På den niende dagen i novenen, den 4. januar 1937 døde han uten å ha mottatt noen medisinsk hjelp. Det var i byen, provinsen og regionen Madrid i Spania. Han var 22 år gammel.

null 64. Den salige Dionysius Domínguez Martínez (*) (sp: Dionisio) (ordensnavn Domingo Ciriaco), legbror FMS, ble født den 24. januar 1911 i Villoria de Órbigo i provinsen León og bispedømmet Astorga i regionen Castilla y León i Spania. Hans foreldre Miguel Domínguez og Teodora Martínez bar ham til dåpen dagen etter i sognekirken San Miguel i Villoria. I mai 1921 mottok han sin første kommunion. Han ble fermet (konfirmert) i 1927 i Tuy i Pontevedra.

Villoria ligger på begge sider av elven Órbigo, derav navnet. På den tiden da Dionysius ble født hadde byen rundt 600 innbyggere. Jorden der er egnet for dyrking av belgfrukter og korn, og disse produktene levde de fleste av landsbyens familier av.

Foreldrenes ekteskap var velsignet med syv barn, tre av dem ble konsekrert til Gud: Dionysius og to av hans søstre gikk inn i ordenslivet. I sine tidlige år oppfylte han sine plikter og viste lydighet og respekt, han var en modell for sine kamerater og en av de flittigste. Hans mor oppmuntret ham da han bestemte seg for å bli marist, selv om hun ville ha foretrukket at han ble prest.

Dionysius trådte den 4. desember 1925 inn i maristenes seminar i Venta de Baños i Palencia, fjorten år gammel. Derfra dro han den 15. september 1926 til novisiatet i Tuy. Der ble han ikledd ordensdrakten den 19. mars 1927 og fikk navnet br. Domingo Ciriaco. Den 19. mars 1928 avla han sine første årlige løfter. Den 15. august 1934 ga han seg definitivt til Gud da han avla sine evige løfter i Tuy.

Etter sine første midlertidig løfter fortsatte han på skolastikatet i Tuy, hvor han studerte pedagogikk og forberedte seg for utøvelsen av undervisningen. Listen over hans destinasjonene er svært kort, for i september 1928 ble han sendt til kollegiet San José i Calle de Fuencarral nr 126 i Madrid, og i denne byen ble han arrestert og ga sitt liv for Gud og mottok martyrpalmen.

De brødrene som han bodde sammen med, ble hans familie, hans liv og hans skatt. Hans muntre karakter fostret en god ånd i kommuniteten og brødrene syntes fornøyd med ham, noe som gjorde ham glad i dem. Han var alltid villig til å tjene brødrene, studentene og alle som trengte hans hjelp. Han hadde kvaliteter for undervisning og var en utmerket lærer, dannet på basis av konsistens og å følge direktørens instruksjoner. Han viet seg til opplæring av sine studenter, noe som virkelig ble verdsatt, og han vant deres hengivenhet, og han følte seg også glad i dem og fornøyd med dem. Br. Domingo Ciriaco underviste bare i de lavere klasser i grunnskolen.

Kommuniteten ved Colegio San José søkte tilflukt i Residencia de Estudiantes Cardenal Cisneros. De seks brødrene var br. León Argimiro (23 år gammel), drept den 20. juli 1936, br. Luis Daniel (26 år gammel), drept den 16. oktober 1936, br. Ángel Hipólito (33 år gammel), drept den 12. desember 1936, br. Julián Marcelino (22 år gammel), drept den 3. desember 1936, br. Domingo Ciriaco (25 år gammel), drept den 20. april 1937, og br. Jorge Camilo (20 år gammel), drept den 21. august 1937.

