De hellige Felix av Vicenza og Fortunatus av Aquileia (d. 296?)

De hellige Felix (it: Felice) og Fortunatus (it: Fortunato) levde på 200-tallet i Nord-Italia. Ifølge deres akter var de brødre og ble født i Vicenza (Vicetia) i regionen Veneto i Nord-Italia, hvor det er oppdaget en gammel inskripsjon med ordene: Beati martyres Felix et Fortunatus («de salige martyrer Felix og Fortunatus»).

Den tradisjonelle, utbroderte fortellingen sier at de ble torturert og drept i forfølgelsene under keiser Diokletian (284-305) og hans medkeiser Maximian (286-305), muligens i år 296, men dateringen er usikker. Ifølge en lokal tradisjon var de opprinnelig soldater, men i henhold til legenden levde de nå i en hytte i en skog nær Aquileia i provinsen Udine i regionen Friuli-Venezia Giulia, ettersom de heller ville ha kontakt med ville dyr enn med hedninger. Etter at de var forrådt av en viss Apam, som sto i prefekt Eufemius av Aquileias tjeneste, ble de arrestert og ført i lenker for dommeren og forhørt.

De bekjente sin tro på Kristus og nektet å ofre til de hedenske gudene, og av den grunn ble de pisket og deretter torturert. De fikk sidene revet opp og sårene brent med fakler, som imidlertid sloknet på mirakuløst vis. Da ble kokende olje helt inn i deres sår, men da de fortsatt jublet og nektet å avsverge sin tro, fikk de kjevene brukket. Til slutt dømte dommeren Eufemius dem til døden, og de ble ført utenfor Aquileia i nærheten av elven Natisone (slo: Nadiža), som nå delvis er grenseelv mellom Slovenia og Italia. Dette distriktet kalles nå San Felice. Der ble de halshogd. I ly av nattemørket berget kristne i Aquileia deres legemer og gravla dem sammen velluktende urter på kirkegården. En basilika i Aquileia var viet til de to helgenene, bygd mellom 300- og 400-tallet på en kirkegård sør for den gamle byen, som så utviklet seg til en kristen kirkegård.

Men så kom det kristne fra Vicenza og gjorde krav på levningene. Disputten ble løst i andre halvdel av 300-tallet ved at Felix’ kropp og Fortunatus’ hode ble værende i Aquileia, mens Fortunatus’ kropp og Felix’ hode ble brakt med tilbake til hjembyen. Basilikaen i Vicenza bærer deres navn, Santi Felice e Fortunato, men kalles nå vanligvis Basilica antica. Der hviler martyrene i høyalteret sammen med relikviene av den hellige Maria Bertilla Boscardin (1888-1922). Etter ødeleggelsen av Aquileia ble relikviene der i århundrenes løp brakt til ulike steder. I langobardtiden ble de overført til Malamocco og i 1080 til havnebyen Chioggia nær Venezia, der de fortsatt er bevart i katedralen viet til de to martyrene fra Vicenza, som er skytshelgener for byen.

Det nye Martyrologium Romanum (2001) sier bare at Felix av Vicetia og Fortunatus av Aquileia led martyrdøden, at folkelig fromhet knyttet dem til hverandre og at de fikk en felles kult. Felix og Fortunatus ble husket allerede av den hellige biskop Kromatius av Aquileia (388-ca 407) i en preken rundt år 400 som «smykker» av byen Aquileia for deres strålende martyrium. Fortunatus er klart lokalisert til Aquileia i Martyrologium Hieronymianum. Den hellige poeten Venantius Fortunatus (ca 530-ca 610) refererer til begge martyrene i et av sine dikt, Felix i Vicenza og Fortunatus i Aquileia, og oppfordrer pilegrimene til å ære dem. Antropologiske analyser i 1769 av levningene som var bevart i Vicenza, slår fast at de tilhører en og samme person, som døde ved halshogging.

Til tross for delingen av relikviene forble minnet om de to martyrbrødrene derimot forent. Deres minnedag var 14. august i henhold til tradisjonen fra Aquileia, som deretter ble arvet av Chioggia, og 13. mai i Vicenza, men 11. juni nevnes også, og deres navn står i Martyrologium Romanum den 11. juni. De avbildes blant de til sammen åtte helgener på fresken i apsis i basilikaen i Aquileia. Denne Fortunatus må ikke forveksles med den hellige diakonen Fortunatus (d. ~66), som også æres i Aquileia sammen med byens første biskop (protovescovo) Hermagoras.