Den 18. juli 1936 forlot han kollegiet San José og søkte tilflukt i Calle Magdalena nr 18, i hjemmet til sin søster. Hun hadde en grønnsaksbod på et marked, hvor han arbeidet som ekspeditør. Han kunne ha unngått døden, for hans søster hadde registrert ham i en fagforening som ansatt hos henne. Domingo behandlet kundene med stor letthet som om han hadde gjort dette hele livet. Han utstyrte sine medbrødre med medlemskort hos UGT, den sosialdemokratiske fagbevegelsen (Unión General de Trabajadores), noe som reddet dem fra mange farer.

Da han ble mobilisert til hæren, dro han til Valencia. Om ettermiddagen den 20. april 1937 skulle han melde seg sammen med to andre marister i en brakke som i dag er forsvunnet, i Calle María de Molina nr 9, for å signere passene for fritt leide. De synes å ha blitt gjenkjent og rapportert av en tidligere student på kollegiet, og de ble arrestert og dømt. De to brødrene som ledsaget ham, advarte en kusine av ham, som gjorde sitt beste for å finne ut hva det var snakk om, men hun klarte ikke å finne noe.

Brødrene León Argimiro, Luis Daniel og Domingo Ciriaco gjennomgikk den samme skjebne. De ble tatt av militsen, og deretter forsvinner alle spor. Br. Domingo Ciriaco ble brakt til kollegiet San José i Madrid, som hadde blitt et senter for sikkerhetspolitiet, og direktøren der var den gamle elevens far. Tilskuere så ham gå inn i kollegiet den 20. april 1937, men ingen så ham noensinne gå ut igjen. Senere fant besøkende åpenbare tegn på tortur som var blitt påført ofrene. Man regner med at han døde den 20. april 1937 i byen, provinsen og regionen Madrid i Spania. Se nr 1 for flere detaljer om denne gruppen. Han var 25 år gammel. Han ble drept bare for å være en maristbror.

null 65. Den salige Vitalis García y García (*) (sp: Vidal) (ordensnavn Jorge Camilo), legbror FMS, født den 7. februar 1916 i Cuadros i provinsen og bispedømmet León i regionen Castilla y León i Spania. Han var det siste barnet til sine foreldre Cipriano García og Saturnina García. Ettersom han var i livsfare, ble han nøddøpt samme dag av sin tante D. García. Han ble fermet (konfirmert) den 22. oktober 1917 av biskopen av León.

På den tiden da Vitalis ble født, hadde hans hjemby mer enn 1200 innbyggere. Den ligger i dalen ved Río Bernesga, hvor vannet gjør områdene fruktbare. Folk på stedet er engasjert i dyrking av landbruksprodukter, hovedsakelig korn. Det gode beitet på stedet tillater også husdyr. Vitalis levde i ro på dette stedet til han var nesten tretten år gammel og nøt en lykkelig barndom.

Hans familie sa om ham at han var den mest intelligente av alle brødrene, og han passet også på med den største omhu å glede sine foreldre og hjelpe dem i arbeidet. Han var utstyrt med en alvorlig karakter og viste tidlig tilbøyelighet til studier, og han bemerket seg for sin spesielle flittighet. Læreren pleide å sette ham opp som en modell på skolen og sognepresten gjorde det samme i katekesen.

Ettersom en av hans brødre allerede var en maristbror, valgte Vitalis å følge ham. Han trådte den 30. november 1928 inn i maristenes seminar i Venta de Baños i Palencia, nesten tretten år gammel. Som en belønning for sin innsats i studiene, for sin føyelighet og gode ånd, ble han sendt til Blancotte i Frankrike for å fortsette sin utdannelse og lære fransk. Den 1. februar 1934 dro han til novisiatet i Tuy i Pontevedra og gjorde seg klar til å følge den guddommelige samtale med sjenerøsitet. Han ble den 15. august 1934 ikledd ordensdrakten og fikk navnet br. Jorge Camilo. Han avla sine første årlige løfter den 15. august 1935, men han ble myrdet lenge før han kunne avlegge sine evige løfter. Hans definitive konsekrasjon var å gi sitt liv til Gud gjennom martyriet.

Umiddelbart etter sine midlertidig løfter ble han sendt til skolen San José i Calle Fuencarral nr 126 i Madrid. Denne skolen ble hans eneste mål, fordi i denne byen led han martyrdøden. Han kom til denne skolen med de beste ønsker for å overgå seg selv, og han begynte å oppfylle et apostolisk ideal han lenge hadde drømt om. Han overga seg til sin misjon og tok over klassen av de yngste elevene på skolen.

Han var alltid åpen for veiledning med lekser av mer erfarne brødre, og han kunne la seg bli styrt av dem. Han forberedte sine leksjoner nøye og fikk ikke sove før han hadde alt klart for neste dag. Han hadde alltid hendene fulle, og blant sine brødre og elever fikk han en intelligent, delikat og forsiktig behandling. Hans gode vilje, ønsker og selv hans drømmer ble snart forkortet, for Guds plan for ham var en annen, siden han var ment for det høyeste offer, martyriet.

Den spanske borgerkrig og den påfølgende revolusjonen brøt ut den 18. juli 1936. De seks brødrene fra kommuniteten ved Colegio San José i Madrid som søkte tilflukt i Residencia de Estudiantes Cardenal Cisneros, var br. León Argimiro (23 år gammel), drept den 20. juli 1936, br. Luis Daniel (26 år gammel), drept den 16. oktober 1936, br. Ángel Hipólito (33 år gammel), drept den 12. desember 1936, br. Julián Marcelino (22 år gammel), drept den 3. desember 1936, br. Domingo Ciriaco (25 år gammel), drept den 20. april 1937, og br. Jorge Camilo (20 år gammel), drept den 21. august 1937.

Da de militante stormet skolen San José den 20. juli 1936, lå br. Jorge Camilo til sengs, syk med tyfus. De hadde ingen nåde med ham, så de tvang ham opp og tok ham til La cárcel Modelo. Han var der til november 1936, da han ble overført til piaristenes kollegium i Calle General Porlier, som var konfiskert og omgjort til fengsel. Der møtte han José María Menon, som han etablerte et nært vennskap til. Etter rettssaken i begynnelsen av 1937 ble han løslatt. Han visste ikke hvor han skulle gå, så hans venn ga ham et brev til sin mor, og hun tok ham inn i sitt hjem som om han var en sønn.

Br. Jorge Camilo var den yngste broren i kommuniteten. Ettersom han nå var tyve år, ble han innkalt for å avtjene militærtjeneste. Han ble sendt til brakkene som var installert i skolen til Vincentianerpatrene i Hortaleza i Madrid, hvor han var i en bataljon av forsterkninger til Lister-brigaden. Den ellevte divisjon i l’Exèrcit Popular de la República ble også kalt Batalló Líster, siden den sto under kommando av Enrique Líster Forján (1907-94) fra PCE (Partido Comunista de España), det spanske kommunistpartiet. Br. Jorge Camilo unngikk slagmarkene slik at han ikke trengte å drepe noen.

Da de militære lederne fikk vite at han var ordensmann, ble han den 21. august 1937 skutt i gårdsrommet i brakkene i Hortaleza i provinsen og regionen Madrid i Spania som en advarsel til alle. Det antas at hans levninger ble gravlagt i skolens hage, for det ble fastslått med sikkerhet at de som ble myrdet i brakkene, ble gravlagt i hagen. Se nr 1 for flere detaljer om denne gruppen. Han var tyve år gammel.

null 66. Den salige Nemesius Cabria Andrés (*) (sp: Nemesio) (ordensnavn Julián José), legbror FMS, ble født den 5. august 1908 i Susilla, en av de landsbyene som tilhører kommunen Valderredibles i provinsen Santander (i dag Cantabria) i regionen Cantabria i Spania. Denne regionen tilhørte på den tiden erkebispedømmet Burgos. Hans foreldre Isidoro Cabria og Valentina Andrés fikk ham døpt samme dag som han ble født. De var svært kristne og viet store anstrengelser for å utdanne ham og sine andre barn i kunnskap om og praktisering av de kristne dyder. Helt fra sine tidligste år svarte Nemesius på deres innsats og manifestere en enestående tilbøyelighet til det gode.

To hans brødre hadde dratt før ham til junioratet i maristenes seminar i Arceniega i Álava. En av dem, Florentino, dro for å arbeide i Chile. Etter deres eksempel trådte Nemesius i november 1919 inn i det samme seminaret, elleve år gammel, og der ble han fermet (konfirmert) den 21. september 1921. Han fortsatte den 29. september 1922 til novisiatet i Les Avellanes i provinsen Lleida, og der ble han den 8. september 1923 ikledd ordensdrakten og fikk navnet br. José Julián. Han avla sine første årlige løfter den 8. september 1924 i en alder av seksten år. Han viet seg til Gud med å avlegge sine evige løfter den 15. august 1929 i Les Avellanes. Etter novisiatet fortsatte hans vitenskapelige og pedagogisk utdannelse i skolastikatet og han begynte sine pedagogiske studier.

I august 1925 ble han sendt som lærer til maristenes seminar i Vic i provinsen Barcelona, hvor han var glad for å delta i formasjonen av dem som forberedte seg på å bli maristbrødre. I tillegg var dette apostolatet perfekt egnet til hans måte å være på, for han var god av natur. I august 1929 ble han lærer ved seminaret i Arceniega, et reisemål som var spesielt kjært for ham, ettersom det var stedet hvor han tilbrakte sine første år i sitt maristiske liv. Derfra flyttet han i august 1931 til Manzanares i provinsen Ciudad Real. To år senere, i august 1933, ble han sendt til kollegiet i Murcia, hvor han ble værende i bare ett år. I august 1934 ble han valgt blant de brødre som skulle grunnlegge det nye maristiske kollegiet i Cuenca.

Kollegiet i Cuenca kan skryte av å ha blitt grunnlagt under den republikanske perioden i 1934 da forfølgelsen allerede ble annonsert av illevarslende tegn. Det nye kollegiet Fray Luis de León med dets rent sivile status viser hvor mye de spanske brødrene var klare til å møte den nye politiske situasjonen og hvordan de ønsket å forbli nærværende i ungdommens verden.

Br. Julián José var sympatisk og medfølende av karakter, og i tillegg var han ydmyk, enkel og full av religiøs nestekjærlighet. I sine studier hadde han vist gode evner i både matematikk og naturvitenskap, og hans normer var strengt i samsvar med de kongelige. I hans undervisning var hans store sinnsro bemerkelsesverdig. Han hevet aldri stemmen for å påtvinge sin autoritet. Han ble aldri sint, ikke engang på de minst begavete barna, men han viste seg sterk og fast. Han foretrakk oppmuntring for å motivere sine elever, og de fortalte om gode minner om sin eksemplariske lærer. Han hadde også en upåklagelig moralsk oppførsel. Han kunne godt gjøre manuelt arbeid, og han feide klasserommene når det ikke var noen vedlikeholdsarbeidere. Elevene meldte seg frivillig til å hjelpe ham.

Han viste et spesielt engasjement for den religiøse undervisningen. Han var besjelet av en brennende iver for katekesen for barn, og han pleide å si at han var ordensmann for å redde seg selv og sjelene til barna som han var betrodd. Denne iveren førte ham til å bekymre seg om velferden til de mest ydmyke. På kollegiet i Cuenca var vaktmesteren en gammel mann uten noen utdannelse. Br. Julián lærte ham å lese og skrive. Litt etter litt fikk han ham til å verdsette religionens skjønnhet så godt at denne mannen, som hadde gitt opp all religiøs praksis, startet å gå i kirken. Denne samme vaktmesteren tilbød ham den tryggeste gjestfriheten av alle da forfølgelsen spredte kommuniteten.

Brødrenes nærvær i Cuenca tiltrakk seg straks befolkningens sympati og aktelse. Imidlertid var de antiklerikale lærerne raske til å misunne brødrenes suksess. Den misunnelsen ble fatal da borgerkrigen og den påfølgende revolusjonen brøt ut den 18. juli 1936.

I byen Cuenca startet forfølgelsene samme dag som general Francos militærkupp, den 18. juli 1936. Elementer fra Folkefronten invaderte gatene. Neste dag ble katedralen og bispepalasset omringet. Biskopen ble arrestert den 28. juli, sendt i fengsel og drept den 8. august. Den 18. juli hadde brødrene fått et forhåndsvarsel om den sosialistiske ungdomsgruppens nært forestående okkupasjon av skolen. Brødrene spredte seg og tryglet om husly hos trygge familier. Br. Julián José ble tatt inn av skolens vaktmester, Zoilo Escamilla, og der ble han værende i halvannet år. Av de syv brødrene som arbeidet på det kollegiet, var det bare en som led martyrdøden, nemlig br. Julián José.

Han hadde det trygt i sitt skjul, men han følte en frykt for at noen ville rette represalier mot vaktmesteren og hans familie. Så da han den 1. mars 1938 ble innkalt til militærtjeneste, bestemte han seg for å bli med i den republikanske regjeringshæren. Der ble han satt til å arbeide i hjelpetjenesten i brakkene i Villalba de la Sierra. Der møtte han samme dag den salige Ramón Emiliano Hortelano Gómez (nr 67), som var en legmann og lærer som han selv og en hengiven kristen. De oppdaget raskt at de hadde svært mye felles og utviklet et vennskap basert på en dyp og delt tro. De var så enige med hverandre at folk trodde at de begge var ordensbrødre. Deres vennskap vokste etter hvert som deres liv møtte større og større farer.

Denne faren ble svært reell da de ble sendt til en viss stasjon kalt El Sitio De Abajo. Der måtte de gjøre i stand leiren for den beryktede Columna del Rosal. Blant soldatene der var mange simple kriminelle, offentlige ateister, rå pøbler og voldsmenn, alle uten den minste respekt for liv. Overalt hvor disse mennene satte sin fot, var deres favorittaktiviteter plyndring, angrep på kirker og klostre eller myrding av ordensfolk. Disse «soldatene» ble snart oppmerksomme på at to visse herrer var enten ordensmenn eller ivrige kristne, så de bestemte seg for å holde et øye med dem.

Den 23. juli 1938 ble Ramón Emiliano innvilget en 48-timers permisjon så han kunne dra for å se sitt nyfødte barn. Da han kom tilbake, ble både han og br. Julián arrestert da de var ute på sin daglige spasertur sammen. De ble dratt til foten av en høyspentmast og skutt. Deretter ble deres legemer oversprøytet med bensin og brent (en straff som var forbeholdt forrædere). Det var den 28. juli 1938. Fem dager tidligere hadde Ramón blitt den lykkelige far til sitt første barn. Br. Julián og hans venn var bare noen dager unna sine trettiårsdager den 5. og 8. august. Begge var født i 1908.

Av deres jordiske levninger ble det bare funnet noen få ben. Det var mulig å identifisere dem takket være noen tøystykker som ikke var brent opp, samt noen fragmenter av papir som tilhørte br. Julián José. Det lille som var igjen av de to vennene og martyrene, ble oppbevart i en enkelt kiste som fortsatt ligger på kirkegården i Cuenca.

null 67. Den salige Raimund Emilian Hortelano Gómez (*) (sp: Ramón Emiliano), gift legmann fra bispedømmet Cuenca, ble født den 8. august 1908 i byen og provinsen Cuenca i regionen Castilla-La Mancha i Spania. Hans foreldre Tomás Hortelano og Dominga Gómez fikk ham døpt den 16. august i kirken Santiago Apóstol i Cuenca. Han ble fermet den 10. juli 1922 i kirken San Esteban i Cuenca. Hans far var politiinspektør og hans mor var en kvinne med solide kristne prinsipper. De var kristne som fulgte Guds og Kirkens bud, og de utdannet sine tre barn i samsvar med katolske religiøse prinsipper. I barndommen og ungdomsårene var Raimund lydig mot sine foreldre og oppfylte trofast sine plikter. Han var mer reservert hjemme enn ute i gaten, sjenert i omgang med sine kamerater, men snill mot alle og med en lidenskap for lærdom.

Under sine studier var han medarbeider i skoleavisen. Ingen var overrasket da han orienterte seg mot læreryrket. Han fortsatte sine gymnasstudier (bachillerato) og lærerstudier (magisterio). Han fortsatte lavere grads studier og undervisning. Selv om han ikke vektla de førstnevnte, var han en vanlig student, bedret seg i lærerstudiene og scoret høyt i konkurranser. Han var en godt utdannet person og hadde en fin sans for humor, som han utøvde i det intime forholdet med sine venner. Han var faktisk en veldig dydig ungdom, rolig, respektfull, rettferdig, hardtarbeidende, formell og alvorlig og svært ærlig i sin tilnærming.

Hans hustru, doña Rufina Ángeles Saiz Abad, fortalte senere at hun og hennes mann kjente hverandre fra svært ung alder. Han pleide å komme til familiens hus for å leke med hennes bror. Ramón virket alltid mer forfinet enn de andre guttene, mer rettskaffen, mer eksemplarisk. Svært raskt utviklet han en sterk tiltrekning til henne, men av respekt turte han ikke å si ett ord til henne om det! De avla de samme lærereksamenene sammen, og de fikk lærerjobber i den samme landsbyen. Han ønsket å gifte seg straks slik at de ikke ble skilt av krigen. Ekteskapet ble inngått den 22. august 1936.

Han levde med stor offervilje og engasjement læreryrket, hvor han viste uvanlige pedagogiske ferdigheter som var i forkant av utdanningssystemene i sin tid. Hans hustru regnet ham som en innovativ pedagog som noen ganger brukte tid på seksualundervisning. Han rådet også sin hustru til å gjøre det samme blant jentene. Til tross for at omstendighetene var fiendtlige til å praktisere religion, var han en god kristen og prøvde å utdanne og trene elevene i gode prinsipper. Han var godt likt på alle steder hvor han virket som lærer.

Men gledene i det ekteskapelige og profesjonelle liv ble kortvarige. Den 1. mars 1938 ble han innkalt til militærtjeneste i den republikanske hæren. Han ble sendt til Villalba de la Sierra i Cuenca for å utføre tilleggstjenester. Der møtte han br. Julián José, som skulle bli hans nære venn og ledsager i martyriet. De levde sammen i fem måneder i et slikt vennskap at de gikk til martyrdøden sammen.

Den 23. juli 1938 ble Ramóns eneste sønn født. Han ba om tillatelse til å dra hjem for å møte sønnen og besøke sin kone, og han ble innvilget en 48 timers permisjon. Litt over en dag var han med hustruen og hennes nyfødte sønn. Da han kom tilbake, ble han og hans venn Nemesio den 28. juli 1938 drept av militsen mens de gikk sin daglige spasertur sammen. Ramón ble drept bare fordi militsmennene mistenkte at han var en ordensmann på grunn av hans nære vennskap med br. José Julián. De ble begge drept den 28. juli 1938 i Villalba de la Sierra i provinsen Cuenca i regionen Castilla-La Mancha i Spania. Se nr 66. for detaljer om deres martyrium. De var begge nesten tretti år gamle.

null 68. Den salige Daniel Altabella Gracia (*) (ordensnavn Pablo Daniel), legbror FMS, ble født den 19. oktober 1911 i Aguaviva i provinsen Teruel og bispedømmet Zaragoza i regionen Aragón i Spania. Hans foreldre José Altabella og Dolores Gracia fikk sønnen døpt dagen etter fødselen, og på Kristi himmelfartsdag i 1919 mottok han sin første kommunion.

Han kom fra en svært kristen familie med fire søsken. Den eldre var en søster som het Pilar, og hun ble fulgt av Pedro, som ble sekularprest. Deretter kom Daniel og José María. Daniel avla løfter som maristbror, mens José María døde i 1929 som seminarist i Vic i provinsen Barcelona. Familien Altabella-Gracia oppdro sine barn med omsorg, oppmerksomhet og omtenksomhet og dyrket frøene til et kristent og religiøst kall.

Landsbyen Aguaviva var en egen kommune i rettskretsen Castellote. Den ligger i en slak skråning mellom to elver, Guadalope og Bergantes. På slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet hadde Aguaviva 200 hus, men de var ikke i god stand. Brødovnene og oljefabrikkene gir et inntrykk av landbruksarbeid og -økonomi. Den hadde en grunnskole med femti elever, styrt av én lærer. Sognekirken San Lorenzo mártir y Santa Bárbara ble styrt av en sogneprest og tre prester med beneficium. De kulturelle vanene og skikkene gjorde Aguaviva til en sone hvor det er blandet fra Castilla, Catalonia og Valencia. Dette er miljøet hvor Daniel levde i sin tidlige barndom og ungdomstid og fikk formet sin personlighet.

Den 25. oktober 1922 trådte han inn i junioratet i maristenes seminar i Vic i provinsen Barcelona. Den 11. september 1926 dro han til Les Avellanes i provinsen Lleida for sitt postulantat og novisiat. Den 8. september 1927 ble han ikledd ordensdrakten og fikk navnet br. Pablo Daniel. Den 8. september 1928 avla han sine første årlige løfter i samme hus. Deretter fortsatte han til skolastikatet, hvor han studerte pedagogikk.

Men hans apostoliske erfaring med barn og unge ble temmelig kort. I august 1929 ble han først sendt til Alicante som lærer i de første årene av grunnskolen, og deretter ble han i august 1930 sendt til Valldemía i Mataró. I mars 1932 fortsatte han til Calle Lauria nr 38 i Barcelona, men allerede i september 1932 ble han sendt til Valldemía for andre gang, og der var han da forfølgelsene brøt ut i 1936.

Denne unge ordensbroren var en entusiastisk og dynamisk lærer som lett ble gjenstand for elevenes beundring. På grunn av sitt rettskafne liv var han en allrounder klar til å lære opp gode borgere og autentiske kristne. Brødre og studenter husket ham som en utmerket lærer. Noen sier bare at han «utmerket seg ved utførelsen av sine plikter som pedagog», andre vil legge til at han deltok på deres lørdagskatekese. Hans liv som maristbror bygde på disse to pilarene, utdannelse og lørdagskatekese, basert på Jomfru Maria. Disse pilarene var fundamentene for hans kall som lærer. Han hadde forberedt og støttet seg til søylene som ville støtte bygningen. Alt var under bygging hos menneskene, men ville fullføres av Gud.

For br. Pablo Daniel varte forfølgelsen like lenge som hele borgerkrigen, fra 1936 til 1939. De viktigste stasjonene i hans korsvei var tre fengselsopphold, et fengselsskip, en tvangsarbeidsleir og hans innrulling i den republikanske hæren.

Br. Pablo Daniel var blant de 107 brødrene som den 7. oktober 1936 skulle ha reist til Frankrike om bord på skipet Cabo San Agustín. Men det flukttilbudet hadde vært en felle. Alle disse brødrene endte opp i fengselet San Elias den 8. oktober 1936. Følgende natt ble 46 brødre, blant dem provinsialen br. Laurentino, skutt ned på kirkegården i Moncada. De andre som ble værende i fengsel, led all slags mishandling, forhør og endeløse fornærmelser. Deretter ble de overført til Carcere Modelo i Barcelona. Etter et opphold på tretten måneder ble br. Pablo Daniel ganske enkelt satt fri uten å bli anklaget for noe.

For å overleve, søkte han på en lærerstilling, men det ble funnet ut at hans undervisning var altfor åpenbart kristen. Han forsvarte Gud med dristighet og mot, og av den grunn fikk han et nytt fengselsopphold på fengselsskipet Argentina. Livet der var hardt, men br. Pablo var svært godt trenet for slike omstendigheter. Han delte sin lugar/celle med fem ledsagere, og den cellen ble snart et kloster. Daglig messe og meditasjon, en full rosenkrans og kveldsbønn fylte opp dagen, det ble organisert retretter og seremoniene for Den stille uke ble forberedt. En prest feiret messen, mens br. Pablo tok seg av bønner og prekener. På grunn av hans store ånd av tro kom innsatte fra andre celler til ham for å friske opp sine egne åndelige liv.

Br. Floro (Larrea), som fulgte ham på ulike steder hvor de delte fengsel, forteller om rettssaken. En natt da de manglet alt, halvdøde av sult, kulde og elendighet, nakne og fulle av irriterende skadedyr, fortalte br Pablo Daniel: «Det er sant at vi her lider hardt, men de som er i frihet, har det mye verre», deretter la han til: «Da Jesus gikk rundt i Palestina og forkynte evangeliet, bodde han ikke da på en lignende måte, trøtt, sulten og lidende under de harde tidene? La oss akseptere vår skjebne og være modige».

Etter fire måneders fengsling på Argentina ble han sendt til fengsel i borgen Montjuïc for å vente på en domfellelse som aldri kom. Uten en rettsavgjørelse ble han overført til konsentrasjonsleiren Ogerns i Bassella, mellom Ponts og Solsona. Det var en dom til tvangsarbeid. Fangene måtte bygge broer og reparere landeveiene. Br. Laureano var da hans ledsager. Da hans klasse ble innkalt til militærtjeneste, bedømte han det slik at han ville være nyttig for andre om han lot seg innrullere. Han mente at han kunne ta seg av de sårede, og han ble sendt til den katalanske fronten.

I januar 1939 måtte den republikanske hæren legge på flukt mot den franske grensen. Hans kompani hadde kommet nær Figueras. Br. Pablo Daniel utbrøt offentlig sin takknemlighet til Gud over fortsatt å være i live og over å ha blitt befridd fra fiendene. En slik «bisarr tale» ble rapportert til hans sjef, kommunisten Líster, som sendte en patrulje med skyteglade bøller som skjøt ham og dem som var sammen med ham Det var den 29. januar 1939 ved den franske grensen i provinsen Girona (sp: Gerona) i regionen Catalonia i Spania.

Han var trolig den siste maristiske martyren i borgerkrigen. Han var 24 år gammel da han ble fengslet og Kristi martyr i en alder av 28 år. Hans bror, som var kannik i Peterskirken i Roma, nølte ikke med å si at hans bror ville ha fortjent helligkåring selv uten martyriet. Hans død var et resultat av hans status som ordensbror.

Denne prosessen besto opprinnelig av fire prosesser, nr 1 (*); 2 (**); 3 (***) og 4 (****). Bispedømmets informativprosess ble åpnet den 14. mars 1969 (*) og avsluttet den 28. juni 1982 (*). Dekret om prosessens gyldighet ble utstedt den 21. november 1986 (*). De fire sakene ble slått sammen den 31. juli 1989, og sakens Positio ble sendt til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet i 2001. Den 3. juni 2013 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente deres død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og de fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige».

De 68 martyrene ble saligkåret av pave Frans den 13. oktober 2013 i Tarragona i provinsen av samme navn i regionen Catalonia i Spania sammen med martyrer fra andre kongregasjoner og bispedømmer i gruppen «522 martyrer fra Den spanske borgerkrig». Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, men av hans spesielle utsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB. Minnedag for alle de 522 er 6. november.

Kilder: newsaints.faithweb.com, champagnat.org, bisbatlleida.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 22. januar 2014